Innovasjon i media

Det er lett å tro at innovasjon i media handler om å levere nye tjenester på nye kanaler, men det handler like mye om innovasjon på innholdet, i arbeidsprosessene, for ikke å snakke om kulturen. Det handler til og med om åpenhet. Å innovere for et mediehus kan være så enkelt som å legge arrogansen til side og for eksempel åpne øynene for kunden.  

Norsk redaktørforening arrangerte 4. november sitt høstmøte hvor innovasjon sto på dagsorden, og jeg var så heldig og være en av tre eksterne dommere som skulle vurdere innovasjoner. Store og små medier viste fram sine prosjekter på hvordan de tenker nytt i et utfordrende marked. Det behøver ikke være noe revolusjonerende for å kalles en innovasjon. Tvert i mot viser det seg at det enkle ofte er det beste. Det kan være så enkelt som å bli best på det du er god til. Da må du av og til prøve å skrelle bananen fra motsatt side. 

Å kutte kostnader i en hard konkurranse behøver ikke være det eneste svaret. Du kan som Dagsavisen i stedet tenke nye markeder, og de har gjennom å etablere seg under merkenavnet  Framtiden i Drammen faktisk vokst. De har levert på å være en urban avis med lokalt innhold. Og med suksess så skaper det stolthet i hele staben. 

Avisa Nordland ville utvide markedet i en ny potensiell kjøpergruppe som ikke er storkonsumenter av media, nemlig de unge. De tok seg bryet verdt og stilte de unge spørsmål om hva de ønsket. Ungdommen ønsker dialog, de ønsker å bli tatt med på råd og de ønsker selv å være nyheten. De unge vil ikke ha sutre Nav saker på forsiden. De vil ha positive saker. Avisa Nordland måtte omstille seg og sitt nyhetsperspektiv. Det innebar for eksempel at dresskledde menn ble erstattet med gode menneskehistorier på næringslivssidene.

Det mest innovative eksemplet er Sunnmørsposten som har satt rushtidsproblemet i Ålesund bokstavelig talt i ett nytt søkelys. De sendte journalistene ut i forskjellige transportmidler fra apostlenes hester, sykkel til kajakk, bil og buss og fikk belyst hvilket transportmiddel som var mest effektivt. Resultatet ble vist i en dataanimert og interaktiv tjeneste. Gjennom bruk av big data kan nyheter få en ny vår! Datajournalistikk gir ny innsikt.

VG er kanskje den avisen som i sterkest grad har etablert en kultur som fremmer innovasjon gjennom å oppmuntre til å eksperimentere. VG har erkjent at de beste ideer kommer fra feil folk, som er feil plassert og ofte til feil tidspunkt. De kan til og med finne på å gjøre feil – og det er også greit. Det var ikke mange ledere i VG som var med på beslutningen om å utfordre verdensrekorden om det lengste intervjuet. Det tok to minutter fra ideen oppsto til Lahlum takket ja.

De gode ideer kommer når man minst venter de. Det avgjørende er om det er utviklet en kultur hvor ideene – hvor noen av dem garantert vil mislykkes – også skal få lov til å testes ut. Tillit, gir også ansvar. 

Eksemplene over, med unntak av Avisa Nordland, omhandler i liten grad innovasjon på innholdssiden. Dessverre. I en stadig mer stressende hverdag med et enormt tilfang på informasjon vil mediekonsumet utvikle seg annerledes. I likhet med de unge som Avisa Nordland snakket med, så deler også litt eldre helst de sakene som gjør oss glade på Facebook. Huffington post har på bakgrunn av kunnskap om hvordan negativt stress påvirker oss forsøkt å ha mer balanserte overskrifter og mindre røde typer, og en egen del av avisen vies bare positive nyheter. Drapsrevyen saken er et eksempel på det motsatte.

Media må innovere for å overleve. Mye skjer, men vi er fremdeles kun i den spede begynnelsen. Det er når innhold og kultur får like mye oppmerksomhet som kanaler og tjenester at de store innovasjonene vil finne sted – og mediahverdagen til den enkelte faktisk vil bli kvalitativt bedre.

