Velferden sikres i privat sektor

Nordmenn mener nye arbeidsplasser er viktigere enn egen økonomi. Norges velferd er avhengig av at flest mulig av dem kommer i privat sektor.

I en undersøkelse fra Opinion svarer halve befolkningen at Ap er flinkest til å skape arbeidsplasser i offentlig sektor, mens bare 13 prosent viser Høyre den samme tilliten. Ironisk nok skjer det samtidig som en borgerlig regjering må erkjenne at tre av fire nye jobber har kommet i offentlig sektor. Da kan det være en trøst at 44 prosent fortsatt har størst tillit til at Høyre kan skape flere arbeidsplasser i privat sektor, mens 18 prosent stoler mest på Ap.

Innbetalt arbeidsgiveravgift er en god illustrasjon på den skjeve veksten. I følge SSB økte denne i 2016 med 2,1 prosent sammenlignet med året før. Sterkest var veksten i offentlig sektor med 5,1 prosent, mens veksten i privat sektor kun var 1,1 prosent.

Ikke bærekraftig

Den sterke veksten i oljeformuen har gjort det mulig å finansiere veksten i offentlig sektor. Imidlertid er det ikke bærekraftig med et økende gap mellom offentlige inntekter og utgifter. De neste årene må bruken av oljepenger reduseres kraftig, og vi må belage oss på å bruke de skatteinntektene vi har til rådighet.

Fellesskapets ressurser må brukes både mer fornuftig og mer effektivt. Vår skattefinansierte offentlige sektor skal selvsagt løse viktige samfunnsoppgaver også de neste årene, men vi må se på hvilke oppgaver det offentlige skal ta ansvar for og hva som kan overlates til privat sektor.

Stortinget har bedt regjeringen se på prinsipper for samarbeid mellom staten og private aktører, med målsetning om å redusere offentlige aktiviteter i velfungerende private markeder. Ifølge forslagstillerne fra Venstre tiltar staten seg i stort omfang oppgaver hvor det eksisterer et velfungerende marked og sterke, etablerte fagmiljøer utenfor staten. Det mener de er en viktig og underkommunisert årsak til veksten i offentlig sektor.

Denne statlige oppgaveløsningen skjer dels gjennom nye programmer og prosjekter, og dels gjennom insourcing av oppgaver som tidligere ble utført i privat sektor. Forslagstillerne mener summen av dette utgjør et økende problem.

Hindrer verdiskaping

Hvordan stater utøver sine ulike roller og anskaffer produkter og tjenester, har stor betydning for realisering av det store potensialet for verdiskaping. De største utfordringene oppstår når staten blander sine roller som lovgiver, regulator, innkjøper og konkurrent.

Særlig krevende er det når staten blir en konkurrent i et velfungerende marked, og benytter regulatorrollen til å svekke konkurransen og favorisere egne løsninger. Det er også problematisk når rollen som markedsaktør skjer innenfor rammen av annen virksomhet hvor risikoen for kryssubsidiering er stor.

Det er viktig at regjeringen ser nærmere på disse problemstillingene. De kan gjerne se til Danmark hvor konkurransemyndighetene har utredet offentlige aktørers aktivitet i private markeder, og kommet med en rekke anbefalinger. De vil de ha regler som hindrer konkurransevridning, og bindende regler om prisfastsettelse for offentlig kommersiell aktivitet.

Danskene foreslår et eget utvalg som setter klare kriterier for hvilke aktiviteter statlige aktører skal ha adgang til å utføre, samt at klageadgangen både styrkes, forenkles og gjøres mer gjennomsiktig. Dette er tiltak som ønskes mer enn velkomment også i Norge.

Må innfri forventninger

Det er nemlig stor forskjell på om det er markedet som utvikler løsninger, tjenester og produkter for det offentlige enn motsatt. Private aktører kan skape et større marked og få nye kunder, ikke minst internasjonalt.

Når staten utvikler løsningene selv, er det ikke for å selge til andre. En forsker eller IT-utvikler i privat sektor er derfor viktigere for verdiskapingen enn om de gjør samme jobb i det offentlige. I tillegg vil tiltak for å redusere offentlige aktiviteter i private markeder skape flere arbeidsplasser i privat sektor.

Den borgerlige regjeringen har fått fornyet sitt mandat i høst. Nå må de innfri folkets forventninger om å skape flere arbeidsplasser i privat sektor.

(Denne kommentaren er tidligere publisert i Finansavisen.)

Transportrevolusjonen

I Norge har nysalget av elbiler passert både bensin- og dieselbiler. I Tyskland tillater man allerede førerløse biler. Vi står foran den største transportrevolusjonen siden bilen ble vårt foretrukne framkomstmiddel for 100 år siden. 

