Kvinner må ta ansvar selv

Illustrasjon av Roar Hagen til kronikk publisert i VG

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt har uttrykt at årets valg er et likestillingsvalg. Vi vil hevde det motsatte. Politikere har gjort nok. Det er kvinner selv som må ta ansvar for sine liv. Politikere kan ikke ta valgene for dem.

Kvinner i arbeidslivet i dagens Norge ikke er mer undertrykte enn de gjør seg til selv. Kvinner besitter mange av de mektigste posisjonene i Norge: Fire av de mest betydningsfulle arbeidslivsorganisasjonene ledes av kvinner. Ni av de tolv største humanitære organisasjonene har kvinnelige toppledere. Majoriteten av de politiske partiene ledes av kvinner. Etter høstens valg vil Norge kunne ha både kvinnelig statsminister og finansminister. I det hele tatt er det lite som tyder på at kvinner som virkelig vil, kan skylde på at de har feil kjønn om de ikke får det til.

Det betyr likevel ikke at vi er i mål med å fordele makten jevnt mellom kvinner og menn. I næringslivet er det påfallende langt mellom kvinnene på toppen, spesielt i de børsnoterte selskapene. KPMGs topplederundersøkelse for 2012 viser at kun 16 prosent av toppledelsen i børsnoterte selskaper med hovedkontor i Norge er kvinner. Av disse har hele 72 prosent lederansvar tilknyttet stabsfunksjoner. Det innebærer at menn rangerer over kvinner i form av høyere lønn, posisjon, status og gjennomslagskraft. Når kvinner er ledere, er det gjerne i lavstatusfunksjoner. De sitter i HR, kommunikasjon, markedsføring og i administrasjon. Det er, med andre ord, forskjeller mellom kvinners og menns plassering i næringslivet, og ubalansen er både horisontal og vertikal.

Når forskere, politikere og journalister skal forklare disse skjevhetene, peker de gjerne på strukturelle årsaker. Ubalansen forklares med diskriminerende og undertrykkende mekanismer, det er menn som utnytter, overkjører, forbigår, usynliggjør og latterliggjør kvinner. Dette ligger i systemet som på mystisk vis, favoriserer menn. Ser man nærmere på norsk næringsliv anno 2013, er det imidlertid vanskelig å finne hold i påstanden om at kvinner aktivt motarbeides på vei mot toppen av mektige menn eller at bedrifter systematisk legger til rette for menn. Vi påstår ikke at diskriminerende mekanismer er utryddet, men vi tror ikke at de er de viktigste årsakene til den kjønnsskjeve statistikken. Kvinner både kan og må selv ta sin andel av ansvaret. Om kvinner fortsetter å gi «menn i systemet» skylden, ansvarliggjør de alle andre enn seg selv. Ingen andre kan ta ansvaret for kvinnene.

I løpet av de siste 100 årene har mange politiske kamper blitt kjempet og vunnet og for lengst gitt kvinner mulighet til å delta på alle livets arenaer i Norge. Spesielt fødselspermisjon og barnehager har vært viktige tiltak som har bidratt til et massivt inntog av norske kvinner til arbeidslivet. Norske kvinners yrkesdeltakelse er 16 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet av kvinners yrkesdeltakelse i industrialiserte land i OECD.

Den storstilte mønstringen av norske kvinner til arbeidslivet har vært en villet politikk. Det å kombinere familie og arbeidsliv er blitt en reell valgmulighet. Resultatet er at kvinner jobber, betaler skatt og får barn. Pappapermisjon er et indirekte tiltak som sikrer en mye sterkere deltakelse fra far i hjemmet, noe som igjen gir kvinner større overskudd. En svensk studie har vist at en økning av fedres fødselspermisjon bidrar til en mer lik fordeling av husarbeidet, og det er ingen grunn til å endre en ordning som har et slikt positivt resultat.

Den viktigste enkeltfaktoren som gjenstår er en omlegging av arbeidsmiljøloven som kan sikre fleksible og smidige arbeidstidsordninger, slik at arbeidstakere i større grad selv kan bestemme når på døgnet arbeidet skal utføres. Dette vil kunne sikre at de kvinnene som ønsker det kan gå fra deltid til heltid. De vil slippe lange karrierepauser, og det kan bidra til at flere kvinner aspirerer til ledende stillinger.

