Vi blir klikkhorer i sosiale medier

Ja, er det ikke det mange er i ferd med å bli? Helt avhengig av at folk klikker likes på innlegget ditt i Facebook eller anbefaler videre noe du har skrevet. Rusen av mange likes har blitt så avhengighetsdannende at mange strekker strikken rimelig langt for å få flere. 

De bruker for eksempel temmelig tendensiøse overskrifter. Slik jeg selv har gjort i dette innlegget, nettopp for å underbygge mitt poeng. Det burde selvsagt stått noe som bedre gjenspeilte innholdet, men da hadde metaforen kanskje ikke blitt tydelig nok?

Det er det flere av de semiprofesjonelle bloggerne spekulerer i, slik en kollega i NHO-felleskapet som har spesialisert seg på Petits. Han har ingen problem med å bli brukt som eksempel i denne saken fordi det kan jo faktisk bidra til flere likes. Det er en rus for han, og han elsker å leke med ord med doble betydninger. Gjerne noe som gir assosiasjoner til sex, eller banneord som i dette eksemplet: Hvorfor ting går til helvete med Norge har fått 124 likes. Se flere av hans petits her.

En tidligere kollega av meg har innrømmet på Facebook at han sletter statusoppdateringer hvor han får færre enn fire likes. Å få likes er blitt viktigere enn det han ønsker å formidle. For Trond Blindheim, rektor ved markedshøyskolen, gikk det så langt at han måtte begå digitalt selvmord. Han ble så avhengig av likes at han opplevde at den personen han utga seg for stemte mindre og mindre med virkeligheten. Han ble utmattet.

Vi kommuniserer, skriver, deler og sprer egne og andres tekster. Fra blogger og fra tradisjonell media. Ofte er twitter først ute med nyheter før det blir plukket opp av tradisjonell media. Papiravisene er utsatt for et enormt press og har årlige nedbemanningsprosesser.

Nettopp derfor har mange spådd tradisjonell media sin død. Mange av dem har ikke funnet den optimale omstillingen til den sosiale verden hvor de fleste av oss opererer. Jeg tror en rask død for tradisjonell media er sterkt overdrevet. Jeg tror at i jungelen av mindre kvalitativt innhold vi finner på blogger og nettforum vil tradisjonell media få en ny vår - hvis de klarer å tilnærme seg brukere og lesere på en mer moderne måte og er sitt samfunnsansvar bevisst.  

Slik som både VG og Aftenposten er, som aktivt jobber for å få 40 prosent kvinner i sine debattspalter. Gjennom dette og tilsvarende initiativ evner de å gjenspeile den virkeligheten og mangfoldet vi faktisk lever i. Og dette er selve kjernen av problemet og utfordringen med sosiale medier - de mangler en pressefaglig og etisk plakat å forholde seg til. Og innholdet blir deretter. Derfor trenger vi fremdeles journalister som hjelper oss å sammenfatte nyhetsbilde i en stadig mer komplisert omverden. 

Det området hvor tradisjonell media kanskje har den lengste veien å gå er å bevege seg fra konfliktorientering til fredsjournalistikk - som Kathrine Aspaas skriver om i boken Raushetens tid. Vi ønsker å lese om de sakene som gjør oss glad. Hva om den politiske medieskapte valgkampen vi er i ferd med å gå inn i kunne gå fra konflikt og forvirring til innsikt og positive saker - som omtalt i en Politisk Vår. Det medium som tar det første skrittet tror jeg har alt å vinne!

Prestasjonssamfunnets bakside

Jeg kom over et debattinnlegg hos NRK Ytring i dag som både var oppsiktsvekkende og sjokkererende, men mest av alt trist. Anbefaler alle å lese Dagen-derpå samfunnet. Fra ingressen: "Medisin var ein gong noko du trong hvis du var sjuk. No er det noko du treng hvis du ikkje orkar å sykla Birken". At mange føler at de trenger en oppkvikker for å takle hverdagen er for meg et symbol på en svært farlig trend som aldri vil føre noe godt med seg. 