Vi blir klikkhorer i sosiale medier

Ja, er det ikke det mange er i ferd med å bli? Helt avhengig av at folk klikker likes på innlegget ditt i Facebook eller anbefaler videre noe du har skrevet. Rusen av mange likes har blitt så avhengighetsdannende at mange strekker strikken rimelig langt for å få flere. 

De bruker for eksempel temmelig tendensiøse overskrifter. Slik jeg selv har gjort i dette innlegget, nettopp for å underbygge mitt poeng. Det burde selvsagt stått noe som bedre gjenspeilte innholdet, men da hadde metaforen kanskje ikke blitt tydelig nok?

Det er det flere av de semiprofesjonelle bloggerne spekulerer i, slik en kollega i NHO-felleskapet som har spesialisert seg på Petits. Han har ingen problem med å bli brukt som eksempel i denne saken fordi det kan jo faktisk bidra til flere likes. Det er en rus for han, og han elsker å leke med ord med doble betydninger. Gjerne noe som gir assosiasjoner til sex, eller banneord som i dette eksemplet: Hvorfor ting går til helvete med Norge har fått 124 likes. Se flere av hans petits her.

En tidligere kollega av meg har innrømmet på Facebook at han sletter statusoppdateringer hvor han får færre enn fire likes. Å få likes er blitt viktigere enn det han ønsker å formidle. For Trond Blindheim, rektor ved markedshøyskolen, gikk det så langt at han måtte begå digitalt selvmord. Han ble så avhengig av likes at han opplevde at den personen han utga seg for stemte mindre og mindre med virkeligheten. Han ble utmattet.

Vi kommuniserer, skriver, deler og sprer egne og andres tekster. Fra blogger og fra tradisjonell media. Ofte er twitter først ute med nyheter før det blir plukket opp av tradisjonell media. Papiravisene er utsatt for et enormt press og har årlige nedbemanningsprosesser.

Nettopp derfor har mange spådd tradisjonell media sin død. Mange av dem har ikke funnet den optimale omstillingen til den sosiale verden hvor de fleste av oss opererer. Jeg tror en rask død for tradisjonell media er sterkt overdrevet. Jeg tror at i jungelen av mindre kvalitativt innhold vi finner på blogger og nettforum vil tradisjonell media få en ny vår - hvis de klarer å tilnærme seg brukere og lesere på en mer moderne måte og er sitt samfunnsansvar bevisst.  

Slik som både VG og Aftenposten er, som aktivt jobber for å få 40 prosent kvinner i sine debattspalter. Gjennom dette og tilsvarende initiativ evner de å gjenspeile den virkeligheten og mangfoldet vi faktisk lever i. Og dette er selve kjernen av problemet og utfordringen med sosiale medier - de mangler en pressefaglig og etisk plakat å forholde seg til. Og innholdet blir deretter. Derfor trenger vi fremdeles journalister som hjelper oss å sammenfatte nyhetsbilde i en stadig mer komplisert omverden. 

Det området hvor tradisjonell media kanskje har den lengste veien å gå er å bevege seg fra konfliktorientering til fredsjournalistikk - som Kathrine Aspaas skriver om i boken Raushetens tid. Vi ønsker å lese om de sakene som gjør oss glad. Hva om den politiske medieskapte valgkampen vi er i ferd med å gå inn i kunne gå fra konflikt og forvirring til innsikt og positive saker - som omtalt i en Politisk Vår. Det medium som tar det første skrittet tror jeg har alt å vinne!

Hvem vet best hva barna våre trenger?

Det florerer av diskusjoner i media om hvordan barnefamilier skal best få regnestykket til å gå opp. De kritiske røstene ovenfor enkeltes valg får mest spalteplass. Noen foreldre kritiseres for at de forventer at livet skal fortsette som før. Andre kritiseres for at de setter bort barna til au pair. Det kan faktisk skade hjerneutviklingen. Jeg lurer på om det kan skade hjerneutviklingen like mye hvis barna derimot er hos en besteforelder eller nabo eller dagmamma for den saks skyld? Fordi vi foreldre trenger hjelp.