Utover det trenger vi ikke flere politiske tiltak. Politikerne har gjort jobben sin. Nye forslag om kostbare velferdsordninger som kortere arbeidsdager i småbarnsfasen eller videreføring av kontantstøtten kan i verste fall ha negative effekter og føre til at flere kvinner faller ut av arbeidslivet. Det vi trenger er det motsatte. Det norske næringslivet har et kontinuerlig behov for kreative og innovative medarbeidere, av begge kjønn og uavhengig av nasjonalitet.

Det vi derimot alle har et ansvar for, politikere, forskere, journalister og kvinner og menn, er å skape et samfunn hvor kjønn ikke er viktig. Et samfunn uten kunstige kjønnsforskjeller. Det har ingenting med politisk farge å gjøre. Det handler om at vi alle tar ansvar.

Dette er en kronikk som sto på trykk i VG 26. august, og baserer seg på artikkelen “Kvinner. Makt. Ledelse” som er i Samtiden som kommer 29. august. Skrevet av av Hilde Widerøe Wibe, Abelia og Anne Grethe Solberg, Gender Consulting.

Hvordan løse likestillingsnøtten?

Har skrevet kronikk i VG i dag som har fått tittelen: Jobb og karriere.

Debatten om kvinner og arbeidsliv på årets kvinnedag bar preg av en skyttergravskrig hvor skytset besto av følelsesladede argumenter for hva godt moderskap handler om. Tid med barna ble brukt som målestokk for hvor god mor du er. Et meningsløst argument for kjærlighet kan ikke måles i tid.

En debatt på slike premisser bidrar til en unødvendig polarisering mellom de som jobber fulltid og de som jobber deltid. Fordi det finnes kvinner som både elsker familien sin og jobben sin. De vil ha en karriere ved siden av familien, og de får det til. De har organisert seg og sin familie slik at logistikk ikke er en hindring. Finnes det politiske tiltak som kan hjelpe flere ut av tidsklemma?

Politikere kan ikke bestemme valgene som foretas av hver enkelt kvinne, mann og familie. Det de kan gjøre, er å legge til rette for at flere har muligheten til å velge både jobb og familie gjennom å skape valgfrihet for familien. Jeg mener en oppmyking av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel kan være et av de viktigste tiltakene for å oppnå mer likestilling i arbeidslivet.

Derfor er det med undring jeg observerer at Arbeiderpartiet, som ofte tar æren for at Norge er verdens mest likestilte land, er fastgrodd i likestillingsløsningene fra forrige århundre. I 2013 må politikerne tenke nytt om likestilling. Loven fungerer utmerket, er responsen fra Regjeringen når det fremmes forslag om endringer i arbeidsmiljøloven. Dessuten kan vi søke unntak.  Det er svært passive svar på et svært komplisert tema.

Det er skuffende at likestillingspartiet Arbeiderpartiet ikke våger å se arbeidsmiljøloven i sammenheng med likestillingen. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Vi har en lov som ikke fungerer hverken for arbeidstagere eller arbeidsgivere. Ingen er tjent med et lovverk som ikke respekteres.

Gode ledere ønsker at medarbeidere skal få hverdagen til å gå i hop. Det innebærer at foreldre både kan komme litt senere og dra litt tidligere for å få til logistikken med levering og henting i barnehage og skole. Så tar de opp jobben på kvelden eller tar lengre arbeidsdager andre dager. Hvis medarbeideren overgår ni timers arbeidsdag, jobber etter ni på kvelden eller forbereder uka på søndagen, så bryter de i praksis loven. En fleksibilitet som kunne bidratt til at flere kvinner jobbet heltid er i dag definert som et lovbrudd. Deltid er i stedet blitt svaret for mange kvinner. Arbeidsmiljøloven tvinger kvinner til å velge mellom barn eller karriere.

Et alternativ er heller å få en lov som passer med det arbeidslivet den er ment å regulere. Arbeidsmiljølovens bestemmelser er utgått på dato og hemmer likestillingen. Om Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde sin posisjon som det mest progressive likestillingspartiet i landet er dette det viktigste enkelttiltaket for å løfte flere ut av deltidsfellen. 

Et brutalisert arbeidsliv?

