Hvilket Storting skal vi ha?

og hvordan skal våre tingmenn og -kvinner opptre? Dette er noen av temaene Morten Søberg tar opp i boken "Senatet som aldri vart - Essay frå Stortinget". Spennende bok om evige problemstillinger, hvor noen stammer helt tilbake til antikken. Spørsmål som er aktualisert i disse dager med Stortingets konstituering - og nettopp derfor også ble tema på Dagsnytt 18 onsdag 30. september: Stortingets betydning.

Morten Søberg etterlyser en mer aktiv stortingsrepresentant (som det litt mer kjønnsløst heter på bokmål) som tar opp de store spørsmålene i sin og vår tid. Han stiller spørsmål om det var mer vilje og evne til makt før. Han deler anekdoter med leseren som tingmannen Paul Svarstad som fikk gjennomslag for byggingen av Strynfjellsvegen og Schei som i oppdrag av regjeringa fikk endret kommunestrukturen i landet og halvert antallet kommuner.

Hva er så makt? Du har den altoverskyggende makten hvor du som folkevalgt kan sette et endelig punktum for alt liv - jf. Truman. Eller er makt like mye viljen til å ta upopulære så vel som populære avgjørelser fordi du tror på endring til noe bedre. Makt kan også handle om å sette dagsorden for nye og viktige spørsmål som angår vår tid. Dagen stortingsrepresentanter tar for sjeldent makroperspektivet og reiser spørsmål om hvilket samfunn vi ønsker oss.

"Eit Parlament må ikke berre produsere tekst og brød, men og tale og sirkus: Stortinget har eitkvart å lære av røystene fra Underhuset i London og atterljomen i samveldelanda." Så sant så sant. Søberg skriver at det i det kanadiske parlament ikke er lov å bruke manus - hvilket skaper et ytterligere muntlig - og kanskje humoristisk - preg. En besnærende tanke. Kanskje også et Storting uten manus ville fått flere utsagn ala Sponheims: hver mann sin høne.

Søberg skriver prosaisk på nynorsk med en omsorg - ja nesten kjærlighet - for norsk politikk. Det går i røyndom og løyndom til hjertet renner over. Selv jeg - som ikke har noe spesielt forhold til nynorsk - må innrømme at språket er vakkert. Om du ikke er spesielt opptatt av politikk er den elegante språkføringen i boken en opplevelse i seg selv. Er du interessert i utviklingen av vårt politiske system så er denne boken absolutt å anbefale. Minerva har delt en smakebit fra boken: Lagtinget: fysisk midtpunkt, konstitusjonell ruin – og politisk fyrlykt. Les forøvrig Bård Vegar Solhjell sin anbefaling av boken.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet

Dette er en spennende bloggstafett som jeg herved tar utfordringen og henger meg på - oppfordrer også andre bloggere til å kopiere denne teksten til sin blogg:

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar i år ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Det skal være med en creative commonslisens her som jeg sliter med å få inn, så skriver inn teksten i stedet:
Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Kjøpt og betalt av legemiddelindustrien

Jeg blir rett og slett skremt av norske myndigheters holdning til HPV-vaksinen spesielt, og vaksiner generelt. HPV-vaksinen skal deles ut til ALLE jenter i tidlig tenårene. Den vil redde KUN et ti-talls jenter fra å dø av livmorhalskreft i året . Nå er en engelsk 14-åring død etter at hun tok HPV-vaksinen. Norske myndigheter svarer at det ikke er grunn til å hause opp på grunn av ett enkelt tilfelle! Les mer om saken fra NRK Puls.

ALLE norske jenter skal utsettes for en vaksine som vil redde et få-tall fra døden. Det puttes masse ressurser i informasjonsmøter for både jentene og deres foreldre over hele landet. Hva om disse pengene heller kunne vært brukt til seksual opplysning for jenter, og tilbud om gratis gynekolog ressurser for de som er i risikogruppen? Fordi det er ytterst få som vil oppleve livmorhalskreft. Det rammer kvinner med lav seksuell debutalder og hyppig partnerskifte. Årlig rammes ca. 300 norske kvinner av denne kreftformen, med ca. 100 dødsfall. Les mer i en sak fra Tidsskrift for den norske legeforening.

