Bonus til begjær

Jeg leste en veldig god historie om bonus i Ukeavisen ledelse som jeg har lyst til å dele:

"Hun hadde bedt faren om lommepenger. Faren, toppkonsulenten Emmanuel Gobilliot, skred systematisk til verket: Han designet et godt, gammeldags insentivsystem: Hans kjære datter fikk 10 pence for å pusse tenner, 40 pence for å rydde rommet sitt og et helt pund for å la være å erte lillebroren. Hver oppgave fikk en pris, og til slutt hengte far prislisten opp på kjøleskapet.

Men så en lørdag skjedde det: Emmanuel Gobilliot roper på datteren: "Du må komme. Vi skal til bestemor og bestefar." Datteren stormer ned trappene, men løper rett inn på kjøkkenet. Hun stirrer på kjøleskapsdøren, leser prislisten opp og ned, men finner ikke det hun leter etter. Så roper hun: "Pappa, hvor mye får jeg for å dra til bestemor og bestefar?""

Jeg har alltid ment at jo mer detaljert du går til verks, være seg regler eller for den slags bonuser, jo mindre overlates til menneskets fantastiske egenskap: Skjønn.

Skolen dreper kreatvitet

TED er en spennende amerikansk side med inspirerende foredrag på video av både kjente og mindre kjente, men like fullt spennende foredragsholdere. Som TED selv omtaler foredragene: "Ideer som er verdt å spre". Alle foredragene er på max 20 minutter. For eksempel har Al Gore snakket om klima-krisen et par ganger på TED og Tony Robbins om hvorfor vi gjør det vi gjør, og hvordan vi kan gjøre det bedre.

Kreativitetsekspert Sir Ken Robinson utfordrer i denne videoen våre oppfatninger om skolen og utdanningssystemet. Han snakker varmt og engasjert om viktigheten av å kultivere barns kreativitet i skolen og annerkjenne ulike typer intelligenser. Verdt å se.

Inspirerende om sosiale medier

I dag har jeg to ganger blitt meget inspirert av Øyvind Solstad, redaktør i Nrk Beta. Han holdt et meget inspirerende innlegg om sosiale medier for NHO og landsforeningene i dag.

Jeg har sjeldent sett og hørt bedre metaforer for menneskets jakt etter det enkle som igjen blir vår vane. De virksomhetene som ikke skjønner det vil bli tatt av dragsuget. Så enkelt er Kunderservice 2.0:

"Folk forventer å delta
Folk forventer å bli hørt
eller så drar de et annet sted."

Solstad har også et innlegg i dag på NRK beta om Forskjellen mellom å tale, lytte og samtale. Han skriver blant annet om president Barack Obamas første nettmøte. Det er nylig vedtatt en lov i USA som tillatter den amerikanske presidenten å kommunisere på nye plattformer… For første gang i historien har det amerikanske folket kunne legge inn sine spørsmål til presidenten og det kom inn over 100 000 spørsmål!

Solstad mener kritikken mot presidenten på at han bare svarte på et fåtall av spørsmålene er noe underlig:
”Tenk deg at du har en liten datter som kommer inn til deg og er misfornøyd med et eller annet. I det hun begynner å snakke går du inn på arbeidsrommet ditt og lukker døra. Og slipper henne ikke inn selv om hun ber om det.

Tenk deg heller at du lar henne fremføre sine klager mens du lytter interessert, uten gi henne hverken rett eller motsi henne. Bare lytte og høre hva det er hun har å si.

Mitt retoriske spørsmål er: I hvilken situasjon tror du hun følte seg best?”…

Han stiller også spørsmål om hvorvidt norske politikere sine forsøk på sosiale medier vil lykkes. ”Mange politikere bruker de nye sosiale mediene på en usosial måte: De snakker bare ut, men svarer ikke”.

Skal du benytte deg av sosiale medier som en kanal, uansett om du er politiker eller toppleder, er det første kravet at du er GENUIN! Er du ikke ekte kan du like godt holde deg unna. Om du holder deg unna vil du ikke lenger være der det skjer...

