Er vi forberedt på robotenes inntog?

Smarte og selvlærende roboter vil påvirke alle deler av samfunnet vårt. Vi ser imidlertid ikke verdien i mulighetene og er for naive om utfordringene.

I asiatiske land vil antallet industriroboter mangedobles de neste årene, mens vi her hjemme tenker mest på roboter som støvsuger gulv inne og klipper plen ute. Selvkjørende biler har allerede hatt sine første kollisjoner, men vi har ennå ikke hatt en norsk diskusjon om juridisk ansvar når roboter skader mennesker.

Her er lille Dino basert på Watson teknologi

Er robotutviklingen så langt inn i framtiden at det er umulig å ta stilling til politiske tiltak i dag? På ingen måte. Dette er muligheter som må gripes i dag, og utfordringer som vi egentlig burde tatt høyde for i går.

Mye tyder på at det er de framvoksende økonomiene i Asia som vil utvikle robotmarkedet – mens Europa blir konsumenter. Er det noe vi ønsker for teknologier som vil ha dramatisk påvirkning for store markeder som industri, transport, utdanning, helse og velferd?

Vårt høye lønnsnivå burde vært et sterkt insentiv til å investere i industriroboter. Likevel selges det henholdsvis tre og fire ganger flere av disse i våre naboland Danmark og Sverige. I 2014 ble det solgt 4,7 millioner personlige roboter internasjonalt, ifølge International Federation of Robotics. Det er en økning på 29 prosent.

Den mest kjente versjonen i Norge er selen som er dekket av syntetisk pels og har sensorer som reagerer på kos med bevegelser og lyder. Toyota lanserte i 2013 en mer avansert partnerrobot som via en berøringsskjerm kan hente ting, lukke gardiner og åpne dører for sengeliggende pasienter.

Snart kommer neste generasjon serviceroboter som kan kommunisere, lese følelser og lære selv. Google har varslet at de allerede i år vil komme med snakkende roboter. IBMs supermaskin Watson kan allerede kjøpes som en liten grønn dinosaur som kan være ditt barns læringspartner.

I Asia er det høye forventninger og stor konkurranse om å få forsprang i robotmarkedet. Kina har flest industriroboter i verden, og skal innen fem år tredoble sin egen årlige produksjon. I Japan ønsker man å gi nytt liv til en døende økonomisk vekst. Statsminister Shinzo Abe har initiert en storstilt plan som blant annet skal sikre roboter til et SMB-marked som allerede sliter med å skaffe arbeidskraft. I tillegg skal man få dekket robotutgifter gjennom en ny helseforsikring som kan bidra til å utvikle markedet.

I Japan er roboter solid forankret i kulturen. I Shinto-religionen anser man at maskiner kan ha sjel. Begeistringen for roboter gjenspeiles i en undersøkelse som viser at 65 prosent av japanske pasienter er positive til roboter. Vi er langt unna tilsvarende holdninger i Europa.

Det store spørsmålet er hva og hvem som skal styre utviklingen for å utnytte mulighetene og håndtere utfordringene roboter bringer med seg. Er det fremtidspessimisme eller industrioptimisme? Initiativer fra blant annet Europaparlamentet tar mål av seg å styrke innovasjon innen robotteknologi, imidlertid er de først og fremst opptatt av begrensende tiltak. Det vitner ikke om den mer optimistiske og konkurranseorienterte tilnærmingen Asia preges av.

Interaksjon med roboter har en voldsom påvirkning på fysiske og moralske relasjoner i et samfunn. Hva skjer med menneskeverdet når syke, eldre og sårbare mennesker utvikler følelser for roboter som har omsorgsansvar for dem? I tillegg er det juridiske og politiske implikasjoner ved robotenes inntog. Hvem er ansvarlig hvis en robot skader et menneske? Det er enklere å stille noen til ansvar hvis roboten har blitt instruert til å gjøre noe, men hva om roboten er selvlært?

I Norge kan vi velge om vi ønsker den entusiastiske asiatiske tilnærmingen eller den skeptiske europeiske holdningen. Skal vi ende opp med kun å være konsumenter eller bidra til utvikling og eksport av smarte roboter og kunstig intelligens innebygd i maskiner? Vi har allerede en befolkning som er godt over gjennomsnittet interessert i teknologi, men er lovverket vårt tilpasset en gjennomdigitalisert framtid?

Vi trenger allerede nå en debatt om juridisk ansvar for smarte roboters handlinger. Vi må dykke dypere i de etiske implikasjonene der en selvkjørende bil ofrer ditt liv som passasjer for å unngå å kjøre i hjel et barn som går langs veien. Og vi trenger en diskusjon om praktisk bruk av roboter i ulike sektorer for å se de reelle fordelene og ulempene.

2016 er året vi får de første selvkjørende bussene i Norge. Burde ikke roboter da være et langt større samtaleemne i både offentlig og privat sektor?

(Denne kommentaren har tidligere vært publisert i Dagbladet)

Kvinner må ta ansvar selv

Illustrasjon av Roar Hagen til kronikk publisert i VG

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt har uttrykt at årets valg er et likestillingsvalg. Vi vil hevde det motsatte. Politikere har gjort nok. Det er kvinner selv som må ta ansvar for sine liv. Politikere kan ikke ta valgene for dem.

Kvinner i arbeidslivet i dagens Norge ikke er mer undertrykte enn de gjør seg til selv. Kvinner besitter mange av de mektigste posisjonene i Norge: Fire av de mest betydningsfulle arbeidslivsorganisasjonene ledes av kvinner. Ni av de tolv største humanitære organisasjonene har kvinnelige toppledere. Majoriteten av de politiske partiene ledes av kvinner. Etter høstens valg vil Norge kunne ha både kvinnelig statsminister og finansminister. I det hele tatt er det lite som tyder på at kvinner som virkelig vil, kan skylde på at de har feil kjønn om de ikke får det til.