Det er så mange forståsegpåere som har en oppfatning om hvordan vi skal velge, og ikke minst hva som er moralsk mest riktig å velge. Få tar seg tid til å undersøke den enkelte families særegne utfordring. På helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi etter hvert vil bli eksperter på våre egne barns behov. 

Likevel så velter ekspertveldet over oss når vi skal ta valg for våre barn. Og ingen er mer mottagelig for kritikk enn mødre som til enhver streber etter å gjøre det riktige for barnet sitt. Når alle andre har en oppfatning av hva som er best for dine barn kan tilliten til egen magefølelse lett bli svekket.

Utfordringen for oss mødre er å stå mot presset av solskinnshistorier som velter over oss i sosiale medier, historier om de som ser ut til å mestre hverdagen mens vi andre leter med lys og lykt etter et ledig sekund i en hektisk hverdag. Sammenligningsgrunnlaget har økt, og gitt næring til vår nærmeste følgesvenn – den dårlige samvittigheten.

Jeg savner en edruelig debatt – som ikke foregår i skyttergravene – om hva som er mulig å få til, og ikke bare hva som er ideelt. Hvorfor viskes det bare om at noen har vaskehjelp, når faktisk stadig flere har det og det alene frigjør utrolig verdifull tid for de enkelte. Hetsingen over au pair ordningen er under pari, med tanke på at denne ordningen faktisk gjør det mulig for mange å ha en to karriere familie. Hvorfor er det galt å betale noen for å få hjelp, fordi alle er ikke forunt å ha to-tre sett besteforeldre og ti tolv tanter og onkler i nabolaget som kan hjelpe til. Kan vi ikke få velge selv?

Kunnskapsløst av NRK

Jeg blir så oppgitt av det jeg vil kalle kunnskapsløs journalistikk. På P2 morgen i dag går FrPs Per-Willy Amundsen ut mot at de norske grensene den 1. mai skal åpnes for arbeidssøkere fra øst-europa. Han går så langt som å si at det grenser mot det uansvarlige.

Hva som er uansvarlig er utspillet til Amundsen. Om Norge skulle stenge grensene ville det bryte med en av EØS-avtalens fire friheter - nemlig fri flyt av mennesker. Konsekvensen av det Amundsen sier er at Norge skulle melde seg ut av EØS.

Hvorfor utfordrer ikke journalisten Amundsen på konsekvensen av hva han sier? Er det kunnskapsløshet? Eller er FRPs spissformuleringer unnskyldt en grundigere kritisk gjennomgang på grunn av dets nyhetsverdi?

Umusikalsk av VG

Dagens forside i VG "Historisk! Norsk økonomi størst: Nå er Sverige lillebror" gir en ekkel bismak. Årsaken til at Norge gjør det bra er at vi har en oljeformue. Det har ikke Sverige. Sverige, har en økonomi som er basert på mye industri (noe vi tidligere har misunt dem) hvilket er en annen årsak til at den økonomiske krisen har rammet dem ekstra hardt. Dette er ingen tid å hovere. Tvert i mot.

Det er forsiden, og altså skandalemakerene på desken, som her er syndebukkene. I selve artikkelen er både statsministeren og finansministeren tydelige på at selv om det er hyggelig at norsk økonomi er solid er det ingen grunn til å glede seg over at våre naboer sliter. - Jeg synes det er mye morsommere å slå svenskene på ski eller i Melodi Grand Prix, enn i BNP. I solidaritet med vårt broderfolk, som er meget sterkt rammet av finanskrisen, vil jeg ikke glede meg over dette, sier Kristin Halvorsen.

Vil du innfri Obama?

Det er i ferd med å ta helt av. Obama-bølgen skyller over hele verden. Selv har jeg funnet en ny helt. Jeg har ikke mange helter, og merkelig nok er de alle svarte... Nelson Mandela, Koifi Annan og nå Barack Hussein Obama.

