Hva skjedde på veien?

I dag hadde jeg møte med en leder i et svært spennende norsk selskap som har gjort internasjonal suksess. Han hadde noen interessante betraktninger om forskjeller mellom kjønn på sin arbeidsplass. De har nærmere lik fordeling av kvinner og menn, men ikke på de store oppdragene. Menn stiller seg raskt først i køene når de spennende jobbene kommer opp. Det minte meg om artikkelen som har gått som en farsott over Facebook de siste dagene om Med kuken på rette staden... Kvinnene derimot må de alltid spørre, og de har alltid alle mulige forbehold. De tenker ikke på seg selv. Når utviklet egentlig den forskjellen seg?

Fordi da jeg vokste opp på 80-tallet var karrierekvinnene idealet. Filmen Working Girl med Melanie Griffith, Ally McBeal og de kvinnelige heltene i Lov og rett i L.A var rollemodeller og bevis på hva som var mulig. Madonna toppet hit-listene i gjennom hele 80- og 90-tallet, og ble et symbol på at verden lå foran mine og min generasjons føtter. Vi var overbevist om at vi kunne oppnå hva som helst. Vi hadde kvinnelig statsminister. Kvinner tok gullmedaljer i de fleste sportsgrener, bortsett fra i hopp hvor de ikke fikk anledning til å konkurrere, men det tenkte vi ikke på den gangen. Selv vår dronning krevde sin plass ved sin mann ved Stortingets åpning. Selv om det i mange andre grener av livet var færre forbilder vi kunne strekke oss etter, lot vi ikke det stoppe oss. Vi kunne flytte fjell. Alt var mulig.

Vi skulle ta høyere utdanning, få oss en ordentlig jobb og bli økonomisk selvstendig. Vi var barna til feministene som hadde kjempet på barrikadene for våre rettigheter og muligheter. Vi hadde fått proppet ørene full av alt vi kunne oppnå. Prevensjon var en selvfølge, og vi kunne bestemme selv når vi skulle ha barn. Og det var ikke ennå. Når vi skulle ha barn så skulle vi dele mamma- og pappapermisjon likt. Barnehagen skulle sikre at vi kom oss raskt tilbake til arbeidslivet. Vi tenkte ikke på det, vi bare visste at alt var mulig for vår generasjon - barna av 70-tallsfeministene. Gjennom hele utdanningen var vi flere damer enn menn, bortsett fra i de tyngre realfagene. Alle dører var åpne for oss. Inntil vi kom inn i arbeidslivet. Da begynte realitetene sakte å demre for oss. 

I næringslivet var damene stort sett i mindretall. Færre ble det jo lengre mot toppen du så. De som var på toppen hadde kort levetid. Blant kvinnene som hadde lyktes med å nå toppen var det forøvrig flere som ikke hadde barn. Andre kvinner i lederstillinger uttrykte tvil om topposisjonen var verdt det, eller om det gikk på bekostning av familien. Etter at de får barn svarer mange kvinner motvillig ja. 

Det er svært få menn som snakker om tvil, og om det er verdt det. De snakker ofte om sin kone, men den positive omtalen må ikke nødvendigvis misforstås som et eksempel på et likestilt hjem. Suksessfylte menn omtaler gjerne bakkemannskapet, dvs. sin kone, i svært positive ordlag når de forteller om hva som har gjort det mulig for dem å utrette det de har oppnådd. Svært få kvinner har et bakkemannskap. I hvert fall opplever de ikke det slik. Hvorfor er det egentlig slik? Hva skjedde på veien?

Kvinner, ledelse og politikk

Det ble merkelig stille rundt debatten om kvinner og ledelse etter at Anne Grethe Solberg presenterte oppsiktsvekkende funn fra sin doktorgradsavhandling forrige uke om at glasstaket var borte. Det var så trygt å kunne skylde på glasstaket. Hva nå da? Hva skal nå være beveggrunnen for at vi skal bry oss med kvinner og ledelse?

Selv om glastaket er borte så eksisterer det en rekke skjevheter som må adresseres: “De er hvite, de er norske, de er menn – og de troner suverent på seierspallen. Etter flere tiår med likestillingspolitikk tjener fortsatt majoritetsmenn mest, de dominerer i mediene og de nyter størst makt i politikken, på bekostning av kvinner og minoriteter.” konkluderer Likestillingsutvalget.

Politikere har vridd hjernen sin for å finne på løsninger på likestillingsnøtten i et av verdens mest likestilte land. At det radikale kvoteringslovsforslaget skulle komme fra en konservativ mann overrasket nok mange. Kvinner har nå adgang til flere av landets styrerom, men det har ikke ført til flere kvinner i lederposisjoner. Det er kun 22 prosent kvinner i lederposisjoner, og de fleste er mellomledere.