Det betyr likevel ikke at vi er i mål med å fordele makten jevnt mellom kvinner og menn. I næringslivet er det påfallende langt mellom kvinnene på toppen, spesielt i de børsnoterte selskapene. KPMGs topplederundersøkelse for 2012 viser at kun 16 prosent av toppledelsen i børsnoterte selskaper med hovedkontor i Norge er kvinner. Av disse har hele 72 prosent lederansvar tilknyttet stabsfunksjoner. Det innebærer at menn rangerer over kvinner i form av høyere lønn, posisjon, status og gjennomslagskraft. Når kvinner er ledere, er det gjerne i lavstatusfunksjoner. De sitter i HR, kommunikasjon, markedsføring og i administrasjon. Det er, med andre ord, forskjeller mellom kvinners og menns plassering i næringslivet, og ubalansen er både horisontal og vertikal.

Når forskere, politikere og journalister skal forklare disse skjevhetene, peker de gjerne på strukturelle årsaker. Ubalansen forklares med diskriminerende og undertrykkende mekanismer, det er menn som utnytter, overkjører, forbigår, usynliggjør og latterliggjør kvinner. Dette ligger i systemet som på mystisk vis, favoriserer menn. Ser man nærmere på norsk næringsliv anno 2013, er det imidlertid vanskelig å finne hold i påstanden om at kvinner aktivt motarbeides på vei mot toppen av mektige menn eller at bedrifter systematisk legger til rette for menn. Vi påstår ikke at diskriminerende mekanismer er utryddet, men vi tror ikke at de er de viktigste årsakene til den kjønnsskjeve statistikken. Kvinner både kan og må selv ta sin andel av ansvaret. Om kvinner fortsetter å gi «menn i systemet» skylden, ansvarliggjør de alle andre enn seg selv. Ingen andre kan ta ansvaret for kvinnene.

I løpet av de siste 100 årene har mange politiske kamper blitt kjempet og vunnet og for lengst gitt kvinner mulighet til å delta på alle livets arenaer i Norge. Spesielt fødselspermisjon og barnehager har vært viktige tiltak som har bidratt til et massivt inntog av norske kvinner til arbeidslivet. Norske kvinners yrkesdeltakelse er 16 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet av kvinners yrkesdeltakelse i industrialiserte land i OECD.

Den storstilte mønstringen av norske kvinner til arbeidslivet har vært en villet politikk. Det å kombinere familie og arbeidsliv er blitt en reell valgmulighet. Resultatet er at kvinner jobber, betaler skatt og får barn. Pappapermisjon er et indirekte tiltak som sikrer en mye sterkere deltakelse fra far i hjemmet, noe som igjen gir kvinner større overskudd. En svensk studie har vist at en økning av fedres fødselspermisjon bidrar til en mer lik fordeling av husarbeidet, og det er ingen grunn til å endre en ordning som har et slikt positivt resultat.

Den viktigste enkeltfaktoren som gjenstår er en omlegging av arbeidsmiljøloven som kan sikre fleksible og smidige arbeidstidsordninger, slik at arbeidstakere i større grad selv kan bestemme når på døgnet arbeidet skal utføres. Dette vil kunne sikre at de kvinnene som ønsker det kan gå fra deltid til heltid. De vil slippe lange karrierepauser, og det kan bidra til at flere kvinner aspirerer til ledende stillinger.

Utover det trenger vi ikke flere politiske tiltak. Politikerne har gjort jobben sin. Nye forslag om kostbare velferdsordninger som kortere arbeidsdager i småbarnsfasen eller videreføring av kontantstøtten kan i verste fall ha negative effekter og føre til at flere kvinner faller ut av arbeidslivet. Det vi trenger er det motsatte. Det norske næringslivet har et kontinuerlig behov for kreative og innovative medarbeidere, av begge kjønn og uavhengig av nasjonalitet.

Det vi derimot alle har et ansvar for, politikere, forskere, journalister og kvinner og menn, er å skape et samfunn hvor kjønn ikke er viktig. Et samfunn uten kunstige kjønnsforskjeller. Det har ingenting med politisk farge å gjøre. Det handler om at vi alle tar ansvar.

Dette er en kronikk som sto på trykk i VG 26. august, og baserer seg på artikkelen “Kvinner. Makt. Ledelse” som er i Samtiden som kommer 29. august. Skrevet av av Hilde Widerøe Wibe, Abelia og Anne Grethe Solberg, Gender Consulting.

En politisk vår?

Fra en kronikk jeg har på trykk i DN 26. mars:

DN hadde lørdag 16. mars en tankevekkende sak om ordets avmakt. Vi kunne lese at stortingssalen nærmest er kjemisk renset for representanter, selv når det er spørretime. Kritikerne hevder den politiske debatten mangler vidd, intelligens og retoriske poeng. 

Jeg tror det politiske ordskifte har en større utfordring: Det høye konfliktnivået.

Folk, og kanskje til og med politikere selv, er lei av politisk skittkasting. Det gir ingen ny innsikt, god følelse eller bedre grunnlag til faktisk å velge parti.

Det er visst en opplest og vedtatt sannhet i politikken at å snakke nedsettende om motstanderen lønner seg. Når du forteller hvilke skrekkelige konsekvenser motstanderens politikk medfører, gir det større oppslutning enn om du snakker om hva du selv vil skape.

Jeg tror det er på høy tid at denne sannheten revideres. Hva om vi heller undersøkte hva som skjer med folk hvis politikere begynte å konsentrere seg om sitt partis politikk, og kun om det? At deres taletid begrenset seg til å snakke med engasjement og entusiasme om sine løsninger? Kunne vi da fått en mildere og varmere politisk debatt - hvor vi leter etter felles løsninger framfor å lete fram argumenter å slå hverandre i hodet med?