Hva som kom først - høna eller egget - er alltid et interessant diskusjonstema. Er behovet for nyvinningen Paracetduo - altså en blanding av paracetamol og koffein som etter produsentens egne ord skal gi deg en oppkvikker - et behov som forbrukerne har etterlyst eller er det farmasiprodusenten som har skapt et behov? Hva erstatter produktet? Tar vi "medisiner" når det vi egentlig trenger er en power-nap eller en god natts søvn? "Medisinen" er uansett et symbol på en skremmende utvikling.

Det økte behovet for medisinering, og til og med for å tilføre ny energi, sier noe om et prestasjonssamfunn som etter min mening er gått over stokk og stein. Jeg har stor tro på enkel matematikk hvor logikken tilsier at vi kan ikke få mere ut av kroppen enn det vi putter inn. Kanskje på kort sikt, men aldri på lang sikt. Hvis du bare forbruker - og skaper falske forestillinger om innbilt energi - så vil kroppens lager tæres på og til slutt vil det være tomt.

Prestasjonssamfunnets og medaljens bakside er mørk og uungåelig. Allerede ser vi en økning av sykmeldinger for udefinerbare lidelser. Vi tåler rett og slett (og selvsagt) ikke jaget etter det perfekte på alle arenaer. Liv som baserer seg på ytre måleparameter. Hvor vellykket er jeg egentlig, i de andres øyne. Framfor hvor bra har jeg det egentlig, når jeg kjenner etter. For kjenner du etter vil kroppen aldri hige etter mer medisiner, men heller etter noe helt annet.

Jeg tilhører kanskje den protestantiske tradisjonen som mener at med ondt skal ondt fordrives. Jeg er ingen fanatiker, og hvis en pencillin kur er det eneste som skal til for å bli frisk så tar jeg det selvsagt, men det helst etter å ha prøvd alt det andre. Det er dessuten utrolig hvilke resultater det gamle kjerringrådet om en god natt søvn kan gi. Søvn gir faktisk mer enn et kinderegg! Den fungerer som medisin, kan gi deg en oppkvikker, er bærekraftig og gir deg tilgang på dine ressurser. Noen bedre?  

Latterlige fakta

En god latter forlenger ikke bare livet, selv om det i seg selv er en god grunn til å le mer. Latter øker kreativiteten, skaper arbeidsglede, gjør oss friskere, reduserer stress, forenkler vanskelig kommunikasjon, utvikler magemusklene og når jeg er så godt i gang kan jeg like godt legge til - latter gir større mening i livet. 

Min datter på tre elsker å le, faktisk så mye at hun gjerne framprovoserer det. Mamma, kan du ikke kile meg litt sier hun, og da er det ikke kosekiling, men faktisk latterkrampekiling - og vi ler hjertelig begge to. Vi har mye å lære av barna.

Femåringer ler gjennomsnittlig 113 ganger om dagen, mens voksne bare 13 ganger per dag. Latter er like viktig for kreativiteten som evnen til å stille spørsmål. Og kreativiteten har sin peak nettopp ved fem årsalderen. Med skolegang synker den dramatisk. Når vi er 44 så er vi på det minst kreative. Hvis vi imidlertid fortsetter å stille spørsmål - og ler, så vil vi kunne opprettholde kreativiteten selv om vi blir eldre. Det er håp.

Daniel Pink viser i boken: "A whole new mind" til forskning som har påvist at de mest effektive lederne er morsomme. De fikk medarbeiderne til å le tre ganger hyppigere enn andre ledere. 

Det er da kanskje ikke så underlig at mange snakker om arbeidsgledens bidrag til forbedret produktivitet. Slik har det ikke alltid vært. På Ford fabrikken på 1930-1940-tallet var det forbudt å le. I 1940 fikk John Gallo sparken fordi han ble tatt for å smile, etter tidligere å ha bli tatt for å le og forsinket arbeidsprosessen opptil et halvt minutt. Vi har blitt klokere siden det. 

I dag er det  selskaper som har det som sin eksplisitte strategi å ha det moro. I Soutwest airlines har de som sin misjon: "People rarely succeed at anything unless they are having fun doing it."

Latterens helsebringende effekter er så anerkjent, at det nå etableres lattergrupper hele verden over som kommer sammen om morgenen for å le. En venninne av meg har selv holdt latterkurs, og delte noen teknikker på en større middag. Hele selskapet lo godt og inderlig, lenge. Latter er altså både smittsomt og kan framprovoseres.

