Et brutalisert arbeidsliv?

I valget i 2005 advarte fagbevegelsen mot en brutalisering av arbeidslivet. Det ble gjentatt så ofte at det fremsto som en sannhet, og den planlagte oppmykingen av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel ble stoppet når Stoltenberg-regjeringen trådte inn i regjeringskontorene. 

I 2013 er det ingen som snakker om et brutalt arbeidsliv, bortsett fra at det omtales som en myte. 9 av 10 sier de er fornøyd med jobben sin, og bare en prosent sier de er svært misfornøyd. Til tross for at denne seiglivede myten for lengst er motbevist, fortsetter regjeringspartiene å avvise et hvert forslag som omhandler behovet for en fornying av arbeidsmiljøloven. En fornying som kan bidra til at vi får en lov som i større grad passer med terrenget.

Det er to fronter i diskusjonen om arbeidsmiljøloven. På den ene siden de som for enhver pris ikke vil ha en endring, og hvis noe skulle endres er det fortrinnsvis en innstramming. På den andre siden finner du de som mener det er på høy tid at arbeidmiljøloven revideres, og blir mer i tråd med det arbeidslivet den skal regulere.

Jeg har lenge undret meg over hva de er redd for de som motsetter seg en fornying, oppmyking eller forenkling (kall det hva du vil) av lovens arbeidstidskapittel. Responsen fra regjeringen på slike forslag ligger fast: loven fungerer utmerket, den har til hensikt å beskytte og dessuten kan vi søke unntak. 

Det er et enkelt svar på et svært komplisert tema. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Ofte ufrivillig og uten å være bevisst det. Vi har en lov som ikke fungerer. Og ingen er vel tjent med et lovverk som ikke respekteres, og ofte på grunn av noe så enkelt som manglende innsikt.

Et eksempel: Kunnskapsnæringen består av rundt regnet 500 000  årsverk. Kunnskapsmedarbeideres jobb handler i stor grad om hjernevirksomhet, og den slås ikke av i det du forlater arbeidsstedet. Den gode ideen kan like gjerne oppstå i dusjen, på skitur som på møte på jobben. Svært mange finner mening i jobben, og mange setter pris på en stor grad av fleksibilitet. En fleksibilitet som for eksempel gjør det mulig å kombinere to karrierer samtidig som du har småbarn. For fleksbiliteten innebærer at du kan komme senere, eller dra tidligere for å bringe eller hente i barnehagen, og heller legge inn et par timer kveldskontor. Dessuten måles arbeidet ditt mer på basis av dine resultater enn den tiden som legges ned.

Jeg tror knapt noen av disse 500 000 kunnskapsmedarbeiderne kjenner seg igjen i et brutalt arbeidsliv. En faktor alene motbeviser det - et sykefravær på kun 2.9 prosent mot over 6 prosent som er gjennomsnittet totalt. 

Så hva om kunnskapsarbeiderne og det framtidige arbeidslivet kunne bli normen framfor unntaket i en arbeidsmiljølov - hva vil være konsekvensen av det? Hva om vi økte gjennomsnittberegningen på arbeidstid, samtidig som en makstid i løpet av året ble ivaretatt. Og at vi utvidet antall timer man kunne legge inn over en begrenset tidsperiode. Hva er det verste som kan skje? Vil  arbeidsfolk kunne utbyttes? Eller vil resultatet kunne bli det motsatte? At flere kunne nyte godt av en større fleksibilitet, for eksempel med lengre turnuser.

Hva er det verste som kunne skje hvis vi utvidet definisjonen av særlig uavhengig stilling? Mange kunnskapsarbeidere opplever seg som særlig uavhengig, men ikke i henhold til en svært streng lovtekst. De opplever at de kan ta selvstendige beslutninger om egen arbeidstid, men i praksis bryter de lovens bestemmelser. Er det hensiktsmessig? 

Jeg har vanskeligheter for å se for meg helt hvem som skal kunne utbyttes med en oppmyking av regelverket, for beskyttelsen vil ligge fast: "Fordi det kan ikke avtales ordninger som utsetter arbeidstakerne for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller ordninger som gjør at sikkerhetshensyn ikke ivaretas. Dersom det inngås tariffavtaler som tillater en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid som overstiger 48 timer, kreves det dessuten individuelle samtykker fra de ansatte dette gjelder." Kan det gjøres tydeligere? Og hvis det kan det bør det det, for de som trenger beskyttelse skal føle seg trygge på at de ikke misbrukes.

Slik loven fungerer nå er den i ferd med å bli en unntakslov som beklageligvis stadig brytes. Er det ikke bedre med et lovverk som blir et nyttig hjelpemiddel i å definere noen ytterrammer? Og som sikrer flere fleksibilietet som gjør at hverdagen kan bli lettere? Jeg bare spør.