Kunsten å gjøre feil

Ja, du leste riktig. Jeg vil slå et slag for en kultur hvor vi applauderer feil – ja rett ut feirer feil, framfor skaper angst for å gjøre feil. Jeg gjorde feil. Hurra. Her er et klapp på skulderen fra meg selv til meg selv. Det høres kanskje absurd ut i et samfunn hvor frykten for å gjøre feil er godt etablert.

Alle gjør feil. Hele tiden. Kanskje mange ganger bare i løpet av en dag. Noen ganger er det de små ting, som datteren min på tre som når hun sier noe feil påpeker det, og samtidig ler litt kokett av seg selv. Hun er enda ikke lært opp i at det å gjøre feil er noe negativt. Hun er ikke lært opp i å skamme seg. Jeg skal fortsette å le med henne, og ikke av henne, når hun gjør feil. Fordi det er gjennom sine feil hun vil ha mest læring og opplevelse av mestring.

Andre feil har større betydning og kan oppleves som uopprettelig. Som amerikanerne sier: You never get a second chance to make a first impression. Audun Lysbakken ble et offer for en feil han selv hadde gjort, og mistet jobben som en konsekvens. Til tross for at han beklaget og uttrykte at han hadde lært av det. Han og andre politikere, ledere, offentlig ansatte, fotballspillere og mange andre blir stadig påminnet hvor kraftig konsekvenser feil kan ha. Derfor knyttes feil til frykt. Vi er redde for represalier. Det handler ofte mer om de andre enn oss selv. Vi er redde for hva andre måtte tenke om oss.

Det kan jo ikke være bra at vi bruker så mye energi på å være redde for å gjøre feil. Kanskje nettopp derfor har noen begynt å stille spørsmål til hvorvidt det er sunt å opprettholde en kultur hvor redselen for å gjøre feil også stopper oss fra å gjøre det som er riktig.

Innenfor innovasjonsarbeid er det å gjøre feil helt nødvendig for og lykkes. Paul Iske har gjort det å oppfordre til feil til sitt levebrød gjennom sitt Institute for Brilliant Failures. Media lever av at andre gjør feil - og det har tidligere finansjournalist Kathrine Aspaas tatt et oppgjør med i boken Raushetens tid hvor hun også lanserer begrepet feiltastisk (på engelsk ”flawsome”). Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig - og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det er jo unektelig noe som kjennes veldig godt med en slik tilnærming?

På Facebook deler folk suksesser, men stadig flere har også begynt å dele sine feil. De får gjerne litt lett humring og gjenkjennende nikk som svar i form av likes. #Denfølelsen liksom sammenfatter hvordan akkurat det kjennes. Og det gjør jo litt godt – at folk tør å innrømme at de ikke er ufeilbarlig.

Hva med at vi snur på mynten, bryter mønsteret med den negative tankerekken og begynner å omfavne våre feil? Hva skulle kunne skje da? Bortsett fra at vi selv begynte å føle oss mye bedre? At angsten og frykten slapp taket og at vi ble mer kreativ? Kunne det også hende at vi lærte noe, om oss selv og andre?

Her er hele 7 gode grunner til hvorfor ikke å gjøre feil faktisk er den største feil:

1. Feil hjelper oss å finne ut av hvem vi er

2. Feil gir oss verdifull innsikt i det å leve  - i det øyeblikket vi ser på det som læring framfor feil vil også frykten for å gjøre feil forsvinne.

3. Feil lærer oss å tilgi – både oss selv og omgivelsene

4. Feil hjelper oss å bli kvitt vår frykt

5. Leve uten anger – hvis du lever med et mål om å unngå feil vil du angre alle de feilene du ikke gjorde.

6. Med feil kommer også utvikling og vekst – den beste måten å lære på er gjennom dine feil.

7. Feil er første skritt til og lykkes – fordi du vinner selvsikkerhet, mot og erfaring hver gang du gjør en feil. Thomas Edison feilet 10,000 ganger før han lyktes med å lage lyspæren.  

For å skape en feiltastisk kultur må vi begynne med å dele mer av våre feil og glede oss med hverandre over hvilke utmerkede muligheter nettopp disse feilene gir. 

En politisk vår?

