Foreldreventningspresset tvangstrøye for barna?

Det er ikke lett å være mamma, eller pappa for den saks skyld. Egne og omgivelsene sine forventninger skapes mot bakgrunnene av hva tidligere generasjoner mødre har prestert iblandet hvordan andre mødre lever sitt liv i dag. Perfekt mor, perfekte barn, perfekt hjem og karriere samtidig. Summen blir tyngende.

Det er samtidig et paradoks at vår generasjon bruker mer tid på våre barn enn noen andre har gjort før oss. Vi klarer å organisere hverdagen vår slik at vi får mye tid med barna, selv om både mor og far jobber. Foreldre bruker mer tid på følging og henting, lek med barn, lekselesing og pass og stell i 2010 enn i 2000, ifølge SSBs tidsbrukundersøkelse. Likevel så har vi dårlig samvittighet for all den tiden vi ikke bruker på barna.

Forventningen til oss selv som foreldre er formidable. Når vi først har vår tilmålte tid med barna så skal det være kvalitet og felles lek. Vi hjelper barna med ting som de i utgangspunktet utmerket klarer å gjøre selv, og vi ser det ikke før mønsteret er etablert.

Vi foreldre springer hesblesende og febrilske rundt som tjenere rundt våre såkalte prinser og prinsesser. Rollen som servicearbeidere fortsetter etterhvert som barna blir eldre. De gjennomgår en polstret barndom. Hvilke kravstore og hjelpesløse monstre er vi egentlig i ferd med å utvikle? Vi utvikler en helt avhengig generasjon som får stadig mindre områder å mestre på - som igjen er den viktigste erfaringen for å utvikle god selvfølelse. Barn har fått færre og færre områder hvor de kan få operere uten foreldres tilsyn. Hva gjør det med barna at vi bygger et slikt sikkerhetsnett rundt dem? Hvor tett man skal følge opp barna, er en løpende diskusjon. Jeg tror barn trenger å bli sluppet fri og lære ting på egen hånd. Og daglig lar jeg hjerte fare en anelse opp i halsen mens jeg tillater min datter å finne ut av det selv.