Jeg forsøker å være realistisk til hva han kan oppnå. Samtidig innrømmer jeg at jeg også er utålmodig på å se resultater. Det kan bli en utfordring for vår Obama, som det er knyttet så store forventninger til, å levere alt hva vi ønsker. Hva verden ønsker. Vi ønsker verdensfred, og først i Midt-Østen. Vi ønsker et USA som tar ansvar for miljøkrisen. Vi ønsker at amerikansk økonomi skal komme på bena igjen fordi det vil spille direkte positivt inn på vår økonomi.

Aftenpostens USA korrespondent Alf Ole Ask måtte gå ut i dagens Aftenposten å beklage til Obama. Han forteller det har vært leserstorm mot avisen etter at han hadde skrevet at det var Obama som hadde gjort feil i forbindelse med at han skulle tas i ed. Det var det jo selvsagt ikke. Det var høyesterettsdommer Roberts som tullet med ordene.

Vi bør nok først som sist innse at Obama ikke er feilfri. Amerikansk media vil nok lete med lupe for å finne noen kritikkverdig ved hele verdens president. Spørsmålet er hvor stor tabbekvote vi er er villig til å gi han. Eller om helten i våre øyne er hevet over kritikk. Håp og forandring er for mange direkte linket til Obamas gjerning. Kritikk av Obama vil kunne oppleves som at vi blir fratatt håpet.

FOTO: AFP

Alt henger sammen med alt

I hvert fall spiller sammenhenger stor betydning. Årsaken til senskader hos tannlegeassistenter som har jobbet med kvikksølv kommer ikke alene av kvikksølvet. Hvis det var sant så ville alle tannlegeassistener ha samme skader. Årsak - virkning er slutninger som ikke fungerer på komplekse problemstillinger. Like fullt er det lett å ty til slike enkle slutninger, og det brukes ofte i politisk retorikk - spesielt av FRP. Problemet er at det virker fordummende på folk.

En tidligere professor av meg fra Australia skrev i 2000 en artikkel om hvordan Kosovo krigen ble presentert i australsk media. Hans kritikk var nettopp at krigen ikke ble satt i sammenheng med et større geografisk område, og med gamle historiske skillelinjer i et nabolag som i flere ti-år var herjet av krig. Dette ble ytterligere tydeliggjort med at kartene som ble brukt i media kun var begrenset til Kosovo, og ikke nabo-landene. For australere, hvor mange har sine forfedre fra for eksempel gamle Jugoslavia, ville en presentasjon av sammenhengene sannsynligvis gitt mer nærhet til konflikten fordi den foregikk i et nabo-land.

Kontekst er alt er overskriften på en sak fra NRK beta. Den illustreres med et bilde av Israel fra Visual Wikipedia, som ligner de gode gamle tenkekartene. Visual Wikipedia rangerer emner etter viktighet, og du kan på hver av områdene klikke på relaterte emner til Israel. Interessant å se hvordan Israel linkes opp til alt hva det ikke er, og alt hva de er motstander av. Samtidig er det alle disse motsetningene som gir oss kunnskap om en helhet som er nødvendig for å forstå delene.

Visual Wikipedia guider sine lesere/brukere inn i hvilken sammenheng du kan forstå en problemstilling. Virkelig et veldig nyttig hjelpemiddel. Noen hjerner er også skrudd sammen sånn at slike tenkekart gir dem et bedre "bilde" av en sak og en situasjon enn bare å lese. Du får dessuten et raskere oversiktsbilde.

NRK Beta har et meget godt eksempel på hvorfor å sette noe i sammenheng er viktig; en artikkel på nrk.no hvor utenriksministeren ber Israel trekke ut styrkene. De mener NRK i denne saken burde hatt en rekke med videoer med nyhetsinnslag fra konflikten, lenker til bakgrunnsmateriale, kart, tidslinjer og brukergenerert innhold.

Media har et viktig ansvar i å bidra til at vi som lesere får satt en sak i en større sammenheng og en utvikling som NRK beta her nevner ville være veldig positivt. Utviklingen av Web 2.0, og en mer intelligent web åpner også for at bloggere og andre aktive nettkommunikatører kan bidra til en mer systemisk forståelse av omverden. Og kanskje kan vi alle slik bidra til det omvendte av fordummingen av samfunnet.

