Innovasjon i media

Det er lett å tro at innovasjon i media handler om å levere nye tjenester på nye kanaler, men det handler like mye om innovasjon på innholdet, i arbeidsprosessene, for ikke å snakke om kulturen. Det handler til og med om åpenhet. Å innovere for et mediehus kan være så enkelt som å legge arrogansen til side og for eksempel åpne øynene for kunden.  

Norsk redaktørforening arrangerte 4. november sitt høstmøte hvor innovasjon sto på dagsorden, og jeg var så heldig og være en av tre eksterne dommere som skulle vurdere innovasjoner. Store og små medier viste fram sine prosjekter på hvordan de tenker nytt i et utfordrende marked. Det behøver ikke være noe revolusjonerende for å kalles en innovasjon. Tvert i mot viser det seg at det enkle ofte er det beste. Det kan være så enkelt som å bli best på det du er god til. Da må du av og til prøve å skrelle bananen fra motsatt side. 

Å kutte kostnader i en hard konkurranse behøver ikke være det eneste svaret. Du kan som Dagsavisen i stedet tenke nye markeder, og de har gjennom å etablere seg under merkenavnet  Framtiden i Drammen faktisk vokst. De har levert på å være en urban avis med lokalt innhold. Og med suksess så skaper det stolthet i hele staben. 

Avisa Nordland ville utvide markedet i en ny potensiell kjøpergruppe som ikke er storkonsumenter av media, nemlig de unge. De tok seg bryet verdt og stilte de unge spørsmål om hva de ønsket. Ungdommen ønsker dialog, de ønsker å bli tatt med på råd og de ønsker selv å være nyheten. De unge vil ikke ha sutre Nav saker på forsiden. De vil ha positive saker. Avisa Nordland måtte omstille seg og sitt nyhetsperspektiv. Det innebar for eksempel at dresskledde menn ble erstattet med gode menneskehistorier på næringslivssidene.

Det mest innovative eksemplet er Sunnmørsposten som har satt rushtidsproblemet i Ålesund bokstavelig talt i ett nytt søkelys. De sendte journalistene ut i forskjellige transportmidler fra apostlenes hester, sykkel til kajakk, bil og buss og fikk belyst hvilket transportmiddel som var mest effektivt. Resultatet ble vist i en dataanimert og interaktiv tjeneste. Gjennom bruk av big data kan nyheter få en ny vår! Datajournalistikk gir ny innsikt.

VG er kanskje den avisen som i sterkest grad har etablert en kultur som fremmer innovasjon gjennom å oppmuntre til å eksperimentere. VG har erkjent at de beste ideer kommer fra feil folk, som er feil plassert og ofte til feil tidspunkt. De kan til og med finne på å gjøre feil – og det er også greit. Det var ikke mange ledere i VG som var med på beslutningen om å utfordre verdensrekorden om det lengste intervjuet. Det tok to minutter fra ideen oppsto til Lahlum takket ja.

De gode ideer kommer når man minst venter de. Det avgjørende er om det er utviklet en kultur hvor ideene – hvor noen av dem garantert vil mislykkes – også skal få lov til å testes ut. Tillit, gir også ansvar. 

Eksemplene over, med unntak av Avisa Nordland, omhandler i liten grad innovasjon på innholdssiden. Dessverre. I en stadig mer stressende hverdag med et enormt tilfang på informasjon vil mediekonsumet utvikle seg annerledes. I likhet med de unge som Avisa Nordland snakket med, så deler også litt eldre helst de sakene som gjør oss glade på Facebook. Huffington post har på bakgrunn av kunnskap om hvordan negativt stress påvirker oss forsøkt å ha mer balanserte overskrifter og mindre røde typer, og en egen del av avisen vies bare positive nyheter. Drapsrevyen saken er et eksempel på det motsatte.

Media må innovere for å overleve. Mye skjer, men vi er fremdeles kun i den spede begynnelsen. Det er når innhold og kultur får like mye oppmerksomhet som kanaler og tjenester at de store innovasjonene vil finne sted – og mediahverdagen til den enkelte faktisk vil bli kvalitativt bedre.

Er du flink pike?

Bilde er lånt fra bloggen tinteguri.com

Jeg ble inspirert av toppsjef i HP-Norge Anita Krohn Traaseth sin artikkel i Hegnar media: - Jeg er ingen flink pike. Hun mener det er fullt mulig å overkomme flink pike-syndromet og få mer balanse i hverdagen. Så sant, så sant og så viktig! Det er så viktig med rollemodeller som Anita Krohn Traaseth som uttrykker høyt og tydelig et rungende Nei til kravet og forventningen om det perfekte. Og som forteller en annen historie om andre valg, og andre prioriteringer. 

Det er ikke ensbetydende positivt å bli betegnet som flink pike. Bare bruk av ordet “pike” er i seg selv en nedvurdering av en voksen kvinnes verdi. Begrepet “flink” i konteksten flink pike peker på en noe manisk gjørementalitet hvor det er dine prestasjoner som avgjør din eksistensberettigelse. Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. De presterer for å bli sett, og de presterer for å bli likt. Samtidig som de plages av en redsel om at de ikke strekker til, ikke er flink nok. 

Hva og hvor kommer flink pike syndromet fra? Kvinner er fra tidenes morgen oppdratt til at deres verdi avhenger av deres prestasjoner. I gamle dager skulle de prestere i hus og hjem. Særlig barna spilte en viktig rolle. Andre kvinner levde tett på og var dommere i alt hva jenter foretok seg. De vurderte hverandre ut fra en uskreven moralkodeks: du må yte og ofre deg for hus, barn og familie. Kjernen i mønsteret var relasjonen mellom mor og datter hvor moren kontrollerte datteren gjennom å gi henne dårlig samvittighet over alt hva hun gjorde som var galt, og alt det hun ikke gjorde, som også var galt. Som en konsekvens ble datterens selvfølelse pulverisert og hun følte seg utilstrekkelig. Kun ved å yte og prestere hadde hun et visst håp om å oppnå anerkjennelse hos mamma. Den flinke, snille og samvittighetsfulle piken ble skapt. 