Vaksinen er ikke bredt utprøvd. Ingen kjenner hverken kortids- eller langtidsettervirkningene. I de landene som allerede har innført vaksinen er det meldt om flere bivirkninger. Vaksinen gjelder kun for enkelte livmorhalskrefttyper og ikke alle.

Jeg vil aldri utsette mine barn for vaksinen - og det verste er at mange innen helsesektoren er enig med meg, men tause. Dette er rett og slett tragisk og nok et eksempel på legemiddelindustriens makt.

Våkenatt over valgresultatet

Valgresultatet har gjort at jeg lå våken i nærmest hele natt. Det verste tenkelige (som ingen en gang forutså) skjedde: fortsatt rødgrønt flertall OG et Venstre under sperregrensen. Jeg har kledt meg i sort i dag. Samtidig som det er en trist dag mener jeg at framfor å fabulere om hva som gikk galt, og hvem som har skylden, det nå er viktig å se framover.

Hva skjer med borgelig side med Venstre nesten borte fra Stortinget og KRF med et historisk dårlig valg. Er sentrum en saga blott? Vil Venstre kunne reise seg?

Jeg tror Venstre må ta et alvorlig oppgjør med seg selv. Lars Sponheim har på mange måter vært en viktig frontfigur, men Venstre har blitt for mye Lars. Han har vært best på meldinger i valget, og dermed dessverre alt for utydelig på egen politikk. Kanskje var dette valgresultatet det sjokket Venstre trenger for å ta noen tydelige oppgjør og noen vanskelige valg? Jeg har lenge ment at potensialet til Venstre ligger i urbane strøk - hvilket også dette valget har bekreftet. Venstre må velge bort noe (distriktene) for å kunne tydeliggjøre sin posisjon som et urbant, fremtidsrettet og verdimessig parti. Et parti på parti med miljøet, forsvarer av menneskeverdet og en forkjemper for kunnskapen. Hvis ikke Venstre tør å prioritere hardt og styrke sin profil så kan resultatet bli en tilværelse i skyggenes dal lang utover den neste stortingsperioden.

Er dette valget en befesting av blokkene i norsk politikk? Må borgelig side akspetere de andres omtale av seg som kaoskamerater og samle seg om et flertallsforslag hvor frp er med? Det vil sentrumspartiene krf og Venstre tape ytterligere på. Jeg tror deres eneste sjanse er å tydelliggjøre at det er en plass for sentrum i norsk politikk, en plass for verdivalg. De må plassere frp lenger fra seg enn hva Arbeiderpartiet er. FRP er jo strengt tatt like lite et borgelig parti som det er et rødgrønt. Politikken må handle mer om sakene og mindre om konstellasjonene. Et flertall kan være mindre demokratisk enn et mindretall.

Gårsdagens valg har ført til et fortsatt rødgrønt flertall. Det er det bare å akseptere først som sist. Det kan også skape nye muligheter selv om Jens vil føre skuta mot mer av det samme. Den nye regjeringen må ta tak i de store utfordringene i offentlig sektor og de økte utgiftene på helse og omsorgssektoren. En slik reform burde søke samarbeid med hele Stortinget slik at vi er sikret kontinuitet utover de neste fire årene. Kanskje får vi en superminister med ansvaret for offentlig sektor, inkludert IT. Teknologi kan være en viktig bidragsyter til å løse utfordringer både i helse og omsorgssektoren samt på klimaområdet. Jeg har en stor forhåpning om at SV fortsatt holder miljøfanen sterkt, og at de fokuserer på det kortet framfor sfo og flere lærere.

Det er håp i hengande snøre.

FRP er IKKE lik endring til det bedre

I et kommunevalg for noen år tilbake sa en slektning til meg at hun nå vurderte å stemmer frp fordi det var på tide at det ble gjort noe med bibliotekene. Hvorfor skal du da stemme frp undret jeg; frp vil vel ikke bidra til å subsidiere offentlige bibliotek? Det hadde hun ikke tenkt på. Hennes oppfatning var at frp vil endre det som var galt med dagens system.