I den politiske debatten om likestilling blir det ofte snakk om kvotering, pappaperm osv. Og kanskje mindre om de temaene som virkelig er viktig slik som hvordan få kvinner inn i lederstillinger, hvordan fordeles oppgavene i hjemmet osv. Diskusjonen begrenses til det feltet og de virkemidler politikerne faktisk rår over. For de kan aldri bestemme over ditt hode.

Jeg synes derfor det er spennende at Arbeiderpartiet i sitt partiprogram har foreslått en kvinneandel på 40 prosent i toppledelsen i alle hel- og deleide statlige selskaper. De kan ikke lovpålegge det, men de maner til en sterkere bevissthet i styrerommet om å ansette flere kvinner i ledelsen. Jeg tror nettopp oppmerksomhet i seg selv er nøvdvendig for å få flere kvinner inn i ledende stillinger.

Et siste hjertesukk - og noe politikere også kan gi et viktig bidrag til - er en oppmerksomhet på ord. Fordi bare bruk av ordet glasstak er med på at vi skaper en begrensende vegg i vårt eget lille hode. La oss heller ta i bruk en mulighetens retorikk og si som Ansgar Gabrielsen, kvoteringslovens far: Det handler ikke om likestilling og rettferdighet, men om at mangfold bidrar til mer verdiskaping. For eksempel.

Førtiårskrisa

Midlertidig nede for telling

Førtiårskrisa banket ikke akkurat lett på døren for å varsle sin ankomst. Den dundret inn, tok godstolen og proklamerte at her har jeg tenkt å bosette meg for en stund. Dens formål? Åpenbart å snu opp ned på alt hva jeg har tenkt, om mye.

Det mest dramatiske resultatet foreløpig er at Førtiårskrisa har fått meg til å forkaste et nesten ferdig bok-manus. Et manus jeg har jobbet med i 1 1/2 år: Jeg var til og med skikkelig fornøyd med tittelen: "Flinke piker kommer ikke til himmelen".  

Så kom førtiårskrisa og spurte hva vet vel du om kvinner? Og finnes det egentlig noe som er typisk kvinner? Selv er jeg så utypisk at jeg ikke kan være et sannhetsvitne på noe eller noen. Jeg innså at jeg var så mye i tvil om alle de temaene jeg hadde skrevet om at det bare var skjelettet igjen av boka. Skjelettet skal det altså bli bok av en dag - bare ikke en bok om kvinner og til kvinner. Bare ikke en bok om flinke piker.

Hva det neste stormkastet skal bringe er jeg intetanende om foreløpig. Jeg har for sikkerhets skyld advart min mann om den ubudne gjesten. Om den skulle finne på å så tvil om vårt forhold har jeg bedt han love meg å minne meg på at det faktisk ikke finnes bedre menn i verden for meg enn akkurat han.

I mens jeg venter på nye utbrudd så får jeg trøste meg med noen gode ord fra han som verdsetter kvinner over førti aller mest. 

PS! Forøvrig mente sjefen min at det nye bakgrunnsbilde på bloggen min ga inntrykk av at jeg har blitt rosa-blogger.... Kanskje bloggen ender opp med å endre karakter fullstendig hvis førtiårskrisa tar helt overhånd.

Fra en kvinnes dagbok

"Da jeg var 20 år og mor var blitt enke, det var det tristeste år jeg har opplevd, følte jeg meg av forskjellige årsaker uvel, trist og ble magrere dag for dag, så jeg minte nok om et skjelett, i det hele tatt følte jeg at jeg måtte ta meg til noe annet.

Jeg fant på å reise til København for å utdanne meg i maling på forskjellige ting, og gyldenlær. I februar ankom jeg til Kongens København og tilbragte der en deilig tid, rik på opplevelser og inntrykk. ----kom hjem i mai, som et annet menneske med mot og virkelyst i brystet. Så begynte jeg med elever og lærte meget av det, lagde mig penger opp og foretok 1 1/2 år efter en liten tur til København igjen-----Jeg var der kun i 5 uker, men hadde godt utbytte. Flere og flere elever fikk jeg og syntes utmerket om min  beskjeftigelse, da jeg følte mig så uavhengig.

Vinteren 1893 drog Stephanie og jeg til utlandet sammen, jeg for å utdanne mig videre. Først via København, så dampskip til Stettin og derfra med jernbane til Berlin hvor vi innlosjerte oss på et pensjonat nær Thiergarten. Så begynte livet først for alvor med lærdom og fornøyelser. Nesten hver aften i operaen eller de forskjellige teater.----Og så endelig hjemme igjen i Observatoriegade 10 i juli.-----Sommeren gikk, jeg hadde for min part temmelig travelt, da jeg utførte en stor bestilling for fru Bruun i Tønsberg, bestående av 12 stoler, lenestoler og sofa i lær."