På et bilde fra New Yorks gater i 1900 er det én bil – omkranset av det som var det vanligste transportalternativet; hest og vogn. På et bilde bare 13 år senere er gatebildet det motsatte. I den samme gaten i New York er det nå én hestevogn omkranset av biler.

Mye tyder på at vi står ovenfor tilsvarende endringer, og midt i dette står Tesla-eier Elon Musk. Ved siden av de velkjente Tesla-bilene, har Musk utviklet solcellepanel som ser ut som takstein. I tillegg kommer batterier som lagrer denne energien du produserer fra ditt eget tak – slik at du kan lade din egen bil. Restkapasiteten kan du selge til strømleverandøren din.

Parallelt med økningen i antall elbiler, har IT-giganten Google utviklet selvkjørende biler som allerede er et vanlig syn i California. Der det amerikanske forsvaret ga opp utviklingen fordi de selvkjørende bilene krasjet, har Google utviklet biler som er langt sikrere når man tar bort sjåføren – av den enkle grunn at de aller fleste trafikkulykker skyldes menneskelige feil.

Selvkjørende biler testes nok ut av alle bilprodusenter som ønsker å være en del av bilens framtid. Derfor er det ikke unaturlig at nettopp det bilproduserende Tyskland er blant de første landene som får lovgivning som tillater selvkjørende biler. Det kreves fortsatt en sjåfør bak rattet. Bilprodusenten er ansvarlig for eventuelle skader bilen påfører omgivelsene såframt bilen ikke ber deg ta over rattet – da overføres ansvaret til deg. En svart boks skal registrere all slags aktivitet og være orakelet som definerer ansvar.

Utviklingen av førerløse biler kan skape endringer av en helt annen karakter enn tidligere tiltenkt. En gjennomsnittlig bil er passiv 95 prosent av tiden. Av den aktive tiden brukes én prosent i kø, mens én prosent brukes til å finne parkering. Nye elektriske biler forventes å ha tre ganger lengre kjørelengde enn bensinbiler, ifølge forsker Tony Seba ved Stanford Universitet. Han er ekspert på omstillinger i bil- og energibransjen, og tror førerløse biler vil bli benyttet til transport av langt flere enn eieren.

Seba mener vi vil gå fra bileierskap til transport som tjeneste. Det ligner omveltningen vi har sett i musikkindustrien, hvor forbrukerne har flyttet seg fra å eie fysiske album til å strømme musikk via Spotify, Tidal og andre plattformer. Seba begrunner sitt fremtidsbilde med elbilens forlengede levetid og tilgangen på billigere fornybar energi.

For å ta solenergi som et eksempel: Fra en forsiktig begynnelse ser vi nå en dobling av kapasiteten hvert 2,5 år. Den viktigste årsaken til veksten er kostnaden som er redusert med 11 prosent hvert år. Samtidig er prisen for batterier redusert med 20 prosent siden 2010, og det forventes en ytterligere reduksjon på 50 prosent innen 2025, ifølge Bloomberg New Energy Finance.

En internasjonal undersøkelse utført av Roland Berger viser at nesten halvparten av forbrukerne ikke ønsker egen bil hvis de kan bruke en selvkjørende drosje. Elbiler er også i ferd med å bli et attraktivt alternativ, spesielt i Asia hvor 37 prosent vurderer å kjøpe elbil som sin neste bil. I Kina er det hele 60 prosent som vurderer dette.

Hvilke konsekvenser har dette for oss? Tony Seba mener det fremtidige regnestykket for det oljeproduserende Norge ikke vil gå opp. Når fornybare energikilder øker i utbredelse samtidig som prisen faller, blir det vanskelig å leve av en stadig lavere oljepris. Det betyr at vi må tenke alternative vekstnæringer for å sikre den norske velferden. Det er ingen grunn til at ikke smart transport kan være én av disse.

I tillegg må norsk regulering holde tritt med den teknologiske utviklingen generelt, og innen transport spesielt. Samferdselsminister og bilelsker Ketil Solvik-Olsen har lovet at lovverket ikke skal stå i veien for teknologien, og har selv hevdet at vi framtiden mest sannsynlig ikke vil eie vår egen bil. Før sommeren la han fram et lovforslag for utprøving av selvkjørende biler på norske veier.

Uansett hvem som vinner valget til høsten, bør disse punktene stå høyt på agendaen.

Denne kommentaren var i dag på trykk i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/transportrevolusjonen-kommer/68527072  

Av med skylappene

De største teknologiske endringene kommer der det vil svi mest for Norge: energi. Vi må gripe de nye mulighetene mens landskapet endres.

