Innovasjon i media

Det er lett å tro at innovasjon i media handler om å levere nye tjenester på nye kanaler, men det handler like mye om innovasjon på innholdet, i arbeidsprosessene, for ikke å snakke om kulturen. Det handler til og med om åpenhet. Å innovere for et mediehus kan være så enkelt som å legge arrogansen til side og for eksempel åpne øynene for kunden.  

Norsk redaktørforening arrangerte 4. november sitt høstmøte hvor innovasjon sto på dagsorden, og jeg var så heldig og være en av tre eksterne dommere som skulle vurdere innovasjoner. Store og små medier viste fram sine prosjekter på hvordan de tenker nytt i et utfordrende marked. Det behøver ikke være noe revolusjonerende for å kalles en innovasjon. Tvert i mot viser det seg at det enkle ofte er det beste. Det kan være så enkelt som å bli best på det du er god til. Da må du av og til prøve å skrelle bananen fra motsatt side. 

Å kutte kostnader i en hard konkurranse behøver ikke være det eneste svaret. Du kan som Dagsavisen i stedet tenke nye markeder, og de har gjennom å etablere seg under merkenavnet  Framtiden i Drammen faktisk vokst. De har levert på å være en urban avis med lokalt innhold. Og med suksess så skaper det stolthet i hele staben. 

Avisa Nordland ville utvide markedet i en ny potensiell kjøpergruppe som ikke er storkonsumenter av media, nemlig de unge. De tok seg bryet verdt og stilte de unge spørsmål om hva de ønsket. Ungdommen ønsker dialog, de ønsker å bli tatt med på råd og de ønsker selv å være nyheten. De unge vil ikke ha sutre Nav saker på forsiden. De vil ha positive saker. Avisa Nordland måtte omstille seg og sitt nyhetsperspektiv. Det innebar for eksempel at dresskledde menn ble erstattet med gode menneskehistorier på næringslivssidene.

Det mest innovative eksemplet er Sunnmørsposten som har satt rushtidsproblemet i Ålesund bokstavelig talt i ett nytt søkelys. De sendte journalistene ut i forskjellige transportmidler fra apostlenes hester, sykkel til kajakk, bil og buss og fikk belyst hvilket transportmiddel som var mest effektivt. Resultatet ble vist i en dataanimert og interaktiv tjeneste. Gjennom bruk av big data kan nyheter få en ny vår! Datajournalistikk gir ny innsikt.

VG er kanskje den avisen som i sterkest grad har etablert en kultur som fremmer innovasjon gjennom å oppmuntre til å eksperimentere. VG har erkjent at de beste ideer kommer fra feil folk, som er feil plassert og ofte til feil tidspunkt. De kan til og med finne på å gjøre feil – og det er også greit. Det var ikke mange ledere i VG som var med på beslutningen om å utfordre verdensrekorden om det lengste intervjuet. Det tok to minutter fra ideen oppsto til Lahlum takket ja.

De gode ideer kommer når man minst venter de. Det avgjørende er om det er utviklet en kultur hvor ideene – hvor noen av dem garantert vil mislykkes – også skal få lov til å testes ut. Tillit, gir også ansvar. 

Eksemplene over, med unntak av Avisa Nordland, omhandler i liten grad innovasjon på innholdssiden. Dessverre. I en stadig mer stressende hverdag med et enormt tilfang på informasjon vil mediekonsumet utvikle seg annerledes. I likhet med de unge som Avisa Nordland snakket med, så deler også litt eldre helst de sakene som gjør oss glade på Facebook. Huffington post har på bakgrunn av kunnskap om hvordan negativt stress påvirker oss forsøkt å ha mer balanserte overskrifter og mindre røde typer, og en egen del av avisen vies bare positive nyheter. Drapsrevyen saken er et eksempel på det motsatte.

Media må innovere for å overleve. Mye skjer, men vi er fremdeles kun i den spede begynnelsen. Det er når innhold og kultur får like mye oppmerksomhet som kanaler og tjenester at de store innovasjonene vil finne sted – og mediahverdagen til den enkelte faktisk vil bli kvalitativt bedre.