Dette er utdrag fra min oldemor Ragna Tschudy dagbok. Hun var født 1868 og død 1963. I 12 år drev hun malerskole i Kristiania før hun giftet seg i 1902 og de flyttet til Trondhjem. Hun møtte min oldefar Kristoffer i 1898 da han var asssistentlege hos distriktslegen. Hun hadde forspist seg på hummer på besøk hos sin tante Augusta og sendte derfor bud på lege .Etter at hun ble enke i 1917, drev hun i 16 år malerskole i Trondheim. Her underviste hun også i gyldenlærsarbeide, porselensmaling og silkemaling.

I 1898 leverte hun arbeider til Bergensutstilling og fikk bronsjemedalje. I 1899 reiste hun på ny studietur. Denne gang til København, Dresden og Berlin. 

Hva er det med norske kvinner?

I år som vi feirer 100 år med stemmerett for kvinner er det betimelig å stille spørsmål på hva annet norske kvinner har oppnådd. Og det er mye å velge mellom. Jeg har valgt å se på noen av paradoksene knyttet til det som har med kvinner, utdanning og karriere (valg).

Fra 1985 til 2010 har antallet kvinner med lang, høyere utdanning mer enn seksdoblet. Veksten for kvinner er mer enn tre ganger så stor som veksten for menn. I 2010 var andelen kvinner med høy utdanning større enn andelen menn med høy utdanning. Det gjelder i alle aldersgrupper. Men bare syv av ti jusstudenter er kvinner, mens nesten ni av ti partnere i de store advokatfirmaene er menn.

Revisjonsselskapet PwC har gjort noen internasjonale sammenligninger. PwC Norge har 10 prosent kvinnelige partnere og 11 prosent kvinner i ledelsen. Dette til tross for at de har lik rekruttering av kvinner og menn i starten av karrieren. PwC Tyrkia har 20 prosent kvinnelige partnere og 50 prosent kvinner i toppledelsen. Dette til tross for at bare en av fire kvinner er i arbeid i Tyrkia, og de færreste har høyere utdanning.

Norge er i følge OECD og FN verdens mest likestilte land, men likestillingen har ikke nådd toppen av arbeidslivet. I følge den ferske Eliteundersøkelsen er tre av fire norske toppledere menn. Kvinner styrer kun syv promille av verdiene på Oslo Børs. Til tross for at like mange kvinner og menn har høyere utdanning, er færre en én av fem toppledere kvinner. Størst andel kvinnelige ledere finner vi i mellomsjiktet, spesielt innen undervisnings- og omsorgssektoren.

Ferske tall fra USA viser at fra 1997 til 2011 har andelen unge kvinner som sier at karriere er svært viktig økt med ti prosentpoeng. Andelen unge kvinner som vektlegger karriere overgår dermed andelen unge menn som gjør det samme. I Norge er kvinner med lederambisjoner langt lavere. En undersøkelse fra Norstat i 2011, utført for Abelia, viser faktisk motsatt fortegn: 40 prosent menn vil bli leder, men bare 27 prosent kvinner har lederambisjoner.

Norge har høyt utdannede kvinner og generøse velferdsordninger for foreldre. Likevel kan vi ikke vise til en større andre kvinnelige ledere. Norske kvinner er mer kjønnsdelt i sine karrierevalg enn de fleste av våre europeiske søstre. Hvilket også innebærer at mange norske kvinner ender opp med deltid, frivillig eller ufrivillig. 

Hva er det egentlig med norske kvinner? Hvorfor vil vi ikke karriere? Eller er det noe som skjer på veien mot toppen?

Hvilket samfunn vil vi ha?

Jeg var litt skeptisk til kineseren som stakk kamera inn i vogna til min sovende baby på ferie i Thailand. Det må da gå an å respektere grensene, selv til et barn som ikke kan snakke. Jeg var også litt skeptisk til russeren som ignorerte meg når jeg ba om hun kunne flytte seg bare bittelitte grann. Det må da gå an å ha folkeskikk. Jeg må innrømme at jeg også er litt skeptisk til naboene som har så innmari høyt gjerde rundt huset sitt. Hva vil de egentlig skjule? Det betyr ikke at jeg er skeptisk til alle kinesere, russere eller naboer.

Det er imidlertid den feilen mange gjør. Vi generaliserer en enkelt persons atferd til å gjelde en hel gruppe, slik butikkekspeditørene gjorde når de så Adrian kom inn. De fotfulgte han for å forsikre seg om at han ikke stjal. Han var jo 18 år, og mørk i huden. Han hadde ikke utført noen annen forbrytelse. Ennå. For hvis du blir behandlet som en drittsekk over lengre tid, så er det veldig kort vei til faktisk å bli det.

