Janteloven = norsk kultur

Bildet lånt av bladet Mamma

Intervjuet av fiolonist og mamma Marte Krogh i bladet Mamma har fått voldsom mye spalteplass og omtale i sosiale medier. For meg har det resultert i veldig mange ulike følelser, og det er vel nettopp det andre også har fått, og som har gjort at saken har fått leve såpass lenge. Følelsene mine kan oppsummeres som forvirring, frustrasjon, tristhet, glede og engasjement.

Jeg ble forvirret når jeg leste i VG  Lisa Tønnes kommentar til intervjuet i VG hvor hun uttalte: "Mammaer bør ikke ta seg sammen. De BØR ingenting." Hva mener hun med det? Er det galt å oppfordre til å trene (som var mye av Marte Krogh sitt faktiske budskap i intevjuet)? Ville hun respondert annerledes om det var Kari Jaquesson som hadde kommet med samme oppfordring? Jeg undrer meg om Lisa Tønne, og veldig mange andres respons til dette intervjuet egentlig mest av alt handler om bare å være i mot??? Fordi når det gjelder enkelte personer, som har tatt konkrete livsvalg som ikke alle er forunt, så tillater vi oss å være i mot uansett hva de sier fordi de nettopp på grunn av sine livsvalg ikke fortjener respekt for sine meninger.

Frustrasjonen oppstår når det jeg observerer i debatten er en gjennomgående mobbing, og det blir tydelig for meg at hvis det er noe som kjennetegner norsk kultur (en annen interessant diskusjon...) så er det dessverre janteloven. Og det er ingenting å være stolt av. Flertallet jakter i flokk, i en heksejakt som ikke gir seg før byttet ligger nede. Vi har ikke lenger bare kjøkkenbordet som arnested for vår skadefro, nå har vi sosiale medier hvor vi kan rope ut vår misnøye så hele verden får det med seg.

Jeg blir forferdelig trist av at misunnelse fører til mobbing som dette i realiteten er. Det er nok dessverre sant at Barn lærer mobbing av sine foreldre. Jeg vil heller anbefale å bruke misunnelsen som utgangspunkt for egen selvransakelse som forfatter av boken Raushetens tid Kathrine Aspaas foreslår i sin kommentar om saken: Ren misunnelse. Hun sier: "Men de som reagerer så sterkt, bør jo også gå inn i seg selv og stille seg spørsmålet «hva i all verden er det hun treffer i meg som gjør meg så forbannet?»

Jeg ble glad når jeg leser tinteguri sine betraktninger om saken: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene. Det koster å stå i mot og det er utrolig viktig at en respektert leder tar til orde mot slik atferd og holdninger! Det er utrolig viktig at noen tar pennen fatt og gjør modige valg. I en tid hvor alle andre jakter i flokk trenger vi mer enn noensinne som lurer trollet fram i solen, og får det til å skamme seg slik at det sprekker. Det er nok flere som er enig med henne, heldigvis, men det er dessverre alt for få som tar seg bryet med å stå opp mot urett.

I gleden av å lese tinteguri sin blogg så kjente jeg mitt eget engasjement vokse, og jeg måtte bare dele mine egne ord og følelser. Jeg vil derfor avslutte med å si at jeg tar sterkt avstand fra mobbing, og det er nettopp det mange har gjort seg skyldig i her. Er det en slik rollemodell du vil være for dine barn?