Så mitt budskap er le mere, hjemme, på jobb, med barn, venner og kollegaer, fordi det er ingen god grunn til å la være!

Kunsten å gjøre feil

Ja, du leste riktig. Jeg vil slå et slag for en kultur hvor vi applauderer feil – ja rett ut feirer feil, framfor skaper angst for å gjøre feil. Jeg gjorde feil. Hurra. Her er et klapp på skulderen fra meg selv til meg selv. Det høres kanskje absurd ut i et samfunn hvor frykten for å gjøre feil er godt etablert.

Alle gjør feil. Hele tiden. Kanskje mange ganger bare i løpet av en dag. Noen ganger er det de små ting, som datteren min på tre som når hun sier noe feil påpeker det, og samtidig ler litt kokett av seg selv. Hun er enda ikke lært opp i at det å gjøre feil er noe negativt. Hun er ikke lært opp i å skamme seg. Jeg skal fortsette å le med henne, og ikke av henne, når hun gjør feil. Fordi det er gjennom sine feil hun vil ha mest læring og opplevelse av mestring.

Andre feil har større betydning og kan oppleves som uopprettelig. Som amerikanerne sier: You never get a second chance to make a first impression. Audun Lysbakken ble et offer for en feil han selv hadde gjort, og mistet jobben som en konsekvens. Til tross for at han beklaget og uttrykte at han hadde lært av det. Han og andre politikere, ledere, offentlig ansatte, fotballspillere og mange andre blir stadig påminnet hvor kraftig konsekvenser feil kan ha. Derfor knyttes feil til frykt. Vi er redde for represalier. Det handler ofte mer om de andre enn oss selv. Vi er redde for hva andre måtte tenke om oss.

Det kan jo ikke være bra at vi bruker så mye energi på å være redde for å gjøre feil. Kanskje nettopp derfor har noen begynt å stille spørsmål til hvorvidt det er sunt å opprettholde en kultur hvor redselen for å gjøre feil også stopper oss fra å gjøre det som er riktig.

Innenfor innovasjonsarbeid er det å gjøre feil helt nødvendig for og lykkes. Paul Iske har gjort det å oppfordre til feil til sitt levebrød gjennom sitt Institute for Brilliant Failures. Media lever av at andre gjør feil - og det har tidligere finansjournalist Kathrine Aspaas tatt et oppgjør med i boken Raushetens tid hvor hun også lanserer begrepet feiltastisk (på engelsk ”flawsome”). Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig - og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det er jo unektelig noe som kjennes veldig godt med en slik tilnærming?

På Facebook deler folk suksesser, men stadig flere har også begynt å dele sine feil. De får gjerne litt lett humring og gjenkjennende nikk som svar i form av likes. #Denfølelsen liksom sammenfatter hvordan akkurat det kjennes. Og det gjør jo litt godt – at folk tør å innrømme at de ikke er ufeilbarlig.

Hva med at vi snur på mynten, bryter mønsteret med den negative tankerekken og begynner å omfavne våre feil? Hva skulle kunne skje da? Bortsett fra at vi selv begynte å føle oss mye bedre? At angsten og frykten slapp taket og at vi ble mer kreativ? Kunne det også hende at vi lærte noe, om oss selv og andre?

Her er hele 7 gode grunner til hvorfor ikke å gjøre feil faktisk er den største feil:

1. Feil hjelper oss å finne ut av hvem vi er

2. Feil gir oss verdifull innsikt i det å leve  - i det øyeblikket vi ser på det som læring framfor feil vil også frykten for å gjøre feil forsvinne.

3. Feil lærer oss å tilgi – både oss selv og omgivelsene

4. Feil hjelper oss å bli kvitt vår frykt

5. Leve uten anger – hvis du lever med et mål om å unngå feil vil du angre alle de feilene du ikke gjorde.

6. Med feil kommer også utvikling og vekst – den beste måten å lære på er gjennom dine feil.

7. Feil er første skritt til og lykkes – fordi du vinner selvsikkerhet, mot og erfaring hver gang du gjør en feil. Thomas Edison feilet 10,000 ganger før han lyktes med å lage lyspæren.  