Likandes

Jeg var på seminar for unge ledere i København i helgen som Vampus har gitt kallenavnet "Woodstock for strebere". En norsk toppleder (som jeg ikke kan si navnet på i følge The Chatham House Rules) sa noe interesant jeg selv ikke har tenkt på: at den aller viktigste egenskapen til en person som skal fronte en virksomhet (eller for den saks skyld en organisasjon eller et parti) er at personen har "liking"; eller er likandes som vi liker å kalle det på trøndersk. Rett og slett at kommunikasjonsdirektøren er sympatisk, lett å like og lett å bli glad i. Dette gjelder selvsagt også topplederen eller politikeren hvis det er de som skal ut i vinden.

Jeg må si meg veldig enig i viktigheten av å ha noen som er likandes i slike framtredende roller. Personene som fronter en virksomhet eller organisasjon påvirker ofte vårt syn på den de representerer. Hvor mange av de personene vi ser fronte saker i det daglige mediebildet er det som faktisk er likandes? Overraskende få vil jeg påstå. Kristin Halvorsen er vel den politikeren som oftes omtales i slike postive vendelag - selv av finanseliten som var veldig skeptisk til at en SV-dame skulle trone på toppen av finansdepartementet. Siv Jensen har jeg hørt var en skikkelig likandes dame før hun ble slukt av Fremskrittspartiet. Nå bjeffer hun bare, i alle retninger. Når det gjelder politikere og deres "liking" har nok også politisk ståsted en viss betydning for vår vurdering.

Det er dessverre ikke mange toppledere i norsk næringsliv som kan karakteriseres som likandes. Jeg synes at Rune Bjerke er et hederlig unntak. Helge Lund kunne kanskje også få denne hedersbetegnelsen, men han gir for lite av seg selv til at vi kan danne oss et inntrykk av han. Sigve Brekke, som jobber internasjonalt for Telenor har absolutt de rette egenskapene. Under tsunamien "stengte" han butikken i 14 dager, brettet opp skjorta og hjalp lokalbefolkningen med opprydningsarbeidet. Det gir likandespoeng. Han er forøvrig blitt kåret til Thailands mest populære toppleder.

Mange pressetalspersoner må fronte selskapet i negative saker, og da er det å være likandes av særskilt betydning. Mange har en tendes til å bli alt for seriøse, og forsvare seg og sitt selskap, i stedet for å være ydmyk og komme folket eller kunden i møtet. En tidligere kollega av meg i Telenor, Atle Lessum, klarte det kunstykket å nesten snu en dårlig sak til litt positivt i FBI for noen år tilbake. Rett og slett fordi han var likandes.

Likandes er noe du er. Det er vanskelig å utvikle seg til å bli likandes hvis utgangspunktet er dårlig. Å prøve å være noe du ikke er vil alltid gjennomskues. Samtidig tror jeg likandesfaktoren er undervurdert. Kanskje er hvordan du fremstår blitt nedprioritert i kommunikasjonsfaget (og i politikken og næringslivet for den saks skyld)? Kanskje bør vi heller være opptatt hva folket eller kunden er interessert i å vite enn forsvarstalen vi alltid har i beredskap? Kanskje vi skal la smilemusklene få komme i spill mer, selv om saken vi fronter er alvorlig?

Finanskrisen gjør folk syke

Statistisk sentralbyrå melder i dag at sykefraværet har økt i næringer som er påvirket av finanskrisen.

”Veksten i sykefraværet var sterkest innenfor næringer som bygge- og anleggsvirksomhet, produksjon av metallvarer og deler til motorkjøretøyer, salg av motorkjøretøy og visse forretningstjenester. Mens det samlede sykefraværet vokste med 1,7 prosent fra 4. kvartal 2007 til 4. kvartal 2008, var veksten i disse næringene på godt over 5 prosent. ”

Dette er urovekkende tall – og nettopp derfor må vi rette vår oppmerksomhet mot denne trenden. Redsel for å miste jobben samt økt arbeidspress skaper flere syke. Hvordan kan vi forebygge eller unngå dette? Det handler om å gi folk et tryggere fundament, og troen på at det finnes alternativer der ute.

Det er særlig mannfolk som står for veksten i sykefraværet (selv om det totalt sett er et høyere sykefravær hos kvinner (8.8%) enn hos menn (5.5%) – det tilhører et annet problem). Menn jobber i privat sektor, og særlig i næringer som er påvirket av finanskrisen. Mange av dem er unge, uten mye utdanning.