Den andre feilen som kan være svært skadelig i relasjonen vi har med andre mennesker er at vi tolker andres utsagn, og noen ganger til det ugjenkjennelige. Jeg innrømmer at jeg er selv skyldig i både å generalisere og tolke, men jeg prøver å redusere det til et minimum fordi det fører sjeldent noe godt med seg. Nær sagt Aldri.

Det blir sjeldent en fruktbar samtale om vi tolker andres utsagn, framfor faktisk å spørre den andre hva hun/han faktisk mener. Det er en velkjent teknikk i en krangel, og det fører sjeldent noen nærmere hverandre. Når vi derimot spør hva dens andres intensjon er, framfor å tolke, skaper vi dialog framfor skittentøyskasting.

Det blir heller ikke noen gode omgivelser hvis vi til enhver tid har antagelser (og gjerne med negativt fortegn) om andre på basis av nasjonalitet, utseende, hudfarge, hårfarge, valg av ektefelle, yrke, eller adresse. Det skaper derimot fordommer og i verste tilfelle rasisme.

Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et mer mangfoldig samfunn hvor vi omfavner forskjellene framfor å ta avstand fra dem. Jeg vil gjøre mitt beste for å tolke og generalisere mindre. Det kan være mitt nyttårsforsett i 2013. Det er mitt lille bidrag. Noen som vil være med?

Janteloven = norsk kultur

Bildet lånt av bladet Mamma

Intervjuet av fiolonist og mamma Marte Krogh i bladet Mamma har fått voldsom mye spalteplass og omtale i sosiale medier. For meg har det resultert i veldig mange ulike følelser, og det er vel nettopp det andre også har fått, og som har gjort at saken har fått leve såpass lenge. Følelsene mine kan oppsummeres som forvirring, frustrasjon, tristhet, glede og engasjement.

Jeg ble forvirret når jeg leste i VG  Lisa Tønnes kommentar til intervjuet i VG hvor hun uttalte: "Mammaer bør ikke ta seg sammen. De BØR ingenting." Hva mener hun med det? Er det galt å oppfordre til å trene (som var mye av Marte Krogh sitt faktiske budskap i intevjuet)? Ville hun respondert annerledes om det var Kari Jaquesson som hadde kommet med samme oppfordring? Jeg undrer meg om Lisa Tønne, og veldig mange andres respons til dette intervjuet egentlig mest av alt handler om bare å være i mot??? Fordi når det gjelder enkelte personer, som har tatt konkrete livsvalg som ikke alle er forunt, så tillater vi oss å være i mot uansett hva de sier fordi de nettopp på grunn av sine livsvalg ikke fortjener respekt for sine meninger.

Frustrasjonen oppstår når det jeg observerer i debatten er en gjennomgående mobbing, og det blir tydelig for meg at hvis det er noe som kjennetegner norsk kultur (en annen interessant diskusjon...) så er det dessverre janteloven. Og det er ingenting å være stolt av. Flertallet jakter i flokk, i en heksejakt som ikke gir seg før byttet ligger nede. Vi har ikke lenger bare kjøkkenbordet som arnested for vår skadefro, nå har vi sosiale medier hvor vi kan rope ut vår misnøye så hele verden får det med seg.

Jeg blir forferdelig trist av at misunnelse fører til mobbing som dette i realiteten er. Det er nok dessverre sant at Barn lærer mobbing av sine foreldre. Jeg vil heller anbefale å bruke misunnelsen som utgangspunkt for egen selvransakelse som forfatter av boken Raushetens tid Kathrine Aspaas foreslår i sin kommentar om saken: Ren misunnelse. Hun sier: "Men de som reagerer så sterkt, bør jo også gå inn i seg selv og stille seg spørsmålet «hva i all verden er det hun treffer i meg som gjør meg så forbannet?»

Jeg ble glad når jeg leser tinteguri sine betraktninger om saken: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene. Det koster å stå i mot og det er utrolig viktig at en respektert leder tar til orde mot slik atferd og holdninger! Det er utrolig viktig at noen tar pennen fatt og gjør modige valg. I en tid hvor alle andre jakter i flokk trenger vi mer enn noensinne som lurer trollet fram i solen, og får det til å skamme seg slik at det sprekker. Det er nok flere som er enig med henne, heldigvis, men det er dessverre alt for få som tar seg bryet med å stå opp mot urett.

I gleden av å lese tinteguri sin blogg så kjente jeg mitt eget engasjement vokse, og jeg måtte bare dele mine egne ord og følelser. Jeg vil derfor avslutte med å si at jeg tar sterkt avstand fra mobbing, og det er nettopp det mange har gjort seg skyldig i her. Er det en slik rollemodell du vil være for dine barn?