Vi blir klikkhorer i sosiale medier

Ja, er det ikke det mange er i ferd med å bli? Helt avhengig av at folk klikker likes på innlegget ditt i Facebook eller anbefaler videre noe du har skrevet. Rusen av mange likes har blitt så avhengighetsdannende at mange strekker strikken rimelig langt for å få flere. 

De bruker for eksempel temmelig tendensiøse overskrifter. Slik jeg selv har gjort i dette innlegget, nettopp for å underbygge mitt poeng. Det burde selvsagt stått noe som bedre gjenspeilte innholdet, men da hadde metaforen kanskje ikke blitt tydelig nok?

Det er det flere av de semiprofesjonelle bloggerne spekulerer i, slik en kollega i NHO-felleskapet som har spesialisert seg på Petits. Han har ingen problem med å bli brukt som eksempel i denne saken fordi det kan jo faktisk bidra til flere likes. Det er en rus for han, og han elsker å leke med ord med doble betydninger. Gjerne noe som gir assosiasjoner til sex, eller banneord som i dette eksemplet: Hvorfor ting går til helvete med Norge har fått 124 likes. Se flere av hans petits her.

En tidligere kollega av meg har innrømmet på Facebook at han sletter statusoppdateringer hvor han får færre enn fire likes. Å få likes er blitt viktigere enn det han ønsker å formidle. For Trond Blindheim, rektor ved markedshøyskolen, gikk det så langt at han måtte begå digitalt selvmord. Han ble så avhengig av likes at han opplevde at den personen han utga seg for stemte mindre og mindre med virkeligheten. Han ble utmattet.

Vi kommuniserer, skriver, deler og sprer egne og andres tekster. Fra blogger og fra tradisjonell media. Ofte er twitter først ute med nyheter før det blir plukket opp av tradisjonell media. Papiravisene er utsatt for et enormt press og har årlige nedbemanningsprosesser.

Nettopp derfor har mange spådd tradisjonell media sin død. Mange av dem har ikke funnet den optimale omstillingen til den sosiale verden hvor de fleste av oss opererer. Jeg tror en rask død for tradisjonell media er sterkt overdrevet. Jeg tror at i jungelen av mindre kvalitativt innhold vi finner på blogger og nettforum vil tradisjonell media få en ny vår - hvis de klarer å tilnærme seg brukere og lesere på en mer moderne måte og er sitt samfunnsansvar bevisst.  

Slik som både VG og Aftenposten er, som aktivt jobber for å få 40 prosent kvinner i sine debattspalter. Gjennom dette og tilsvarende initiativ evner de å gjenspeile den virkeligheten og mangfoldet vi faktisk lever i. Og dette er selve kjernen av problemet og utfordringen med sosiale medier - de mangler en pressefaglig og etisk plakat å forholde seg til. Og innholdet blir deretter. Derfor trenger vi fremdeles journalister som hjelper oss å sammenfatte nyhetsbilde i en stadig mer komplisert omverden. 

Det området hvor tradisjonell media kanskje har den lengste veien å gå er å bevege seg fra konfliktorientering til fredsjournalistikk - som Kathrine Aspaas skriver om i boken Raushetens tid. Vi ønsker å lese om de sakene som gjør oss glad. Hva om den politiske medieskapte valgkampen vi er i ferd med å gå inn i kunne gå fra konflikt og forvirring til innsikt og positive saker - som omtalt i en Politisk Vår. Det medium som tar det første skrittet tror jeg har alt å vinne!

Kunsten å si nei

Er du flink til å si nei? Det er ikke jeg. Det er som om hele kroppen min stritter i mot. Sikkert fordi jeg, i likhet med de fleste andre, helst vil gjøre folks til lags. Samtidig ble jeg litt nysgjerrig på begrepet når jeg leste boken til Jesper Juul som har inspirert dette innlegget: “Kunsten å si nei - med god samvittighet”.

Ordet Nei oppleves som utfordrende, fordi ordet ja har slik en symbolsk kraft over seg. Vi sier et rungende Ja til den vi gifter oss med, og ordet Ja overstrømmer vårt ansikt når vi hilser vår nyfødte første gang - og veldig lenge etterpå. Hele vår eksistens er drevet etter å fortjene ja-ordet fra andre mennesker. 