Arbeidsledige og sykmeldte må umiddelbart gis et alternativ. Det er kort vei ned i kjelleren hvis ulykken først er ute. Derfor er det nødvendig å ta tak i problemet raskt. Den beste løsningen er å gi dem mulighet til omskolering, og utdanning som gjør dem rede til å gå inn i nye yrker. Fagskolene er gode tilbydere av korte og relevante utdanninger, og regjeringen bør se på hvilken rolle disse skolene kan spille framover. Det handler om å ta tak i problemet før det blir for stort!

Mer konflikt i forskningspolitikken

I Synovates holdningsundersøkelse for 2007 topper forskning og utvikling listen over samfunnspolitiske saker befolkningen anser som viktig. Alle er enig om at vi må satse mer på forskning og utvikling. Det er nettopp det som er problemet. At alle er enige.

I høst ga Abelia innspill til partiene om at det er på høy tid med et løft for kunnskapsnasjonen Norge. Vi foreslo en rekke tiltak som skal bevege oss i retning av en kunnskapsøkonomi. Vi har nå foretatt en evaluering av utkast til partiprogrammer og sett på hvor kunnskapsvennlige de er. Partiene har fått poeng basert på 33 indikatorer. Venstre kommer best ut og får 20.5 poeng. Fremskrittspartiet havner på en bunnplassering med 12.5 poeng.

Visjoner for et kunnskapsbasert Norge
Venstre skriver innledningsvis: ”Venstre har en visjon om et sosialt og liberalt kunnskapssamfunn…” Både KRF og SV omtaler kunnskapssamfunnet. FRP uttrykker at Norge må bli en av verdens mest ”dynamiske, kunnskapsbaserte økonomier”. Få av partiene tar visjonene ut i politiske tiltak som støtter utvikling av et kunnskapsbasert næringsliv. Kunnskapspolitikken begrenses til kunnskapsdepartementets ansvarsområde.

Fire år i forskningens tegn?
Abelia utførte også en måling av partiprogrammene i 2005. Det har vært en svak bedring på flere indikatorer. 6 av 7 partier ønsker i neste periode å satse på forskerrekruttering. Like mange vil ha økt fokus på internasjonalt forskningssamarbeid, økt satsing på næringsrettet forskning og øke fokus på samarbeid mellom næringsliv og forskning. De fleste opprettholder målet om at 3 % av BNP skal brukes til FoU.

Hva er problemet?
Mange av partiene var også ved forrige stortingsvalg enige om at forskning er viktig. Likevel fikk forskningen en kalddusj ved fremleggelse av det første statsbudsjettet. Forskningen ble utsatt for et hvileskjær som vedvarte i flere år. Den nye forskningsministeren har gjort et forsøk på å forbedre vilkårene, men vi er ikke i nærheten av de visjonene som ble uttrykt i partiprogrammene.

Hvordan bedre forskningens vilkår?
Forskningen må bli et stridsspørsmål. Det må bli en konflikt mellom partier som vil investere i framtidig kunnskapsbasert næringsliv og de som er opptatt å bevare gamle industriarbeidsplasser. Vi må våge å sammenligne forskningsinstitusjonene. Vi må heie på våre fremragende forskere og bue på de som ikke nådde målgrensen. Det må gjøre vondt å ikke prioritere forskning.

Innlegg jeg hadde i Adressa i dag.

Partiene mangler kunnskap

I Synovates store holdningsundersøkelse for 2007 er det to saker som topper listen over samfunnspolitiske saker befolkningen anser som viktig: Heve kunnskapsnivået i skolen og styrking av forskning og utvikling (65 %). Befolkningen mener åpenbart det er på tide at Norge satser på kunnskap.

Abelia har gjort en evaluering av partienes utkast til partiprogram for å se hvor kunnskapsvennlig de er. Resultatene er nedslående. Evalueringen konkluderer med at det er liten politisk vilje til å skape kunnskapssamfunnet Norge. Flere partier avslører manglende innsikt om tilrettelegging for et kunnskapsbasert næringsliv.

Abelia sendte i høst en bønn til de politiske partiene om at det er på høy tid med et løft for kunnskapsnasjonen Norge. Vi foreslo en rekke tiltak som skal kunne bevege Norge i retning av en kunnskapsøkonomi. Nå har vi foretatt en evaluering av utkast til partiprogrammer. Partiene har fått poeng basert på 33 indikatorer. Venstre kommer best ut og får terningkast 5 for sine 20.5 poeng. Fremskrittspartiet havner på en bunnplassering med en toer for sine 12.5 poeng.