I valget i 2005 advarte fagbevegelsen mot en brutalisering av arbeidslivet. Det ble gjentatt så ofte at det fremsto som en sannhet, og den planlagte oppmykingen av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel ble stoppet når Stoltenberg-regjeringen trådte inn i regjeringskontorene. 

I 2013 er det ingen som snakker om et brutalt arbeidsliv, bortsett fra at det omtales som en myte. 9 av 10 sier de er fornøyd med jobben sin, og bare en prosent sier de er svært misfornøyd. Til tross for at denne seiglivede myten for lengst er motbevist, fortsetter regjeringspartiene å avvise et hvert forslag som omhandler behovet for en fornying av arbeidsmiljøloven. En fornying som kan bidra til at vi får en lov som i større grad passer med terrenget.

Det er to fronter i diskusjonen om arbeidsmiljøloven. På den ene siden de som for enhver pris ikke vil ha en endring, og hvis noe skulle endres er det fortrinnsvis en innstramming. På den andre siden finner du de som mener det er på høy tid at arbeidmiljøloven revideres, og blir mer i tråd med det arbeidslivet den skal regulere.

Jeg har lenge undret meg over hva de er redd for de som motsetter seg en fornying, oppmyking eller forenkling (kall det hva du vil) av lovens arbeidstidskapittel. Responsen fra regjeringen på slike forslag ligger fast: loven fungerer utmerket, den har til hensikt å beskytte og dessuten kan vi søke unntak. 

Det er et enkelt svar på et svært komplisert tema. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Ofte ufrivillig og uten å være bevisst det. Vi har en lov som ikke fungerer. Og ingen er vel tjent med et lovverk som ikke respekteres, og ofte på grunn av noe så enkelt som manglende innsikt.

Et eksempel: Kunnskapsnæringen består av rundt regnet 500 000  årsverk. Kunnskapsmedarbeideres jobb handler i stor grad om hjernevirksomhet, og den slås ikke av i det du forlater arbeidsstedet. Den gode ideen kan like gjerne oppstå i dusjen, på skitur som på møte på jobben. Svært mange finner mening i jobben, og mange setter pris på en stor grad av fleksibilitet. En fleksibilitet som for eksempel gjør det mulig å kombinere to karrierer samtidig som du har småbarn. For fleksbiliteten innebærer at du kan komme senere, eller dra tidligere for å bringe eller hente i barnehagen, og heller legge inn et par timer kveldskontor. Dessuten måles arbeidet ditt mer på basis av dine resultater enn den tiden som legges ned.

Jeg tror knapt noen av disse 500 000 kunnskapsmedarbeiderne kjenner seg igjen i et brutalt arbeidsliv. En faktor alene motbeviser det - et sykefravær på kun 2.9 prosent mot over 6 prosent som er gjennomsnittet totalt. 

Så hva om kunnskapsarbeiderne og det framtidige arbeidslivet kunne bli normen framfor unntaket i en arbeidsmiljølov - hva vil være konsekvensen av det? Hva om vi økte gjennomsnittberegningen på arbeidstid, samtidig som en makstid i løpet av året ble ivaretatt. Og at vi utvidet antall timer man kunne legge inn over en begrenset tidsperiode. Hva er det verste som kan skje? Vil  arbeidsfolk kunne utbyttes? Eller vil resultatet kunne bli det motsatte? At flere kunne nyte godt av en større fleksibilitet, for eksempel med lengre turnuser.

Hva er det verste som kunne skje hvis vi utvidet definisjonen av særlig uavhengig stilling? Mange kunnskapsarbeidere opplever seg som særlig uavhengig, men ikke i henhold til en svært streng lovtekst. De opplever at de kan ta selvstendige beslutninger om egen arbeidstid, men i praksis bryter de lovens bestemmelser. Er det hensiktsmessig? 

Jeg har vanskeligheter for å se for meg helt hvem som skal kunne utbyttes med en oppmyking av regelverket, for beskyttelsen vil ligge fast: "Fordi det kan ikke avtales ordninger som utsetter arbeidstakerne for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller ordninger som gjør at sikkerhetshensyn ikke ivaretas. Dersom det inngås tariffavtaler som tillater en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid som overstiger 48 timer, kreves det dessuten individuelle samtykker fra de ansatte dette gjelder." Kan det gjøres tydeligere? Og hvis det kan det bør det det, for de som trenger beskyttelse skal føle seg trygge på at de ikke misbrukes.