Flere sektorer gjennomgår vårtilstander. En vår som er kjennetegnet av en helt ny sårbarhet som fører til en påfølgende åpenhet. Media er et nærliggende eksempel. Huffington Post har for eksempel begynt med en egen seksjon med positive nyheter. Undersøkelser viser at vår hjertefrekvens blir mer stabil når vi leser positive saker. Derfor har de også begynt å presentere overskrifter og nyheter mer balansert. Leser du negative og opprivende saker, så har det motsatt effekt på hjertefrekvensen - og bidrar til en sterkere opplevelse av stress.

I sosiale medier, hvor vi faktisk selv velger hva vi ønsker å lese, så deler mange av oss ofte nyhetssaker, kronikker eller bloggartikler som gir oss en god følelse. Tilbake står tradisjonelle medier, som i flere omganger er utsatt for kraftige nedskjæringer og fortsetter å jakte etter konfliktstoff. Det er også positive trender i norske medier. For eksempel når mediekritikken kommer fra egne rekker, fra seg selv til seg selv, slik det etterhvert gjorde i Marte Krogh-saken.

Det politiske Norge oppleves til tider langt unna vårstemning, selv om solen varmer. Her fortsetter politikere å jakte på uenighet, syndebukker og konflikt. Jo sterkere ordbruk, jo mer sannsynlig at du kommer på trykk eller i tv-ruta.

I USA er det flere vårtegn som inspirerer, selv fra det politiske miljøet. Kongressmedlem Tim Ryan har skrevet boken «A Mindful Nation» hvor han beskriver en nasjon som står på randen av sammenbrudd innen flere sektorer, og at det finnes et alternativ. I stedet for et jag etter resultater og mer produktivitet, må en søke balanse og ha en sterkere tilstedeværelse.

Finnes det norske politikere som kan ta Tim Ryans budskap til sitt hjerte? Som tør å reise seg og fri seg fra lenkene? Fri seg fra sannheten om at det er bedre å snakke negativt om motstanderens politiske løsninger framfor å fortelle om ditt svar. Er det mulig å håpe på en vår for det norske politiske ordskifte? Uten skittkasting? Hvor politikere snakker med varme om sin egen politikk? Leter etter muligheter for felles svar, og stiller undrende spørsmål til andre partier framfor å svartmale de andre? For hva er det verste som kan skje? Kan resultatet faktisk bli en økt respekt for våre folkevalgte, og stolthet over hva de kan skape - i fellesskap?

En ytterligere konsekvens er at det også blir mer givende å være politiker. Kanskje?

Hvordan løse likestillingsnøtten?

Har skrevet kronikk i VG i dag som har fått tittelen: Jobb og karriere.

Debatten om kvinner og arbeidsliv på årets kvinnedag bar preg av en skyttergravskrig hvor skytset besto av følelsesladede argumenter for hva godt moderskap handler om. Tid med barna ble brukt som målestokk for hvor god mor du er. Et meningsløst argument for kjærlighet kan ikke måles i tid.

En debatt på slike premisser bidrar til en unødvendig polarisering mellom de som jobber fulltid og de som jobber deltid. Fordi det finnes kvinner som både elsker familien sin og jobben sin. De vil ha en karriere ved siden av familien, og de får det til. De har organisert seg og sin familie slik at logistikk ikke er en hindring. Finnes det politiske tiltak som kan hjelpe flere ut av tidsklemma?

Politikere kan ikke bestemme valgene som foretas av hver enkelt kvinne, mann og familie. Det de kan gjøre, er å legge til rette for at flere har muligheten til å velge både jobb og familie gjennom å skape valgfrihet for familien. Jeg mener en oppmyking av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel kan være et av de viktigste tiltakene for å oppnå mer likestilling i arbeidslivet.

Derfor er det med undring jeg observerer at Arbeiderpartiet, som ofte tar æren for at Norge er verdens mest likestilte land, er fastgrodd i likestillingsløsningene fra forrige århundre. I 2013 må politikerne tenke nytt om likestilling. Loven fungerer utmerket, er responsen fra Regjeringen når det fremmes forslag om endringer i arbeidsmiljøloven. Dessuten kan vi søke unntak.  Det er svært passive svar på et svært komplisert tema.

Det er skuffende at likestillingspartiet Arbeiderpartiet ikke våger å se arbeidsmiljøloven i sammenheng med likestillingen. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Vi har en lov som ikke fungerer hverken for arbeidstagere eller arbeidsgivere. Ingen er tjent med et lovverk som ikke respekteres.

Gode ledere ønsker at medarbeidere skal få hverdagen til å gå i hop. Det innebærer at foreldre både kan komme litt senere og dra litt tidligere for å få til logistikken med levering og henting i barnehage og skole. Så tar de opp jobben på kvelden eller tar lengre arbeidsdager andre dager. Hvis medarbeideren overgår ni timers arbeidsdag, jobber etter ni på kvelden eller forbereder uka på søndagen, så bryter de i praksis loven. En fleksibilitet som kunne bidratt til at flere kvinner jobbet heltid er i dag definert som et lovbrudd. Deltid er i stedet blitt svaret for mange kvinner. Arbeidsmiljøloven tvinger kvinner til å velge mellom barn eller karriere.

Et alternativ er heller å få en lov som passer med det arbeidslivet den er ment å regulere. Arbeidsmiljølovens bestemmelser er utgått på dato og hemmer likestillingen. Om Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde sin posisjon som det mest progressive likestillingspartiet i landet er dette det viktigste enkelttiltaket for å løfte flere ut av deltidsfellen. 

Et brutalisert arbeidsliv?

