Prestasjonssamfunnets bakside

Jeg kom over et debattinnlegg hos NRK Ytring i dag som både var oppsiktsvekkende og sjokkererende, men mest av alt trist. Anbefaler alle å lese Dagen-derpå samfunnet. Fra ingressen: "Medisin var ein gong noko du trong hvis du var sjuk. No er det noko du treng hvis du ikkje orkar å sykla Birken". At mange føler at de trenger en oppkvikker for å takle hverdagen er for meg et symbol på en svært farlig trend som aldri vil føre noe godt med seg. 

Hva som kom først - høna eller egget - er alltid et interessant diskusjonstema. Er behovet for nyvinningen Paracetduo - altså en blanding av paracetamol og koffein som etter produsentens egne ord skal gi deg en oppkvikker - et behov som forbrukerne har etterlyst eller er det farmasiprodusenten som har skapt et behov? Hva erstatter produktet? Tar vi "medisiner" når det vi egentlig trenger er en power-nap eller en god natts søvn? "Medisinen" er uansett et symbol på en skremmende utvikling.

Det økte behovet for medisinering, og til og med for å tilføre ny energi, sier noe om et prestasjonssamfunn som etter min mening er gått over stokk og stein. Jeg har stor tro på enkel matematikk hvor logikken tilsier at vi kan ikke få mere ut av kroppen enn det vi putter inn. Kanskje på kort sikt, men aldri på lang sikt. Hvis du bare forbruker - og skaper falske forestillinger om innbilt energi - så vil kroppens lager tæres på og til slutt vil det være tomt.

Prestasjonssamfunnets og medaljens bakside er mørk og uungåelig. Allerede ser vi en økning av sykmeldinger for udefinerbare lidelser. Vi tåler rett og slett (og selvsagt) ikke jaget etter det perfekte på alle arenaer. Liv som baserer seg på ytre måleparameter. Hvor vellykket er jeg egentlig, i de andres øyne. Framfor hvor bra har jeg det egentlig, når jeg kjenner etter. For kjenner du etter vil kroppen aldri hige etter mer medisiner, men heller etter noe helt annet.

Jeg tilhører kanskje den protestantiske tradisjonen som mener at med ondt skal ondt fordrives. Jeg er ingen fanatiker, og hvis en pencillin kur er det eneste som skal til for å bli frisk så tar jeg det selvsagt, men det helst etter å ha prøvd alt det andre. Det er dessuten utrolig hvilke resultater det gamle kjerringrådet om en god natt søvn kan gi. Søvn gir faktisk mer enn et kinderegg! Den fungerer som medisin, kan gi deg en oppkvikker, er bærekraftig og gir deg tilgang på dine ressurser. Noen bedre?  

Latterlige fakta

En god latter forlenger ikke bare livet, selv om det i seg selv er en god grunn til å le mer. Latter øker kreativiteten, skaper arbeidsglede, gjør oss friskere, reduserer stress, forenkler vanskelig kommunikasjon, utvikler magemusklene og når jeg er så godt i gang kan jeg like godt legge til - latter gir større mening i livet. 

Min datter på tre elsker å le, faktisk så mye at hun gjerne framprovoserer det. Mamma, kan du ikke kile meg litt sier hun, og da er det ikke kosekiling, men faktisk latterkrampekiling - og vi ler hjertelig begge to. Vi har mye å lære av barna.

Femåringer ler gjennomsnittlig 113 ganger om dagen, mens voksne bare 13 ganger per dag. Latter er like viktig for kreativiteten som evnen til å stille spørsmål. Og kreativiteten har sin peak nettopp ved fem årsalderen. Med skolegang synker den dramatisk. Når vi er 44 så er vi på det minst kreative. Hvis vi imidlertid fortsetter å stille spørsmål - og ler, så vil vi kunne opprettholde kreativiteten selv om vi blir eldre. Det er håp.

Daniel Pink viser i boken: "A whole new mind" til forskning som har påvist at de mest effektive lederne er morsomme. De fikk medarbeiderne til å le tre ganger hyppigere enn andre ledere. 

Det er da kanskje ikke så underlig at mange snakker om arbeidsgledens bidrag til forbedret produktivitet. Slik har det ikke alltid vært. På Ford fabrikken på 1930-1940-tallet var det forbudt å le. I 1940 fikk John Gallo sparken fordi han ble tatt for å smile, etter tidligere å ha bli tatt for å le og forsinket arbeidsprosessen opptil et halvt minutt. Vi har blitt klokere siden det. 