Fra en kronikk jeg har på trykk i DN 26. mars:

DN hadde lørdag 16. mars en tankevekkende sak om ordets avmakt. Vi kunne lese at stortingssalen nærmest er kjemisk renset for representanter, selv når det er spørretime. Kritikerne hevder den politiske debatten mangler vidd, intelligens og retoriske poeng. 

Jeg tror det politiske ordskifte har en større utfordring: Det høye konfliktnivået.

Folk, og kanskje til og med politikere selv, er lei av politisk skittkasting. Det gir ingen ny innsikt, god følelse eller bedre grunnlag til faktisk å velge parti.

Det er visst en opplest og vedtatt sannhet i politikken at å snakke nedsettende om motstanderen lønner seg. Når du forteller hvilke skrekkelige konsekvenser motstanderens politikk medfører, gir det større oppslutning enn om du snakker om hva du selv vil skape.

Jeg tror det er på høy tid at denne sannheten revideres. Hva om vi heller undersøkte hva som skjer med folk hvis politikere begynte å konsentrere seg om sitt partis politikk, og kun om det? At deres taletid begrenset seg til å snakke med engasjement og entusiasme om sine løsninger? Kunne vi da fått en mildere og varmere politisk debatt - hvor vi leter etter felles løsninger framfor å lete fram argumenter å slå hverandre i hodet med?

Flere sektorer gjennomgår vårtilstander. En vår som er kjennetegnet av en helt ny sårbarhet som fører til en påfølgende åpenhet. Media er et nærliggende eksempel. Huffington Post har for eksempel begynt med en egen seksjon med positive nyheter. Undersøkelser viser at vår hjertefrekvens blir mer stabil når vi leser positive saker. Derfor har de også begynt å presentere overskrifter og nyheter mer balansert. Leser du negative og opprivende saker, så har det motsatt effekt på hjertefrekvensen - og bidrar til en sterkere opplevelse av stress.

I sosiale medier, hvor vi faktisk selv velger hva vi ønsker å lese, så deler mange av oss ofte nyhetssaker, kronikker eller bloggartikler som gir oss en god følelse. Tilbake står tradisjonelle medier, som i flere omganger er utsatt for kraftige nedskjæringer og fortsetter å jakte etter konfliktstoff. Det er også positive trender i norske medier. For eksempel når mediekritikken kommer fra egne rekker, fra seg selv til seg selv, slik det etterhvert gjorde i Marte Krogh-saken.

Det politiske Norge oppleves til tider langt unna vårstemning, selv om solen varmer. Her fortsetter politikere å jakte på uenighet, syndebukker og konflikt. Jo sterkere ordbruk, jo mer sannsynlig at du kommer på trykk eller i tv-ruta.

I USA er det flere vårtegn som inspirerer, selv fra det politiske miljøet. Kongressmedlem Tim Ryan har skrevet boken «A Mindful Nation» hvor han beskriver en nasjon som står på randen av sammenbrudd innen flere sektorer, og at det finnes et alternativ. I stedet for et jag etter resultater og mer produktivitet, må en søke balanse og ha en sterkere tilstedeværelse.

Finnes det norske politikere som kan ta Tim Ryans budskap til sitt hjerte? Som tør å reise seg og fri seg fra lenkene? Fri seg fra sannheten om at det er bedre å snakke negativt om motstanderens politiske løsninger framfor å fortelle om ditt svar. Er det mulig å håpe på en vår for det norske politiske ordskifte? Uten skittkasting? Hvor politikere snakker med varme om sin egen politikk? Leter etter muligheter for felles svar, og stiller undrende spørsmål til andre partier framfor å svartmale de andre? For hva er det verste som kan skje? Kan resultatet faktisk bli en økt respekt for våre folkevalgte, og stolthet over hva de kan skape - i fellesskap?

En ytterligere konsekvens er at det også blir mer givende å være politiker. Kanskje?

Hvordan løse likestillingsnøtten?

Har skrevet kronikk i VG i dag som har fått tittelen: Jobb og karriere.

Debatten om kvinner og arbeidsliv på årets kvinnedag bar preg av en skyttergravskrig hvor skytset besto av følelsesladede argumenter for hva godt moderskap handler om. Tid med barna ble brukt som målestokk for hvor god mor du er. Et meningsløst argument for kjærlighet kan ikke måles i tid.

