Identitet er facinerende. Hvem er du? var et spørsmål som hyppig ble stilt i en litt bohmesk venne-gjeng jeg var i på begynnelsen av 90-tallet. Jeg synes spørsmålet egentlig var overfladisk og mitt svar var vel rett og slett at jeg var Hilde. What you see is what you get. Jeg mistenkte vedkommende som stilte det for å være mer opptatt av spørsmålet enn å få vite svaret. Når jeg sier til min niese på 4 1/2 at hun er søt, at hun er sanger eller danser eller lignende så blir hun flau og påpeker at: Æ e Tuva. Bare Tuva.
Identitet handler om å oppleve at du er lik noen, og forskjellig fra noen andre. Den første identitetsbyggende fase er i 3-4 årsalderen - også omtalt av mange som trassalderen... Vi blir oppmerksom på at vi er et jeg, vi har et kjønn og vi er annerledes enn våre foreldre. Vi skal markere våre grenser og sjekke ut vårt handlingsrom. Neste fase; hvor jeg´et skal utvikles er i tenårene - også omtalt av mange som trassalder 2... Her skal vi finne ut av hvem vi er, og ofte i forhold til andre. Vi velger religion, politikk og venner og musikksmak - alle deler identitetsbyggende symboler som sier noe om hvem vi er. Og samme hvor lite geitekillingen vil bli telt så blir vi satt i bås i forhold til hvordan vi snakker, ser ut og hvem vi henger sammen.
Hva er det som karakteriserer meg? Mye står faktisk i ingressen på bloggen: Trønder, kvinne, alder (delvis), at jeg er gift og hvor jeg bor. I feltet til høyre kommer også min politiske overbevisning fram, hvor jeg jobber og organisasjoner jeg er aktiv i. Hvorvidt det er en prioritert rekkefølge vet jeg ikke, men det sier sikkert en del om hva som er viktig for meg. For andre kan opplistingen se helt annerledes ut.
En bakside ved vårt behov for å identifisere hvem vi er - er behovet for å sette det i motsetning til noen andre. Vi ønsker å sette oss selv i et positivt lys, og dermed blir den andre assosiert med det negative. Bruken av svart og hvit som begreper, utover farge, er et godt eksempel på det. Svartarbeid og svartelistet. De mest vidtgående konsekvensene har Bush sin lansering av "Ondskapens akse" -om de andre -fått.
Jeg lurer på om det er mulig at vi i vår bygging av egen identitet kan fokusere mer på hvem vi er, framfor hvem de andre er. Kanskje kan vi gjennom det redusere fordommene om andre?
3 kommentarer:
hvordan skal man klare å skape sin egen identitet med mindre man sammenligner seg selv med andre? det er jo nettopp via andre at man finner seg selv?
og så artig at vi skrev innlegg om det samme temaet samtidig.
Utrolig morsomt. Identitet er inn :-) Jeg har gått en lang tur og snakket med en venninne av meg om identitet og ble inspirert.
Mitt hovedankepunkt mot denne sammenligningen er fordi det er i det skjæringsfeltet at fordommer oppstår. Vi hvit - de svart. Vi moralsk - de andre umoralske. Den amerikanske valgkampen viser hvilke ytterligheter denne negative sammenligningen kan resultere i. Og de gjør det fordi de har målt at det funker. Og det er tragisk.
Det jeg funderer på er hvorvidt vi kan definere oss selv bare ved hjelp av oss selv. Jeg kan si hvem jeg er uten å fokusere så mye på hvem jeg ikke er - og hva som er min motsetning. Jeg mener ikke at vi skal eksistere i et vakum, fordi jeg lærer også mye av meg selv utifra andres beskrivelser av meg. Jeg vil bare den negative sammenligningen til livs.
Heisann!
Kommentar nummer 1 gir masse sense når en lever under et religiøst eller ideologisk paradigme, som sosialismen her i Norge. Idéen om at man må identifisere seg selv ut fra maler satt ned av andre, som tannhjul i maskineriet, som Herrens eiendom, som viljeløst medlem av en gruppe, er veldig rotfestet, men også forferdelig farlig.
Jeg er ikke hva du tror om meg. Min identitet er det kun jeg som kan sette fingeren på, for jeg er et individ og ikke en "arbeider" eller en "etnisk norsk" eller en hva som helst annet folk som vil kontrollere mitt liv måtte finne på å stemple meg som.
Jeg er et individ, et individ som er for komplekst til slike banale merkelapper.
Legg inn en kommentar