I dag er det  selskaper som har det som sin eksplisitte strategi å ha det moro. I Soutwest airlines har de som sin misjon: "People rarely succeed at anything unless they are having fun doing it."

Latterens helsebringende effekter er så anerkjent, at det nå etableres lattergrupper hele verden over som kommer sammen om morgenen for å le. En venninne av meg har selv holdt latterkurs, og delte noen teknikker på en større middag. Hele selskapet lo godt og inderlig, lenge. Latter er altså både smittsomt og kan framprovoseres.

Så mitt budskap er le mere, hjemme, på jobb, med barn, venner og kollegaer, fordi det er ingen god grunn til å la være!

Kunsten å gjøre feil

Ja, du leste riktig. Jeg vil slå et slag for en kultur hvor vi applauderer feil – ja rett ut feirer feil, framfor skaper angst for å gjøre feil. Jeg gjorde feil. Hurra. Her er et klapp på skulderen fra meg selv til meg selv. Det høres kanskje absurd ut i et samfunn hvor frykten for å gjøre feil er godt etablert.

Alle gjør feil. Hele tiden. Kanskje mange ganger bare i løpet av en dag. Noen ganger er det de små ting, som datteren min på tre som når hun sier noe feil påpeker det, og samtidig ler litt kokett av seg selv. Hun er enda ikke lært opp i at det å gjøre feil er noe negativt. Hun er ikke lært opp i å skamme seg. Jeg skal fortsette å le med henne, og ikke av henne, når hun gjør feil. Fordi det er gjennom sine feil hun vil ha mest læring og opplevelse av mestring.

Andre feil har større betydning og kan oppleves som uopprettelig. Som amerikanerne sier: You never get a second chance to make a first impression. Audun Lysbakken ble et offer for en feil han selv hadde gjort, og mistet jobben som en konsekvens. Til tross for at han beklaget og uttrykte at han hadde lært av det. Han og andre politikere, ledere, offentlig ansatte, fotballspillere og mange andre blir stadig påminnet hvor kraftig konsekvenser feil kan ha. Derfor knyttes feil til frykt. Vi er redde for represalier. Det handler ofte mer om de andre enn oss selv. Vi er redde for hva andre måtte tenke om oss.

Det kan jo ikke være bra at vi bruker så mye energi på å være redde for å gjøre feil. Kanskje nettopp derfor har noen begynt å stille spørsmål til hvorvidt det er sunt å opprettholde en kultur hvor redselen for å gjøre feil også stopper oss fra å gjøre det som er riktig.

Innenfor innovasjonsarbeid er det å gjøre feil helt nødvendig for og lykkes. Paul Iske har gjort det å oppfordre til feil til sitt levebrød gjennom sitt Institute for Brilliant Failures. Media lever av at andre gjør feil - og det har tidligere finansjournalist Kathrine Aspaas tatt et oppgjør med i boken Raushetens tid hvor hun også lanserer begrepet feiltastisk (på engelsk ”flawsome”). Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig - og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det er jo unektelig noe som kjennes veldig godt med en slik tilnærming?

På Facebook deler folk suksesser, men stadig flere har også begynt å dele sine feil. De får gjerne litt lett humring og gjenkjennende nikk som svar i form av likes. #Denfølelsen liksom sammenfatter hvordan akkurat det kjennes. Og det gjør jo litt godt – at folk tør å innrømme at de ikke er ufeilbarlig.

Hva med at vi snur på mynten, bryter mønsteret med den negative tankerekken og begynner å omfavne våre feil? Hva skulle kunne skje da? Bortsett fra at vi selv begynte å føle oss mye bedre? At angsten og frykten slapp taket og at vi ble mer kreativ? Kunne det også hende at vi lærte noe, om oss selv og andre?

Her er hele 7 gode grunner til hvorfor ikke å gjøre feil faktisk er den største feil:

1. Feil hjelper oss å finne ut av hvem vi er

2. Feil gir oss verdifull innsikt i det å leve  - i det øyeblikket vi ser på det som læring framfor feil vil også frykten for å gjøre feil forsvinne.