Vi står i et paradigmeskift. I 2016 toppet de fem digitale selskapene Apple, Alphabet, Microsoft, Amazon og Facebook listen over verdens største selskaper. Bare fem år tidligere var det tre oljeselskaper og en bank som regjerte, og Microsoft var eneste datateknologiselskap på topp fem. Hva innebærer denne utviklingen og hvordan påvirker det Norge?

På få år har verdensmarkedet blitt dominert av digitale virksomheter, og verdens befolkning er koblet på nett hele døgnet. Nordmenn er et av verdens mest digitale samfunn, men vi klarer ikke å kapitalisere på denne raske utviklingen i tilstrekkelig grad. Skal vi forbli konsumenter eller har vi en mulighet til å ta en del av kaken og bli produsenter?

Tre digitaliseringsbølger
Det er tre digitaliseringsbølger som vi har vært i, eller er på vei gjennom:

Den første bølgen handlet om det som var lett å digitalisere: Musikk, litteratur, bilder og media. Selskaper som Spotify, Instagram og Kindle eksisterte ikke før millenniumskiftet, men er i dag allemannseie.

Den andre bølgen handlet om digitale plattformer som kobler kjøper og selger, populært kalt delingsøkonomi. Her finner vi store globale selskaper som Uber innen transporttjenester og Airbnb innen overnattingstjenester, men også nasjonale aktører som Nabobil, Kolonial.no, Leieting og WeClean.

Den tredje bølgen treffer nå etablerte og store industrier. Fra Fornebu leverer norske Gelato en skybasert tjeneste som utnytter restkapasitet ved ulike trykkerier verden over. Det effektiviserer markedet og reduserer transportbehovet. eSmart Systems fra Halden hjelper energiselskaper med å optimalisere drift gjennom analyse av store datamengder i sanntid.

Børster støv av handelsbalansen
Norges eksport og velstand har i lang tid vært basert på inntekter fra olje og gass. Ifølge Innovasjon Norge har oljeprisfallet gitt svimlende 300 milliarder kroner i reduserte eksportinntekter, skatter og avgifter bare siden 2014. Det gjør at vi igjen snakker om handelsbalansen, noe vi ikke har gjort de siste 20 årene. Mange tror og håper at prisfallet vil gå over, men hva skjer hvis den gryende prisoppgangen kun er midlertidig?

Professor Tony Seba ved Stanford University og forfatter av boken "Clean Disruption of Energy & Transportation" hevder at alle biler vil være elektriske og selvkjørende innen 2030, fordi alle fossile energikilder og kjernekraft vil være utkonkurrert. Hva vil skje hvis kraften og hastigheten i det grønne skiftet er mye større enn vi tror? Selvkjørende biler som kan være på veien 90 prosent av tiden i stedet for å være parkert, vil gjøre det å eie en bil i 2030 omtrent til det samme som å eie en hest i dag – noe for de helt spesielt interesserte.

Det er lett å avfeie Tony Seba som en hysterisk miljøprofet når han sier at all ny energi vil komme fra fornybare energiteknologier som sol og vind. Men da skal vi huske at Tesla-gründer Elon Musk følger Sebas oppskrift til punkt og prikke.

Vi blir "prosumenter"
I fjor fikk Tesla-bilene en programvareoppdatering litt utenom det vanlige: Nå kan de være selvkjørende opp til et visst nivå. De lanserte også Tesla Powerwall, som er et batteri du kan ha på veggen hjemme for å lagre solenergi og dermed redusere avhengigheten av fossilt brensel. Og som om ikke det var nok, ble selskapet Solar City, som lager solceller som ser ut som vanlig takstein, fusjonert inn i Tesla.

En kombinasjon av disse tre produktene vil innebære at du kan produsere og lagre din egen energi, som også er drivstoffet for bilen din. Kundeforholdet til strøm- og nettselskapet endres fra konsumpsjon til produksjon, og du blir en "prosument" som kjøper strøm når den er billigst, og selger den tilbake når den er dyrest.

Det er ikke helt tatt ut av luften når Seba sammenligner bilmerker som satser på dieselmotorer med Kodak. Den tidligere fotogiganten prøvde å øke effektiviteten av sine analoge filmruller og kameraer, parallelt med at de fant opp digitalkameraet. De turte imidlertid ikke å utvikle den nye teknologien, siden de fryktet at den ville spise av overskuddet til deres eksisterende produkter. Det viste seg at Kodak fikk helt rett i det siste, noe som også ble dramatisk for selskapet.

Olje og gass mindre verdt
Argumentasjonen til Tony Seba er at vi står overfor en rekke teknologiske skift som følger samme type logikk: Raskt fall i kostnader og forbedret ytelse, kombinert med nye forretningsmodeller som gjør livet lettere for kundene, det være seg leasing eller delingsmodeller.

