Språkglede

A-magasiner hadde en meget interessant sak om språk forrige uke. Er det skriveglede eller at språket er korrekt som er viktigst? Hegge har fungert som språkpoliti i avisen lenge. Han har et godt poeng når han påpeker at hvis du uttrykker deg klønete, undergraver du din egen autoritet. Han peker på Jagland som et eksempel. Han tapte valget på grunn av sin klossete formuleringer: "Vi satte ned foten og sto på den".

Noen er klønete i sin språkbruk og er sjarmerende, og noen fremstår som dumme. Det er vel få som mistenker Jagland fra å være dum, men de klossete bemerkningene hans ble ikke akkurat fremstilt som sjarmerende av pressen. Linn Skåber derimot er bare sjarmerende når hun ler av sine egne talefeil på Nytt på Nytt. Hva som forårsaker forskjellen på hvilken kategori du havner i er vanskelig å si. Eller er det så enkelt som en kjønnsforskjell?

Jeg møter flere som hevder de skriver dårlig. Jeg har en mistanke om at det ofte kan knytte seg til at de er blitt utsatt for aktiv bruk av rødpennen i skoledagene. Det var korrektheten i språket som ble fremhevet framfor språkgleden. Jeg tror at alle i utgangspunktet kan skrive, og jeg tror at alle kan bli bedre jo mer de trener. Jeg tror at jo bedre du kjenner en sak dess bedre vil du kunne skrive om den.

Barn bør få leke seg med språket, bli kjent med det og omfavne det. Lesing av bøker er også viktig for å stimulere til egen språkutvikling. Jeg vil ikke rettskrivingen til livs. Jeg skulle bare ønske at språkglede ble like høyt verdsatt som det å skrive korrekt. Det er to ulike deler av hjernen det her er snakk om. Språkreglene befinner seg i venstre-barken og og kreativiteten i høyre-barken. Hvis flere aspekt ved det å skrive ble verdsatt i skolen vil det kanskje utvikle seg språk talenter hos de som tidligere har følt seg dumme. Det handler om at flere skal oppleve at de mestrer.