Likandes

Jeg var på seminar for unge ledere i København i helgen som Vampus har gitt kallenavnet "Woodstock for strebere". En norsk toppleder (som jeg ikke kan si navnet på i følge The Chatham House Rules) sa noe interesant jeg selv ikke har tenkt på: at den aller viktigste egenskapen til en person som skal fronte en virksomhet (eller for den saks skyld en organisasjon eller et parti) er at personen har "liking"; eller er likandes som vi liker å kalle det på trøndersk. Rett og slett at kommunikasjonsdirektøren er sympatisk, lett å like og lett å bli glad i. Dette gjelder selvsagt også topplederen eller politikeren hvis det er de som skal ut i vinden.

Jeg må si meg veldig enig i viktigheten av å ha noen som er likandes i slike framtredende roller. Personene som fronter en virksomhet eller organisasjon påvirker ofte vårt syn på den de representerer. Hvor mange av de personene vi ser fronte saker i det daglige mediebildet er det som faktisk er likandes? Overraskende få vil jeg påstå. Kristin Halvorsen er vel den politikeren som oftes omtales i slike postive vendelag - selv av finanseliten som var veldig skeptisk til at en SV-dame skulle trone på toppen av finansdepartementet. Siv Jensen har jeg hørt var en skikkelig likandes dame før hun ble slukt av Fremskrittspartiet. Nå bjeffer hun bare, i alle retninger. Når det gjelder politikere og deres "liking" har nok også politisk ståsted en viss betydning for vår vurdering.

Det er dessverre ikke mange toppledere i norsk næringsliv som kan karakteriseres som likandes. Jeg synes at Rune Bjerke er et hederlig unntak. Helge Lund kunne kanskje også få denne hedersbetegnelsen, men han gir for lite av seg selv til at vi kan danne oss et inntrykk av han. Sigve Brekke, som jobber internasjonalt for Telenor har absolutt de rette egenskapene. Under tsunamien "stengte" han butikken i 14 dager, brettet opp skjorta og hjalp lokalbefolkningen med opprydningsarbeidet. Det gir likandespoeng. Han er forøvrig blitt kåret til Thailands mest populære toppleder.

Mange pressetalspersoner må fronte selskapet i negative saker, og da er det å være likandes av særskilt betydning. Mange har en tendes til å bli alt for seriøse, og forsvare seg og sitt selskap, i stedet for å være ydmyk og komme folket eller kunden i møtet. En tidligere kollega av meg i Telenor, Atle Lessum, klarte det kunstykket å nesten snu en dårlig sak til litt positivt i FBI for noen år tilbake. Rett og slett fordi han var likandes.

Likandes er noe du er. Det er vanskelig å utvikle seg til å bli likandes hvis utgangspunktet er dårlig. Å prøve å være noe du ikke er vil alltid gjennomskues. Samtidig tror jeg likandesfaktoren er undervurdert. Kanskje er hvordan du fremstår blitt nedprioritert i kommunikasjonsfaget (og i politikken og næringslivet for den saks skyld)? Kanskje bør vi heller være opptatt hva folket eller kunden er interessert i å vite enn forsvarstalen vi alltid har i beredskap? Kanskje vi skal la smilemusklene få komme i spill mer, selv om saken vi fronter er alvorlig?