International Energy Agency har konsekvent undervurdert veksten for fornybar energi – spesielt solenergi – fordi de baserer seg på lineære framskrivninger. Teknologiske skift har imidlertid ikke et lineært forløp. Vi ser nå en global dobling av installert kapasitet for solenergi hvert 2,5 år. Asia leder an i utviklingen som først og fremst skjer på grunn av lavere kostnader.

Den teknologiske utviklingen innen batterier, solceller og autonome biler kan gjøre våre desidert største eksportprodukter olje og gass vesentlig mindre verdt i 2030. Det bør bekymre nok til at vi vurderer en del gamle sannheter på nytt.

Det er vanskelig å begripe teknologiske endringer mens de pågår. Men det hindrer oss ikke fra å åpne øynene og gripe nye muligheter. Morgendagens vinnere skapes i tider hvor landskapet endres.

(Denne kommentaren er skrevet sammen med min kollega Daniel Ras-Vidal og er tidligere publisert i Bergens Tidende)

Vi styrer mot en kritisk kompetansemangel innen IKT

Skal vi utnytte de digitale mulighetene eller skal vi forbigås av land som reagerer raskere enn oss? Det sørøstasiatiske toget vil mest sannsynlig passere oss i høy hastighet i 2020. Vi har alle forutsetninger til å ta opp kampen, men har vi modige politikerne som utvikler smart politikk?

Noen spiller allerede på lag med framtiden. Samferdselsministere Ketil Solvik Olsen (Frp) har lovet at regulering ikke skal stå i veien for den teknologiske utviklingen. Han er allerede i gang med å utvikle politikk for førerløse biler. Stortingspolitikere fra ulike partier har tatt digitale initiativ for å sikre alt fra utbredelse av helseteknologi til tilstrekkelig IKT-kompetanse. Torgeir Knag Fylkesnes (SV) tok sågar initiativ til en teknoradargruppe på Stortinget – hvor alle partier er representert – som har som formål å adressere hvordan ny teknologi utfordrer og skaper muligheter.

Smart politikkutvikling handler om å se hva som kommer i framtiden, og deretter sikre at dagens lover og reguleringer ikke står i veien for utviklingen. Kort fortalt er det behov for en digital vask av eksisterende lover og regler. Et godt eksempel er fjerning av moms for mat som blir gitt bort gjennom appen "Too Good To Go". Slikt vil vi se mere av.

Bør roboter ha juridisk status?
I Europaparlamentet har noen representanter foreslått å etablere en juridisk status for roboter. Det er et forsøk på å være forut for sin tid gjennom å diskutere hvordan vi skal forholde oss til avanserte maskiner som tar autonome beslutninger. Det handler blant annet om hvilke skader de kan forårsake og hvem som da er juridisk ansvarlig. Hvilken norsk politiker har mot til å ta tilsvarende initiativ?

Modig og smart politikkutvikling handler om å ta valg i dag som legger til rette for en digital framtid. I rapporten "Digitizing Europe" utfordrer Boston Consulting Group (BCG) de nordeuropeiske landene, inkludert Norge, til å være ledende i digitaliseringen av Europa. BCG anslår at et velfungerende indre marked gir de nordeuropeiske landene et vekstpotensial på 38 prosent. Med en sterk digital satsing øker potensialet til 80 prosent.

Det er nettopp Norge og andre mindre land i EU/EØS-området som har mest å tjene på digitalisering. Samtidig har Norge også mest å tape dersom vi blir hengende etter i digitaliseringsarbeidet. I følge BCG og Google har teknologiutviklingen en jobbratio på 2:1 – det vil si at teknologien etablerer to nye arbeidsplasser for hver jobb som forsvinner.

Oppskriften er enkel, men krever digital klokskap, lederskap og tverrfaglig samarbeid. Vi må legge til rette for teknologisk innovasjon, stimulere til entreprenørskap, forbedre tilgang til kapital, og bygge kompetanse og talent for morgendagen.

Vi styrer mot en kritisk kompetansemangel innen IKT
Nylig lanserte Abelia sitt "Omstillingsbarometer 2016". Der går det frem at vi er gode på breddeutdanning, men dårlig på spisskompetanse. Vi er gode på oppstartsmuligheter, men mangler motivasjon for å starte opp for oss selv. Vi har middels FoU, men likevel stort potensial for innovasjon. Kanskje viktigst er det at vi har høy bruk og grunnkompetanse innen IKT. Imidlertid er norsk IKT-sektor liten, offentlig digitalisering henger etter, og vi styrer mot en kritisk kompetansemangel innen IKT.

Konklusjonen er ganske enkel: IKT ligger som en grunnleggende forutsetning for omstilling og økt produktivitet. Det spiller ingen rolle om vi er gode på andre områder – uten luft under vingene på digitaliseringen vil vi ikke komme spesielt langt.