I moderne tid har kvinnens verdi og selvfølelse gradvis blitt omdefinert fra prestasjoner i hus og hjem alene, til også skulle prestere på skole og jobb og de fleste andre arenaer i livet. De skal være den perfekte kjæreste, perfekte mamma, ha et hjem som til enhver tid kan illustreres i et interiør blad, ha en topptrent kropp, lage økologisk mat fra bunnen, ha et bredt sett av fritidsaktiviteter osv. Listen over forventninger til seg selv er lang som et ondt år. Og resultatet er den slitne generasjonen. 

Det som bekymrer meg er hvorvidt det er de flinke pikene som er skjebnene bak deltidstallene, sykefraværet og en økende grad av uførhet blant kvinner. Om det er de flinke pikene som såkalt velger å hoppe av karrieren for å søke færre områder å være flink på. De tar dessverre ikke tak i den underliggende årsaken til hva som har gjort dem slitne. De driver symptombehandling.

Det å være litt flink pike er bare sunt. Jeg er enig med Eva Grinde som i en kommentar i Dagens Næringsliv skriver at: “i arbeidslivet ønsker vi oss flere flinke piker av begge kjønn”. Det jeg derimot ønsker å rette et søkelys mot er den flinke piken som vil prestere på alle arenaer, og som sliter seg ut på veien. Er det verdt det?

Vil avslutte med å anbefale Sjur Holsens artikkel Dumskapens kappløp som tar opp det sosiale presset foreldre utsetter seg for - og den berømte tidsklemma. Jeg avslutter med den fordi her er det absolutt en kime til et begynnende opprør for alle flinke piker der ute. Still spørsmålet til deg selv: Er dette strengt tatt nødvendig? Trenger barna at jeg springer rundt dem som en hesblesende servicearbeider. Vi som er vokst opp på 70-tallet er levende bevis på at barna ikke vil ta noe skade av å klare ting selv. Tør du å gjøre et opprør mot det voldsomme forventningespresset rundt deg, men kanskje mest i deg?

Førtiårskrisa

Midlertidig nede for telling

Førtiårskrisa banket ikke akkurat lett på døren for å varsle sin ankomst. Den dundret inn, tok godstolen og proklamerte at her har jeg tenkt å bosette meg for en stund. Dens formål? Åpenbart å snu opp ned på alt hva jeg har tenkt, om mye.

Det mest dramatiske resultatet foreløpig er at Førtiårskrisa har fått meg til å forkaste et nesten ferdig bok-manus. Et manus jeg har jobbet med i 1 1/2 år: Jeg var til og med skikkelig fornøyd med tittelen: "Flinke piker kommer ikke til himmelen".  

Så kom førtiårskrisa og spurte hva vet vel du om kvinner? Og finnes det egentlig noe som er typisk kvinner? Selv er jeg så utypisk at jeg ikke kan være et sannhetsvitne på noe eller noen. Jeg innså at jeg var så mye i tvil om alle de temaene jeg hadde skrevet om at det bare var skjelettet igjen av boka. Skjelettet skal det altså bli bok av en dag - bare ikke en bok om kvinner og til kvinner. Bare ikke en bok om flinke piker.

Hva det neste stormkastet skal bringe er jeg intetanende om foreløpig. Jeg har for sikkerhets skyld advart min mann om den ubudne gjesten. Om den skulle finne på å så tvil om vårt forhold har jeg bedt han love meg å minne meg på at det faktisk ikke finnes bedre menn i verden for meg enn akkurat han.

I mens jeg venter på nye utbrudd så får jeg trøste meg med noen gode ord fra han som verdsetter kvinner over førti aller mest. 

PS! Forøvrig mente sjefen min at det nye bakgrunnsbilde på bloggen min ga inntrykk av at jeg har blitt rosa-blogger.... Kanskje bloggen ender opp med å endre karakter fullstendig hvis førtiårskrisa tar helt overhånd.

Hvilket samfunn vil vi ha?

Jeg var litt skeptisk til kineseren som stakk kamera inn i vogna til min sovende baby på ferie i Thailand. Det må da gå an å respektere grensene, selv til et barn som ikke kan snakke. Jeg var også litt skeptisk til russeren som ignorerte meg når jeg ba om hun kunne flytte seg bare bittelitte grann. Det må da gå an å ha folkeskikk. Jeg må innrømme at jeg også er litt skeptisk til naboene som har så innmari høyt gjerde rundt huset sitt. Hva vil de egentlig skjule? Det betyr ikke at jeg er skeptisk til alle kinesere, russere eller naboer.

Det er imidlertid den feilen mange gjør. Vi generaliserer en enkelt persons atferd til å gjelde en hel gruppe, slik butikkekspeditørene gjorde når de så Adrian kom inn. De fotfulgte han for å forsikre seg om at han ikke stjal. Han var jo 18 år, og mørk i huden. Han hadde ikke utført noen annen forbrytelse. Ennå. For hvis du blir behandlet som en drittsekk over lengre tid, så er det veldig kort vei til faktisk å bli det.

Den andre feilen som kan være svært skadelig i relasjonen vi har med andre mennesker er at vi tolker andres utsagn, og noen ganger til det ugjenkjennelige. Jeg innrømmer at jeg er selv skyldig i både å generalisere og tolke, men jeg prøver å redusere det til et minimum fordi det fører sjeldent noe godt med seg. Nær sagt Aldri.

Det blir sjeldent en fruktbar samtale om vi tolker andres utsagn, framfor faktisk å spørre den andre hva hun/han faktisk mener. Det er en velkjent teknikk i en krangel, og det fører sjeldent noen nærmere hverandre. Når vi derimot spør hva dens andres intensjon er, framfor å tolke, skaper vi dialog framfor skittentøyskasting.

Det blir heller ikke noen gode omgivelser hvis vi til enhver tid har antagelser (og gjerne med negativt fortegn) om andre på basis av nasjonalitet, utseende, hudfarge, hårfarge, valg av ektefelle, yrke, eller adresse. Det skaper derimot fordommer og i verste tilfelle rasisme.

Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et mer mangfoldig samfunn hvor vi omfavner forskjellene framfor å ta avstand fra dem. Jeg vil gjøre mitt beste for å tolke og generalisere mindre. Det kan være mitt nyttårsforsett i 2013. Det er mitt lille bidrag. Noen som vil være med?

Beklager - det vanskeligste ordet?

I går beklaget Knut Storberget ovenfor Stortingets kontrollkomite for alt det som gikk galt den 22. juli. Han beklaget på det sterkeste. Han beklaget nok på vegne av veldig mange. Han beklaget for de som ikke ville beklage. Han beklaget for de som var redd for konsekvensen av å beklage. Han tok ansvar for de som selv følte de ikke hadde ansvaret, og for de som kanskje burde tatt ansvar. 

For de som er døde hjelper ingen beklagelse, men for alle de som overlevde og for de pårørende håper jeg det kjennes litt lettere at Storberget beklager. Forhåpentligvis må det også være en lettelse for Knut Storberget å beklage. 

Fordi det er det gode med å beklage, det gjør litt bedre for begge parter. Både for de som opplever at de er gjort urett mot, og for den som har og tar ansvaret. Likevel så har det blitt så utrolig vanskelig å beklage. Beklagelser har fått så store konsekvenser. Har du en ansvarlig rolle så er det å beklage nesten ensbetydende med å trekke seg. Beklager man urett mot folkegrupper (rom-folket, jøder eller samer) så innebærer det ofte økonomiske kostnader (og det skal det selvsagt fortsatt gjøre). Beklager du ovenfor enkeltpersoner så er det som om du mister ansikt.

Det er på tide å snu alle disse negative konsekvensene til positiv læring. Kathrine Aspaas skriver om det å være  feiltasktisk. "Å være feiltastisk, for en organisasjon eller et individ, betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig". Det er ganske så genialt. I stedet for å lete etter andre syndebukker så kan vi begynne med å innrømme våre egne feil, omfavne våre feiltrinn, ja til og med lære av dem, og bli bedre mennesker.

Jeg synes vi skal begynne å heie på de som innrømmer sine feil, og beklager dem - helst uten forbehold. Slik Knut Storberget gjorde i går. Slik Liv Signe Navarseter faktisk gjorde ovenfor senterungdomsleder Sandra Borch. Hun beklaget sitt sinne, og etterhvert var det også uten forbehold. Hun sa til og med at nå skal hun endre "hvordan hun møter folk". Hun har lært.

Jeg startet gårsdagen med å beklage selv. Jeg hadde kommet med en sleivete bemerkning i en e-post og det ble tatt ille opp av mottakeren av omtalen. Jeg beklaget uttalelsen, og forhåpentligvis vil han som fikk min beklagelse oppleve etterhvert at han blir litt mindre sint. 

Er det noen som fortjener en beklagelse fra deg? Har du gjort noen feil du kan ta ansvar for? Prøv, og jeg tør nesten vedde på at det vil kjennes litt bedre. 

Kunsten å si nei

Er du flink til å si nei? Det er ikke jeg. Det er som om hele kroppen min stritter i mot. Sikkert fordi jeg, i likhet med de fleste andre, helst vil gjøre folks til lags. Samtidig ble jeg litt nysgjerrig på begrepet når jeg leste boken til Jesper Juul som har inspirert dette innlegget: “Kunsten å si nei - med god samvittighet”.

Ordet Nei oppleves som utfordrende, fordi ordet ja har slik en symbolsk kraft over seg. Vi sier et rungende Ja til den vi gifter oss med, og ordet Ja overstrømmer vårt ansikt når vi hilser vår nyfødte første gang - og veldig lenge etterpå. Hele vår eksistens er drevet etter å fortjene ja-ordet fra andre mennesker. 

Fra fødselen sier vi derimot instinktivt nei, uten ord, når det er noe vi ikke ønsker. Min 9 måneder gammel baby har usedvanlig morsomme ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser når han mener nei. Dette avlæres vi raskt. Som voksen har vi mistet helt kontakten med neiet. Det er gått så langt at vi ofte kan ta barns nei som personlig, selv om barn faktisk bruker ordet nei i sin identitetsbygging, for å fortelle om grensene sine.

Juul sier, og jeg runger i: Vi må lære oss å si nei til andre, fordi vi gjennom det sier ja til oss selv. De aller fleste foreldre vil helst si ja til barna sine - bestandig. Generasjonen før oss hadde motsatt strategi i følge Juul: de sa alltid stort sett nei for sikkerhets skyld. Mens foreldre fra 90-tallsgenerasjonen og fram til i dag sier nesten alltid ja for sikkerhets skyld.

Nei er det vanskeligste svaret i verden. Samtidig er det viktig å huske på at vi ikke blir mere likt av andre om vi sier ja, når resten av kroppen og sjelen faktisk både mener nei, og trenger å si nei. Vi blir mer respektert hvis vi klarer å uttrykke nei på en genuin, ekte og autentisk måte.  Vi sier ja, men mener nei, og da blir det tja. Vi sier ja, og ender opp med å bli sliten.

Kunsten å si nei handler egentlig om noe så enkelt som å si ja til deg selv! Jeg vil også gi en hyllest til ordet ja, når det er genuint og ekte. Våg derfor også å si ja! Det er like viktig som å si nei. Si ja til alt som gjør deg glad, og si nei til alt det andre.

På tide å gi hjernen litt oppmerksomhet?

Bilde er lånt av Aspaas media og er
illustrasjonen til boken
Raushetens tid

Mennesket fascinerer meg. Når det kommer ny kunnskap om at vi må trene for å holde oss friske, slanke og glade så kaster majoriteten seg over sykkelrattet eller i nye løpesko. Treningstrender etablerer seg som ild i tørt gress. Når avisene slår opp nyheter om sukkerets uheldige konsekvenser eller farene ved gluten så hopper vi inn i nye dietter, og gjerne flere på en gang, med moteriktige begrep som lavkarbo, blodtypediett eller steinalderdietten.