Media i endring

Det har i dag vært møte i Kringkastingsrådet og NRKs distriktspofil var ett av temaene. NRKs mål er: Fra hele landet til hele landet. At NRK skal speile landet ga en utmerket åpning for å ta opp behovet for nye stemmer i debatten, både forskere og kvinner (som jeg har blogget om tidligere). Kringkastingssjefen sa jeg slo inn åpne dører, og at de jobber systematisk på feltet, noe vi vil se resultater av neste år lovet han.

Jeg har ikke for vane å være spesielt distriktsvennlig, men når det kommer til NRK er jeg opptatt av at vi må få mer bredde, også i nyhetene. Jeg får en assosiasjon til Tomm Kristiansens bok Mor Afrika hvor han peker på at det vi kjenner til fra Afrika er stort sett sult, fattigdom, tørke og krig. For å sette det på spissen handler ofte nyhetene fra distriktet i Norge om ulykker og vær.

NRK er i endring fordi media er i endring. Vi får kjappe nyhetsoppdateringer via alle kanaler; radio, nett og TV. Jon Gelius, som er konstituert nyhetssjef, kunne fortelle at NRK derfor går mot lengre nyhetsinnslag og analyser i Dagsrevyen for nettopp kunne bidra til mer kunnskap og forståelse. En god Dagsrevyen sa han, er en sending med færre saker.

Media utsettes i disse dager for sparekniven. Jeg tror at kuttene vil føre til at vi får en to-deling av media. De tabloidiserte vil bli mer tabloidiserte og overfladiske. De vil fortsatt løpe i flokk og bidra til fordumming. Deres jakt er etter mest mulig reklameinntekter og flest mulige lesere. De vil nok på lang sikt også beholde en trofast leseskare, men vil nok sannsynligvis ikke ha store forhåpninger om å bli spesielt store. De vil også kunne tape på sikt - fordi de ikke nødvendigvis vil tiltrekke seg de største reklamekronene.

På den andre siden vil vi sannsynligvis få flere medier som bringer de bredere analysene og innsiktsfulle artikler. Vi har allerede mange magasiner som dekker denne rollen slik som Mandag Morgen. Aftenposten prøver seg på en to-deling med magasinet Innsikt og avis-utgavene som både inneholder overflate nyheter og mer innsiktsfulle saker.

NRK skal nå hele Norge. De må derfor både ha hyppige nyhetsoppdateringer og overflatenyheter, og de lange analysene og innsiktssaker. Nrk vil fremover spille en særdeles viktige rolle i å utvikle seg til et medium som ikke bare når hele Norge, men også speiler hele Norge.

Media er på dagsorden i forskningsverden

er overskriften på et innlegg jeg har i Aftenposten i dag. En lengre versjon er å finne på Abelia sine sider. Og oppsummert så handler det om at forskerne er opptatt av media - og hva så med media?

Jeg fikk en telefon fra Journalisten i dag på bakgrunn av innlegget. De var interessert i undersøkelsen jeg hadde foretatt og ville gjerne snakke med en forsker om sine erfaringer med media. Jeg anbefalte dem å ta kontakt med Espen Andersen (også kjent som tversover). En profilert forsker som sist var intervjuet i Aftenposten forrige uke om større forskjeller i skolen. En sak han i etterkant har hatt behov for og presisere nærmere på sin blogg.

Jeg prøvde forøvrig å si til journalisten at det kunne være like interessant om de nå utfordret en fra journalist standen...

Skyldig til det motsatt er bevist

Media opererer motsatt av domstolene i Norge. Før gransking iverksettes (og mens den pågår) så setter de tiltalte på tiltalebenken, og finner alle mulige relevante og ikke-relevante kilder som kan uttrykke seg om skyldspørsmålet. Og det er det veldig mange som er villig til. De uttrykker seg i nærmest dømmende ordlag - på et meget sviktende grunnlag - før i det hele tatt konklusjonen om skyldspørsmålet er falt. Og om den skyldige viser seg å ikke ha gjort noe galt - da skriver media sjeldent om det.

Media får ofte hjelp av de ulike tilsynene til å belyse sin sak. Kreditttilsynet er her heldigvis et hederlig unntak.

Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror faktisk at både Schjøtt-Pedersen og Rune Bjerke er såpass rutinert at de ikke ville gitt informasjon eller benyttet seg av informasjon til sin fordel. Erna Solberg uttalte faktisk til meg en gang at Schjøttern var nærmest irriterende korrekt og flink til å holde kortene nært sitt bryst.

Heldigvis har i hvert fall ikke finanskomiteen lagt det gå alt for mye politikk i dette. De har i løpet av natten klart å komme til enighet om en krisepakke, som også skal komme sparebankene til gode, og som forhåpentligvis vil skape litt ro.

Nye stemmer i den offentlige debatten

Forrige uke kuliminerte med en debatt i dagsnytt 18 vedrørende bruk av eksperter i media. Har for eksempel forskere en rett eller plikt til å bidra i den offentlige debatten? Bakgrunnen var en kommentar om at forskere må begynne å svare mediene fra Svein Tore Bergstuen, rådgiver i Geelmuyden.Kiese. Kommentaren var en respons til psykologspesialist Pål Grøndahl og professor Stål Bjørkly som stiller spørsmålet om hvorfor de samme ekspertene går igjen i mediene (Aftenposten 3. oktober).

Jeg mener at det er nødvendig både å få forskeren og forskningen høyere på agendaen i den offentlige debatten. Forskere klager ofte på at det de sier blir vridd og vendt på av journalisten til det ugjenkjennelige. Journalistene klager på at forskerne aldri får fram poenget. En kompleks problemstilling som krever fra begge hold. Jeg har vært i kontakt med flere forskningsinstitutter som sier de både har et aktivt forhold til media, og stort sett positiv erfaring. Så alt for galt kan det vel ikke være.

Jeg mener det også er nødvendig å få flere stemmer generelt inn i den offentlige debatten. Stemmer fra nye hold som kan få debatten kanskje både ett eller flere skritt videre. Derfor har jeg sendt inn navnet på 100 kvinnelige ledere fra kunnskaps- og teknologibedrifter til nyhetsredaksjoner i Tv, radio og aviser. Og jeg har fått meget positiv respons fra nyhetssjefene. Jeg vil følge nøye med framover om kvinnene får en plass i offentligheten. Og jeg vil utfordre alle kvinner til å ta den plassen.

Byråd vil ha egen journalistdatabase

Byråd støtter, ikke helt uventet, mitt krav om at vi må få kjennskap til journalistenes nettverk. På NRK Hordaland sine sider krever Monica Mæland, byrådslederen i Bergen at det bør opprettes en egen journalistdatabase på lik linje med maktdatabasen over politikerne. Og en journalist ved navn Per støtter kravet i kommentar feltet...

MAKTdatabase med lite makt

NRKs maktdatabase ble lansert i går. MAKTdatabasen skal gi en oversikt over hvilke styrer og verv politikere engasjerer seg i, og dermed gi innblikk i hvem norske politikeres har kontakt med av foretak og personer i næringslivet. Spørsmålet er egentlig hvem er det som har makt her? Politikerne, eller er det deres nettverk som i gjennom styrene har makt over politikerne? Er denne databasen en god indikasjon på hvem som virkelig har makt? Når jeg først er inne på stikkordene makt og nettverk - hva med media. Når skal vi få se hvem som er i nettverk med hvem i media og blant norske politikere. Jeg gleder meg til den første journalisten presenterer sitt nettverk på trykk.

Tilbake til NRKs maktdatabase. Jeg gjorde en liten test og fant at min sjef Paul Chaffey IKKE var å finne i noen politikeres nettverk. Til tross for at han selv har vært Stortingspolitiker og er i mange uformelle nettverk hvor mange politikere ferdes. Det er i henhold til maktdatabasen altså ikke et symbol på makt. Til min store overraskelse kunne jeg finne meg selv i databasen i et verv jeg hadde på 90-tallet (samtidig som Paul Chaffey var Stortingspolitiker...). Snakk om å bli innhentet av fortiden. Min lille ikke-vitenskapelige test ga ikke imponerende resultat.