3. Feil lærer oss å tilgi – både oss selv og omgivelsene

4. Feil hjelper oss å bli kvitt vår frykt

5. Leve uten anger – hvis du lever med et mål om å unngå feil vil du angre alle de feilene du ikke gjorde.

6. Med feil kommer også utvikling og vekst – den beste måten å lære på er gjennom dine feil.

7. Feil er første skritt til og lykkes – fordi du vinner selvsikkerhet, mot og erfaring hver gang du gjør en feil. Thomas Edison feilet 10,000 ganger før han lyktes med å lage lyspæren.  

For å skape en feiltastisk kultur må vi begynne med å dele mer av våre feil og glede oss med hverandre over hvilke utmerkede muligheter nettopp disse feilene gir. 

En politisk vår?

Fra en kronikk jeg har på trykk i DN 26. mars:

DN hadde lørdag 16. mars en tankevekkende sak om ordets avmakt. Vi kunne lese at stortingssalen nærmest er kjemisk renset for representanter, selv når det er spørretime. Kritikerne hevder den politiske debatten mangler vidd, intelligens og retoriske poeng. 

Jeg tror det politiske ordskifte har en større utfordring: Det høye konfliktnivået.

Folk, og kanskje til og med politikere selv, er lei av politisk skittkasting. Det gir ingen ny innsikt, god følelse eller bedre grunnlag til faktisk å velge parti.

Det er visst en opplest og vedtatt sannhet i politikken at å snakke nedsettende om motstanderen lønner seg. Når du forteller hvilke skrekkelige konsekvenser motstanderens politikk medfører, gir det større oppslutning enn om du snakker om hva du selv vil skape.

Jeg tror det er på høy tid at denne sannheten revideres. Hva om vi heller undersøkte hva som skjer med folk hvis politikere begynte å konsentrere seg om sitt partis politikk, og kun om det? At deres taletid begrenset seg til å snakke med engasjement og entusiasme om sine løsninger? Kunne vi da fått en mildere og varmere politisk debatt - hvor vi leter etter felles løsninger framfor å lete fram argumenter å slå hverandre i hodet med?

Flere sektorer gjennomgår vårtilstander. En vår som er kjennetegnet av en helt ny sårbarhet som fører til en påfølgende åpenhet. Media er et nærliggende eksempel. Huffington Post har for eksempel begynt med en egen seksjon med positive nyheter. Undersøkelser viser at vår hjertefrekvens blir mer stabil når vi leser positive saker. Derfor har de også begynt å presentere overskrifter og nyheter mer balansert. Leser du negative og opprivende saker, så har det motsatt effekt på hjertefrekvensen - og bidrar til en sterkere opplevelse av stress.

I sosiale medier, hvor vi faktisk selv velger hva vi ønsker å lese, så deler mange av oss ofte nyhetssaker, kronikker eller bloggartikler som gir oss en god følelse. Tilbake står tradisjonelle medier, som i flere omganger er utsatt for kraftige nedskjæringer og fortsetter å jakte etter konfliktstoff. Det er også positive trender i norske medier. For eksempel når mediekritikken kommer fra egne rekker, fra seg selv til seg selv, slik det etterhvert gjorde i Marte Krogh-saken.

Det politiske Norge oppleves til tider langt unna vårstemning, selv om solen varmer. Her fortsetter politikere å jakte på uenighet, syndebukker og konflikt. Jo sterkere ordbruk, jo mer sannsynlig at du kommer på trykk eller i tv-ruta.

I USA er det flere vårtegn som inspirerer, selv fra det politiske miljøet. Kongressmedlem Tim Ryan har skrevet boken «A Mindful Nation» hvor han beskriver en nasjon som står på randen av sammenbrudd innen flere sektorer, og at det finnes et alternativ. I stedet for et jag etter resultater og mer produktivitet, må en søke balanse og ha en sterkere tilstedeværelse.

Finnes det norske politikere som kan ta Tim Ryans budskap til sitt hjerte? Som tør å reise seg og fri seg fra lenkene? Fri seg fra sannheten om at det er bedre å snakke negativt om motstanderens politiske løsninger framfor å fortelle om ditt svar. Er det mulig å håpe på en vår for det norske politiske ordskifte? Uten skittkasting? Hvor politikere snakker med varme om sin egen politikk? Leter etter muligheter for felles svar, og stiller undrende spørsmål til andre partier framfor å svartmale de andre? For hva er det verste som kan skje? Kan resultatet faktisk bli en økt respekt for våre folkevalgte, og stolthet over hva de kan skape - i fellesskap?