Fra fødselen sier vi derimot instinktivt nei, uten ord, når det er noe vi ikke ønsker. Min 9 måneder gammel baby har usedvanlig morsomme ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser når han mener nei. Dette avlæres vi raskt. Som voksen har vi mistet helt kontakten med neiet. Det er gått så langt at vi ofte kan ta barns nei som personlig, selv om barn faktisk bruker ordet nei i sin identitetsbygging, for å fortelle om grensene sine.

Juul sier, og jeg runger i: Vi må lære oss å si nei til andre, fordi vi gjennom det sier ja til oss selv. De aller fleste foreldre vil helst si ja til barna sine - bestandig. Generasjonen før oss hadde motsatt strategi i følge Juul: de sa alltid stort sett nei for sikkerhets skyld. Mens foreldre fra 90-tallsgenerasjonen og fram til i dag sier nesten alltid ja for sikkerhets skyld.

Nei er det vanskeligste svaret i verden. Samtidig er det viktig å huske på at vi ikke blir mere likt av andre om vi sier ja, når resten av kroppen og sjelen faktisk både mener nei, og trenger å si nei. Vi blir mer respektert hvis vi klarer å uttrykke nei på en genuin, ekte og autentisk måte.  Vi sier ja, men mener nei, og da blir det tja. Vi sier ja, og ender opp med å bli sliten.

Kunsten å si nei handler egentlig om noe så enkelt som å si ja til deg selv! Jeg vil også gi en hyllest til ordet ja, når det er genuint og ekte. Våg derfor også å si ja! Det er like viktig som å si nei. Si ja til alt som gjør deg glad, og si nei til alt det andre.

Tilbake til kommunikasjonsrøttene

Bilde lånt av GK Forum

Fri oss fra det tomme skriver Hans Geelmuyden i DN 23. oktober. Geelmuyden retter kritikk mot en bransje han mener kamuflerer framfor kommuniserer. Hvis han med kamuflerer mener at fargerike ledere blir rådet til å være kjedelige offentlige personer med innstuderte svar som overhodet ikke svarer på de spørsmålene som stilles, så kan jeg si meg enig i den delen av kritikken. Det offentlige ordskifte blir fattig hvis debattantene styres av frykt for feil svar framfor tillit til lytterne som vil ha ærlige svar.

Jeg vil gå et skritt lengre enn Geelmuyden. Min drøm er en mer åpen og ærlig kommunikasjon. Ordet kommunikasjon kommer fra Communicare som opprinnelig betyr å gjøre felles, å dele. La nettopp opprinnelsen av begrepet bli vår rettesnor i morgendagens kommunikasjon.

Det blir likevel feilaktig å gi kommunikasjonsbransjen hele skylden for den tomme kommunikasjonsformen som påstås å ha vokst frem til å bli den gjeldende. La oss heller se på mulighetene som ligger der for bransjen til å være viktige hjelpere i å skape en mer åpen, fri og direkte kommunikasjon, der oppmerksomheten er på å dele. Mange ledere har latt seg fullstendig absorbere og styre av new public management, tellekanter, rapporter og kontrollsystemer. Slike ledelsesparametere gir oss mer fattige ledere, fordi verktøyene begrenser. Redselen for å gjøre feil overstyrer viljen til å gjøre de riktige tingene.

Jeg ønsker meg en ny verktøykasse for ledere. Og kommunikasjonsfaget har mye å by på. Jeg tror ledere som tør å være åpne, ærlige og sårbare i sin kommunikasjon vil være morgendagens vinnere. De må tørre å by på seg selv, og det koster, men Jeg tør påstå at det motsatte koster mer.

Meg Whitmans, toppsjef i HP har tatt steget ut. På sin presentasjon 5. oktober var hun ærligheten selv, og sa som sant var at det ikke var noe som vitnet om positive resultater i horisonten. Derimot lovet hun å prøve å få opp kikkerten for i beste fall å finne horisonten. Hun innrømmet at HP slet, og at det vil ta lang tid og hardt arbeid å komme over kneika. Men de skal klare det. Og budskapet ble tatt overraskende godt i mot av aksjemarkedet. Og HPs Norges sjef har latt seg engasjere i debatten. Les Anita Krohn Traaseths blogginnlegg her - fra et kundeperspektiv.