Alle partiene er enig om at Norge må leve av kunnskap og kompetanse. Dessverre er det et gap mellom de store ordene, og de politiske tiltakene. De fleste partiene er svake på områder som handler om kunnskap og næringsutvikling. Det er industrisamfunnet som omtales og ikke kunnskapssamfunnet.

Svakhetene i programmene er mange:

• Få partier har en politikk for instituttsektoren, som tross alt ufører en fjerdedel av forskningen i Norge.
  Få partier har en politikk for kunnskapsnæringen, for eksempel fleksible arbeidstidsløsninger og redusert arbeidsgiveravgift for nye bedrifter. Venstre er unntaket.
• Få partier er oppmerksom på mangfold i utdanning.
• Mest skuffende resultat er å finne innen offentlig sektor. Få partier har tiltak på hvordan vi kan modernisere offentlig sektor generelt, og helsevesenet spesielt, ved hjelp av IKT.
  

Abelia har også sendt tilbakemelding til alle partiene om hva som er bra i utkastene til partiprogram, og hvor de har forbedringspotensialet. Vi er optimistiske og spente på landsmøtene og de endelig vedtatte partiprogrammene. Endelig dom over partiene vil derfor komme når Frp (som siste parti) er ferdig med sitt landsmøte i slutten av mai.

Kvinnedagen er fremdeles viktig

I dag har jeg kledt meg i rødt, men jeg skal ikke gå i tog. Jeg vil markere kvinnedagen på min egen måte. Med og minnes de kvinnene som har stått på barrikadene opp gjennom tidene for å kjempe frem rettigheter jeg ser som det mest naturlige i verden i dag. Som betyr at jeg har rett til å stemme. Rett til å engasjere meg. Som betyr at jeg har like rettigheter på jobb-markedet og rett til lik lønn for likt arbeid. Å ikke ha disse rettighetene oppleves som absurd for meg.

Samtidig vet jeg det er et flertall av kvinner rundt i verden som ikke har de samme rettighetene som de jeg har. Som opplever en diskriminering vi norske kvinner aldri har vært utsatt for. Som risikerer å bli drept av sin egen familie om de er så uheldig å bli voldtatt. Som er stengt inne i sine egne hjem, og må slave for sine menn. Listen av urettferdigheter er lang som et vondt år. De er et bevis på at kvinnedagen fremdeles er like viktig. Kvinnedagen handler for meg mest om dem. Om kampen for at alle kvinner skal kunne nyte de samme rettighetene jeg har. Rett til et liv utenfor hjemmet. Rett til et likeverdig liv.

Årsaken til at jeg ikke skal gå i tog er at jeg ikke identifiserer meg med dagens feminister og deres paroler. Jeg vil heller definere meg som en humanist fordi jeg vil all diskriminering til livs, uavhengig av hvorvidt du er kvinne eller mann, barn eller voksen, hvit eller svart, gammel eller ung, om du har en eller to armer. Jeg vil at menn skal ha like rettigheter som far som mor har. Jeg vil at innvandrere skal ha like rettigheter på jobb-markedet selv om de heter Ali. Jeg ønsker meg et samfunn hvor det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn du har, hvilken farge du har på huden eller hva du heter.

Kvinnedagen har like fullt sin berettigelse fordi kvinner blir hardest rammet av forskjellene i verden. Den diskrimineringen menn blir utsatt for har ofte en dobbelt effekt på kvinnen. Fordi det ofte er kvinnen som får lide for mannens manglende muligheter. Kvinnen får dobbelt-straff.

Kvinnedagen skal markeres slik at alle kvinner får vite at vi gir oss ikke før også de er likeverdige. Gratulerer med dagen!

Arbeiderpartiet gir ikke slipp på Hijab

Arbeiderpartiet er valgkampklare, og har fått freshe, nye nettsider. Det er tre nyhetsområder som har fått egne faner på Arbeiderpartiet sine nettsider: Hijab, Tiltakspakke og Finanskrise. (i den rekkefølgen). Det er tydeligvis ingen tvil om hva Arbeiderpartiet mener er sentrale spørsmål i samfunnsdebatten...