Det er imponerende hvordan frp har lyktes i å skape et bilde av seg som det partiet som vil ordne opp i alt det som er urettferdig, fordi de vil endre det bestående. Det er underlig og se at det er de folkene som kanskje er minst glad i endring - som faktisk tror mest på frp sin omstillingsplan. Jeg tør påstå at det sannsynligvis er få av disse som faktisk har satt seg inn i FRP sitt partiprogram.

I Finmark har det gått fem på. FRP vil legge ned sametinget - ergo stemme på dem. De glemmer at samme parti også vil legge ned store deler av finnmarkingene sine sitt livsgrunnlag - nemlig jobben i offentlig sektor.

Om å være et annet sted

Alf Ole Ask, Aftenpostens USA-korrespondent, har et glimrende innlegg i Aftenposten i dag under fanen Akkurat nå: Må jeg vite det? Han skriver om hvordan sosiale medier for noen har tatt helt vekk oppmerksomheten fra det å være tilstede Her og Nå:

"Trangen til å formidle livet sitt gjør at det til slutt ikke finnes private soner igjen. I tillegg er vi ikke lenger til stede der vi fysisk er – selv i fødestuen. Moderne mennesker er alltid et annet sted. På Facebook, for eksempel."

En viktig påminnelse for alle de som lar teknologien ta overhånd over livet. Det burde rope et lite varsko når folk "opplever" Grand prix finalen eller fotballkampen gjennom twitter-strømmen. Jeg mener ikke at alternativet er å slutte å kvitre, kommunisere på facebook eller uttrykke sin mening om dette og hint på en blogg eller en annen kanal. Jeg mener vi alle må reflektere over hvilken rolle Internett har i livet vårt, og hvorfor vi bruker de ulike nettsamfunnene. At vi selv må bestemme over teknologien - ikke motsatt.

Jeg kan herved love at jeg IKKE vil dele på twitter, på noe annet nettsted, selv ikke med mine venner om hvor stor åpning jeg til enhver tid har under fødselen. Der, og så ofte som jeg ellers klarer, vil jeg prøve å leve livet mitt så mye som mulig i nuet! Mitt motto vil fortsatt være: Det er NÅ du lever!

JA til kunnskap og konkurranse

Jeg blir ikke akkurat imponert over de rødgrønnes ambisjoner for de neste fire år: Mer felleskap - mer rettferdighet. SV har fått gjennomslag for sin kamp mot konkurranse med det nye slagordet: "Mer kunnskap – nei til privatisering av skolen." Det er absurd at SV er for private barnehager, men mot private skoler. Jeg fatter ikke at det å stenge for private alternativ skal gi mer kunnskap. Jeg mener tvert i mot at konkurranse er sunt, og skaper mer og bedre kunnskap, OG kompetanse OG kreativitet.

Hele livet handler om konkurranse og konkurrerende alternativ som vi må velge mellom. Hvorfor er det slik at vi i livets avgjørende valg har rett til å velge fritt, hvilket parti vi vil stemme på, hva vi tror på og hvilken ektefelle vi vil gifte oss med. Når det gjelder skole og utdanning er det derimot staten som skal velge hva som er best for oss.

I Norge er vi stolte av at ¾ av nasjonalformuen vår er mennesker. Hvordan skal vi sikre avkastningen på denne formuen? Dette mener jeg er et av de viktigste spørsmålene vi må stille oss for framtida. Det å starte med å sette kunnskap og privat skoler opp som motsetninger er det samme som å gå baklengs inn i framtida.

Bilde er lånt av http://arbeiderpartiet.no/

Kunnskapskolen – ikke lenger nok?

Det er ikke lenger noen politisk uenighet om kunnskapsskolen. SV adopterte Høyres kunnskapsløft når de entret regjeringskontorene. Nyanseforskjellene går heller på vektleggingen av hva skolen i tillegg skal bestå av. Sv snakker varmt om lekeskolen. Høyre vil tilbake til puggeskolen, og FrP er mest opptatt av oppdragerskolen. Utover det er alle enige om at alle barn må ha basisferdigheter i å lese, skrive og regne når de går ut av skolen. De skal ha kunnskap. Problemet er at kunnskap ikke lenger er nok.