Når nye studier om hvordan hjernen fungerer blir presentert er det som om vi ikke helt ønsker å ta til oss resultatene og hjernen fortsetter og behandles stemoderlig. Mange ser hjernen kun som en svart boks som er så kompleks at det er best å holde seg unna. De fleste har bedre oversikt over hvordan mobilen fungerer enn sin egen hjerne. Like fullt finnes det enormt mye kunnskap om hvordan hjernen fungerer, det er ikke noe magi. Hvis vi kunne tilpasse oss selv, og samfunnet etter hvordan vår hjerne faktisk fungerte skulle vi arbeidet smartere og hatt det mye bedre.

Ett eksempel på uviljen på å ta til oss hjerneforskningens kunnskap er at vi sover for lite og aksepterer – ja til og med synes at det er kult – å jobbe over mange timer i strekk. Tross at alle studier viser at jo flere timer vi jobber, desto dårligere presterer vi. Det er helt ulogisk. Men det å jobbe lenge gir prestisje og tyngde. Og vi skryter på toppen av det hele over hvor lite vi sover, selv om hjernen er avhengig av tilstrekkelig søvn for å restitueres.

Å få tilgang til det som skjer på vårt ubevisste plan er viktig for å forstå omverden bedre. Alt skjer i hjernen. Selv om flere kanskje får kroppslige reaksjoner på det som foregår rundt seg er det hjernen som er sentrum. Hjernen er som en muskel, og trenger også trening. Det er dessverre en treningsform som få bruker tid på.

Å jobbe med kryssord eller for eksempel innlæring av nytt språk bidrar til å trene hjernen, men bare en liten del i den venstre hjernebarken som sysler med det vi gjør: Detaljer, rutiner, språk og fakta. Mens kreativitet og helhetsbilde finner du i høyre del, sammen med intuisjon, fantasi og sansene. Derfor er det enda viktigere å gjøre aktiviteter som kobler sammen høyre og venstre bark. Vi trenger altså å stimulere hele hjernen - skape balanse - gjennom trening. Diagonale øvelser er flott trening for å oppnå denne balansen (høyre mot venstre og motsatt). I det daglige gjør vi en del diagonaler, for eksempel når vi går. Så neste gang du går en tur kan du tenke på at du faktisk stimulerer hjernen.

Vi rører oss mye, men med vekt på hurtige bevegelser. Forskning har vist at når vi utfører langsomme bevegelser stimulerer det nervesystemet og slik trening er en nøkkel for å bedre kreative evner, øke innlæring, og jage bort stress. Langsomme bevegelser stimulerer hjernens evne til å se muligheter, tenke helhetlig, vurdere, prioritere og sammenfatte. Langsomme bevegelser er ikke nytt. Vi finner det i yoga, pilates, tai chi osv.

Mitt håp er at vi i større grad tar innover oss hvilken kraft vi går og bærer på, på toppen av kroppen. Et kraftsentrum vi i alt for liten grad benytter oss av. Kanskje vi skal lansere denne tiden som hjernens århundre? I så fall må vi starte med å gi hjernen litt oppmerksomhet i det daglige.

Foreldreventningspresset tvangstrøye for barna?

Det er ikke lett å være mamma, eller pappa for den saks skyld. Egne og omgivelsene sine forventninger skapes mot bakgrunnene av hva tidligere generasjoner mødre har prestert iblandet hvordan andre mødre lever sitt liv i dag. Perfekt mor, perfekte barn, perfekt hjem og karriere samtidig. Summen blir tyngende.

Det er samtidig et paradoks at vår generasjon bruker mer tid på våre barn enn noen andre har gjort før oss. Vi klarer å organisere hverdagen vår slik at vi får mye tid med barna, selv om både mor og far jobber. Foreldre bruker mer tid på følging og henting, lek med barn, lekselesing og pass og stell i 2010 enn i 2000, ifølge SSBs tidsbrukundersøkelse. Likevel så har vi dårlig samvittighet for all den tiden vi ikke bruker på barna.

Forventningen til oss selv som foreldre er formidable. Når vi først har vår tilmålte tid med barna så skal det være kvalitet og felles lek. Vi hjelper barna med ting som de i utgangspunktet utmerket klarer å gjøre selv, og vi ser det ikke før mønsteret er etablert.

Vi foreldre springer hesblesende og febrilske rundt som tjenere rundt våre såkalte prinser og prinsesser. Rollen som servicearbeidere fortsetter etterhvert som barna blir eldre. De gjennomgår en polstret barndom. Hvilke kravstore og hjelpesløse monstre er vi egentlig i ferd med å utvikle? Vi utvikler en helt avhengig generasjon som får stadig mindre områder å mestre på - som igjen er den viktigste erfaringen for å utvikle god selvfølelse. Barn har fått færre og færre områder hvor de kan få operere uten foreldres tilsyn. Hva gjør det med barna at vi bygger et slikt sikkerhetsnett rundt dem? Hvor tett man skal følge opp barna, er en løpende diskusjon. Jeg tror barn trenger å bli sluppet fri og lære ting på egen hånd. Og daglig lar jeg hjerte fare en anelse opp i halsen mens jeg tillater min datter å finne ut av det selv.

Hvem vet best hva barna våre trenger?

Det florerer av diskusjoner i media om hvordan barnefamilier skal best få regnestykket til å gå opp. De kritiske røstene ovenfor enkeltes valg får mest spalteplass. Noen foreldre kritiseres for at de forventer at livet skal fortsette som før. Andre kritiseres for at de setter bort barna til au pair. Det kan faktisk skade hjerneutviklingen. Jeg lurer på om det kan skade hjerneutviklingen like mye hvis barna derimot er hos en besteforelder eller nabo eller dagmamma for den saks skyld? Fordi vi foreldre trenger hjelp.

Det er så mange forståsegpåere som har en oppfatning om hvordan vi skal velge, og ikke minst hva som er moralsk mest riktig å velge. Få tar seg tid til å undersøke den enkelte families særegne utfordring. På helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi etter hvert vil bli eksperter på våre egne barns behov. 

Likevel så velter ekspertveldet over oss når vi skal ta valg for våre barn. Og ingen er mer mottagelig for kritikk enn mødre som til enhver streber etter å gjøre det riktige for barnet sitt. Når alle andre har en oppfatning av hva som er best for dine barn kan tilliten til egen magefølelse lett bli svekket.

