Kvinner må ta ansvar selv

Illustrasjon av Roar Hagen til kronikk publisert i VG

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt har uttrykt at årets valg er et likestillingsvalg. Vi vil hevde det motsatte. Politikere har gjort nok. Det er kvinner selv som må ta ansvar for sine liv. Politikere kan ikke ta valgene for dem.

Kvinner i arbeidslivet i dagens Norge ikke er mer undertrykte enn de gjør seg til selv. Kvinner besitter mange av de mektigste posisjonene i Norge: Fire av de mest betydningsfulle arbeidslivsorganisasjonene ledes av kvinner. Ni av de tolv største humanitære organisasjonene har kvinnelige toppledere. Majoriteten av de politiske partiene ledes av kvinner. Etter høstens valg vil Norge kunne ha både kvinnelig statsminister og finansminister. I det hele tatt er det lite som tyder på at kvinner som virkelig vil, kan skylde på at de har feil kjønn om de ikke får det til.

Det betyr likevel ikke at vi er i mål med å fordele makten jevnt mellom kvinner og menn. I næringslivet er det påfallende langt mellom kvinnene på toppen, spesielt i de børsnoterte selskapene. KPMGs topplederundersøkelse for 2012 viser at kun 16 prosent av toppledelsen i børsnoterte selskaper med hovedkontor i Norge er kvinner. Av disse har hele 72 prosent lederansvar tilknyttet stabsfunksjoner. Det innebærer at menn rangerer over kvinner i form av høyere lønn, posisjon, status og gjennomslagskraft. Når kvinner er ledere, er det gjerne i lavstatusfunksjoner. De sitter i HR, kommunikasjon, markedsføring og i administrasjon. Det er, med andre ord, forskjeller mellom kvinners og menns plassering i næringslivet, og ubalansen er både horisontal og vertikal.

Når forskere, politikere og journalister skal forklare disse skjevhetene, peker de gjerne på strukturelle årsaker. Ubalansen forklares med diskriminerende og undertrykkende mekanismer, det er menn som utnytter, overkjører, forbigår, usynliggjør og latterliggjør kvinner. Dette ligger i systemet som på mystisk vis, favoriserer menn. Ser man nærmere på norsk næringsliv anno 2013, er det imidlertid vanskelig å finne hold i påstanden om at kvinner aktivt motarbeides på vei mot toppen av mektige menn eller at bedrifter systematisk legger til rette for menn. Vi påstår ikke at diskriminerende mekanismer er utryddet, men vi tror ikke at de er de viktigste årsakene til den kjønnsskjeve statistikken. Kvinner både kan og må selv ta sin andel av ansvaret. Om kvinner fortsetter å gi «menn i systemet» skylden, ansvarliggjør de alle andre enn seg selv. Ingen andre kan ta ansvaret for kvinnene.

I løpet av de siste 100 årene har mange politiske kamper blitt kjempet og vunnet og for lengst gitt kvinner mulighet til å delta på alle livets arenaer i Norge. Spesielt fødselspermisjon og barnehager har vært viktige tiltak som har bidratt til et massivt inntog av norske kvinner til arbeidslivet. Norske kvinners yrkesdeltakelse er 16 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet av kvinners yrkesdeltakelse i industrialiserte land i OECD.

Den storstilte mønstringen av norske kvinner til arbeidslivet har vært en villet politikk. Det å kombinere familie og arbeidsliv er blitt en reell valgmulighet. Resultatet er at kvinner jobber, betaler skatt og får barn. Pappapermisjon er et indirekte tiltak som sikrer en mye sterkere deltakelse fra far i hjemmet, noe som igjen gir kvinner større overskudd. En svensk studie har vist at en økning av fedres fødselspermisjon bidrar til en mer lik fordeling av husarbeidet, og det er ingen grunn til å endre en ordning som har et slikt positivt resultat.

Den viktigste enkeltfaktoren som gjenstår er en omlegging av arbeidsmiljøloven som kan sikre fleksible og smidige arbeidstidsordninger, slik at arbeidstakere i større grad selv kan bestemme når på døgnet arbeidet skal utføres. Dette vil kunne sikre at de kvinnene som ønsker det kan gå fra deltid til heltid. De vil slippe lange karrierepauser, og det kan bidra til at flere kvinner aspirerer til ledende stillinger.

Utover det trenger vi ikke flere politiske tiltak. Politikerne har gjort jobben sin. Nye forslag om kostbare velferdsordninger som kortere arbeidsdager i småbarnsfasen eller videreføring av kontantstøtten kan i verste fall ha negative effekter og føre til at flere kvinner faller ut av arbeidslivet. Det vi trenger er det motsatte. Det norske næringslivet har et kontinuerlig behov for kreative og innovative medarbeidere, av begge kjønn og uavhengig av nasjonalitet.

Det vi derimot alle har et ansvar for, politikere, forskere, journalister og kvinner og menn, er å skape et samfunn hvor kjønn ikke er viktig. Et samfunn uten kunstige kjønnsforskjeller. Det har ingenting med politisk farge å gjøre. Det handler om at vi alle tar ansvar.