I valget i 2005 advarte fagbevegelsen mot en brutalisering av arbeidslivet. Det ble gjentatt så ofte at det fremsto som en sannhet, og den planlagte oppmykingen av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel ble stoppet når Stoltenberg-regjeringen trådte inn i regjeringskontorene. 

I 2013 er det ingen som snakker om et brutalt arbeidsliv, bortsett fra at det omtales som en myte. 9 av 10 sier de er fornøyd med jobben sin, og bare en prosent sier de er svært misfornøyd. Til tross for at denne seiglivede myten for lengst er motbevist, fortsetter regjeringspartiene å avvise et hvert forslag som omhandler behovet for en fornying av arbeidsmiljøloven. En fornying som kan bidra til at vi får en lov som i større grad passer med terrenget.

Det er to fronter i diskusjonen om arbeidsmiljøloven. På den ene siden de som for enhver pris ikke vil ha en endring, og hvis noe skulle endres er det fortrinnsvis en innstramming. På den andre siden finner du de som mener det er på høy tid at arbeidmiljøloven revideres, og blir mer i tråd med det arbeidslivet den skal regulere.

Jeg har lenge undret meg over hva de er redd for de som motsetter seg en fornying, oppmyking eller forenkling (kall det hva du vil) av lovens arbeidstidskapittel. Responsen fra regjeringen på slike forslag ligger fast: loven fungerer utmerket, den har til hensikt å beskytte og dessuten kan vi søke unntak. 

Det er et enkelt svar på et svært komplisert tema. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Ofte ufrivillig og uten å være bevisst det. Vi har en lov som ikke fungerer. Og ingen er vel tjent med et lovverk som ikke respekteres, og ofte på grunn av noe så enkelt som manglende innsikt.

Et eksempel: Kunnskapsnæringen består av rundt regnet 500 000  årsverk. Kunnskapsmedarbeideres jobb handler i stor grad om hjernevirksomhet, og den slås ikke av i det du forlater arbeidsstedet. Den gode ideen kan like gjerne oppstå i dusjen, på skitur som på møte på jobben. Svært mange finner mening i jobben, og mange setter pris på en stor grad av fleksibilitet. En fleksibilitet som for eksempel gjør det mulig å kombinere to karrierer samtidig som du har småbarn. For fleksbiliteten innebærer at du kan komme senere, eller dra tidligere for å bringe eller hente i barnehagen, og heller legge inn et par timer kveldskontor. Dessuten måles arbeidet ditt mer på basis av dine resultater enn den tiden som legges ned.

Jeg tror knapt noen av disse 500 000 kunnskapsmedarbeiderne kjenner seg igjen i et brutalt arbeidsliv. En faktor alene motbeviser det - et sykefravær på kun 2.9 prosent mot over 6 prosent som er gjennomsnittet totalt. 

Så hva om kunnskapsarbeiderne og det framtidige arbeidslivet kunne bli normen framfor unntaket i en arbeidsmiljølov - hva vil være konsekvensen av det? Hva om vi økte gjennomsnittberegningen på arbeidstid, samtidig som en makstid i løpet av året ble ivaretatt. Og at vi utvidet antall timer man kunne legge inn over en begrenset tidsperiode. Hva er det verste som kan skje? Vil  arbeidsfolk kunne utbyttes? Eller vil resultatet kunne bli det motsatte? At flere kunne nyte godt av en større fleksibilitet, for eksempel med lengre turnuser.

Hva er det verste som kunne skje hvis vi utvidet definisjonen av særlig uavhengig stilling? Mange kunnskapsarbeidere opplever seg som særlig uavhengig, men ikke i henhold til en svært streng lovtekst. De opplever at de kan ta selvstendige beslutninger om egen arbeidstid, men i praksis bryter de lovens bestemmelser. Er det hensiktsmessig? 

Jeg har vanskeligheter for å se for meg helt hvem som skal kunne utbyttes med en oppmyking av regelverket, for beskyttelsen vil ligge fast: "Fordi det kan ikke avtales ordninger som utsetter arbeidstakerne for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller ordninger som gjør at sikkerhetshensyn ikke ivaretas. Dersom det inngås tariffavtaler som tillater en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid som overstiger 48 timer, kreves det dessuten individuelle samtykker fra de ansatte dette gjelder." Kan det gjøres tydeligere? Og hvis det kan det bør det det, for de som trenger beskyttelse skal føle seg trygge på at de ikke misbrukes.

Slik loven fungerer nå er den i ferd med å bli en unntakslov som beklageligvis stadig brytes. Er det ikke bedre med et lovverk som blir et nyttig hjelpemiddel i å definere noen ytterrammer? Og som sikrer flere fleksibilietet som gjør at hverdagen kan bli lettere? Jeg bare spør. 

Et lite regnestykke

Vi må jobbe mer sier finansminister Sigbjørn Johnsen i forbindelse med framleggingen av Perspektivmeldingen. Jeg forstår godt regnestykket om at vi må jobbe mer for å ha råd til å betale framtidige generasjoners pensjon og opprettholde det gode velferdstilbudet.

Så jeg vil invitere finansministeren til å bli med på et annet regnestykke. Mange kvinner (ja fordi det er gjerne mor som tar denne oppgaven) må ta utvidet velferdspermisjon etter barnet er fylt ett år fordi de ikke får barnehageplass. De jobber ikke og betaler dermed heller ikke inn skatt. Tidligere likestillingsminister Lysbakken løste det med å utvide kontantstøtten til 5000 kroner for ettåringene. En annen måte å innrømme at vi fikser ikke full barnehagedekning.

Hvis derimot finansministeren hadde åpnet opp pengesekken i dag for å sikre rullerende opptak i barnehagen, slik at mor kommer seg i jobb vil det gi mer penger til statskassen i økte skatteinntekter. De økte skatteinntektene vil utgjøre mer enn hva barnehageplassen koster.

