Den norske folkesjela

Hva handler egentlig den norske folkesjela om? Vi bor her oppe i kalde nord, hvilket også er en ofte brukt betegnelse på oss nordmenn - kalde. Samtidig søker vi også varmen. Inn i stua, ved peisen og med kaffekoppen. Kanskje er det noe kaldt ved vårt møte med det ukjente, og at vi blir varme når vi møter våre nære?

I så fall må nok Kjell Inge Røkke defineres som en av våre "nære" skal vi tro Kjetil Wiedeswang. Jeg ble gjort oppmerksom på en artikkel i DN ført i pennen av han for en uke siden av en god venninne. "Røkke, dekodet." Røkke er kanskje proto-typen på den norske folkesjela der han proklamerer direkte og indirekte de dypeste verdiene i vårt norske egalitære samfunn: Nøysomhet, Åpenhet og Ydmykhet. Han snakker ikke stygt om de andre rike gutta. Og han ufarliggjør seg selv; "Dysleksien vet du". "Han gjør som han sier, i hvert fall får han det til å virke slik," sier Wiedeswang. "Og det høres ut som han tror det han sier. "

Om Røkke ikke nødvendigvis er selve symbolet på den norske folkesjela er han i hvert fall veldig god på kommunikasjon. Han er sannsynligvis det motsatte av Sarah Palin; alle amerikanere kjenner en hockey-mom. Fordi få nordmenn kjenner en Røkke. Men, han er jo en fisker. Og for det er vi villig til å tilgi han alt. Fordi fiskeren er nettopp et symbol på det norske. Det er slikt et ærlig yrke. Ut og jobber i all slags vær og vind - og det har vi mye av her i Norge. Fisken har alltid vært en viktig eksportartikkel for Norge, og slik vært med på å bidra til vår felles velferd.

Røkke står til og med selger fisken på kaia nå og da. Ingenting kan varme et norskt hjerte mer. Denne mannen som kjenner viktige personer i inn- og utland er ikke så viktig at han ikke kan være på nivå med oss andre og faktisk degradere seg selv gjennom å selge oss fisk. Wiedeswang avslutter sin artikkel med at: "Hadde ikke Kjell Inge Røkke vært blant oss, ville vi funnet han opp. Og selvsagt ville han vært fisker." Kanskje har vi allerede funnet han opp? Og han heter Espen Askeladd?

Foto: Ida von Hanno Bas