Utfordringen for oss mødre er å stå mot presset av solskinnshistorier som velter over oss i sosiale medier, historier om de som ser ut til å mestre hverdagen mens vi andre leter med lys og lykt etter et ledig sekund i en hektisk hverdag. Sammenligningsgrunnlaget har økt, og gitt næring til vår nærmeste følgesvenn – den dårlige samvittigheten.

Jeg savner en edruelig debatt – som ikke foregår i skyttergravene – om hva som er mulig å få til, og ikke bare hva som er ideelt. Hvorfor viskes det bare om at noen har vaskehjelp, når faktisk stadig flere har det og det alene frigjør utrolig verdifull tid for de enkelte. Hetsingen over au pair ordningen er under pari, med tanke på at denne ordningen faktisk gjør det mulig for mange å ha en to karriere familie. Hvorfor er det galt å betale noen for å få hjelp, fordi alle er ikke forunt å ha to-tre sett besteforeldre og ti tolv tanter og onkler i nabolaget som kan hjelpe til. Kan vi ikke få velge selv?

Kan kunnskap blir verdiløs?

Verden er ikke den samme som den en gang var. I gamle dager gikk man på skole i mange år. Tilegnet seg masse kunnskap. Fikk papir på det man kunne. Søkte jobb, og ble i samme firma livet ut. Nå er den samme kunnskapen gått ut på dato. Den er blitt allemannseie, og mistet sin verdi.

Fantasi er viktigere enn kunnskap har Albert Einstein sagt. Dette er mer sant enn noensinne. På ett år er stål blitt 30 % sterkere. Vi har hatt stål i ca. 2000 år, og det har aldri vært tilsvarende revolusjon i stålets verden. Tidligere har det å gjøre stål sterkere vært oppfattet som en umulighet – inntil noen heller tenkte på hva som faktisk er mulig.

Stadig flere ting av det som vi tidligere anså som umulig, er blitt mulig. Dette er blant annet et resultat av at kunnskap settes sammen til nye ideer. Fordi vi med gårsdagens kunnskap ikke kan svare på morgendagens utfordringer, trenger vi nye ideer Da trenger vi de som har evnen til å sette sammen ulik kunnskap og finne kreative og nye svar.

- Jeg leter ikke etter folk med kunnskap har forskningssjefen i Akzo har sagt. - Det kan jeg kjøpe i India for 18 kroner timen. Jeg leter ikke etter folk med informasjon. Det kan jeg kjøpe i Kina for 16 kroner timen. Jeg leter etter folk med fantasi. Det kan jeg betale hva som helst for.

Kreativitet er identifisert som den viktigste lederegenskapen for framtiden i en undersøkelse IBM har utført blant 1500 konsernsjefer. I tillegg florerer det av viktige saker som krever nysgjerrige mennesker som stiller nye spørsmål; klima, finanskrise og helseutfordringer. Kreativitet må være til stedet i alle bransjer og alle yrker hevder svenske Fredrik Härén.

Verden opplever en gigantisk utvikling i kreativitet og nye ideer. Den utviklingen er Norge dessverre ikke en del av. En idé er at man setter sammen to tidligere kjente ting på en ny måte. Verden står midt oppi en idéeksplosjon. Antallet mennesker i verden eksploderer, kunnskapen eksploderer. Aldri før har det vært så mange indere og kinesere under høyere utdanning som nå. Tilgangen på informasjon eksploderer.

Problemet er at denne idéeksplosjonen ikke skjer i Norge. Det skjer i Mumbai i India. Vår skole og utdanning har ikke tatt dette inn over seg. Norge har ikke tatt dette inn over seg. Vi sitter bokstavlig talt og ser på at toget går. Norge har et problem, men er vi villig til å innse det? Og hva er riktig medisin?

I Storbritannia endret de fagplanene for ungdomskolen - fra naturfag til språk - til fokus på ideegenerering. EU gjorde 2009 til det Europeiske året for Kreativitet og Innovasjon. Selv i Kina har de hatt en utdanningsreform, og skolene har adoptert en problembasert læringstilnærming.

Det er veldig lett å skylde på den norske skolen. Samtidig er et betimelig spørsmål hvorvidt skolen er ansvarlig for å ale oss opp som kreative mennesker? Er det skolen som har tatt livet av kreativiteten? Det mener Sir Ken Robinson som for litt siden gjestet Skavland. Problemet er at vi utdannes ut av vår kreative evne. Han peker på at vi på skolen utdannes fra midjen og opp, med stadig mer fokus på hodet, og spesielt en side av hode. 

Kreativitet kan læres. Og det krever trening. Vi finner kreativiteten i hjernen sin høyrebark, mens det er venstre barken som kan sette ord på ideene. Ideegenerering krever godt samarbeid mellom de to barkene. Dagens skolepolitikk begrenser seg til det som måles, og det er kun et begrenset sett av ferdigheter.  Lese, skrive og regne. For all del, dette er viktige ferdigheter, men det kan ikke gå på bekostning av kreativiteten. Skolens ensidige fokus på venstrebark setter høyrebark i hvilemodus.

Jeg tror at en viktig del av medisinen er å ha oppmerksomhet på det som i dag ikke måles, men som får betydning i utvikling av hele mennesket og vårt samfunns totale kompetanse. Kreativitet behøver ikke være et fag som bare står på egne ben. Det kan være en ingrediens i alle fag. God kobling mellom hjernehalvdelene kan gjøre at vi tilegner oss stoffet i alle fag bedre. Vi trenger en skole for hele hjernen.

Hvordan komme seg ut av velferdsfella?

NHO har i dag avholdt sin årskonferanse med tema: Velferdsfellen. Konferansen omhandlet tre bølger som vil utfordre velferdsstaten fremover: eldrebølgen, migrasjonsbølgen og trygdebølgen. NHO-president Kristin Skogen Lund startet konferansen og ga et utmerket bakteppe til temaet, og jeg er enig med Skogen Lund i hvor løsningen ligger: - Vi må være i tet i utvikling av kunnskap og kompetanse for å bevare velferdsstaten.