Et sted må man jo begynne for å få folket i arbeid – og dette er jo en relativt lavthengende frukt – eller hva herr finansminister?

Kvinner, ledelse og politikk

Det ble merkelig stille rundt debatten om kvinner og ledelse etter at Anne Grethe Solberg presenterte oppsiktsvekkende funn fra sin doktorgradsavhandling forrige uke om at glasstaket var borte. Det var så trygt å kunne skylde på glasstaket. Hva nå da? Hva skal nå være beveggrunnen for at vi skal bry oss med kvinner og ledelse?

Selv om glastaket er borte så eksisterer det en rekke skjevheter som må adresseres: “De er hvite, de er norske, de er menn – og de troner suverent på seierspallen. Etter flere tiår med likestillingspolitikk tjener fortsatt majoritetsmenn mest, de dominerer i mediene og de nyter størst makt i politikken, på bekostning av kvinner og minoriteter.” konkluderer Likestillingsutvalget.

Politikere har vridd hjernen sin for å finne på løsninger på likestillingsnøtten i et av verdens mest likestilte land. At det radikale kvoteringslovsforslaget skulle komme fra en konservativ mann overrasket nok mange. Kvinner har nå adgang til flere av landets styrerom, men det har ikke ført til flere kvinner i lederposisjoner. Det er kun 22 prosent kvinner i lederposisjoner, og de fleste er mellomledere.

I den politiske debatten om likestilling blir det ofte snakk om kvotering, pappaperm osv. Og kanskje mindre om de temaene som virkelig er viktig slik som hvordan få kvinner inn i lederstillinger, hvordan fordeles oppgavene i hjemmet osv. Diskusjonen begrenses til det feltet og de virkemidler politikerne faktisk rår over. For de kan aldri bestemme over ditt hode.

Jeg synes derfor det er spennende at Arbeiderpartiet i sitt partiprogram har foreslått en kvinneandel på 40 prosent i toppledelsen i alle hel- og deleide statlige selskaper. De kan ikke lovpålegge det, men de maner til en sterkere bevissthet i styrerommet om å ansette flere kvinner i ledelsen. Jeg tror nettopp oppmerksomhet i seg selv er nøvdvendig for å få flere kvinner inn i ledende stillinger.

Et siste hjertesukk - og noe politikere også kan gi et viktig bidrag til - er en oppmerksomhet på ord. Fordi bare bruk av ordet glasstak er med på at vi skaper en begrensende vegg i vårt eget lille hode. La oss heller ta i bruk en mulighetens retorikk og si som Ansgar Gabrielsen, kvoteringslovens far: Det handler ikke om likestilling og rettferdighet, men om at mangfold bidrar til mer verdiskaping. For eksempel.

Eldreomsorg kun et spørsmål om sykehjem?

I valgkampen krangler partiene om hvem som skal bygge flest sykehjemsplasser. Det er feil svar på hvordan man skal løse den framtidige eldrebølgen. Sykehjem er på langt nær den eneste løsningen for vår eldste generasjon. De fleste vil bo hjemme. De ønsker mestring og aktivitet. Svaret er velferdsteknologi kombinert med nye tjenestetilbud.

Bemanningskrise i omsorgssektoren En sykehjemsplass koster 3 millioner kroner å bygge og ca 850 000 kroner i året å drifte. Eldrebølgen vil kreve minst 100 000 flere medarbeidere i omsorgssektoren de neste 15 årene. Det innebærer at 25 % vil jobbe med helse, pleie eller omsorg. Dagens eldreomsorg er ikke bærekraftig. Morgendagens eldre er vant til å omgås teknologi. Morgendagens eldreomsorg må derfor handle om varierte tilbud. For eksempel ved bruk av digitale skjermer, sensorer og videokommunikasjon som kan gi et godt supplement til fysiske hjemmebesøk, og føre til at eldre føler seg trygge i egen bolig og dermed har mulighet for å bo lengre hjemme.

Norge et u-land Norge er dessverre nærmest et u-land hva gjelder å ta i bruk omsorgsteknologi. En rapport fra KS konkluderer med at få kommuner har tatt i bruk velferdsteknologi, og de som har tatt det i bruk som regel opererer med første generasjons trygghetsalarmer fra 80-tallet. Politikere oppfatter teknologien som noe kaldt som vil erstatte varme hender. Teknologi er ikke en erstatning for varme hender, men et supplement som kan skape en bedre alderdom.

Varm teknologi I Skottland har de hatt suksess med smarthusteknologi og telehelse og tallenes tale er klar. Store summer er spart og de eldre er fornøyde. 93 % føler seg tryggere hjemme. 82 % er mindre redde og stressede. 60 % opplever høyere livskvalitet. Hvorfor diskuterer vi ikke hvordan vi kan skape en verdig alderdom i egen bolig framfor å begrense oss til et eneste alternativ – en kostbar sykehjemsplass?

Bidra til løsningen Abelia har etablert Arena Ny Omsorg som er et samarbeid med en rekke private bedrifter, kommuner og frivillige organisasjoner. Vårt mål er å utvikle konkrete teknologiske tjenester og teknologier som gjør det bedre å bli gammel i Norge. Undersøkelser viser at mange eldre mister kontakt med pårørende og får en dårligere livssituasjon av å flytte hjemmefra. Ved å ta i bruk velferdsteknologiske løsninger kan store kostnader spares og de eldre kan få et bedre liv. Vi trenger politikere som vil satse på en mer verdig alderdom gjennom bruk av omsorgsteknologi.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Regjeringens paradoks

Et kjent ordtak sier: Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør. Kanskje det er nettopp i disse enkle ord regjeringens utfordring ligger. Statlige institusjoner går det private næringsliv i næringen. Samtidig er regjeringen prinsipielt motstander av at private bedrifter skal tilby tjenester i konkurranse med offentlige aktører.

