tirsdag 27. november 2012

Beklager - det vanskeligste ordet?



I går beklaget Knut Storberget ovenfor Stortingets kontrollkomite for alt det som gikk galt den 22. juli. Han beklaget på det sterkeste. Han beklaget nok på vegne av veldig mange. Han beklaget for de som ikke ville beklage. Han beklaget for de som var redd for konsekvensen av å beklage. Han tok ansvar for de som selv følte de ikke hadde ansvaret, og for de som kanskje burde tatt ansvar. 

For de som er døde hjelper ingen beklagelse, men for alle de som overlevde og for de pårørende håper jeg det kjennes litt lettere at Storberget beklager. Forhåpentligvis må det også være en lettelse for Knut Storberget å beklage. 

Fordi det er det gode med å beklage, det gjør litt bedre for begge parter. Både for de som opplever at de er gjort urett mot, og for den som har og tar ansvaret. Likevel så har det blitt så utrolig vanskelig å beklage. Beklagelser har fått så store konsekvenser. Har du en ansvarlig rolle så er det å beklage nesten ensbetydende med å trekke seg. Beklager man urett mot folkegrupper (rom-folket, jøder eller samer) så innebærer det ofte økonomiske kostnader (og det skal det selvsagt fortsatt gjøre). Beklager du ovenfor enkeltpersoner så er det som om du mister ansikt.

Det er på tide å snu alle disse negative konsekvensene til positiv læring. Kathrine Aspaas skriver om det å være  feiltasktisk. "Å være feiltastisk, for en organisasjon eller et individ, betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig". Det er ganske så genialt. I stedet for å lete etter andre syndebukker så kan vi begynne med å innrømme våre egne feil, omfavne våre feiltrinn, ja til og med lære av dem, og bli bedre mennesker.

Jeg synes vi skal begynne å heie på de som innrømmer sine feil, og beklager dem - helst uten forbehold. Slik Knut Storberget gjorde i går. Slik Liv Signe Navarseter faktisk gjorde ovenfor senterungdomsleder Sandra Borch. Hun beklaget sitt sinne, og etterhvert var det også uten forbehold. Hun sa til og med at nå skal hun endre "hvordan hun møter folk". Hun har lært.

Jeg startet gårsdagen med å beklage selv. Jeg hadde kommet med en sleivete bemerkning i en e-post og det ble tatt ille opp av mottakeren av omtalen. Jeg beklaget uttalelsen, og forhåpentligvis vil han som fikk min beklagelse oppleve etterhvert at han blir litt mindre sint. 

Er det noen som fortjener en beklagelse fra deg? Har du gjort noen feil du kan ta ansvar for? Prøv, og jeg tør nesten vedde på at det vil kjennes litt bedre. 

1 kommentar:

Ann Elin Schussel sa...

Gode poenger Hilde! Å beklage er et ord som kan bety flere ting, gitt situasjonen ordet brukes i, rollen til den som beklager og rollen til den som beklagelsen blir gitt ovenfor, tonefallet, blikket og kroppsspråket og holdningen som ligger bak. Det å beklage er ikke ensbetydende med at en tar ansvar. Min erfaring er at det er litt for lett å si beklage. Noe annet er å gå inn i seg selv og virkelig kjenne etter på hvor man ikke tok nok ansvar. Den som mottar beklagelsen har også et ansvar. Blir beklagelsen tatt imot, kan den helbrede relasjonen og situasjonen. Blir den kastet i "søpla! er vi nesten på samme sted før beklagelsen ble gitt.