I USA har presidentkandidat Hillary Clinton lansert et digitalt program med flere spennende forslag. Hun vil blant annet utnevne en Chief Innovation Advisor som skal redusere føderale regulatoriske barrierer slik at lover og regler ikke står i veien for innovasjon.

I den kommende valgkampen i Norge håper vi at alle partier tar del i konkurransen om å utvikle den beste politikken for digitalt Norge. Med vårt digitale forsprang har vi mye å vinne om vi klarer å opprettholde vår plassering. Men vi har også mye å tape hvis vi ikke gjør de smarte og modige valgene.


Hvem vil iføre seg den digitale ledertrøyen?

I Europaparlamentet har noen representanter foreslått å etablere en juridisk status for roboter. Det er et forsø

(Denne kommentaren er skrevet i samarbeid med min kollega Christine Korme og tidligere publisert i Digi.no)

Hvordan løse likestillingsnøtten?

Har skrevet kronikk i VG i dag som har fått tittelen: Jobb og karriere.

Debatten om kvinner og arbeidsliv på årets kvinnedag bar preg av en skyttergravskrig hvor skytset besto av følelsesladede argumenter for hva godt moderskap handler om. Tid med barna ble brukt som målestokk for hvor god mor du er. Et meningsløst argument for kjærlighet kan ikke måles i tid.

En debatt på slike premisser bidrar til en unødvendig polarisering mellom de som jobber fulltid og de som jobber deltid. Fordi det finnes kvinner som både elsker familien sin og jobben sin. De vil ha en karriere ved siden av familien, og de får det til. De har organisert seg og sin familie slik at logistikk ikke er en hindring. Finnes det politiske tiltak som kan hjelpe flere ut av tidsklemma?

Politikere kan ikke bestemme valgene som foretas av hver enkelt kvinne, mann og familie. Det de kan gjøre, er å legge til rette for at flere har muligheten til å velge både jobb og familie gjennom å skape valgfrihet for familien. Jeg mener en oppmyking av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel kan være et av de viktigste tiltakene for å oppnå mer likestilling i arbeidslivet.

Derfor er det med undring jeg observerer at Arbeiderpartiet, som ofte tar æren for at Norge er verdens mest likestilte land, er fastgrodd i likestillingsløsningene fra forrige århundre. I 2013 må politikerne tenke nytt om likestilling. Loven fungerer utmerket, er responsen fra Regjeringen når det fremmes forslag om endringer i arbeidsmiljøloven. Dessuten kan vi søke unntak.  Det er svært passive svar på et svært komplisert tema.

Det er skuffende at likestillingspartiet Arbeiderpartiet ikke våger å se arbeidsmiljøloven i sammenheng med likestillingen. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Vi har en lov som ikke fungerer hverken for arbeidstagere eller arbeidsgivere. Ingen er tjent med et lovverk som ikke respekteres.

Gode ledere ønsker at medarbeidere skal få hverdagen til å gå i hop. Det innebærer at foreldre både kan komme litt senere og dra litt tidligere for å få til logistikken med levering og henting i barnehage og skole. Så tar de opp jobben på kvelden eller tar lengre arbeidsdager andre dager. Hvis medarbeideren overgår ni timers arbeidsdag, jobber etter ni på kvelden eller forbereder uka på søndagen, så bryter de i praksis loven. En fleksibilitet som kunne bidratt til at flere kvinner jobbet heltid er i dag definert som et lovbrudd. Deltid er i stedet blitt svaret for mange kvinner. Arbeidsmiljøloven tvinger kvinner til å velge mellom barn eller karriere.

Et alternativ er heller å få en lov som passer med det arbeidslivet den er ment å regulere. Arbeidsmiljølovens bestemmelser er utgått på dato og hemmer likestillingen. Om Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde sin posisjon som det mest progressive likestillingspartiet i landet er dette det viktigste enkelttiltaket for å løfte flere ut av deltidsfellen. 

Et brutalisert arbeidsliv?

I valget i 2005 advarte fagbevegelsen mot en brutalisering av arbeidslivet. Det ble gjentatt så ofte at det fremsto som en sannhet, og den planlagte oppmykingen av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel ble stoppet når Stoltenberg-regjeringen trådte inn i regjeringskontorene. 

I 2013 er det ingen som snakker om et brutalt arbeidsliv, bortsett fra at det omtales som en myte. 9 av 10 sier de er fornøyd med jobben sin, og bare en prosent sier de er svært misfornøyd. Til tross for at denne seiglivede myten for lengst er motbevist, fortsetter regjeringspartiene å avvise et hvert forslag som omhandler behovet for en fornying av arbeidsmiljøloven. En fornying som kan bidra til at vi får en lov som i større grad passer med terrenget.