Statsministeren ettefulgte NHO-presidenten - som hadde fortalt at vår levetid økes med 2 sekunder per 10 minutter - og Stoltenberg skapte latter i salen da han uttrykte bekymring for fødetilbudet hvis  lengre levetid betyr at vi fødes tidligere...

NHOs bekymring er at hvis vi ikke handler nå vil vi havne i velferdsfella. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm uttalte at hun er mer bekymret for uføreheten enn trygdeutgiftene. Det som overrasker meg er da at regjeringen er mer opptatt av hvordan folk har havnet på uføretrygd, framfor hvordan de kan unngå å havne der. En representant som glimret med sitt fravær på dagens konferanse var helseministeren - samtidig som at mye av løsningen ligger på hennes bord.

Det viktigste tiltaket for å unngå at folk havner på trygd er å fokusere på bedre helse. Ikke hvordan vi skal behandle sykdom, men hvordan vi skal holde oss friske. Hvis det er slik at vi skal bli eldre så er det desto viktigere at det ikke betyr flere år på sykehus eller sykehjem. Hver dag investerer vi i vår egen helse, og det handler om tre sentrale områder: Mat, Trening og Søvn.

Det undrer meg at ikke mer av den offentlige debatten fokuserer på bedre helse. Mange medier har ulike anbefalinger med hvilken diet som er mest på mote akkurat den uken - disse fungerer som fordummende da de ofte motsier hverandre. Det eneste medium som faktisk prøver å opplyse er NRK som med ujevne mellomrom tar opp hvordan mat og kjemiske stoffer påvirker oss. En tommelfingerregel er at de tilsteningsstoffer du ikke kan uttale bør du heller ikke ha i deg.

I Danmark har myndighetene tatt en mye mer offensiv rolle og driver aktivt opplysningsarbeid om hva folk bør unngå, samt at de raskere forbyr  stoffer som kan ha negativ innvirkning på oss. For eksempel at de forbyr parabener i barneprodukter (kilde: NRK)

Fastlegen har lite opplæring i ernæring gjennom sitt 7 år lange medisinstudie. Til tross for at mer og mer forskning viser at feil ernæring  er årsaken til mange kroniske sykdommer. 60 % nordmenn er sensitive til gluten, og intolaranse mot gluten kan føre til alt fra depresjoner til ryggplager og leddproblemer. Det er en kjensgjerning at sukker er skadelig, men regjeringen vegrer seg for å igangsette tiltak som begrenser sukkerinntak og fremmer sunn mat.

Hver dag investerer vi i vår egen helse - som vi kan nyte godt av i dag og som vil gi oss en friskere alderdom. Medisinen er latterlig enkel: Det handler om tilstrekkelig med søvn, fysisk aktivitet og riktig ernæring. Utfordringen er at ansvaret er  pulverisert. Arbeidsgiver kan sørge for god kantine med sunn mat. Regjeringen kan sette inn tiltak på for eksempel opplysningsarbeid og skattelegging av usunn mat. Men i siste instans er det vi som privatpersoner som har det viktigste ansvaret for vår egen helse - og de valg vi tar hver dag. Uansett trenger vi alle mer kunnskap til å ta de riktige valgene - og en dytt i riktig retning!

Talent på årsregnskapet

Jeg var på future club med Institutt for fremtidsforskning (IFF) i ettermiddag. De har i dag gitt ut en rapport som ser på 10 tendenser mot 2020. Veldig spennende lesning. Den første tendensen som presenteres, og den mest spennende etter mitt syn, er at "Talentene kommer!" Ikke så veldig banebrytende vil kanskje mange hevde, men like fullt en trend som sprer seg.

IFF peker på at grunnet økonomisk måtehold etter finanskrisen, en aldrende befolkning, lave fødselsrater og stigende arbeidskraftmangel i den vestlige del av verden vil virksomheter fokusere kraftig på produktivitet og organisk vekst de neste ti år.

Bedriftene må gjøre seg attraktive for talentene. Det må investere i employer branding.  Fremtidens talenter etterspør mening og ektehet. Høy lønn er en selfølge, og ikke en motivasjon eller et mål i seg selv.

Alle kan bli et talent :-) Det handler om å arbeide hardere, arbeide mer fokusert og målrettet, finne en større indre motivasjon og passion for et gitt arbeidsområde, og ved å søke feed-back og løpende evalueringer fra de riktige kildene. Det er rett og slett mennesker som tenker mer holistisk, systemisk, åpent og kreativt.

En utfordring per i dag er at det ikke finnes en annerkjent målemetode på å verdsette talent (og kunnskap). Dagens standarder er utsprunget av industrisamfunnet. I dag blir talenter redegjort for som en omkostning i årsregnskapet. Hvordan stemmer det overens med at talentene er bedriftens viktigste ressurs? Det må utvikles en mulighet for å måle Return of Investments på uhåndgripelige aktiva som talenter. Talent Capital må bli en post i årsregnskapet, på lik linje med trademarks, goodwill og reputation. Det vil bli en mer presis verdsetting av virksomheten. Abelia har foreslått at virksomheter får anledning til å avskrive kunnskap, slik det er med maskiner i dag. Det kan være en begynnelse

Hvordan synes du vi skal få en større annerkjennelse for humankapitalen i bedrifter?

Trenger foreldre kurs i å oppdra barn?

VGs forside 7. juni kunne fortelle at 7 av 10 norske foreldre ønsker kurs for å oppdra egne barn. Riktignok tar mange av oss lengre utdannelse for å få oss jobb. Vi tar videreutdanningskurs og inspirasjonskurs for å bli klokere, bedre medarbeidere, ledere og mennesker. Mange er til og med på parkurs for å bli bedre kjærester. Vi driver massiv selvutvikling. Nå ønsker vi også å bli bedre på å være foreldre.

Det er vel egentlig ikke noe merkelig i det. Spesielt i og med at vi blir bombardert av eksperter som  overbevisende forteller om sin siste metode. Nanny-hjelpen som sendes i beste sendetid på TV har klokketro på skammekroken. Foreldrene må følge en rekke regler både før, under og etter. Retningslinjene er så detaljerte at en lett henger seg opp i detaljene framfor formålet. Er det bra at en hel generasjon barn skal læres opp til skam?

