onsdag 22. oktober 2008

Om å være annerledes

Selv om hudfargen min ser ut som flertallets i Norge så hører dialekten min absolutt til mindretallets. Det er ikke noe annet jeg får så mange enkelt kommentarer på, som nettopp det at jeg er trønder - spesielt i Oslo.

Jeg vil faktisk påstå - kanskje nettopp derfor - at det at jeg er trønder er en viktig del av min identitet. Det er ikke mange år siden at trøndere kom til Oslo og la om dialekten. Selv er jeg stolt over min dialekt, selv om noen behandler meg annerledes på grunn av den.

En kollega spurte meg en gang om hvordan min mann syntes det var å våkne opp med en trønder hver dag. Det må jeg ærlig talt si jeg hverken har tenkt på eller spurt han om, sa jeg. Han er faktisk opprinnelig trønder selv. Og jeg har vel større kvaler de få gangene han "slær om".

Jeg var for noen år tilbake i middagsselskap på Oslos beste vest. Alle, med unntak av meg, var født, oppvokst og bodde på vestkanten fremdeles. De hadde tydeligvis ikke hatt mye omgang med trøndere. En av dem sa: Jeg har en trønder på jobben jeg. Hvorav jeg repliserte: Jeg har en pakistaner på jobben jeg.

Jeg tenker at jeg får bruke det at jeg er trønder til min fordel. Det er ganske mye mer av direkte tilbakemeldinger du kan komme unna med bare fordi du sier det på trøndersk, med et lite smil. Mange kan jo tro det handler om kulturforskjeller...

6 kommentarer:

Anonym sa...

Æ trur nu du skal slutt å gå på middagssleskapa i Oslo-vest... Det e åpenbart ikkje nokka å trakte ætter. MEN her på Høgskola i Finnmark, har vi heile spekteret med trøndera, pakistanera, kurdera, indera ja tel og med nån svenska. Kulturelt mangfold e godt:)

Anonym sa...

Det er jo i og for seg interessant å oppleve at en er en etnisk kuriositet. Du aner ikke hvor mange ganger kollegaer og venner automatisk etterligner dialekten min - og jeg korrigerer dem også automatisk.
Mitt ønske er å ha en omgangskrets som samlet er kulturelt mangfoldig - fordi hvis ikke kan en lett selv bli enfoldig. Viktig å alltid utfordre sine fordommer sier nå jeg.

Anonym sa...

Jeg med min Halden-dialekt var ute i Oslo med min søster. Vi satt og prata med en fra hennes studie og noen av hans venner. Etter at en av dem hørte dialekta mi sa han at de som snakka slik som meg (østfold), høres dumme ut... Jeg ble skikkelig fornærma!
Mange av de i klassen min gjør også sånn som du sier, med at de hele tida gjentar det jeg sier bare med enda bredere dialekt.

Men jeg kosær meg i Tønsberg allikavæl! Stine

Unknown sa...

Makan til frekkhet - han må jo være dum som sier at noen høres dum ut på grunn av dialekteten. Lavmål.

Jeg er så vant til at folk etterligner dialekten min og synes det egentlig er morsomt. Jeg lærte faktisk på nordisk grunnfag (som jeg gikk på i tre uker...) at det kalles knoting. De kan rett og slett ikke for det - og da må de jo tilgis :-)

Anonym sa...

Sitat:" De kan rett og slett ikke for det - og da må de jo tilgis :-) "
Bra, for etter gode samtaler på lyse sommerkvelder så er det ikke fritt for at noen og en hver slår om seg med trønderske uttrykk. Her er ett: "Sjå te å eta!"

Anonym sa...

Dialekt er sterkt koblet til identitet og dessverre de fordommene som "lever" om de som snakker den og den dialekten. Jeg er selv "fler-dialektisk", og har opplevd å få rare blikk når jeg "slæ om". En jeg studerte sammen med følte at jeg forandret personlighet - snakk om gave. Jeg kan være selektiv personlighetsforstyrret. Liker bloggen din (uavhengig av at jeg er mannen din Hilde) STÅ PÅ.