Det er to fronter i diskusjonen om arbeidsmiljøloven. På den ene siden de som for enhver pris ikke vil ha en endring, og hvis noe skulle endres er det fortrinnsvis en innstramming. På den andre siden finner du de som mener det er på høy tid at arbeidmiljøloven revideres, og blir mer i tråd med det arbeidslivet den skal regulere.

Jeg har lenge undret meg over hva de er redd for de som motsetter seg en fornying, oppmyking eller forenkling (kall det hva du vil) av lovens arbeidstidskapittel. Responsen fra regjeringen på slike forslag ligger fast: loven fungerer utmerket, den har til hensikt å beskytte og dessuten kan vi søke unntak. 

Det er et enkelt svar på et svært komplisert tema. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Ofte ufrivillig og uten å være bevisst det. Vi har en lov som ikke fungerer. Og ingen er vel tjent med et lovverk som ikke respekteres, og ofte på grunn av noe så enkelt som manglende innsikt.

Et eksempel: Kunnskapsnæringen består av rundt regnet 500 000  årsverk. Kunnskapsmedarbeideres jobb handler i stor grad om hjernevirksomhet, og den slås ikke av i det du forlater arbeidsstedet. Den gode ideen kan like gjerne oppstå i dusjen, på skitur som på møte på jobben. Svært mange finner mening i jobben, og mange setter pris på en stor grad av fleksibilitet. En fleksibilitet som for eksempel gjør det mulig å kombinere to karrierer samtidig som du har småbarn. For fleksbiliteten innebærer at du kan komme senere, eller dra tidligere for å bringe eller hente i barnehagen, og heller legge inn et par timer kveldskontor. Dessuten måles arbeidet ditt mer på basis av dine resultater enn den tiden som legges ned.

Jeg tror knapt noen av disse 500 000 kunnskapsmedarbeiderne kjenner seg igjen i et brutalt arbeidsliv. En faktor alene motbeviser det - et sykefravær på kun 2.9 prosent mot over 6 prosent som er gjennomsnittet totalt. 

Så hva om kunnskapsarbeiderne og det framtidige arbeidslivet kunne bli normen framfor unntaket i en arbeidsmiljølov - hva vil være konsekvensen av det? Hva om vi økte gjennomsnittberegningen på arbeidstid, samtidig som en makstid i løpet av året ble ivaretatt. Og at vi utvidet antall timer man kunne legge inn over en begrenset tidsperiode. Hva er det verste som kan skje? Vil  arbeidsfolk kunne utbyttes? Eller vil resultatet kunne bli det motsatte? At flere kunne nyte godt av en større fleksibilitet, for eksempel med lengre turnuser.

Hva er det verste som kunne skje hvis vi utvidet definisjonen av særlig uavhengig stilling? Mange kunnskapsarbeidere opplever seg som særlig uavhengig, men ikke i henhold til en svært streng lovtekst. De opplever at de kan ta selvstendige beslutninger om egen arbeidstid, men i praksis bryter de lovens bestemmelser. Er det hensiktsmessig? 

Jeg har vanskeligheter for å se for meg helt hvem som skal kunne utbyttes med en oppmyking av regelverket, for beskyttelsen vil ligge fast: "Fordi det kan ikke avtales ordninger som utsetter arbeidstakerne for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller ordninger som gjør at sikkerhetshensyn ikke ivaretas. Dersom det inngås tariffavtaler som tillater en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid som overstiger 48 timer, kreves det dessuten individuelle samtykker fra de ansatte dette gjelder." Kan det gjøres tydeligere? Og hvis det kan det bør det det, for de som trenger beskyttelse skal føle seg trygge på at de ikke misbrukes.

Slik loven fungerer nå er den i ferd med å bli en unntakslov som beklageligvis stadig brytes. Er det ikke bedre med et lovverk som blir et nyttig hjelpemiddel i å definere noen ytterrammer? Og som sikrer flere fleksibilietet som gjør at hverdagen kan bli lettere? Jeg bare spør. 

Eldreomsorg kun et spørsmål om sykehjem?

I valgkampen krangler partiene om hvem som skal bygge flest sykehjemsplasser. Det er feil svar på hvordan man skal løse den framtidige eldrebølgen. Sykehjem er på langt nær den eneste løsningen for vår eldste generasjon. De fleste vil bo hjemme. De ønsker mestring og aktivitet. Svaret er velferdsteknologi kombinert med nye tjenestetilbud.

