Kreativitet og galskap

Hva er normalt? Betyr det å være en del av majoriteten, og dermed gjøre hva alle andre gjør? Er du kanskje litt A4? Ola og Kari? Er normalt det samme som naturlig? Og er det egentlig ønskelig å være normal?

For jo flere som er normal, blir det færre unormale, og dermed vanskelig å skille seg ut. Samtidig som de på skolen er veldig opptatt av de som skiller seg ut, og gi dem en diagnose, fordi først da har de rett på oppfølging. Og er du ikke helt normal blir du jo litt stigmatisert, ja litt annerledes. 

Før var det lov å være litt annerledes. Når jeg gikk på skolen skulle de som var litt annerledes ut fra spesialskolen til vanlig skole slik at de normale kunne læres opp til å se at de som var annerledes også var normalt. Nå har de i stedet fått merkelapper. Før hett det lopper i blodet - nå heter det ADHD. Nerdene har fått merkelappen asberger. De melankolske har lettere psykiske lidelser mens de kreative er bipolare. Og har du en diagnose får du medisiner slik at utslagene av diagnosen blir mindre synlig og vedkommende blir mer normal. Eller som gutten som ble medisinert for ADHD sa det: jeg blir litt sånn jentete... 

Jeg merker at jeg er tilhenger av litt mer unormalt. At det skal være lov å få latterkrampe i utide uten å bli mistenkt for å hatt noe blankt i glasset, eller svinge seg litt rundt i en dans for å skape litt stemning. Fordi det ligger ofte litt galskap bak det kreative. Det er nå til og med bevist: Kreative blir oftere psykisk syk: "Bipolar lidelse er vanligere i alle grupper mennesker med kunstneriske eller vitenskapelige yrker: fra dansere og fotografer til forskere og forfattere." Det betyr at vi må se helt nytt på også medisinering slik at det geniale ikke blir medisinert bort. 

Litt galskap må vel da nesten være likeverdig om ikke bedre enn normalt? Jeg vil heller være litt orginal, enn total forutsigbar. Jeg skulle ønske vi jaktet litt mindre på diagnoser, og heller lot folk være folk. Ja akkurat det tenker jeg sånn på en fredag ettermiddag.