For å skape en feiltastisk kultur må vi begynne med å dele mer av våre feil og glede oss med hverandre over hvilke utmerkede muligheter nettopp disse feilene gir. 

Hvordan løse likestillingsnøtten?

Har skrevet kronikk i VG i dag som har fått tittelen: Jobb og karriere.

Debatten om kvinner og arbeidsliv på årets kvinnedag bar preg av en skyttergravskrig hvor skytset besto av følelsesladede argumenter for hva godt moderskap handler om. Tid med barna ble brukt som målestokk for hvor god mor du er. Et meningsløst argument for kjærlighet kan ikke måles i tid.

En debatt på slike premisser bidrar til en unødvendig polarisering mellom de som jobber fulltid og de som jobber deltid. Fordi det finnes kvinner som både elsker familien sin og jobben sin. De vil ha en karriere ved siden av familien, og de får det til. De har organisert seg og sin familie slik at logistikk ikke er en hindring. Finnes det politiske tiltak som kan hjelpe flere ut av tidsklemma?

Politikere kan ikke bestemme valgene som foretas av hver enkelt kvinne, mann og familie. Det de kan gjøre, er å legge til rette for at flere har muligheten til å velge både jobb og familie gjennom å skape valgfrihet for familien. Jeg mener en oppmyking av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel kan være et av de viktigste tiltakene for å oppnå mer likestilling i arbeidslivet.

Derfor er det med undring jeg observerer at Arbeiderpartiet, som ofte tar æren for at Norge er verdens mest likestilte land, er fastgrodd i likestillingsløsningene fra forrige århundre. I 2013 må politikerne tenke nytt om likestilling. Loven fungerer utmerket, er responsen fra Regjeringen når det fremmes forslag om endringer i arbeidsmiljøloven. Dessuten kan vi søke unntak.  Det er svært passive svar på et svært komplisert tema.

Det er skuffende at likestillingspartiet Arbeiderpartiet ikke våger å se arbeidsmiljøloven i sammenheng med likestillingen. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Vi har en lov som ikke fungerer hverken for arbeidstagere eller arbeidsgivere. Ingen er tjent med et lovverk som ikke respekteres.

Gode ledere ønsker at medarbeidere skal få hverdagen til å gå i hop. Det innebærer at foreldre både kan komme litt senere og dra litt tidligere for å få til logistikken med levering og henting i barnehage og skole. Så tar de opp jobben på kvelden eller tar lengre arbeidsdager andre dager. Hvis medarbeideren overgår ni timers arbeidsdag, jobber etter ni på kvelden eller forbereder uka på søndagen, så bryter de i praksis loven. En fleksibilitet som kunne bidratt til at flere kvinner jobbet heltid er i dag definert som et lovbrudd. Deltid er i stedet blitt svaret for mange kvinner. Arbeidsmiljøloven tvinger kvinner til å velge mellom barn eller karriere.

Et alternativ er heller å få en lov som passer med det arbeidslivet den er ment å regulere. Arbeidsmiljølovens bestemmelser er utgått på dato og hemmer likestillingen. Om Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde sin posisjon som det mest progressive likestillingspartiet i landet er dette det viktigste enkelttiltaket for å løfte flere ut av deltidsfellen. 

Et brutalisert arbeidsliv?

I valget i 2005 advarte fagbevegelsen mot en brutalisering av arbeidslivet. Det ble gjentatt så ofte at det fremsto som en sannhet, og den planlagte oppmykingen av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel ble stoppet når Stoltenberg-regjeringen trådte inn i regjeringskontorene. 

I 2013 er det ingen som snakker om et brutalt arbeidsliv, bortsett fra at det omtales som en myte. 9 av 10 sier de er fornøyd med jobben sin, og bare en prosent sier de er svært misfornøyd. Til tross for at denne seiglivede myten for lengst er motbevist, fortsetter regjeringspartiene å avvise et hvert forslag som omhandler behovet for en fornying av arbeidsmiljøloven. En fornying som kan bidra til at vi får en lov som i større grad passer med terrenget.