Den australske statsministeren Julia Gillard raste mot opposisjonslederen i et engasjert 15 minutters innlegg og kalte han for en kjønnsdiskriminerende kvinnehater. Sterke ord. Hun gjentok flere episoder hvor hun selv ble direkte såret av hans utsagn. Hun steg fem prosent på meningsmålingene, selv om alle medier hadde spådd en tilbakegang for deres sinte statsminister.

Hva om norske toppledere og politikere kunne la seg inspirere av disse modige kvinnene, og gjennom det inspirere alle oss andre? Hva om norske ledere i offentlig og privat sektor kunne ta av seg tvangstrøyen som frykten for å si noe feil setter oss i, og heller la sårbarheten vise vei til sine egne ressurser? Vi trenger ledere som tør å kalle en spade for en spade, som tør å dele, by på seg selv og som tør å vise sitt sanne jeg.

En serviett og en penn skal løse verdensproblemene

Servietter er framtiden er overskriften på en sak på NRK beta. Det er nemlig mye som kan beskrives på en enkelt serviett… med en helt enkel tegning.

Jeg har selv en servietterfaring fra Bjugn skole i 1994. Da var rett etter Bjugn saken, og midt i EU debatten. Jeg var sammen med Ingar Arnøy og vi hadde litt tid før vi skulle i skoledebatt. Tiden brukte Ingar til å tegne og forklare logikken i nynorsk. Jeg lærte mer om nynorsk over denne servietten enn jeg noen gang lærte på skolen. Så enig i at servietter kan være nyttig. Og servietter er nå også framtiden..

Servietten er nemlig tegnebrettet og det er bilder som skal løse framtiden. Dan Roam har sagt følgende i henhold til NRK Beta: ”Tar vi et bilde med til diskusjonen, tydeliggjør det hva vi diskuterer og vi vil lettere forstå problemet. Problemløsningens uskrevne regel er: Den som best beskriver problemet, er den som sannsynligvis løser det. Den som allerede har tenkt gjennom hva problemet er, vil få pengene. Den som tegner det beste bildet, får mest innflytelse.”

Enkelt og greit. Du behøver heller ikke være en kunstner for å uttrykke deg i bilder. I følge Dan Roam kan alle tegne firkanter, rundinger, strekmennesker og piler. Vi kan alle visualisere en problemstilling. Jo mer menneskelig skissen er, jo mer menneskelig er responsen. Det er likevel ikke alle som kaster seg over tavlen i møter. 25 % hevder at de ikke er visuelle. De kan fortsette å sette seg på bakbena, eller de kan utvikle sin visuelle evne. Kanskje det er tegning som skal bli den nye satsingen på skolen? Billig er det også. Alt de trenger av virkemidler er en blyant og serviett.

Jeg har særdeles stor glede over strektegninger. Det reddet meg gjennom to særdeles kjedelige år med sosialøkonomi på Katta. Min medelev Petter Helland beskrev verden med sin egyptiske tegnemåte, som han omtalte sine meget avanserte strektegninger. Vår karakter i faget vitnet nok om tegningenes kraft.

Ut av boksen

Jeg har en designer på jobben. Hun utfordrer meg. Hun sier hun har fargefilm i hodet. Hun får dermed umiddelbare bilder som reaksjoner på det hun hører. Hun har god tilgang til ubevisste budskap. Spennende.

Å få tilgang til det som skjer på vårt ubevisste plan er viktig for å forstå omverden bedre. Alt skjer i hjernen. Selv om flere kanskje får kroppslige reaksjoner på det som foregår rundt seg er det hjernen som er sentrum. Hjernen er som en muskel, og trenger også trening. Det er dessverre en treningsform som få bruker tid på.

Designeren på jobben sjonglerer. Det er bra trening for hjernen da det fordrer samarbeid mellom venstre og høyre hjernehalvdel. Ikke alle designere sjonglerer, men jeg tror de kan ha mye nyttig å tilføre oss uansett. De kan hjelpe oss til å tenke utenfor boksen, utenfor de rammene som vi lar begrense oss. Hva gjør uttrykk med oss? Hva tenker du når du opplever det du opplever?