En debatt på slike premisser bidrar til en unødvendig polarisering mellom de som jobber fulltid og de som jobber deltid. Fordi det finnes kvinner som både elsker familien sin og jobben sin. De vil ha en karriere ved siden av familien, og de får det til. De har organisert seg og sin familie slik at logistikk ikke er en hindring. Finnes det politiske tiltak som kan hjelpe flere ut av tidsklemma?

Politikere kan ikke bestemme valgene som foretas av hver enkelt kvinne, mann og familie. Det de kan gjøre, er å legge til rette for at flere har muligheten til å velge både jobb og familie gjennom å skape valgfrihet for familien. Jeg mener en oppmyking av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel kan være et av de viktigste tiltakene for å oppnå mer likestilling i arbeidslivet.

Derfor er det med undring jeg observerer at Arbeiderpartiet, som ofte tar æren for at Norge er verdens mest likestilte land, er fastgrodd i likestillingsløsningene fra forrige århundre. I 2013 må politikerne tenke nytt om likestilling. Loven fungerer utmerket, er responsen fra Regjeringen når det fremmes forslag om endringer i arbeidsmiljøloven. Dessuten kan vi søke unntak.  Det er svært passive svar på et svært komplisert tema.

Det er skuffende at likestillingspartiet Arbeiderpartiet ikke våger å se arbeidsmiljøloven i sammenheng med likestillingen. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Vi har en lov som ikke fungerer hverken for arbeidstagere eller arbeidsgivere. Ingen er tjent med et lovverk som ikke respekteres.

Gode ledere ønsker at medarbeidere skal få hverdagen til å gå i hop. Det innebærer at foreldre både kan komme litt senere og dra litt tidligere for å få til logistikken med levering og henting i barnehage og skole. Så tar de opp jobben på kvelden eller tar lengre arbeidsdager andre dager. Hvis medarbeideren overgår ni timers arbeidsdag, jobber etter ni på kvelden eller forbereder uka på søndagen, så bryter de i praksis loven. En fleksibilitet som kunne bidratt til at flere kvinner jobbet heltid er i dag definert som et lovbrudd. Deltid er i stedet blitt svaret for mange kvinner. Arbeidsmiljøloven tvinger kvinner til å velge mellom barn eller karriere.

Et alternativ er heller å få en lov som passer med det arbeidslivet den er ment å regulere. Arbeidsmiljølovens bestemmelser er utgått på dato og hemmer likestillingen. Om Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde sin posisjon som det mest progressive likestillingspartiet i landet er dette det viktigste enkelttiltaket for å løfte flere ut av deltidsfellen. 

Et brutalisert arbeidsliv?

I valget i 2005 advarte fagbevegelsen mot en brutalisering av arbeidslivet. Det ble gjentatt så ofte at det fremsto som en sannhet, og den planlagte oppmykingen av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel ble stoppet når Stoltenberg-regjeringen trådte inn i regjeringskontorene. 

I 2013 er det ingen som snakker om et brutalt arbeidsliv, bortsett fra at det omtales som en myte. 9 av 10 sier de er fornøyd med jobben sin, og bare en prosent sier de er svært misfornøyd. Til tross for at denne seiglivede myten for lengst er motbevist, fortsetter regjeringspartiene å avvise et hvert forslag som omhandler behovet for en fornying av arbeidsmiljøloven. En fornying som kan bidra til at vi får en lov som i større grad passer med terrenget.

Det er to fronter i diskusjonen om arbeidsmiljøloven. På den ene siden de som for enhver pris ikke vil ha en endring, og hvis noe skulle endres er det fortrinnsvis en innstramming. På den andre siden finner du de som mener det er på høy tid at arbeidmiljøloven revideres, og blir mer i tråd med det arbeidslivet den skal regulere.

Jeg har lenge undret meg over hva de er redd for de som motsetter seg en fornying, oppmyking eller forenkling (kall det hva du vil) av lovens arbeidstidskapittel. Responsen fra regjeringen på slike forslag ligger fast: loven fungerer utmerket, den har til hensikt å beskytte og dessuten kan vi søke unntak. 

Det er et enkelt svar på et svært komplisert tema. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Ofte ufrivillig og uten å være bevisst det. Vi har en lov som ikke fungerer. Og ingen er vel tjent med et lovverk som ikke respekteres, og ofte på grunn av noe så enkelt som manglende innsikt.