Bemanningskrise i omsorgssektoren En sykehjemsplass koster 3 millioner kroner å bygge og ca 850 000 kroner i året å drifte. Eldrebølgen vil kreve minst 100 000 flere medarbeidere i omsorgssektoren de neste 15 årene. Det innebærer at 25 % vil jobbe med helse, pleie eller omsorg. Dagens eldreomsorg er ikke bærekraftig. Morgendagens eldre er vant til å omgås teknologi. Morgendagens eldreomsorg må derfor handle om varierte tilbud. For eksempel ved bruk av digitale skjermer, sensorer og videokommunikasjon som kan gi et godt supplement til fysiske hjemmebesøk, og føre til at eldre føler seg trygge i egen bolig og dermed har mulighet for å bo lengre hjemme.

Norge et u-land Norge er dessverre nærmest et u-land hva gjelder å ta i bruk omsorgsteknologi. En rapport fra KS konkluderer med at få kommuner har tatt i bruk velferdsteknologi, og de som har tatt det i bruk som regel opererer med første generasjons trygghetsalarmer fra 80-tallet. Politikere oppfatter teknologien som noe kaldt som vil erstatte varme hender. Teknologi er ikke en erstatning for varme hender, men et supplement som kan skape en bedre alderdom.

Varm teknologi I Skottland har de hatt suksess med smarthusteknologi og telehelse og tallenes tale er klar. Store summer er spart og de eldre er fornøyde. 93 % føler seg tryggere hjemme. 82 % er mindre redde og stressede. 60 % opplever høyere livskvalitet. Hvorfor diskuterer vi ikke hvordan vi kan skape en verdig alderdom i egen bolig framfor å begrense oss til et eneste alternativ – en kostbar sykehjemsplass?

Bidra til løsningen Abelia har etablert Arena Ny Omsorg som er et samarbeid med en rekke private bedrifter, kommuner og frivillige organisasjoner. Vårt mål er å utvikle konkrete teknologiske tjenester og teknologier som gjør det bedre å bli gammel i Norge. Undersøkelser viser at mange eldre mister kontakt med pårørende og får en dårligere livssituasjon av å flytte hjemmefra. Ved å ta i bruk velferdsteknologiske løsninger kan store kostnader spares og de eldre kan få et bedre liv. Vi trenger politikere som vil satse på en mer verdig alderdom gjennom bruk av omsorgsteknologi.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Verdier på dagsorden

Kristine Koht har i høst sjarmert og provosert med sin serie på NRK: På jobben. Jeg er midt i målgruppa. Kvinne. Snart 40. Barn. Mann. Fremdeles gift.

Koht er grunnleggende interessert i verdier. Ryktene sier at hun og moren sitter med søndagskaffen og leser bedrifters årsrapporter. De leter etter bedriftens verdier. Jeg tror de rett og slett samler på verdier. De er mer opptatt av hvordan verdiene klinger, enn hva de faktisk betyr, av verdi.

Verdier kan sies å være selve grunnfjellet i en bedrift. I Abelia er vi så glade i verdier, at vi lager verdier for hvert arrangement vi skal ha eller hvert møte – såkalt situasjonsbestemte verdier. I dag skal dere få bli nysgjerrige sier vi. Eller provosert. Kanskje litt inspirert og en liten dose frustrert.

Inspirert av Kristine Koht har jeg gått gjennom verdiene til Norges ti største selskap, og her er det mye moro. Telenor lover å holde løftene sine, som om de tidligere notorisk har brutt dem. NSB har også ”forlovet” seg litt i sine verdier, spesielt når det er snø – hvilket det blir stadig hyppigere i disse globale oppvarmingstider. NSB skal være pålitelige og solide slik at de leverer det de lover hver dag på en trygg og ansvarsfull måte. NSB gjør nok lurt i å slutte å love noe.

Det er ufattelig mange av de norske store bedriftene som ser det som sin oppgave å inspirere oss og nesten alle ønsker å være modig. Jeg prøvde å finne definisjonen til modig på Wikipedia, men måtte ty til den engelske versjonen. Brave is the ability to confront fear, pain, danger, uncertainty, or intimidation. Jeg lurer på om alle medarbeidere i de store norske selskapene avslutter arbeidsdagen og tenker at i dag har jeg sannelig vært modig. Det er faktisk færre enn null selskaper som ønsker å bidra til frustrasjon, om det er bra eller dårlig får den enkelte vurdere.

Kristine Koht er spesielt opptatt av ros på arbeidsplassen. Hun mener det er alt for lite av det. Likevel er ingen av de store norske bedriftene noe spesielt opptatt av å rose hverandre. I hvert fall hvis vi skal tro på verdiene deres. Jeg mener vi trenger mer uhemmet rosing. Mandag er en god dag for å rose. Begynnelsen på uka. Noen har hatt en god helg, andre har hatt en forferdelig helg. Uansett bestem deg for å gi noen positiv feedback førstkommende mandag, og alle andre mandager framover.