På helsestasjonen er de opptatt av til stadighet å påpeke at du best kjenner ditt eget barn. Samtidig forteller de i detalj hva barnet skal spise, når de skal sove, vaksiner de bør ta og hvilken vektkurve de bør følge. Følger ikke ditt barn riktig vektkurve må de feites opp og følges opp av helsestasjonen ukentlig. Vekten til barnet blir ditt karakterkort på hvor god forelder du er.

Det finnes uttallige bøker, Internettsider og fora, eksperter i avis, tv og radio med ulike råd på hvordan du best kan oppdra ditt barn. Usikre foreldre plukker vilkårlig fra rådene uten at det nødvendigvis gir det ønskede resultat. I Aftenposten i dag tar to eksperter til orde for at ekspertene må tøyles. Fordi usikkerheten blant norske foreldre øker med eksponeringen av råd fra ekspertene.

Jeg er til dels enig med artikkelforfatterne. Jeg er skeptisk til å stadig utsette barna våre for den siste metoden innen barneoppdragelse. Detaljerte metoder øker faren for at du trår feil. Jeg tror  at du best kjenner ditt eget barn. Samtidig tror jeg også at ekspertråd kan være nyttig. Generelle påminnelser og tips om hvordan vi opptrer overfor våre barn, som å gi dem kjærlighet, trygghet og tid, kan aldri gjentas for ofte. Gjerne fortalt gjennom ulike metaforer. State the obvious. Så enkelt og så vanskelig.

Hvordan dempe den indre uroen?

Aftenposten vier for tiden stor spalte-plass på prioriteringer i helse-Norge. Veldig mange interessante vinklinger som avisen fortjener ros for. Leserne får lære om nye sider ved det norske helsevesen. For eksempel fredagens artikkel om at det brukes mest penger på friske, og bekymrede mennesker. Retningslinjene er så generelle at ni av ti nordmenn kommer inn i risikogruppene for blodtrykk og kolesterol.

Det er bekymringsverdig at vi er i ferd med å få et samfunn hvor vi jakter febrilsk etter diagnoser og medisiner. Frykt bygges gjennom stadig mer oppmerksomhet på behandlingsformer, framfor forebygging. Diagnoser virker betryggende på den indre uroen, men den løser ikke årsaken til uroen. Medisiner er håndfaste midler til å dempe uroen, men de tar ikke tak i roten til problemet.

Både blodtrykk og kolesterol kan behjelpes med forebyggende tiltak. Endring av livsstil og ernæring kan ha stor innvirkning på folks helsetilstand. Likevel brukes det alt for lite ressurser på det som kan holde oss friske. Hva med å få et fokus på friskhet framfor sykdom? Er ikke det en bedre benyttelse av begrensede ressurser?

Friskvær

har de innført på Mølla i Moss forteller Aftenposten i dag. De har flyttet fokus fra sykefravær til friskvær fordi de ønsker at oppmerksomheten skal være på at de ansatte er tilstede og friske. De har bygget en bedriftskultur rettet mot forebygging og helse. Resultat? Produksjonen har økt med 43 prosent, med samme antall ansatte. Sykefraværet er gått ned til 5 %, noe som har spart bedriften for rundt regnet 1.6 millioner i 2008 alene! Det kan vel knapt uttrykkes tydeligere at fokus på helse på arbeidsplassen lønner seg.

Det diskuteres ofte hvilket ansvar virksomhetene skal ha for medarbeidernes ve og vel. I Norge har vi hatt tradisjon for at helse er en privatsak. Kanskje inntil at røykeloven kom. Nå er spørsmålet hvor langt ledelsen skal engasjere seg i hvilken mat de ansatte spiser, og hvorvidt de beveger seg. Skal det være stimuleringsaktiviteter eller skal det være pisk? På Mølla har de funnet en god balanse mellom mas og motivasjon.

Det er ikke mye som er igjen av den gamle bedriftshelsetjenesten etter at det ikke var lovpålagt lenger. Nå er det derimot lovpålagt at lederen i en bedrift skal ha gjennomgått et Helse Miljø og Sikkerhetskurs (HMS). Vi ser stadig flere private initiativ på virksomheter som tilbyr sunn mat i subsidiert kantine, trening i arbeidstida, røykesluttkurs og treningskort. På BI tilbyr de til og med psykologtjeneste for de ansatte. Den mentale helsen vies dermed også oppmerksomhet.

Jeg tror veldig på veiledning og økt kunnskap i hvordan mat og bevegelse kan påvirke kroppen vår, og faktisk vår ytelsesevne. Med et stadig sterkere fokus på helse i det offentlige rom så er det også naturlig at virksomheter i større og større grad tar helsa til de ansatte på alvor. I kamp om de gode hodene kan det kanskje bli et konkurransefortrinn å være en sunn virksomhet - i alle betydninger av ordet. Det var i hvert fall det Mølla i Moss erfarte.

Bildet er lånt av Aftenposten og fotografen er Svein Furulund.

Sykdomsglede

Jan E. Hansen har en strålende kommentar i dag i Aftenposten: Når sykdom forsterker livsgleden. Han skriver om hvilke gleder en kan få av sykdom, og at alvorlige sykdommer faktisk kan bidra til å skjerpe sansene, gi ny innsikt, forflytte vekten av livsverdier og bringe mennesker tettere sammen. Sykdom kan bidra til nødvendig omstilling. Dette er det beste jeg har lest om sykdom i media noensinne. Og Hansen påpeker selv at det ikke hadde gjort noe om helsestoffet i media hadde dette fokuset. Enig!

En annen utfordring er hvordan mediene hauser opp den ene kuren, dietten og medisinen etter den andre - og gjerne motstridende sådan - slik at en ender opp handlingslammet. Det er dessverre sjeldent sykdoms/helse stoff bidrar til ny og nyttig innsikt. Det er heldigvis visse unntak, og gode alternative kilder som Mat og helse.