Et eksempel: Kunnskapsnæringen består av rundt regnet 500 000  årsverk. Kunnskapsmedarbeideres jobb handler i stor grad om hjernevirksomhet, og den slås ikke av i det du forlater arbeidsstedet. Den gode ideen kan like gjerne oppstå i dusjen, på skitur som på møte på jobben. Svært mange finner mening i jobben, og mange setter pris på en stor grad av fleksibilitet. En fleksibilitet som for eksempel gjør det mulig å kombinere to karrierer samtidig som du har småbarn. For fleksbiliteten innebærer at du kan komme senere, eller dra tidligere for å bringe eller hente i barnehagen, og heller legge inn et par timer kveldskontor. Dessuten måles arbeidet ditt mer på basis av dine resultater enn den tiden som legges ned.

Jeg tror knapt noen av disse 500 000 kunnskapsmedarbeiderne kjenner seg igjen i et brutalt arbeidsliv. En faktor alene motbeviser det - et sykefravær på kun 2.9 prosent mot over 6 prosent som er gjennomsnittet totalt. 

Så hva om kunnskapsarbeiderne og det framtidige arbeidslivet kunne bli normen framfor unntaket i en arbeidsmiljølov - hva vil være konsekvensen av det? Hva om vi økte gjennomsnittberegningen på arbeidstid, samtidig som en makstid i løpet av året ble ivaretatt. Og at vi utvidet antall timer man kunne legge inn over en begrenset tidsperiode. Hva er det verste som kan skje? Vil  arbeidsfolk kunne utbyttes? Eller vil resultatet kunne bli det motsatte? At flere kunne nyte godt av en større fleksibilitet, for eksempel med lengre turnuser.

Hva er det verste som kunne skje hvis vi utvidet definisjonen av særlig uavhengig stilling? Mange kunnskapsarbeidere opplever seg som særlig uavhengig, men ikke i henhold til en svært streng lovtekst. De opplever at de kan ta selvstendige beslutninger om egen arbeidstid, men i praksis bryter de lovens bestemmelser. Er det hensiktsmessig? 

Jeg har vanskeligheter for å se for meg helt hvem som skal kunne utbyttes med en oppmyking av regelverket, for beskyttelsen vil ligge fast: "Fordi det kan ikke avtales ordninger som utsetter arbeidstakerne for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller ordninger som gjør at sikkerhetshensyn ikke ivaretas. Dersom det inngås tariffavtaler som tillater en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid som overstiger 48 timer, kreves det dessuten individuelle samtykker fra de ansatte dette gjelder." Kan det gjøres tydeligere? Og hvis det kan det bør det det, for de som trenger beskyttelse skal føle seg trygge på at de ikke misbrukes.

Slik loven fungerer nå er den i ferd med å bli en unntakslov som beklageligvis stadig brytes. Er det ikke bedre med et lovverk som blir et nyttig hjelpemiddel i å definere noen ytterrammer? Og som sikrer flere fleksibilietet som gjør at hverdagen kan bli lettere? Jeg bare spør. 

Er du flink pike?

Bilde er lånt fra bloggen tinteguri.com

Jeg ble inspirert av toppsjef i HP-Norge Anita Krohn Traaseth sin artikkel i Hegnar media: - Jeg er ingen flink pike. Hun mener det er fullt mulig å overkomme flink pike-syndromet og få mer balanse i hverdagen. Så sant, så sant og så viktig! Det er så viktig med rollemodeller som Anita Krohn Traaseth som uttrykker høyt og tydelig et rungende Nei til kravet og forventningen om det perfekte. Og som forteller en annen historie om andre valg, og andre prioriteringer. 

Det er ikke ensbetydende positivt å bli betegnet som flink pike. Bare bruk av ordet “pike” er i seg selv en nedvurdering av en voksen kvinnes verdi. Begrepet “flink” i konteksten flink pike peker på en noe manisk gjørementalitet hvor det er dine prestasjoner som avgjør din eksistensberettigelse. Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. De presterer for å bli sett, og de presterer for å bli likt. Samtidig som de plages av en redsel om at de ikke strekker til, ikke er flink nok. 