Slik loven fungerer nå er den i ferd med å bli en unntakslov som beklageligvis stadig brytes. Er det ikke bedre med et lovverk som blir et nyttig hjelpemiddel i å definere noen ytterrammer? Og som sikrer flere fleksibilietet som gjør at hverdagen kan bli lettere? Jeg bare spør. 

Er du flink pike?

Bilde er lånt fra bloggen tinteguri.com

Jeg ble inspirert av toppsjef i HP-Norge Anita Krohn Traaseth sin artikkel i Hegnar media: - Jeg er ingen flink pike. Hun mener det er fullt mulig å overkomme flink pike-syndromet og få mer balanse i hverdagen. Så sant, så sant og så viktig! Det er så viktig med rollemodeller som Anita Krohn Traaseth som uttrykker høyt og tydelig et rungende Nei til kravet og forventningen om det perfekte. Og som forteller en annen historie om andre valg, og andre prioriteringer. 

Det er ikke ensbetydende positivt å bli betegnet som flink pike. Bare bruk av ordet “pike” er i seg selv en nedvurdering av en voksen kvinnes verdi. Begrepet “flink” i konteksten flink pike peker på en noe manisk gjørementalitet hvor det er dine prestasjoner som avgjør din eksistensberettigelse. Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. De presterer for å bli sett, og de presterer for å bli likt. Samtidig som de plages av en redsel om at de ikke strekker til, ikke er flink nok. 

Hva og hvor kommer flink pike syndromet fra? Kvinner er fra tidenes morgen oppdratt til at deres verdi avhenger av deres prestasjoner. I gamle dager skulle de prestere i hus og hjem. Særlig barna spilte en viktig rolle. Andre kvinner levde tett på og var dommere i alt hva jenter foretok seg. De vurderte hverandre ut fra en uskreven moralkodeks: du må yte og ofre deg for hus, barn og familie. Kjernen i mønsteret var relasjonen mellom mor og datter hvor moren kontrollerte datteren gjennom å gi henne dårlig samvittighet over alt hva hun gjorde som var galt, og alt det hun ikke gjorde, som også var galt. Som en konsekvens ble datterens selvfølelse pulverisert og hun følte seg utilstrekkelig. Kun ved å yte og prestere hadde hun et visst håp om å oppnå anerkjennelse hos mamma. Den flinke, snille og samvittighetsfulle piken ble skapt. 

I moderne tid har kvinnens verdi og selvfølelse gradvis blitt omdefinert fra prestasjoner i hus og hjem alene, til også skulle prestere på skole og jobb og de fleste andre arenaer i livet. De skal være den perfekte kjæreste, perfekte mamma, ha et hjem som til enhver tid kan illustreres i et interiør blad, ha en topptrent kropp, lage økologisk mat fra bunnen, ha et bredt sett av fritidsaktiviteter osv. Listen over forventninger til seg selv er lang som et ondt år. Og resultatet er den slitne generasjonen. 

Det som bekymrer meg er hvorvidt det er de flinke pikene som er skjebnene bak deltidstallene, sykefraværet og en økende grad av uførhet blant kvinner. Om det er de flinke pikene som såkalt velger å hoppe av karrieren for å søke færre områder å være flink på. De tar dessverre ikke tak i den underliggende årsaken til hva som har gjort dem slitne. De driver symptombehandling.

Det å være litt flink pike er bare sunt. Jeg er enig med Eva Grinde som i en kommentar i Dagens Næringsliv skriver at: “i arbeidslivet ønsker vi oss flere flinke piker av begge kjønn”. Det jeg derimot ønsker å rette et søkelys mot er den flinke piken som vil prestere på alle arenaer, og som sliter seg ut på veien. Er det verdt det?

Vil avslutte med å anbefale Sjur Holsens artikkel Dumskapens kappløp som tar opp det sosiale presset foreldre utsetter seg for - og den berømte tidsklemma. Jeg avslutter med den fordi her er det absolutt en kime til et begynnende opprør for alle flinke piker der ute. Still spørsmålet til deg selv: Er dette strengt tatt nødvendig? Trenger barna at jeg springer rundt dem som en hesblesende servicearbeider. Vi som er vokst opp på 70-tallet er levende bevis på at barna ikke vil ta noe skade av å klare ting selv. Tør du å gjøre et opprør mot det voldsomme forventningespresset rundt deg, men kanskje mest i deg?