En ytterligere konsekvens er at det også blir mer givende å være politiker. Kanskje?

Har du tid?

En tysk forskningsstudie viser at så mange som hver tredje tysker opplever seg fattigere på tid enn på penger. Andelen er neppe mindre i Norge. Nye tall fra OECD viser at Norge er det landet i Europa hvor vi er minst tilfreds med balansen mellom arbeidstid og fritid. Bare 13 prosent av nordmenn er tilfredse, mens gjennomsnittet i Europa ligger dobbelt så høyt. Vi opplever at jobben tar svært mye av vår tid. Til tross for at nordmenn har kortere arbeidsdager enn de fleste. Vi har over 16 timer tilgjengelig til fritid i døgnet, hvis vi inkludere søvn. Vi er kun slått på målstreken av danskene. Nordmenn har mer fritid enn de fleste, men vi fyller den opp med aktiviteter som fratar oss opplevelsen av at fritiden faktisk er fri.

SSB oppdaterte tidsbruksstudier sammenligner livet vi lever i dag, med livet vi levde i 1970. Kvinner er kommet i lønnet arbeid og jobber nesten dobbelt så mye nå som i 1970. Menn derimot jobber 22 prosent mindre. Vi bruker 21 prosent mindre tid på husarbeid, mens omsorgsarbeid er gått opp med 23 prosent. Barna får dermed mer av vår tid, ikke mindre. Fritiden er blitt kraftig oppgradert siden 1970. Vi leser riktignok mindre, og vi har noe mindre sosialt samvær. Men vi ser 50 prosent mer på TV, og vi bruker 43 prosent mer tid på kultur og underholdning. Øvrige fritidssysler har økt med 159 prosent.

Vi snakker lite om dødtid om dagen. Vi er heller redd for å ha for lite å gjøre. SSBs tidsbruksundersøkelse fra 2010 viser til og med at vi har flere gjøremål i løpet av en dag enn det er tid. Hvilket innebærer at vi gjør mer enn en ting om gangen. Det kan umulig vare. Kanskje er det multitaskende mennesket på vei ut, kollapset grunnet stress. Hva handler denne redselen for dødtid om? Er vi redd for et sekund stillhet med oss selv?

Vi er blitt så effektiv i vår tidsbruk at vi nå må lære oss å slå av oppmerksomheten på tid. Og det er vel ingen oppgave som er vanskeligere for det moderne mennesket enn nettopp å bruke tiden på ingenting. Vi går til og med på kurs for å lære det. Det oppleves som så unyttig, at mange rett og slett plages av det. Når kanskje nettopp det å bruke tid på ingenting er det som vil gjøre oss mer frisk. Løsningen tror jeg ligger i en balanse mellom å være og å gjøre. Spørsmålet er om vi tør. Har du tid? 

De vanskelige spørsmålene

Honnør til Tv2 som tar opp de vanskelige spørsmålene, om de vanskelige valgene, i programmet Vårt lille land. De spørsmålene vi ikke selv tør å spørre i redsel for å såre. Og de  valgene vi bare tar fordi vi opplever at vi ikke har et valg. 

Bag/koffert/skilsmissebarna bor annenhver uke hos mor og far. I stedet for at foreldrene - som har satt dem i den situasjonen - flytter fram og tilbake til huset. Foreldrene hadde ikke taklet det sier barna selv. Jeg hadde forventet at barna sa de ikke taklet det, at de mislikte det, men det gjorde de ikke. De sa de selv ikke ville velge mellom mamma og pappa. Det var et valg de ikke ville ta. Forøvrig har de kanskje bare innfunnet seg med sin livssituasjon, og det stresset det medfører.

Slik ettåringene må innfinne seg med å begynne i barnehage, som er tema for neste program. Enda et vanskelig tema hvor barna selv ikke kan svare. Hvor forskning viser at det skaper stress hos barna, men vi foreldre må tro på at dette er best for alle parter. Når vi skulle sende vår ettåring i barnehagen gråt hun ikke, hverken når vi leverte eller hentet henne. Hun smilte heller ikke. Etter tre uker i barnehagen sa de at nå har hun begynt å smile. Da gjorde det vondt i mammahjerte. Jeg tror egentlig ikke at hun har tatt stor skade av det. Samtidig er barn utrolig forskjellig. For noen er nok denne atskillelsen mye vanskeligere for andre.