En annen designer delte følgende metode som jeg falt for: Launch and learn! Hvorfor kan vi ikke tillate at livet vårt er litt beta? Venstre hjernehalvdel vil gjerne ha alt planlagt til siste detalj. Mange ord skal brukes for å beskrive. Jeg tror høyre hjernehalvdel er litt mer cracy. La oss teste det og sjekke hvordan det fungerer. Alt må ikke være ferdig tenkt. Vi kan jo bare prøve. Hvis det ikke fungerer kan vi jo bare hoppe tilbake i boksen :-)

Trenger foreldre kurs i å oppdra barn?

VGs forside 7. juni kunne fortelle at 7 av 10 norske foreldre ønsker kurs for å oppdra egne barn. Riktignok tar mange av oss lengre utdannelse for å få oss jobb. Vi tar videreutdanningskurs og inspirasjonskurs for å bli klokere, bedre medarbeidere, ledere og mennesker. Mange er til og med på parkurs for å bli bedre kjærester. Vi driver massiv selvutvikling. Nå ønsker vi også å bli bedre på å være foreldre.

Det er vel egentlig ikke noe merkelig i det. Spesielt i og med at vi blir bombardert av eksperter som  overbevisende forteller om sin siste metode. Nanny-hjelpen som sendes i beste sendetid på TV har klokketro på skammekroken. Foreldrene må følge en rekke regler både før, under og etter. Retningslinjene er så detaljerte at en lett henger seg opp i detaljene framfor formålet. Er det bra at en hel generasjon barn skal læres opp til skam?

På helsestasjonen er de opptatt av til stadighet å påpeke at du best kjenner ditt eget barn. Samtidig forteller de i detalj hva barnet skal spise, når de skal sove, vaksiner de bør ta og hvilken vektkurve de bør følge. Følger ikke ditt barn riktig vektkurve må de feites opp og følges opp av helsestasjonen ukentlig. Vekten til barnet blir ditt karakterkort på hvor god forelder du er.

Det finnes uttallige bøker, Internettsider og fora, eksperter i avis, tv og radio med ulike råd på hvordan du best kan oppdra ditt barn. Usikre foreldre plukker vilkårlig fra rådene uten at det nødvendigvis gir det ønskede resultat. I Aftenposten i dag tar to eksperter til orde for at ekspertene må tøyles. Fordi usikkerheten blant norske foreldre øker med eksponeringen av råd fra ekspertene.

Jeg er til dels enig med artikkelforfatterne. Jeg er skeptisk til å stadig utsette barna våre for den siste metoden innen barneoppdragelse. Detaljerte metoder øker faren for at du trår feil. Jeg tror  at du best kjenner ditt eget barn. Samtidig tror jeg også at ekspertråd kan være nyttig. Generelle påminnelser og tips om hvordan vi opptrer overfor våre barn, som å gi dem kjærlighet, trygghet og tid, kan aldri gjentas for ofte. Gjerne fortalt gjennom ulike metaforer. State the obvious. Så enkelt og så vanskelig.

Likandes

Jeg var på seminar for unge ledere i København i helgen som Vampus har gitt kallenavnet "Woodstock for strebere". En norsk toppleder (som jeg ikke kan si navnet på i følge The Chatham House Rules) sa noe interesant jeg selv ikke har tenkt på: at den aller viktigste egenskapen til en person som skal fronte en virksomhet (eller for den saks skyld en organisasjon eller et parti) er at personen har "liking"; eller er likandes som vi liker å kalle det på trøndersk. Rett og slett at kommunikasjonsdirektøren er sympatisk, lett å like og lett å bli glad i. Dette gjelder selvsagt også topplederen eller politikeren hvis det er de som skal ut i vinden.

Jeg må si meg veldig enig i viktigheten av å ha noen som er likandes i slike framtredende roller. Personene som fronter en virksomhet eller organisasjon påvirker ofte vårt syn på den de representerer. Hvor mange av de personene vi ser fronte saker i det daglige mediebildet er det som faktisk er likandes? Overraskende få vil jeg påstå. Kristin Halvorsen er vel den politikeren som oftes omtales i slike postive vendelag - selv av finanseliten som var veldig skeptisk til at en SV-dame skulle trone på toppen av finansdepartementet. Siv Jensen har jeg hørt var en skikkelig likandes dame før hun ble slukt av Fremskrittspartiet. Nå bjeffer hun bare, i alle retninger. Når det gjelder politikere og deres "liking" har nok også politisk ståsted en viss betydning for vår vurdering.