Koht er også en typisk klemmer. Litt for mye klemming synes noen det blir, og spesielt gutta på brannstasjonen i siste episode hvor hun hoppet opp i sengen til han ene.. Merkelig egentlig. For de samme gutta tror jeg er veldig glad i å klemme både litt her og der på julebordet…

Jeg er også glad i en god klem, men som Koht merker jeg at det er mange som synes det kan bli litt ubehagelig med en skikkelig bjørneklem på jobb. Jeg skulle gjerne hatt mer klemmer, kompliment og kos.

Ros og kos på jobben altså. Det er herved foreslått, vurdert og bestemt.

Partiene mangler kunnskap

I Synovates store holdningsundersøkelse for 2007 er det to saker som topper listen over samfunnspolitiske saker befolkningen anser som viktig: Heve kunnskapsnivået i skolen og styrking av forskning og utvikling (65 %). Befolkningen mener åpenbart det er på tide at Norge satser på kunnskap.

Abelia har gjort en evaluering av partienes utkast til partiprogram for å se hvor kunnskapsvennlig de er. Resultatene er nedslående. Evalueringen konkluderer med at det er liten politisk vilje til å skape kunnskapssamfunnet Norge. Flere partier avslører manglende innsikt om tilrettelegging for et kunnskapsbasert næringsliv.

Abelia sendte i høst en bønn til de politiske partiene om at det er på høy tid med et løft for kunnskapsnasjonen Norge. Vi foreslo en rekke tiltak som skal kunne bevege Norge i retning av en kunnskapsøkonomi. Nå har vi foretatt en evaluering av utkast til partiprogrammer. Partiene har fått poeng basert på 33 indikatorer. Venstre kommer best ut og får terningkast 5 for sine 20.5 poeng. Fremskrittspartiet havner på en bunnplassering med en toer for sine 12.5 poeng.

Alle partiene er enig om at Norge må leve av kunnskap og kompetanse. Dessverre er det et gap mellom de store ordene, og de politiske tiltakene. De fleste partiene er svake på områder som handler om kunnskap og næringsutvikling. Det er industrisamfunnet som omtales og ikke kunnskapssamfunnet.

Svakhetene i programmene er mange:

• Få partier har en politikk for instituttsektoren, som tross alt ufører en fjerdedel av forskningen i Norge.
  Få partier har en politikk for kunnskapsnæringen, for eksempel fleksible arbeidstidsløsninger og redusert arbeidsgiveravgift for nye bedrifter. Venstre er unntaket.
• Få partier er oppmerksom på mangfold i utdanning.
• Mest skuffende resultat er å finne innen offentlig sektor. Få partier har tiltak på hvordan vi kan modernisere offentlig sektor generelt, og helsevesenet spesielt, ved hjelp av IKT.
  

Abelia har også sendt tilbakemelding til alle partiene om hva som er bra i utkastene til partiprogram, og hvor de har forbedringspotensialet. Vi er optimistiske og spente på landsmøtene og de endelig vedtatte partiprogrammene. Endelig dom over partiene vil derfor komme når Frp (som siste parti) er ferdig med sitt landsmøte i slutten av mai.

Mellomleder til begjær

På Abelias HR-konferanse i dag utfordret professor Bård Kuvaas fra BI, på en glimrende måte, mange av de sannhetene HR-organisasjonen styres av. Han kritiserte mange av HR-tiltakene som igangsettes da mange av dem rett og slett ikke virker.

I reform 94 ble det krevd av læreren at de skulle behandle alle elevene unikt og på basis av den enkeltes forutsetning. Det begynner HR-avdelingene først å skjønne nå at også gjelder i arbeidslivet. At vi alle er individer og ønsker ulike oppfølging og ulik ledelse. Noen er styrt av indre motivasjon og noen av ytre motivasjon. Hvilket krever totalt forskjellig lederstil. Alle ønsker vi å bli sett. Og - tro det eller ei - vi ønsker alle i utgangspunktet å gjøre en god jobb. Vi har alle en god intensjon for oss selv.

Bård Kuvaas er utmerket på spissformuleringer. Han sier det kan bli for mye HR, og spesielt hvis det ikke er systematikk bak tiltakene. God HR er god under visse betingelser. Det viktige er å tenke på hvordan kan HR virke? Tenk først på hva du ønsker å oppnå, hva er intensjonen og velg så fra verktøykassa. Det bør være mer fokus på evidensbasert kunnskap om menneskers motivasjon, holdninger og atferd.

Jeg har skrevet en oppsummering av konferansen på Abelias hjemmesider, og for de spesielt interesserte er også alle foredragene fra blant annet Bård Kuvaas, Øyvind Martinsen, Bjørn Vihovde og Paul Chaffey lagt ut der.