Næringsminister Trond Giske har uttrykt at norsk næringsliv er blitt konkurransedyktig ved at private og staten i samspill har utviklet et sterkt næringsliv og gode arbeidsplasser. Samspill for regjeringen er altså å gi med den ene hånden samtidig som man begrenser mulighetene for et innovativt næringsliv med den andre.
 
NRK offentlig eller privat?
NRK tilbyr Medietrening i krisekommunikasjon, samtidig som de har lederne i kriserammede virksomheter i studio til kryssforhør. Det er nok av kommunikasjonsbyråer som tilbyr tjenester i samme marked som verken har den uheldige dobbeltrollen eller er finansiert over skatteseddelen. Bør ikke NRK begrense sin rolle til å stille kritiske spørsmål i stedet for å begrense markedsmulighetene til private aktører?
 
Samfunnsansvar for snilt?
Innovasjon Norge tilbyr gratis rådgivning om samfunnsansvar. Dermed forstyrrer de markedet for alle de som prøver å selge samme tjeneste til markedspriser. Er samfunnsansvar ansett som så lite forretningskritisk fra myndighetenes side at det ikke kan forventes at det skal være betalingsvilje for slike tjenester?  Det forsterker ideen om at samfunnsansvar handler om å være snill. Dessuten, er en statlig institusjon som ikke er utsatt for gråsoneproblematikk selv, de riktige til å rådgi i etiske dilemmaer?
 
Politisk ideologi begrenser innovasjon
Institutt for DNA-analyser Gena ønsker å tilby DNA-analyser til politiet, men får ikke lov, selv om det blir stadig lengre ventetid hos Institutt for rettsmedisin. Det er ikke noe i lovverket, i behovet for analyser eller i deres kvalifikasjoner som hindrer politiet i å skulle få benytte seg av kompetansen og kapasiteten, men politisk uvilje. Hvorfor tillater regjeringen kun det offentlige laboratoriet å levere slike tjenester? Er konkurranse noe som er forbeholdt det private markedet?
 
Festen kan ikke vare evig
Velferdsutfordringene øker. Barna skal få kvalitative pedagogiske opplegg og trygge rammer. De eldre skal få god medisinsk behandling og varm omsorg. Velferdsbudsjettene øker. Vi mangler folk til å løse oppgavene. Situasjonen skriker etter innovative løsninger, men sier du offentlig sektor til en tilfeldig person kan du sverge på at første assosiasjon ikke er innovasjon.
 
En samspillende offentlig sektor
Hvordan kan vi få til innovasjon i det offentlige når samspillet er så dårlig? Det finnes alternative måter å løse velferdsutfordringene på. Det fordrer at vi tenker nytt om organisering av det offentlige tjenestetilbudet og hvem som skal tilby tjenestene. Regjeringen må begynne med seg selv. De må slutte å operere som aktør i et fungerende marked og de må begynne å gi rom for nye aktører på offentlige markeder.

Honnør til fornyingsminister Aasrud som har bedt offentlige etater legge ut informasjon automatisk på nettet som private aktører kan tjene penger på. Håper dette bare er begynnelsen.

Hvordan komme seg ut av velferdsfella?

NHO har i dag avholdt sin årskonferanse med tema: Velferdsfellen. Konferansen omhandlet tre bølger som vil utfordre velferdsstaten fremover: eldrebølgen, migrasjonsbølgen og trygdebølgen. NHO-president Kristin Skogen Lund startet konferansen og ga et utmerket bakteppe til temaet, og jeg er enig med Skogen Lund i hvor løsningen ligger: - Vi må være i tet i utvikling av kunnskap og kompetanse for å bevare velferdsstaten.

Statsministeren ettefulgte NHO-presidenten - som hadde fortalt at vår levetid økes med 2 sekunder per 10 minutter - og Stoltenberg skapte latter i salen da han uttrykte bekymring for fødetilbudet hvis  lengre levetid betyr at vi fødes tidligere...

NHOs bekymring er at hvis vi ikke handler nå vil vi havne i velferdsfella. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm uttalte at hun er mer bekymret for uføreheten enn trygdeutgiftene. Det som overrasker meg er da at regjeringen er mer opptatt av hvordan folk har havnet på uføretrygd, framfor hvordan de kan unngå å havne der. En representant som glimret med sitt fravær på dagens konferanse var helseministeren - samtidig som at mye av løsningen ligger på hennes bord.

Det viktigste tiltaket for å unngå at folk havner på trygd er å fokusere på bedre helse. Ikke hvordan vi skal behandle sykdom, men hvordan vi skal holde oss friske. Hvis det er slik at vi skal bli eldre så er det desto viktigere at det ikke betyr flere år på sykehus eller sykehjem. Hver dag investerer vi i vår egen helse, og det handler om tre sentrale områder: Mat, Trening og Søvn.

Det undrer meg at ikke mer av den offentlige debatten fokuserer på bedre helse. Mange medier har ulike anbefalinger med hvilken diet som er mest på mote akkurat den uken - disse fungerer som fordummende da de ofte motsier hverandre. Det eneste medium som faktisk prøver å opplyse er NRK som med ujevne mellomrom tar opp hvordan mat og kjemiske stoffer påvirker oss. En tommelfingerregel er at de tilsteningsstoffer du ikke kan uttale bør du heller ikke ha i deg.