Hva skjedde på veien?

I dag hadde jeg møte med en leder i et svært spennende norsk selskap som har gjort internasjonal suksess. Han hadde noen interessante betraktninger om forskjeller mellom kjønn på sin arbeidsplass. De har nærmere lik fordeling av kvinner og menn, men ikke på de store oppdragene. Menn stiller seg raskt først i køene når de spennende jobbene kommer opp. Det minte meg om artikkelen som har gått som en farsott over Facebook de siste dagene om Med kuken på rette staden... Kvinnene derimot må de alltid spørre, og de har alltid alle mulige forbehold. De tenker ikke på seg selv. Når utviklet egentlig den forskjellen seg?

Fordi da jeg vokste opp på 80-tallet var karrierekvinnene idealet. Filmen Working Girl med Melanie Griffith, Ally McBeal og de kvinnelige heltene i Lov og rett i L.A var rollemodeller og bevis på hva som var mulig. Madonna toppet hit-listene i gjennom hele 80- og 90-tallet, og ble et symbol på at verden lå foran mine og min generasjons føtter. Vi var overbevist om at vi kunne oppnå hva som helst. Vi hadde kvinnelig statsminister. Kvinner tok gullmedaljer i de fleste sportsgrener, bortsett fra i hopp hvor de ikke fikk anledning til å konkurrere, men det tenkte vi ikke på den gangen. Selv vår dronning krevde sin plass ved sin mann ved Stortingets åpning. Selv om det i mange andre grener av livet var færre forbilder vi kunne strekke oss etter, lot vi ikke det stoppe oss. Vi kunne flytte fjell. Alt var mulig.

Vi skulle ta høyere utdanning, få oss en ordentlig jobb og bli økonomisk selvstendig. Vi var barna til feministene som hadde kjempet på barrikadene for våre rettigheter og muligheter. Vi hadde fått proppet ørene full av alt vi kunne oppnå. Prevensjon var en selvfølge, og vi kunne bestemme selv når vi skulle ha barn. Og det var ikke ennå. Når vi skulle ha barn så skulle vi dele mamma- og pappapermisjon likt. Barnehagen skulle sikre at vi kom oss raskt tilbake til arbeidslivet. Vi tenkte ikke på det, vi bare visste at alt var mulig for vår generasjon - barna av 70-tallsfeministene. Gjennom hele utdanningen var vi flere damer enn menn, bortsett fra i de tyngre realfagene. Alle dører var åpne for oss. Inntil vi kom inn i arbeidslivet. Da begynte realitetene sakte å demre for oss. 

I næringslivet var damene stort sett i mindretall. Færre ble det jo lengre mot toppen du så. De som var på toppen hadde kort levetid. Blant kvinnene som hadde lyktes med å nå toppen var det forøvrig flere som ikke hadde barn. Andre kvinner i lederstillinger uttrykte tvil om topposisjonen var verdt det, eller om det gikk på bekostning av familien. Etter at de får barn svarer mange kvinner motvillig ja. 

Det er svært få menn som snakker om tvil, og om det er verdt det. De snakker ofte om sin kone, men den positive omtalen må ikke nødvendigvis misforstås som et eksempel på et likestilt hjem. Suksessfylte menn omtaler gjerne bakkemannskapet, dvs. sin kone, i svært positive ordlag når de forteller om hva som har gjort det mulig for dem å utrette det de har oppnådd. Svært få kvinner har et bakkemannskap. I hvert fall opplever de ikke det slik. Hvorfor er det egentlig slik? Hva skjedde på veien?

Kvinner, ledelse og politikk

Det ble merkelig stille rundt debatten om kvinner og ledelse etter at Anne Grethe Solberg presenterte oppsiktsvekkende funn fra sin doktorgradsavhandling forrige uke om at glasstaket var borte. Det var så trygt å kunne skylde på glasstaket. Hva nå da? Hva skal nå være beveggrunnen for at vi skal bry oss med kvinner og ledelse?

Selv om glastaket er borte så eksisterer det en rekke skjevheter som må adresseres: “De er hvite, de er norske, de er menn – og de troner suverent på seierspallen. Etter flere tiår med likestillingspolitikk tjener fortsatt majoritetsmenn mest, de dominerer i mediene og de nyter størst makt i politikken, på bekostning av kvinner og minoriteter.” konkluderer Likestillingsutvalget.