Hva og hvor kommer flink pike syndromet fra? Kvinner er fra tidenes morgen oppdratt til at deres verdi avhenger av deres prestasjoner. I gamle dager skulle de prestere i hus og hjem. Særlig barna spilte en viktig rolle. Andre kvinner levde tett på og var dommere i alt hva jenter foretok seg. De vurderte hverandre ut fra en uskreven moralkodeks: du må yte og ofre deg for hus, barn og familie. Kjernen i mønsteret var relasjonen mellom mor og datter hvor moren kontrollerte datteren gjennom å gi henne dårlig samvittighet over alt hva hun gjorde som var galt, og alt det hun ikke gjorde, som også var galt. Som en konsekvens ble datterens selvfølelse pulverisert og hun følte seg utilstrekkelig. Kun ved å yte og prestere hadde hun et visst håp om å oppnå anerkjennelse hos mamma. Den flinke, snille og samvittighetsfulle piken ble skapt. 

I moderne tid har kvinnens verdi og selvfølelse gradvis blitt omdefinert fra prestasjoner i hus og hjem alene, til også skulle prestere på skole og jobb og de fleste andre arenaer i livet. De skal være den perfekte kjæreste, perfekte mamma, ha et hjem som til enhver tid kan illustreres i et interiør blad, ha en topptrent kropp, lage økologisk mat fra bunnen, ha et bredt sett av fritidsaktiviteter osv. Listen over forventninger til seg selv er lang som et ondt år. Og resultatet er den slitne generasjonen. 

Det som bekymrer meg er hvorvidt det er de flinke pikene som er skjebnene bak deltidstallene, sykefraværet og en økende grad av uførhet blant kvinner. Om det er de flinke pikene som såkalt velger å hoppe av karrieren for å søke færre områder å være flink på. De tar dessverre ikke tak i den underliggende årsaken til hva som har gjort dem slitne. De driver symptombehandling.

Det å være litt flink pike er bare sunt. Jeg er enig med Eva Grinde som i en kommentar i Dagens Næringsliv skriver at: “i arbeidslivet ønsker vi oss flere flinke piker av begge kjønn”. Det jeg derimot ønsker å rette et søkelys mot er den flinke piken som vil prestere på alle arenaer, og som sliter seg ut på veien. Er det verdt det?

Vil avslutte med å anbefale Sjur Holsens artikkel Dumskapens kappløp som tar opp det sosiale presset foreldre utsetter seg for - og den berømte tidsklemma. Jeg avslutter med den fordi her er det absolutt en kime til et begynnende opprør for alle flinke piker der ute. Still spørsmålet til deg selv: Er dette strengt tatt nødvendig? Trenger barna at jeg springer rundt dem som en hesblesende servicearbeider. Vi som er vokst opp på 70-tallet er levende bevis på at barna ikke vil ta noe skade av å klare ting selv. Tør du å gjøre et opprør mot det voldsomme forventningespresset rundt deg, men kanskje mest i deg?

Har du tid?

En tysk forskningsstudie viser at så mange som hver tredje tysker opplever seg fattigere på tid enn på penger. Andelen er neppe mindre i Norge. Nye tall fra OECD viser at Norge er det landet i Europa hvor vi er minst tilfreds med balansen mellom arbeidstid og fritid. Bare 13 prosent av nordmenn er tilfredse, mens gjennomsnittet i Europa ligger dobbelt så høyt. Vi opplever at jobben tar svært mye av vår tid. Til tross for at nordmenn har kortere arbeidsdager enn de fleste. Vi har over 16 timer tilgjengelig til fritid i døgnet, hvis vi inkludere søvn. Vi er kun slått på målstreken av danskene. Nordmenn har mer fritid enn de fleste, men vi fyller den opp med aktiviteter som fratar oss opplevelsen av at fritiden faktisk er fri.

SSB oppdaterte tidsbruksstudier sammenligner livet vi lever i dag, med livet vi levde i 1970. Kvinner er kommet i lønnet arbeid og jobber nesten dobbelt så mye nå som i 1970. Menn derimot jobber 22 prosent mindre. Vi bruker 21 prosent mindre tid på husarbeid, mens omsorgsarbeid er gått opp med 23 prosent. Barna får dermed mer av vår tid, ikke mindre. Fritiden er blitt kraftig oppgradert siden 1970. Vi leser riktignok mindre, og vi har noe mindre sosialt samvær. Men vi ser 50 prosent mer på TV, og vi bruker 43 prosent mer tid på kultur og underholdning. Øvrige fritidssysler har økt med 159 prosent.

