tirsdag 16. oktober 2012

Hvem vet best hva barna våre trenger?


Det florerer av diskusjoner i media om hvordan barnefamilier skal best få regnestykket til å gå opp. De kritiske røstene ovenfor enkeltes valg får mest spalteplass. Noen foreldre kritiseres for at de forventer at livet skal fortsette som før. Andre kritiseres for at de setter bort barna til au pair. Det kan faktisk skade hjerneutviklingen. Jeg lurer på om det kan skade hjerneutviklingen like mye hvis barna derimot er hos en besteforelder eller nabo eller dagmamma for den saks skyld? Fordi vi foreldre trenger hjelp.

Det er så mange forståsegpåere som har en oppfatning om hvordan vi skal velge, og ikke minst hva som er moralsk mest riktig å velge. Få tar seg tid til å undersøke den enkelte families særegne utfordring. På helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi etter hvert vil bli eksperter på våre egne barns behov. 
Likevel så velter ekspertveldet over oss når vi skal ta valg for våre barn. Og ingen er mer mottagelig for kritikk enn mødre som til enhver streber etter å gjøre det riktige for barnet sitt. Når alle andre har en oppfatning av hva som er best for dine barn kan tilliten til egen magefølelse lett bli svekket.

Utfordringen for oss mødre er å stå mot presset av solskinnshistorier som velter over oss i sosiale medier, historier om de som ser ut til å mestre hverdagen mens vi andre leter med lys og lykt etter et ledig sekund i en hektisk hverdag. Sammenligningsgrunnlaget har økt, og gitt næring til vår nærmeste følgesvenn – den dårlige samvittigheten.

Jeg savner en edruelig debatt – som ikke foregår i skyttergravene – om hva som er mulig å få til, og ikke bare hva som er ideelt. Hvorfor viskes det bare om at noen har vaskehjelp, når faktisk stadig flere har det og det alene frigjør utrolig verdifull tid for de enkelte. Hetsingen over au pair ordningen er under pari, med tanke på at denne ordningen faktisk gjør det mulig for mange å ha en to karriere familie. Hvorfor er det galt å betale noen for å få hjelp, fordi alle er ikke forunt å ha to-tre sett besteforeldre og ti tolv tanter og onkler i nabolaget som kan hjelpe til. Kan vi ikke få velge selv?

4 kommentarer:

Ingunn Bremnes Stubdal sa...

Du rører i et vepsebol nå, men du har noen veldig gode poenger.

Jeg opplever ikke dagens kjernefamiliekabal som bærekraftig i det lange løp. Begge foreldre skal jobbe 100%, samtidig som man skal klare seg selv uten hjelp. Å betale noen for hjelp i hjemmet stemmer dårlig med vår sosialdemokratiske natur,og besteforeldrene lever sine egne liv.

Sykefraværet blant kvinner går opp, og forskere forsøker å se sammenhenger "uten å finne noen". Det til tross for at kvinner studerer mer enn noen gang og mer enn menn, jobber mer enn noen gang, føder fortsatt 2-3 barn, er "best i verden på å amme" osv.

Hilde Widerøe Wibe sa...

Takk Ingunn for det, og for påminnelsen om at dette er et vepsebol. Så sant, så sant! Og nettopp det gjør at debatten om alternativene aldri får komme opp og fram fordi det er så mange følelser inn i bildet. Fordi regnestykket er vanskelig til å få til å gå i hop uten hjelp, og at konsekvensen av det er at mor går i deltid har jeg vanskelig for å aksepetere. Bare la det få sagt at jeg ikke er tilhenger av en statlig betalt 35 timers uke!

Ingunn Bremnes Stubdal sa...

Nei, jeg ser heller ikke det som en god løsning. Men jeg kunne ønsket meg klima for å finne praktiske og bærekraftige løsninger.

Hilde Widerøe Wibe sa...

Helt Enig!