Mer positiv omtale av sykdom vil kunne påvirke vår mentale tilstand. Og vår mentale tilstand har en stor innvirkning på hvordan vi takler sykdom. Ord spiller en sentral rolle. Hvorfor heter det for eksempel sykehus, når hensikten med å være der er å bli frisk?

Hansen har forøvrig en rekke interessante fakta om døden:
24 personer dør årlig ved å bli truffet av en champagnekork.
Mens bare 12 personer dør i møte med giftig edderkopp og 15 personer ved å bli angripet av hai.
Hele 150 personer dør årlig av å få en kokosnøtt i hodet.
Astronomen Tycho Brahe døde i 1601 kort tid etter å ha holdt for lenge på vannet.
Pave Pius XII døde av et ustoppelig hikkeanfall i 1958.
Jeg lurer på om noen har dødd av latteranfall?

Om å leve i Nuet

Hva tenker du på akkurat nå? Noe som har skjedd? Noe som skal skje? Mange påstår de lever i nuet, men i praksis så er tankene deres på vandring hvilket betyr at de er et annet sted.

Har du prøvd å være 100 % tilstede? Å stoppe tankeflommen å bare være? Hvis tanken prøver å trenge på kan du vennlig dytte den bort. Puste og legge merke til hvor pusten beveger seg uten at du tenker på det. Det er temmelig utfordrende, og samtidig - når du får det til - veldig givende. Akkurat dette øyeblikket får du ikke igjen. Dette er din eneste mulighet til å leve dette øyeblikket. Du får aldri muligheten igjen. Vil du gi det et forsøk?

Hva er egentlig identitet?

Identitet er facinerende. Hvem er du? var et spørsmål som hyppig ble stilt i en litt bohmesk venne-gjeng jeg var i på begynnelsen av 90-tallet. Jeg synes spørsmålet egentlig var overfladisk og mitt svar var vel rett og slett at jeg var Hilde. What you see is what you get. Jeg mistenkte vedkommende som stilte det for å være mer opptatt av spørsmålet enn å få vite svaret. Når jeg sier til min niese på 4 1/2 at hun er søt, at hun er sanger eller danser eller lignende så blir hun flau og påpeker at: Æ e Tuva. Bare Tuva.

Identitet handler om å oppleve at du er lik noen, og forskjellig fra noen andre. Den første identitetsbyggende fase er i 3-4 årsalderen - også omtalt av mange som trassalderen... Vi blir oppmerksom på at vi er et jeg, vi har et kjønn og vi er annerledes enn våre foreldre. Vi skal markere våre grenser og sjekke ut vårt handlingsrom. Neste fase; hvor jeg´et skal utvikles er i tenårene - også omtalt av mange som trassalder 2... Her skal vi finne ut av hvem vi er, og ofte i forhold til andre. Vi velger religion, politikk og venner og musikksmak - alle deler identitetsbyggende symboler som sier noe om hvem vi er. Og samme hvor lite geitekillingen vil bli telt så blir vi satt i bås i forhold til hvordan vi snakker, ser ut og hvem vi henger sammen.

Hva er det som karakteriserer meg? Mye står faktisk i ingressen på bloggen: Trønder, kvinne, alder (delvis), at jeg er gift og hvor jeg bor. I feltet til høyre kommer også min politiske overbevisning fram, hvor jeg jobber og organisasjoner jeg er aktiv i. Hvorvidt det er en prioritert rekkefølge vet jeg ikke, men det sier sikkert en del om hva som er viktig for meg. For andre kan opplistingen se helt annerledes ut.

En bakside ved vårt behov for å identifisere hvem vi er - er behovet for å sette det i motsetning til noen andre. Vi ønsker å sette oss selv i et positivt lys, og dermed blir den andre assosiert med det negative. Bruken av svart og hvit som begreper, utover farge, er et godt eksempel på det. Svartarbeid og svartelistet. De mest vidtgående konsekvensene har Bush sin lansering av "Ondskapens akse" -om de andre -fått.

Jeg lurer på om det er mulig at vi i vår bygging av egen identitet kan fokusere mer på hvem vi er, framfor hvem de andre er. Kanskje kan vi gjennom det redusere fordommene om andre?

Et liv med pust

Hvis jeg en dag skal skrive en bok så tror jeg den må handle om pust, om sjøen og om ord.
Marianne Magelsen sin bok "Pust for livet" er anmeldt i lørdagens DN. For Magelsen så var det et spørsmål om liv. Pusten ga henne livet tilbake. Og meg lærte det en del nytt om det å puste.

Pusten er knyttet til det autonome nervesystemet - de prosessene som går sin gang i kroppen uten at vi selv velger det. Når vi fødes vet vi hvordan vi skal puste. Små barn puster ubesværet med hele kroppen. Så skjer det ting. Vi blir stresset. Vi blir sinte og svelger det i oss. Kroppen lærer seg uheldige pustemønstre.

Magelsen forteller at vi puster 20 000 ganger i døgnet. Vi puster 14 ganger i minuttet. Når vi trekker pusten sender vi oksygen rundt til alle cellene i kroppen. På vei tilbake og ut tar pusten med seg avfallstoffer. 70 % av avfallsstoffene våre forsvinner ut med pusten. Pusten er et verktøy som kan roe oss ned og gjøre oss sunnere. Og den kan styres. To eller tre dype pust kan være nok.

Jeg har selv lenge vært fascinert av pusten. Pustens effekt kan være vidunderlig. Hvis jeg står opp med feil fot så tar jeg et par skikkelig dype pust langt nede i magen og brått så føler jeg meg mye bedre. Hvis jeg er stresset tar jeg samme medisin. Hvis jeg skal snakke foran en stor forsamling, og kjenner adrenaliet strømme i kroppen, fungerer pusten beroligende.

Med pustens livgivende virkninger er det trist at det er så mange som har glemt hvordan de skal puste. Som ikke lar oksygenet få flyte fritt i gjennom kroppen og lege sårene og skuffelsene.
Du vet jo ikke hva du går glipp av før du har prøvd det motsatte. Ta derfor et par skikkelig magadrag og fortell meg hva som skjedde.