Vi snakker lite om dødtid om dagen. Vi er heller redd for å ha for lite å gjøre. SSBs tidsbruksundersøkelse fra 2010 viser til og med at vi har flere gjøremål i løpet av en dag enn det er tid. Hvilket innebærer at vi gjør mer enn en ting om gangen. Det kan umulig vare. Kanskje er det multitaskende mennesket på vei ut, kollapset grunnet stress. Hva handler denne redselen for dødtid om? Er vi redd for et sekund stillhet med oss selv?

Vi er blitt så effektiv i vår tidsbruk at vi nå må lære oss å slå av oppmerksomheten på tid. Og det er vel ingen oppgave som er vanskeligere for det moderne mennesket enn nettopp å bruke tiden på ingenting. Vi går til og med på kurs for å lære det. Det oppleves som så unyttig, at mange rett og slett plages av det. Når kanskje nettopp det å bruke tid på ingenting er det som vil gjøre oss mer frisk. Løsningen tror jeg ligger i en balanse mellom å være og å gjøre. Spørsmålet er om vi tør. Har du tid? 

Et lite regnestykke

Vi må jobbe mer sier finansminister Sigbjørn Johnsen i forbindelse med framleggingen av Perspektivmeldingen. Jeg forstår godt regnestykket om at vi må jobbe mer for å ha råd til å betale framtidige generasjoners pensjon og opprettholde det gode velferdstilbudet.

Så jeg vil invitere finansministeren til å bli med på et annet regnestykke. Mange kvinner (ja fordi det er gjerne mor som tar denne oppgaven) må ta utvidet velferdspermisjon etter barnet er fylt ett år fordi de ikke får barnehageplass. De jobber ikke og betaler dermed heller ikke inn skatt. Tidligere likestillingsminister Lysbakken løste det med å utvide kontantstøtten til 5000 kroner for ettåringene. En annen måte å innrømme at vi fikser ikke full barnehagedekning.

Hvis derimot finansministeren hadde åpnet opp pengesekken i dag for å sikre rullerende opptak i barnehagen, slik at mor kommer seg i jobb vil det gi mer penger til statskassen i økte skatteinntekter. De økte skatteinntektene vil utgjøre mer enn hva barnehageplassen koster.

Et sted må man jo begynne for å få folket i arbeid – og dette er jo en relativt lavthengende frukt – eller hva herr finansminister?

De vanskelige spørsmålene

Honnør til Tv2 som tar opp de vanskelige spørsmålene, om de vanskelige valgene, i programmet Vårt lille land. De spørsmålene vi ikke selv tør å spørre i redsel for å såre. Og de  valgene vi bare tar fordi vi opplever at vi ikke har et valg. 

Bag/koffert/skilsmissebarna bor annenhver uke hos mor og far. I stedet for at foreldrene - som har satt dem i den situasjonen - flytter fram og tilbake til huset. Foreldrene hadde ikke taklet det sier barna selv. Jeg hadde forventet at barna sa de ikke taklet det, at de mislikte det, men det gjorde de ikke. De sa de selv ikke ville velge mellom mamma og pappa. Det var et valg de ikke ville ta. Forøvrig har de kanskje bare innfunnet seg med sin livssituasjon, og det stresset det medfører.

Slik ettåringene må innfinne seg med å begynne i barnehage, som er tema for neste program. Enda et vanskelig tema hvor barna selv ikke kan svare. Hvor forskning viser at det skaper stress hos barna, men vi foreldre må tro på at dette er best for alle parter. Når vi skulle sende vår ettåring i barnehagen gråt hun ikke, hverken når vi leverte eller hentet henne. Hun smilte heller ikke. Etter tre uker i barnehagen sa de at nå har hun begynt å smile. Da gjorde det vondt i mammahjerte. Jeg tror egentlig ikke at hun har tatt stor skade av det. Samtidig er barn utrolig forskjellig. For noen er nok denne atskillelsen mye vanskeligere for andre.

Begge disse spørsmålene er så utrolig vanskelig fordi mange foreldre opplever de ikke har noen valg - hva gjelder både skilsmisse og barnehage for ettåring. Vi vil helst ikke tenke på hvilken innvirkning det har på barna. Vi vil helst ikke vite.