Imagination is more important than knowledge, sitat Albert Einstein.

Et eksempel fra utenomverden: På ett år er stål blitt 30 % sterkere. Vi har hatt stål i ca. 2000 år, og det har aldri vært tilsvarende revolusjon i stålets verden. Tidligere har nok det å gjøre stål sterkere vært oppfattet som en umulighet – inntil noen heller tenkte på hva som faktisk er mulig…

Stadig færre ting av det som vi tidligere anså umulig, er blitt mulig. Dette er resultat av imagination – eller på godt norsk: fantasi og kreativitet. Dette er resultat av at ulike kunnskaper settes sammen til en ny ide. Verdien av kunnskap alene derimot, faller. Vi trenger ikke gamle kunnskaper. Vi trenger nye ideer.

Kreativitet må være til stedet i alle bransjer og alle yrker hevder, svenske Fredrik Härén. Kunnskap får du kjøpt fra Kina, India og andre asiatiske land for 18 kroner i timen. Og de har mye av det – både i folk og i mengder. Det vi trenger mer av er nyskaping – evnen til å ta i mot, og ta i bruk ny kunnskap. Samtidig kan du ikke være kreativ uten kunnskap. Du behøver både kunnskap og informasjon for å være kreativ. Det er derimot ingen forutsetning for kreativitet.

Alle barn er født som kunstnere, sitat Picasso.

Problemet er at vi utdannes ut av vår kreative evne, sier kreativitetsekspert Sir Ken Robinson. Han peker på at vi på skolen utdannes fra midjen og opp, med stadig mer fokus på hodet, og spesielt en side av hode.

Den opprinnelige målsettingen med utdanning var å produsere universitetsprofessorer, sier samme Robinson. - Det er noe underlig ved disse skapningene. De bor inni hodet sitt og med vekt på en side. Kroppen er bare et transportmiddel for hodet deres.

Barn har en ekstraordinær evne til å innovere. Alle barn har talent, og dessverre ødelegger vi mange av dem. Jeg vil påstå at vi trenger like mye kreativitet i utdanning som vi trenger opplæring i å lese og skrive. Kreativitet bør behandles med samme status.

Vi må ha en kunnskapsskole som også bevarer, og stimulerer barnas kreativitet.

Fordi den kreativiteten er hva arbeidslivet etterspør, uansett yrke og bransje. Fordi gårsdagens kunnskap kan ikke svare på morgendagens utfordringer. Da trenger vi de som har evnen til å sette sammen ulik kunnskap og finne kreative og nye svar.

Vi må ha en skole som gir opplevelsen av mestring for flere elever.

Målet må være en skole ikke bare for alle, men som ivaretar alle og deres forskjellighet! For å oppnå det må vi innføre en utvidet forståelse av den mangfoldige intelligensen. Vi har alle ulike læringsstrategier –foretrukne sansekanaler hvor vi tar inn kunnskap: Visuell, Auditiv og Kinestetisk, eller taktil som sistnevnte også blir omtalt som. Kunnskapen om denne forskjelligheten må bevege seg fra pedagogikken og inn til å bli praksis i alle læringsaktiviteter i klasserommet.

Vi må ha en kunnskapsskole som gir barna kunnskap, og kompetanse.

Kunnskap er kort sagt å kunne noe (ofte faktaorientert), mens kompetanse handler om å kunne anvende kunnskapen (ferdigheter). I det ligger også erkjennelsen av at det hjelper lite om du har all verdens kunnskap. Uten kompetanse om hvordan kunnskapen kan utnyttes vil den forbli død. Kompetanse sikrer en levende kunnskap.

Jeg vil hevde at Kunnskap uten kompetanse er som detaljer uten sammenheng.

Jeg avslutter ikke med fasitsvaret - heller med spørsmålet: Hvordan kan vi bedre ivareta elevenes kreativitet og læring?

Dagens sitater

"Alle barn er født kunstnere", Picasso.

Problemet er at vi utdannes ut av vår kreative evne, Kreativitetsekspert Sir Ken Robinson.

Ord nr. 1 million på engelsk

Web 2.0.

Tilfeldig? Neppe...