I Danmark har myndighetene tatt en mye mer offensiv rolle og driver aktivt opplysningsarbeid om hva folk bør unngå, samt at de raskere forbyr  stoffer som kan ha negativ innvirkning på oss. For eksempel at de forbyr parabener i barneprodukter (kilde: NRK)

Fastlegen har lite opplæring i ernæring gjennom sitt 7 år lange medisinstudie. Til tross for at mer og mer forskning viser at feil ernæring  er årsaken til mange kroniske sykdommer. 60 % nordmenn er sensitive til gluten, og intolaranse mot gluten kan føre til alt fra depresjoner til ryggplager og leddproblemer. Det er en kjensgjerning at sukker er skadelig, men regjeringen vegrer seg for å igangsette tiltak som begrenser sukkerinntak og fremmer sunn mat.

Hver dag investerer vi i vår egen helse - som vi kan nyte godt av i dag og som vil gi oss en friskere alderdom. Medisinen er latterlig enkel: Det handler om tilstrekkelig med søvn, fysisk aktivitet og riktig ernæring. Utfordringen er at ansvaret er  pulverisert. Arbeidsgiver kan sørge for god kantine med sunn mat. Regjeringen kan sette inn tiltak på for eksempel opplysningsarbeid og skattelegging av usunn mat. Men i siste instans er det vi som privatpersoner som har det viktigste ansvaret for vår egen helse - og de valg vi tar hver dag. Uansett trenger vi alle mer kunnskap til å ta de riktige valgene - og en dytt i riktig retning!

Talent på årsregnskapet

Jeg var på future club med Institutt for fremtidsforskning (IFF) i ettermiddag. De har i dag gitt ut en rapport som ser på 10 tendenser mot 2020. Veldig spennende lesning. Den første tendensen som presenteres, og den mest spennende etter mitt syn, er at "Talentene kommer!" Ikke så veldig banebrytende vil kanskje mange hevde, men like fullt en trend som sprer seg.

IFF peker på at grunnet økonomisk måtehold etter finanskrisen, en aldrende befolkning, lave fødselsrater og stigende arbeidskraftmangel i den vestlige del av verden vil virksomheter fokusere kraftig på produktivitet og organisk vekst de neste ti år.

Bedriftene må gjøre seg attraktive for talentene. Det må investere i employer branding.  Fremtidens talenter etterspør mening og ektehet. Høy lønn er en selfølge, og ikke en motivasjon eller et mål i seg selv.

Alle kan bli et talent :-) Det handler om å arbeide hardere, arbeide mer fokusert og målrettet, finne en større indre motivasjon og passion for et gitt arbeidsområde, og ved å søke feed-back og løpende evalueringer fra de riktige kildene. Det er rett og slett mennesker som tenker mer holistisk, systemisk, åpent og kreativt.

En utfordring per i dag er at det ikke finnes en annerkjent målemetode på å verdsette talent (og kunnskap). Dagens standarder er utsprunget av industrisamfunnet. I dag blir talenter redegjort for som en omkostning i årsregnskapet. Hvordan stemmer det overens med at talentene er bedriftens viktigste ressurs? Det må utvikles en mulighet for å måle Return of Investments på uhåndgripelige aktiva som talenter. Talent Capital må bli en post i årsregnskapet, på lik linje med trademarks, goodwill og reputation. Det vil bli en mer presis verdsetting av virksomheten. Abelia har foreslått at virksomheter får anledning til å avskrive kunnskap, slik det er med maskiner i dag. Det kan være en begynnelse

Hvordan synes du vi skal få en større annerkjennelse for humankapitalen i bedrifter?

Hva kan vi lære av valget i Sverige?

Et sjokk sier alle, om at Sverigedemokratene kom inn i Riksdagen. Til tross for at alle målinger i forkant bekreftet dette. Mer interessant er det hvorfor svenskene har valgt inn et nazist-parti. For Norges del er lærdommen at satsing på kunnskap er en viktig medisin for å unngå ekstremisme.

Gambit arrangerte 21. September en ettervalgsfrokost hvor hensikten var å se på hva som har skjedd i Sverige, og for å måle temperaturen på norsk politikk ett år før valget.

Nya moderaterna har sammen med alliansen vunnet folkets tillit igjen. De har loset Sverige gjennom finanskrisen på en imponerende måte. Det siste året har de oppnådd en reduksjon i arbeidsledigheten på 4.1%. De har fått folkets forståelse for kutt i velferdsgoder vi i Norge tar for gitt. Betydningen av arbeid har de direkte knyttet til velferd, mens vi i Norge hviler oss mett på oljeformuen. Nye moderaterne har vunnet et valg på Høyresaker som konkurranseutsetting, privatisering og innstramminger i sykelønn. Sakene finnes i norske Høyres programmer, men ikke i deres retorikk.

Harald Stanghelle fra Aftenposten mener det er en utbredt misforståelse at det er en stor likhet mellom Norge og Sverige. Vi forstår i stor grad hva naboen i øst sier. Utover det er det få fellestrekk. Det vi derimot har til felles er en økende proteststemmegruppe. I Danmark er disse omtalt som De overflødiges opprør. De er unge arbeidsledige menn med en stadig økende avmaktsfølelse.

Fenomenet er også et økende problem i Norge. Unge gutter dropper ut av videregående skole eller de er utsatt på arbeidsmarkedet. De går inn i et liv i arbeidsledighet. Stadig flere av dem havner i uføretrygd i ung alder. Ledighet er roten til alt vondt sier et gammelt ordtak. Hvis vi ønsker å unngå ”De overflødiges opprør” i Norge må disse guttene få en utdanning. Fagskolene er gode tilbydere av korte og relevante utdanninger, og regjeringen bør se på hvilken rolle disse skolene kan spille framover. Det handler om å ta tak i problemet før det blir for stort!

Hva har Hanssen egentlig gjort som er umoralsk og forkastelig?

Jeg må si jeg er forundret over den voldsomme hetsen som Bjarne Håkon Hanssen er blitt utsatt for. Jeg skjønner kanskje egentlig ikke problemet?

