Hva skjedde på veien?

I dag hadde jeg møte med en leder i et svært spennende norsk selskap som har gjort internasjonal suksess. Han hadde noen interessante betraktninger om forskjeller mellom kjønn på sin arbeidsplass. De har nærmere lik fordeling av kvinner og menn, men ikke på de store oppdragene. Menn stiller seg raskt først i køene når de spennende jobbene kommer opp. Det minte meg om artikkelen som har gått som en farsott over Facebook de siste dagene om Med kuken på rette staden... Kvinnene derimot må de alltid spørre, og de har alltid alle mulige forbehold. De tenker ikke på seg selv. Når utviklet egentlig den forskjellen seg?

Fordi da jeg vokste opp på 80-tallet var karrierekvinnene idealet. Filmen Working Girl med Melanie Griffith, Ally McBeal og de kvinnelige heltene i Lov og rett i L.A var rollemodeller og bevis på hva som var mulig. Madonna toppet hit-listene i gjennom hele 80- og 90-tallet, og ble et symbol på at verden lå foran mine og min generasjons føtter. Vi var overbevist om at vi kunne oppnå hva som helst. Vi hadde kvinnelig statsminister. Kvinner tok gullmedaljer i de fleste sportsgrener, bortsett fra i hopp hvor de ikke fikk anledning til å konkurrere, men det tenkte vi ikke på den gangen. Selv vår dronning krevde sin plass ved sin mann ved Stortingets åpning. Selv om det i mange andre grener av livet var færre forbilder vi kunne strekke oss etter, lot vi ikke det stoppe oss. Vi kunne flytte fjell. Alt var mulig.

Vi skulle ta høyere utdanning, få oss en ordentlig jobb og bli økonomisk selvstendig. Vi var barna til feministene som hadde kjempet på barrikadene for våre rettigheter og muligheter. Vi hadde fått proppet ørene full av alt vi kunne oppnå. Prevensjon var en selvfølge, og vi kunne bestemme selv når vi skulle ha barn. Og det var ikke ennå. Når vi skulle ha barn så skulle vi dele mamma- og pappapermisjon likt. Barnehagen skulle sikre at vi kom oss raskt tilbake til arbeidslivet. Vi tenkte ikke på det, vi bare visste at alt var mulig for vår generasjon - barna av 70-tallsfeministene. Gjennom hele utdanningen var vi flere damer enn menn, bortsett fra i de tyngre realfagene. Alle dører var åpne for oss. Inntil vi kom inn i arbeidslivet. Da begynte realitetene sakte å demre for oss. 

I næringslivet var damene stort sett i mindretall. Færre ble det jo lengre mot toppen du så. De som var på toppen hadde kort levetid. Blant kvinnene som hadde lyktes med å nå toppen var det forøvrig flere som ikke hadde barn. Andre kvinner i lederstillinger uttrykte tvil om topposisjonen var verdt det, eller om det gikk på bekostning av familien. Etter at de får barn svarer mange kvinner motvillig ja. 

Det er svært få menn som snakker om tvil, og om det er verdt det. De snakker ofte om sin kone, men den positive omtalen må ikke nødvendigvis misforstås som et eksempel på et likestilt hjem. Suksessfylte menn omtaler gjerne bakkemannskapet, dvs. sin kone, i svært positive ordlag når de forteller om hva som har gjort det mulig for dem å utrette det de har oppnådd. Svært få kvinner har et bakkemannskap. I hvert fall opplever de ikke det slik. Hvorfor er det egentlig slik? Hva skjedde på veien?