Begge disse spørsmålene er så utrolig vanskelig fordi mange foreldre opplever de ikke har noen valg - hva gjelder både skilsmisse og barnehage for ettåring. Vi vil helst ikke tenke på hvilken innvirkning det har på barna. Vi vil helst ikke vite.

Hva skjedde på veien?

I dag hadde jeg møte med en leder i et svært spennende norsk selskap som har gjort internasjonal suksess. Han hadde noen interessante betraktninger om forskjeller mellom kjønn på sin arbeidsplass. De har nærmere lik fordeling av kvinner og menn, men ikke på de store oppdragene. Menn stiller seg raskt først i køene når de spennende jobbene kommer opp. Det minte meg om artikkelen som har gått som en farsott over Facebook de siste dagene om Med kuken på rette staden... Kvinnene derimot må de alltid spørre, og de har alltid alle mulige forbehold. De tenker ikke på seg selv. Når utviklet egentlig den forskjellen seg?

Fordi da jeg vokste opp på 80-tallet var karrierekvinnene idealet. Filmen Working Girl med Melanie Griffith, Ally McBeal og de kvinnelige heltene i Lov og rett i L.A var rollemodeller og bevis på hva som var mulig. Madonna toppet hit-listene i gjennom hele 80- og 90-tallet, og ble et symbol på at verden lå foran mine og min generasjons føtter. Vi var overbevist om at vi kunne oppnå hva som helst. Vi hadde kvinnelig statsminister. Kvinner tok gullmedaljer i de fleste sportsgrener, bortsett fra i hopp hvor de ikke fikk anledning til å konkurrere, men det tenkte vi ikke på den gangen. Selv vår dronning krevde sin plass ved sin mann ved Stortingets åpning. Selv om det i mange andre grener av livet var færre forbilder vi kunne strekke oss etter, lot vi ikke det stoppe oss. Vi kunne flytte fjell. Alt var mulig.

Vi skulle ta høyere utdanning, få oss en ordentlig jobb og bli økonomisk selvstendig. Vi var barna til feministene som hadde kjempet på barrikadene for våre rettigheter og muligheter. Vi hadde fått proppet ørene full av alt vi kunne oppnå. Prevensjon var en selvfølge, og vi kunne bestemme selv når vi skulle ha barn. Og det var ikke ennå. Når vi skulle ha barn så skulle vi dele mamma- og pappapermisjon likt. Barnehagen skulle sikre at vi kom oss raskt tilbake til arbeidslivet. Vi tenkte ikke på det, vi bare visste at alt var mulig for vår generasjon - barna av 70-tallsfeministene. Gjennom hele utdanningen var vi flere damer enn menn, bortsett fra i de tyngre realfagene. Alle dører var åpne for oss. Inntil vi kom inn i arbeidslivet. Da begynte realitetene sakte å demre for oss. 

I næringslivet var damene stort sett i mindretall. Færre ble det jo lengre mot toppen du så. De som var på toppen hadde kort levetid. Blant kvinnene som hadde lyktes med å nå toppen var det forøvrig flere som ikke hadde barn. Andre kvinner i lederstillinger uttrykte tvil om topposisjonen var verdt det, eller om det gikk på bekostning av familien. Etter at de får barn svarer mange kvinner motvillig ja. 

Det er svært få menn som snakker om tvil, og om det er verdt det. De snakker ofte om sin kone, men den positive omtalen må ikke nødvendigvis misforstås som et eksempel på et likestilt hjem. Suksessfylte menn omtaler gjerne bakkemannskapet, dvs. sin kone, i svært positive ordlag når de forteller om hva som har gjort det mulig for dem å utrette det de har oppnådd. Svært få kvinner har et bakkemannskap. I hvert fall opplever de ikke det slik. Hvorfor er det egentlig slik? Hva skjedde på veien?

Førtiårskrisa

Midlertidig nede for telling

Førtiårskrisa banket ikke akkurat lett på døren for å varsle sin ankomst. Den dundret inn, tok godstolen og proklamerte at her har jeg tenkt å bosette meg for en stund. Dens formål? Åpenbart å snu opp ned på alt hva jeg har tenkt, om mye.