Han har avsluttet sin politiske karriere - det kan vel neppe være forkastelig eller umoralsk? Jeg tenker det faktisk er en fordel at en ikke er politiker på livstid, men at det slippes til yngre krefter både på Storting og i regjering. Er det da umoralsk at han har begynt i ny jobb? Det er vel bra at politikere også kan ta seg ordinære jobber når de avslutter sin politiske gjerning? Er det forkastelig at han har begynt i en jobb hvor han benytter seg av sin opparbeidede kompetanse? Det kan tydeligvis være vanskelig å forstå for enkelte politikere, men alle andre arbeidstakere benytter seg av kompetanse som er bygd opp i tidligere jobber.

Hanssen rådgir en privat barnehageeier i et politisk tema som har vært på bordet når han selv satt som statsråd. Dette kan være et problem hvis det var en stor sak i regjeringen. Hanssen selv hevder han ikke husker saken - hvilket kan være meget sannsynlig da det er en mengde saker som behandles av regjeringen på regjeringskonferansene hver tirsdag og torsdag. Likevel skjønner jeg ikke hva slags viktig informasjon han har fått - som ellers er unntatt offentligheten. Telefonen han tok til den tidligere stortingskollegaen handlet jo nettopp om å hente inn fakta.

Uansett, hvis sistnevnte er problemet kunne det vært forhindret ved strengere karanteneregler for nettopp statsråder. Hanssen overholdt karantenereglene han var pålagt, og har vel dermed heller ikke her gjort noe umoralsk eller forkastelig?

Hva forventer koret av hetsere av tidligere kollegaer? Hadde det vært bedre om Hanssen ble fylkesmann som andre avgåtte politikere? Nå skal det være sagt at også de benytter seg av tidligere opparbeidet kompetanse. Uansett var det ingen poster ledig. Er det eneste stuerene å følge i andre  AP-politikeres fotspor å begynne i fagbevegelsen, og helst LO. Få har mer politisk påvirkningsmakt og gjennomslag enn nettopp LO. Her bruker de sin kompetanse, opparbeidet gjennom sin politiske gjerning, men ingen rekker en moralsk pekefinger mot dem. 

Hva om han hadde begynt i en annen organisasjon? Er det bedre med bistandsorganisasjoner enn interesseorganisasjoner? Hva med NHO? Det ville kanskje vært feil å tjene næringslivets interesser, men kanskje et pluss i boken at det er en organisasjon. Heller det enn en skummel virksomhet som er ute etter å tjene penger. Det er forøvrig mange organisasjoner i alle kategorier som står på PR-rådgiverenes kundelister.

Bilde lånt av Gunnar Stavrums nettblogg.

Hva om han hadde begynt i OLF; oljeindustriens landsforening, eller enda verre - Statoil og tjent det forurensende næringslivet sine interesser? Statoil har flere tidligere politikere blant sine kommunikasjonsrådgivere. Oljebransjen har til og med et eget departement hvor industrien bruker mye ressurser for å påvirke både embetsverk og politikere.

Er problemet at han har begynt i et firma som rådgir mange forskjellige virksomheter og organisasjoner, kanskje til og med hemmelige? Den nåværende kunden er jo kjent. De forurenser ikke. De bidrar med en viktig samfunnsoppgave - nemlig å ta vare på barna våre. De har vært en viktig ressurs som har bidratt til å møte viktige politiske målsettinger om full barnehagedekning. Et meget viktig likestillingspolitisk tiltak. Kanskje det viktigste. Det er først nå de plutselig er utskjelt og i utrydningsfare. Fordi de ønsker å tjene noen kroner på den investeringen de har gjort, og den risikoen de har tatt. Hva er så umoralsk og forkastelig med det?

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet

Dette er en spennende bloggstafett som jeg herved tar utfordringen og henger meg på - oppfordrer også andre bloggere til å kopiere denne teksten til sin blogg:

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar i år ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Det skal være med en creative commonslisens her som jeg sliter med å få inn, så skriver inn teksten i stedet:
Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Kjøpt og betalt av legemiddelindustrien

Jeg blir rett og slett skremt av norske myndigheters holdning til HPV-vaksinen spesielt, og vaksiner generelt. HPV-vaksinen skal deles ut til ALLE jenter i tidlig tenårene. Den vil redde KUN et ti-talls jenter fra å dø av livmorhalskreft i året . Nå er en engelsk 14-åring død etter at hun tok HPV-vaksinen. Norske myndigheter svarer at det ikke er grunn til å hause opp på grunn av ett enkelt tilfelle! Les mer om saken fra NRK Puls.

ALLE norske jenter skal utsettes for en vaksine som vil redde et få-tall fra døden. Det puttes masse ressurser i informasjonsmøter for både jentene og deres foreldre over hele landet. Hva om disse pengene heller kunne vært brukt til seksual opplysning for jenter, og tilbud om gratis gynekolog ressurser for de som er i risikogruppen? Fordi det er ytterst få som vil oppleve livmorhalskreft. Det rammer kvinner med lav seksuell debutalder og hyppig partnerskifte. Årlig rammes ca. 300 norske kvinner av denne kreftformen, med ca. 100 dødsfall. Les mer i en sak fra Tidsskrift for den norske legeforening.

Vaksinen er ikke bredt utprøvd. Ingen kjenner hverken kortids- eller langtidsettervirkningene. I de landene som allerede har innført vaksinen er det meldt om flere bivirkninger. Vaksinen gjelder kun for enkelte livmorhalskrefttyper og ikke alle.

Jeg vil aldri utsette mine barn for vaksinen - og det verste er at mange innen helsesektoren er enig med meg, men tause. Dette er rett og slett tragisk og nok et eksempel på legemiddelindustriens makt.