Det er dessverre ikke mange toppledere i norsk næringsliv som kan karakteriseres som likandes. Jeg synes at Rune Bjerke er et hederlig unntak. Helge Lund kunne kanskje også få denne hedersbetegnelsen, men han gir for lite av seg selv til at vi kan danne oss et inntrykk av han. Sigve Brekke, som jobber internasjonalt for Telenor har absolutt de rette egenskapene. Under tsunamien "stengte" han butikken i 14 dager, brettet opp skjorta og hjalp lokalbefolkningen med opprydningsarbeidet. Det gir likandespoeng. Han er forøvrig blitt kåret til Thailands mest populære toppleder.

Mange pressetalspersoner må fronte selskapet i negative saker, og da er det å være likandes av særskilt betydning. Mange har en tendes til å bli alt for seriøse, og forsvare seg og sitt selskap, i stedet for å være ydmyk og komme folket eller kunden i møtet. En tidligere kollega av meg i Telenor, Atle Lessum, klarte det kunstykket å nesten snu en dårlig sak til litt positivt i FBI for noen år tilbake. Rett og slett fordi han var likandes.

Likandes er noe du er. Det er vanskelig å utvikle seg til å bli likandes hvis utgangspunktet er dårlig. Å prøve å være noe du ikke er vil alltid gjennomskues. Samtidig tror jeg likandesfaktoren er undervurdert. Kanskje er hvordan du fremstår blitt nedprioritert i kommunikasjonsfaget (og i politikken og næringslivet for den saks skyld)? Kanskje bør vi heller være opptatt hva folket eller kunden er interessert i å vite enn forsvarstalen vi alltid har i beredskap? Kanskje vi skal la smilemusklene få komme i spill mer, selv om saken vi fronter er alvorlig?

Språkglede

A-magasiner hadde en meget interessant sak om språk forrige uke. Er det skriveglede eller at språket er korrekt som er viktigst? Hegge har fungert som språkpoliti i avisen lenge. Han har et godt poeng når han påpeker at hvis du uttrykker deg klønete, undergraver du din egen autoritet. Han peker på Jagland som et eksempel. Han tapte valget på grunn av sin klossete formuleringer: "Vi satte ned foten og sto på den".

Noen er klønete i sin språkbruk og er sjarmerende, og noen fremstår som dumme. Det er vel få som mistenker Jagland fra å være dum, men de klossete bemerkningene hans ble ikke akkurat fremstilt som sjarmerende av pressen. Linn Skåber derimot er bare sjarmerende når hun ler av sine egne talefeil på Nytt på Nytt. Hva som forårsaker forskjellen på hvilken kategori du havner i er vanskelig å si. Eller er det så enkelt som en kjønnsforskjell?

Jeg møter flere som hevder de skriver dårlig. Jeg har en mistanke om at det ofte kan knytte seg til at de er blitt utsatt for aktiv bruk av rødpennen i skoledagene. Det var korrektheten i språket som ble fremhevet framfor språkgleden. Jeg tror at alle i utgangspunktet kan skrive, og jeg tror at alle kan bli bedre jo mer de trener. Jeg tror at jo bedre du kjenner en sak dess bedre vil du kunne skrive om den.

Barn bør få leke seg med språket, bli kjent med det og omfavne det. Lesing av bøker er også viktig for å stimulere til egen språkutvikling. Jeg vil ikke rettskrivingen til livs. Jeg skulle bare ønske at språkglede ble like høyt verdsatt som det å skrive korrekt. Det er to ulike deler av hjernen det her er snakk om. Språkreglene befinner seg i venstre-barken og og kreativiteten i høyre-barken. Hvis flere aspekt ved det å skrive ble verdsatt i skolen vil det kanskje utvikle seg språk talenter hos de som tidligere har følt seg dumme. Det handler om at flere skal oppleve at de mestrer.