Det er to fronter i diskusjonen om arbeidsmiljøloven. På den ene siden de som for enhver pris ikke vil ha en endring, og hvis noe skulle endres er det fortrinnsvis en innstramming. På den andre siden finner du de som mener det er på høy tid at arbeidmiljøloven revideres, og blir mer i tråd med det arbeidslivet den skal regulere.

Jeg har lenge undret meg over hva de er redd for de som motsetter seg en fornying, oppmyking eller forenkling (kall det hva du vil) av lovens arbeidstidskapittel. Responsen fra regjeringen på slike forslag ligger fast: loven fungerer utmerket, den har til hensikt å beskytte og dessuten kan vi søke unntak. 

Det er et enkelt svar på et svært komplisert tema. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Ofte ufrivillig og uten å være bevisst det. Vi har en lov som ikke fungerer. Og ingen er vel tjent med et lovverk som ikke respekteres, og ofte på grunn av noe så enkelt som manglende innsikt.

Et eksempel: Kunnskapsnæringen består av rundt regnet 500 000  årsverk. Kunnskapsmedarbeideres jobb handler i stor grad om hjernevirksomhet, og den slås ikke av i det du forlater arbeidsstedet. Den gode ideen kan like gjerne oppstå i dusjen, på skitur som på møte på jobben. Svært mange finner mening i jobben, og mange setter pris på en stor grad av fleksibilitet. En fleksibilitet som for eksempel gjør det mulig å kombinere to karrierer samtidig som du har småbarn. For fleksbiliteten innebærer at du kan komme senere, eller dra tidligere for å bringe eller hente i barnehagen, og heller legge inn et par timer kveldskontor. Dessuten måles arbeidet ditt mer på basis av dine resultater enn den tiden som legges ned.

Jeg tror knapt noen av disse 500 000 kunnskapsmedarbeiderne kjenner seg igjen i et brutalt arbeidsliv. En faktor alene motbeviser det - et sykefravær på kun 2.9 prosent mot over 6 prosent som er gjennomsnittet totalt. 

Så hva om kunnskapsarbeiderne og det framtidige arbeidslivet kunne bli normen framfor unntaket i en arbeidsmiljølov - hva vil være konsekvensen av det? Hva om vi økte gjennomsnittberegningen på arbeidstid, samtidig som en makstid i løpet av året ble ivaretatt. Og at vi utvidet antall timer man kunne legge inn over en begrenset tidsperiode. Hva er det verste som kan skje? Vil  arbeidsfolk kunne utbyttes? Eller vil resultatet kunne bli det motsatte? At flere kunne nyte godt av en større fleksibilitet, for eksempel med lengre turnuser.

Hva er det verste som kunne skje hvis vi utvidet definisjonen av særlig uavhengig stilling? Mange kunnskapsarbeidere opplever seg som særlig uavhengig, men ikke i henhold til en svært streng lovtekst. De opplever at de kan ta selvstendige beslutninger om egen arbeidstid, men i praksis bryter de lovens bestemmelser. Er det hensiktsmessig? 

Jeg har vanskeligheter for å se for meg helt hvem som skal kunne utbyttes med en oppmyking av regelverket, for beskyttelsen vil ligge fast: "Fordi det kan ikke avtales ordninger som utsetter arbeidstakerne for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller ordninger som gjør at sikkerhetshensyn ikke ivaretas. Dersom det inngås tariffavtaler som tillater en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid som overstiger 48 timer, kreves det dessuten individuelle samtykker fra de ansatte dette gjelder." Kan det gjøres tydeligere? Og hvis det kan det bør det det, for de som trenger beskyttelse skal føle seg trygge på at de ikke misbrukes.

Slik loven fungerer nå er den i ferd med å bli en unntakslov som beklageligvis stadig brytes. Er det ikke bedre med et lovverk som blir et nyttig hjelpemiddel i å definere noen ytterrammer? Og som sikrer flere fleksibilietet som gjør at hverdagen kan bli lettere? Jeg bare spør. 

Har du tid?

