Konferansen var inspirerende, morsom, rørende, ja den spilte på hele følelsesregisteret. Ikke minst rørte den ved frykten over å dele av egne feil. Hva vil andre tro om meg hvis jeg innrømmet min egen tilkortkommenhet? Fordi det er personlig og rører ved det som er mest sårbart hos hver og en av oss - inkludert meg.
Hva er hensikten spør du kanskje. Hva er vitsen av å dvele og dele av våre feil? Fordi det skaper en ny arena for læring! Les her en artikkel om hvordan du kan lykkes med å feile fra et eget magasin i Harvard Business Review som var viet feil i sin helhet.
Mye av vår kultur og våre institusjoner er preget av frykten for å gjøre feil. I en slik utstrekning at mange ser det som bedre å sitte helt i ro og gjøre ingenting - fordi da gjør du i hvert fall ikke noe galt. Dette er kanskje kjernen i kritikken som ble reist etter 22. juli. Og når først feilene er identifisert er det en kollektiv jakt etter syndebukker i stedet for å lete etter løsninger og å skape kulturer hvor feil blir verdsatt fordi de bringer ny læring.
Ashley Good, som står bak organisasjonen Failforward, etablerte for noen år tilbake en web-side hvor folk kunne dele av sine feil: admittingfailure. Det ble kjempe mislykket - kan du forestille deg hvorfor? Ingen (kun 30) ville dele på Internett av sine feil slik at de ble liggende til spott og spe for evig og alltid. Vi er ikke i nærheten av å være der! Enda.
Tør jeg å dele av mine feil? Jeg skrev en bloggartikkel om Kunsten å gjøre feil for et par måneder siden, men når jeg leser den i retrospektiv øser jeg ikke akkurat av egne feiltastiske erfaringer... Den bloggartikkelen hvor jeg går lengst i å dele av egne feil er når jeg skrev om min egen førtiårskrise hvor jeg innrømmer at jeg mislyktes med et bokprosjekt. Jeg har fått kommentarer - i negativ retning - etterpå. Så hvorvidt det var et godt eksempel å trekke fram kan jo diskuteres.
Men, jeg skal trene. Jeg skal virkelig trene på å åpne det lille sårbare rommet. Jeg skal også gjøre mitt for å skape åpne prosesser hvor andre føler det er helt greit å dele av sine feil. Hvor vi stiller undrende spørsmål og er løsningsorientert framfor å skape situasjoner hvor den/de andre føler det som et angrep. Hvis jeg feiler, skal jeg reise meg på nytt og prøve igjen. Andre som TØR ta utfordringen?
1 kommentar:
Jeg leser litt på bloggen din i dag for å bli litt bedre kjent med hvem jeg skal møte i kveld - deg blant annet :) Jeg er enig i at det er viktig å tørre være åpen på at man feiler/ikke lykkes/mislykkes, men jeg tror man skal ta vare på seg selv ved å fortelle det i en setting hvor man ikke risikerer å bli hundset eller ledd av. Du skriver selv at det ikke ble en positiv opplevelse å fortelle om din egen "tilkortkommenhet" fordi du fikk negativ respons. Hvis man er en offentlig/halvoffentlig person er man ekstra utsatt for negative utspill fra andre, og det ser jeg ingen grunn til at man skal utsette seg for unødig. Derimot har jeg veldig sansen for å høre foredragsholdere som forteller om sine bommerter i en humoristisk tone, nettopp fordi de vil at vi som lytter skal oppleve oss likeverdige. På en måte er jeg altså enig i å fortelle om situasjoner hvor man har feilet, og på en annen måte ikke. Jeg synes det avhenger av hvilken setting man forteller det i.
Legg inn en kommentar