Politikere har vridd hjernen sin for å finne på løsninger på likestillingsnøtten i et av verdens mest likestilte land. At det radikale kvoteringslovsforslaget skulle komme fra en konservativ mann overrasket nok mange. Kvinner har nå adgang til flere av landets styrerom, men det har ikke ført til flere kvinner i lederposisjoner. Det er kun 22 prosent kvinner i lederposisjoner, og de fleste er mellomledere.

I den politiske debatten om likestilling blir det ofte snakk om kvotering, pappaperm osv. Og kanskje mindre om de temaene som virkelig er viktig slik som hvordan få kvinner inn i lederstillinger, hvordan fordeles oppgavene i hjemmet osv. Diskusjonen begrenses til det feltet og de virkemidler politikerne faktisk rår over. For de kan aldri bestemme over ditt hode.

Jeg synes derfor det er spennende at Arbeiderpartiet i sitt partiprogram har foreslått en kvinneandel på 40 prosent i toppledelsen i alle hel- og deleide statlige selskaper. De kan ikke lovpålegge det, men de maner til en sterkere bevissthet i styrerommet om å ansette flere kvinner i ledelsen. Jeg tror nettopp oppmerksomhet i seg selv er nøvdvendig for å få flere kvinner inn i ledende stillinger.

Et siste hjertesukk - og noe politikere også kan gi et viktig bidrag til - er en oppmerksomhet på ord. Fordi bare bruk av ordet glasstak er med på at vi skaper en begrensende vegg i vårt eget lille hode. La oss heller ta i bruk en mulighetens retorikk og si som Ansgar Gabrielsen, kvoteringslovens far: Det handler ikke om likestilling og rettferdighet, men om at mangfold bidrar til mer verdiskaping. For eksempel.

Fra en kvinnes dagbok

"Da jeg var 20 år og mor var blitt enke, det var det tristeste år jeg har opplevd, følte jeg meg av forskjellige årsaker uvel, trist og ble magrere dag for dag, så jeg minte nok om et skjelett, i det hele tatt følte jeg at jeg måtte ta meg til noe annet.

Jeg fant på å reise til København for å utdanne meg i maling på forskjellige ting, og gyldenlær. I februar ankom jeg til Kongens København og tilbragte der en deilig tid, rik på opplevelser og inntrykk. ----kom hjem i mai, som et annet menneske med mot og virkelyst i brystet. Så begynte jeg med elever og lærte meget av det, lagde mig penger opp og foretok 1 1/2 år efter en liten tur til København igjen-----Jeg var der kun i 5 uker, men hadde godt utbytte. Flere og flere elever fikk jeg og syntes utmerket om min  beskjeftigelse, da jeg følte mig så uavhengig.

Vinteren 1893 drog Stephanie og jeg til utlandet sammen, jeg for å utdanne mig videre. Først via København, så dampskip til Stettin og derfra med jernbane til Berlin hvor vi innlosjerte oss på et pensjonat nær Thiergarten. Så begynte livet først for alvor med lærdom og fornøyelser. Nesten hver aften i operaen eller de forskjellige teater.----Og så endelig hjemme igjen i Observatoriegade 10 i juli.-----Sommeren gikk, jeg hadde for min part temmelig travelt, da jeg utførte en stor bestilling for fru Bruun i Tønsberg, bestående av 12 stoler, lenestoler og sofa i lær."

Dette er utdrag fra min oldemor Ragna Tschudy dagbok. Hun var født 1868 og død 1963. I 12 år drev hun malerskole i Kristiania før hun giftet seg i 1902 og de flyttet til Trondhjem. Hun møtte min oldefar Kristoffer i 1898 da han var asssistentlege hos distriktslegen. Hun hadde forspist seg på hummer på besøk hos sin tante Augusta og sendte derfor bud på lege .Etter at hun ble enke i 1917, drev hun i 16 år malerskole i Trondheim. Her underviste hun også i gyldenlærsarbeide, porselensmaling og silkemaling.

I 1898 leverte hun arbeider til Bergensutstilling og fikk bronsjemedalje. I 1899 reiste hun på ny studietur. Denne gang til København, Dresden og Berlin.