En tysk forskningsstudie viser at så mange som hver tredje tysker opplever seg fattigere på tid enn på penger. Andelen er neppe mindre i Norge. Nye tall fra OECD viser at Norge er det landet i Europa hvor vi er minst tilfreds med balansen mellom arbeidstid og fritid. Bare 13 prosent av nordmenn er tilfredse, mens gjennomsnittet i Europa ligger dobbelt så høyt. Vi opplever at jobben tar svært mye av vår tid. Til tross for at nordmenn har kortere arbeidsdager enn de fleste. Vi har over 16 timer tilgjengelig til fritid i døgnet, hvis vi inkludere søvn. Vi er kun slått på målstreken av danskene. Nordmenn har mer fritid enn de fleste, men vi fyller den opp med aktiviteter som fratar oss opplevelsen av at fritiden faktisk er fri.

SSB oppdaterte tidsbruksstudier sammenligner livet vi lever i dag, med livet vi levde i 1970. Kvinner er kommet i lønnet arbeid og jobber nesten dobbelt så mye nå som i 1970. Menn derimot jobber 22 prosent mindre. Vi bruker 21 prosent mindre tid på husarbeid, mens omsorgsarbeid er gått opp med 23 prosent. Barna får dermed mer av vår tid, ikke mindre. Fritiden er blitt kraftig oppgradert siden 1970. Vi leser riktignok mindre, og vi har noe mindre sosialt samvær. Men vi ser 50 prosent mer på TV, og vi bruker 43 prosent mer tid på kultur og underholdning. Øvrige fritidssysler har økt med 159 prosent.

Vi snakker lite om dødtid om dagen. Vi er heller redd for å ha for lite å gjøre. SSBs tidsbruksundersøkelse fra 2010 viser til og med at vi har flere gjøremål i løpet av en dag enn det er tid. Hvilket innebærer at vi gjør mer enn en ting om gangen. Det kan umulig vare. Kanskje er det multitaskende mennesket på vei ut, kollapset grunnet stress. Hva handler denne redselen for dødtid om? Er vi redd for et sekund stillhet med oss selv?

Vi er blitt så effektiv i vår tidsbruk at vi nå må lære oss å slå av oppmerksomheten på tid. Og det er vel ingen oppgave som er vanskeligere for det moderne mennesket enn nettopp å bruke tiden på ingenting. Vi går til og med på kurs for å lære det. Det oppleves som så unyttig, at mange rett og slett plages av det. Når kanskje nettopp det å bruke tid på ingenting er det som vil gjøre oss mer frisk. Løsningen tror jeg ligger i en balanse mellom å være og å gjøre. Spørsmålet er om vi tør. Har du tid? 

Førtiårskrisa

Midlertidig nede for telling

Førtiårskrisa banket ikke akkurat lett på døren for å varsle sin ankomst. Den dundret inn, tok godstolen og proklamerte at her har jeg tenkt å bosette meg for en stund. Dens formål? Åpenbart å snu opp ned på alt hva jeg har tenkt, om mye.

Det mest dramatiske resultatet foreløpig er at Førtiårskrisa har fått meg til å forkaste et nesten ferdig bok-manus. Et manus jeg har jobbet med i 1 1/2 år: Jeg var til og med skikkelig fornøyd med tittelen: "Flinke piker kommer ikke til himmelen".  

Så kom førtiårskrisa og spurte hva vet vel du om kvinner? Og finnes det egentlig noe som er typisk kvinner? Selv er jeg så utypisk at jeg ikke kan være et sannhetsvitne på noe eller noen. Jeg innså at jeg var så mye i tvil om alle de temaene jeg hadde skrevet om at det bare var skjelettet igjen av boka. Skjelettet skal det altså bli bok av en dag - bare ikke en bok om kvinner og til kvinner. Bare ikke en bok om flinke piker.

Hva det neste stormkastet skal bringe er jeg intetanende om foreløpig. Jeg har for sikkerhets skyld advart min mann om den ubudne gjesten. Om den skulle finne på å så tvil om vårt forhold har jeg bedt han love meg å minne meg på at det faktisk ikke finnes bedre menn i verden for meg enn akkurat han.

I mens jeg venter på nye utbrudd så får jeg trøste meg med noen gode ord fra han som verdsetter kvinner over førti aller mest. 

PS! Forøvrig mente sjefen min at det nye bakgrunnsbilde på bloggen min ga inntrykk av at jeg har blitt rosa-blogger.... Kanskje bloggen ender opp med å endre karakter fullstendig hvis førtiårskrisa tar helt overhånd.