Uansett så synes jeg det er betimelig å stille spørsmål om hvorvidt denne databasen i det hele tatt fanger opp makt. Hva med den makten som skjer i det offisielle rom som ikke blir rapportert om (manglende lobbyregistrering på Storting og regjering)? Og ikke minst den makt som utøves i uformelle nettverk. Når vi først er inne på nettverk; hva med den potensielle påvirkningsmakten som venner av politikere har, og kjærester og tidligere kjærester har eller bare en one-night stand hypotetisk kan utøve. Det er jo gjerne den du ikke skulle gått til sengs med som er den som mest sannsynlig kan felle deg.

Media oppe til debatt

Det er en interessant diskusjon i gang om media, spesielt i Aftenposten sine debattsider.Viser til egen sak om Innsikt vs. Informasjon.

Heidi Nordby Lunde - i Bloggverden bedre kjent som Vampus - skriver i Aftenposten i dag: Vokterne ingen vokter. Hun tar opp problemet med at det mediekollegaer i mellom settes lite kritisk søkelys på hverandres virksomhet. Vampus tar opp forventningen om at uavhengige bloggere skulle bli en form for femte statsmakt som overvåker mediene. Og realiteten - at det er få bloggere som hverken setter dagsorden eller selv driver egen gravejournalistikk.

Jeg er optimistisk på bloggernes vegne. Jeg tror og håper at flere kan se blogging som en interessant og egnet kanal for å sette ord på sitt engasjement. Sette ord på hva de tenker og føler om det som skjer i samfunnsdebatten. Og gjerne starte nye debatter, eller være alternative stemmer i den pågående debatten. Jeg håper media vil være åpne og nysgjerrige på disse nye stemmene. Og at disse stemmene kan bli invitert inn i de offisielle debattene. Utfordringen er herved sendt.

Vil også vise til Aftenposten sin egen debattredaktør, Knut Olav Åmås sin kommentar i dagens Aftenposten: "Når boken blir en vare". Enig! Jeg er sterkt kritisk til medias omtale av selv-biografiene. Jeg har ofte lurt på hva som er hensikten til selv-biografen. Det kan umulig være penger som er inspirasjonskilden. Det er ikke mange bøker i denne kategorien som selger mer enn 1000 stykk. Det vi vet er at media gir uforholdsmessig stor spalteplass og Grosvold gir mengder av føleplass for stemmen til selv-biografen. Hvor selv-biografen alene får brette ut om sin versjon i detalj - uten at en eventuell motpart får anledning til å svare opp og gi sin versjon. Vil media rette et kritisk søkelys mot denne praksisen?

Informasjon versus innsikt

På spisestuebordet ligger Aftenposten og Dagens Næringsliv, Fjell og Vidde, A-magasinet fra i går, Mandag Morgen, Redd Barna magasinet og medlemsrapport fra Institutt for fremtidsforskning om "Future Happiness". What to read? Jeg skriver om de i stedet...

Knut Petter Rønne og Terje Osmundsen har skrevet en kronikk i Aftenposten 19 september "På sporet av nye medier" som vekker nye tanker hos meg. De skriver om hvordan de tradisjonelle mediene strammer inn og stiller spørsmål om de samtidig kan klare å bli mer åpne for kritisk dialog med leserne?

Jeg synes norsk mediehverdag har hatt en skremmende utvikling. Journalistenes evige jag etter produksjon gjør at kvaliteten, analysen og nettopp innsikten går tapt. Hvilket umulig kan være en ønsket situasjon for de journalisten selv. Nettmedier tilfredstiller kun mitt behov for å bli oppdatert. Dagbladet og VG kjøper jeg aldri mer. Og de innsiktsfulle artiklene som baserer seg på en lengre researsch er stadig sjeldnee å finne i massemediene. Når vi mennesker blir utsatt for informasjonsoverload så begrenser det også vår evne til å ta inn ny informasjon. Jeg stiller meg bak Mandag Morgen redaktørenes utfordring: Nå må vi forme en mediepolitikk for et samfunn der leserne lider av overskudd av informasjon og underskudd på innsikt.