tirsdag 21. oktober 2008

Født med feil farge

50 prosent av nordmenn med minoritetsbakgrunn sier de opplever diskriminering, skriver Knut Olav Åmås i et debattinnlegg i Aftenposten med overskriften: Norge: Rasisme uten rasister.

Jeg skammer meg.
Jeg synes det er trist å bo i et land hvor diskriminering skjer systematisk, overfor de som ikke har gjort noe annet feil her i livet enn å bli født med en annen hudfarge. For diskrimineringen skjer før navnet er kjent, og hvorvidt de snakker norsk er kommet på det rene.

I går da jeg gikk på bussen var den nesten full, med unntak av en fire-seter hvor tre av fire plasser var ledige. Den siste plassen var opptatt av en med mørk hud. Jeg satt meg ned ved siden av han, og reflekterte nettopp over at det ellers var ledig rundt han. Da jeg gikk av bussen ropte han etter meg "Unnskyld" - på perfekt norsk - og ga meg mobil telefonen jeg hadde mistet på sete. Var kanskje ikke årsaken til at de andre ikke hadde satt seg ned at de var redd for det motsatte?

Jeg har en venn som er mørk i huden. I tillegg er han høy og snakker best engelsk. Og han er utrolig ressursterk. Dessverre er det få som får kjennskap til det. Hver gang vi er ute sammen påpeker han blikkene han får, misbilligende, fordi han går sammen med hvite meg. Han forteller om at når han er i en butikk får han aldri gå alene, og får spørsmålet om han trenger hjelp et ti-talls ganger. Igjen er hudfargen et åpenbart eksempel på at han ikke har gode hensikter.

Det er ikke nødvendigvis den systematiske diskrimineringen som er det verste problemet, men de små spørsmålene og blikkene som kontinuerlig minner deg på at du er annerledes. For å skape endring må vi alle ta oppgjør med våre egne fordommer. Media må spesielt være seg selv meget bevisst på den rollen de spiller på enten å fyre opp om fordommer eller bygge ned fordommer. De utgjør en forskjell.

1 kommentar:

Hilde Widerøe Wibe sa...

Dette innlegget er faktisk publisert i papirutgaven av Utrop. Morsomt.