Det mest dramatiske resultatet foreløpig er at Førtiårskrisa har fått meg til å forkaste et nesten ferdig bok-manus. Et manus jeg har jobbet med i 1 1/2 år: Jeg var til og med skikkelig fornøyd med tittelen: "Flinke piker kommer ikke til himmelen".  

Så kom førtiårskrisa og spurte hva vet vel du om kvinner? Og finnes det egentlig noe som er typisk kvinner? Selv er jeg så utypisk at jeg ikke kan være et sannhetsvitne på noe eller noen. Jeg innså at jeg var så mye i tvil om alle de temaene jeg hadde skrevet om at det bare var skjelettet igjen av boka. Skjelettet skal det altså bli bok av en dag - bare ikke en bok om kvinner og til kvinner. Bare ikke en bok om flinke piker.

Hva det neste stormkastet skal bringe er jeg intetanende om foreløpig. Jeg har for sikkerhets skyld advart min mann om den ubudne gjesten. Om den skulle finne på å så tvil om vårt forhold har jeg bedt han love meg å minne meg på at det faktisk ikke finnes bedre menn i verden for meg enn akkurat han.

I mens jeg venter på nye utbrudd så får jeg trøste meg med noen gode ord fra han som verdsetter kvinner over førti aller mest. 

PS! Forøvrig mente sjefen min at det nye bakgrunnsbilde på bloggen min ga inntrykk av at jeg har blitt rosa-blogger.... Kanskje bloggen ender opp med å endre karakter fullstendig hvis førtiårskrisa tar helt overhånd.

Hva er det med norske kvinner?

I år som vi feirer 100 år med stemmerett for kvinner er det betimelig å stille spørsmål på hva annet norske kvinner har oppnådd. Og det er mye å velge mellom. Jeg har valgt å se på noen av paradoksene knyttet til det som har med kvinner, utdanning og karriere (valg).

Fra 1985 til 2010 har antallet kvinner med lang, høyere utdanning mer enn seksdoblet. Veksten for kvinner er mer enn tre ganger så stor som veksten for menn. I 2010 var andelen kvinner med høy utdanning større enn andelen menn med høy utdanning. Det gjelder i alle aldersgrupper. Men bare syv av ti jusstudenter er kvinner, mens nesten ni av ti partnere i de store advokatfirmaene er menn.

Revisjonsselskapet PwC har gjort noen internasjonale sammenligninger. PwC Norge har 10 prosent kvinnelige partnere og 11 prosent kvinner i ledelsen. Dette til tross for at de har lik rekruttering av kvinner og menn i starten av karrieren. PwC Tyrkia har 20 prosent kvinnelige partnere og 50 prosent kvinner i toppledelsen. Dette til tross for at bare en av fire kvinner er i arbeid i Tyrkia, og de færreste har høyere utdanning.

Norge er i følge OECD og FN verdens mest likestilte land, men likestillingen har ikke nådd toppen av arbeidslivet. I følge den ferske Eliteundersøkelsen er tre av fire norske toppledere menn. Kvinner styrer kun syv promille av verdiene på Oslo Børs. Til tross for at like mange kvinner og menn har høyere utdanning, er færre en én av fem toppledere kvinner. Størst andel kvinnelige ledere finner vi i mellomsjiktet, spesielt innen undervisnings- og omsorgssektoren.

Ferske tall fra USA viser at fra 1997 til 2011 har andelen unge kvinner som sier at karriere er svært viktig økt med ti prosentpoeng. Andelen unge kvinner som vektlegger karriere overgår dermed andelen unge menn som gjør det samme. I Norge er kvinner med lederambisjoner langt lavere. En undersøkelse fra Norstat i 2011, utført for Abelia, viser faktisk motsatt fortegn: 40 prosent menn vil bli leder, men bare 27 prosent kvinner har lederambisjoner.

Norge har høyt utdannede kvinner og generøse velferdsordninger for foreldre. Likevel kan vi ikke vise til en større andre kvinnelige ledere. Norske kvinner er mer kjønnsdelt i sine karrierevalg enn de fleste av våre europeiske søstre. Hvilket også innebærer at mange norske kvinner ender opp med deltid, frivillig eller ufrivillig. 

Hva er det egentlig med norske kvinner? Hvorfor vil vi ikke karriere? Eller er det noe som skjer på veien mot toppen?