Dette er en kronikk som sto på trykk i VG 26. august, og baserer seg på artikkelen “Kvinner. Makt. Ledelse” som er i Samtiden som kommer 29. august. Skrevet av av Hilde Widerøe Wibe, Abelia og Anne Grethe Solberg, Gender Consulting.

Hvordan løse likestillingsnøtten?

Har skrevet kronikk i VG i dag som har fått tittelen: Jobb og karriere.

Debatten om kvinner og arbeidsliv på årets kvinnedag bar preg av en skyttergravskrig hvor skytset besto av følelsesladede argumenter for hva godt moderskap handler om. Tid med barna ble brukt som målestokk for hvor god mor du er. Et meningsløst argument for kjærlighet kan ikke måles i tid.

En debatt på slike premisser bidrar til en unødvendig polarisering mellom de som jobber fulltid og de som jobber deltid. Fordi det finnes kvinner som både elsker familien sin og jobben sin. De vil ha en karriere ved siden av familien, og de får det til. De har organisert seg og sin familie slik at logistikk ikke er en hindring. Finnes det politiske tiltak som kan hjelpe flere ut av tidsklemma?

Politikere kan ikke bestemme valgene som foretas av hver enkelt kvinne, mann og familie. Det de kan gjøre, er å legge til rette for at flere har muligheten til å velge både jobb og familie gjennom å skape valgfrihet for familien. Jeg mener en oppmyking av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel kan være et av de viktigste tiltakene for å oppnå mer likestilling i arbeidslivet.

Derfor er det med undring jeg observerer at Arbeiderpartiet, som ofte tar æren for at Norge er verdens mest likestilte land, er fastgrodd i likestillingsløsningene fra forrige århundre. I 2013 må politikerne tenke nytt om likestilling. Loven fungerer utmerket, er responsen fra Regjeringen når det fremmes forslag om endringer i arbeidsmiljøloven. Dessuten kan vi søke unntak.  Det er svært passive svar på et svært komplisert tema.

Det er skuffende at likestillingspartiet Arbeiderpartiet ikke våger å se arbeidsmiljøloven i sammenheng med likestillingen. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Vi har en lov som ikke fungerer hverken for arbeidstagere eller arbeidsgivere. Ingen er tjent med et lovverk som ikke respekteres.

Gode ledere ønsker at medarbeidere skal få hverdagen til å gå i hop. Det innebærer at foreldre både kan komme litt senere og dra litt tidligere for å få til logistikken med levering og henting i barnehage og skole. Så tar de opp jobben på kvelden eller tar lengre arbeidsdager andre dager. Hvis medarbeideren overgår ni timers arbeidsdag, jobber etter ni på kvelden eller forbereder uka på søndagen, så bryter de i praksis loven. En fleksibilitet som kunne bidratt til at flere kvinner jobbet heltid er i dag definert som et lovbrudd. Deltid er i stedet blitt svaret for mange kvinner. Arbeidsmiljøloven tvinger kvinner til å velge mellom barn eller karriere.

Et alternativ er heller å få en lov som passer med det arbeidslivet den er ment å regulere. Arbeidsmiljølovens bestemmelser er utgått på dato og hemmer likestillingen. Om Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde sin posisjon som det mest progressive likestillingspartiet i landet er dette det viktigste enkelttiltaket for å løfte flere ut av deltidsfellen. 

Hva skjedde på veien?

I dag hadde jeg møte med en leder i et svært spennende norsk selskap som har gjort internasjonal suksess. Han hadde noen interessante betraktninger om forskjeller mellom kjønn på sin arbeidsplass. De har nærmere lik fordeling av kvinner og menn, men ikke på de store oppdragene. Menn stiller seg raskt først i køene når de spennende jobbene kommer opp. Det minte meg om artikkelen som har gått som en farsott over Facebook de siste dagene om Med kuken på rette staden... Kvinnene derimot må de alltid spørre, og de har alltid alle mulige forbehold. De tenker ikke på seg selv. Når utviklet egentlig den forskjellen seg?

Fordi da jeg vokste opp på 80-tallet var karrierekvinnene idealet. Filmen Working Girl med Melanie Griffith, Ally McBeal og de kvinnelige heltene i Lov og rett i L.A var rollemodeller og bevis på hva som var mulig. Madonna toppet hit-listene i gjennom hele 80- og 90-tallet, og ble et symbol på at verden lå foran mine og min generasjons føtter. Vi var overbevist om at vi kunne oppnå hva som helst. Vi hadde kvinnelig statsminister. Kvinner tok gullmedaljer i de fleste sportsgrener, bortsett fra i hopp hvor de ikke fikk anledning til å konkurrere, men det tenkte vi ikke på den gangen. Selv vår dronning krevde sin plass ved sin mann ved Stortingets åpning. Selv om det i mange andre grener av livet var færre forbilder vi kunne strekke oss etter, lot vi ikke det stoppe oss. Vi kunne flytte fjell. Alt var mulig.

Vi skulle ta høyere utdanning, få oss en ordentlig jobb og bli økonomisk selvstendig. Vi var barna til feministene som hadde kjempet på barrikadene for våre rettigheter og muligheter. Vi hadde fått proppet ørene full av alt vi kunne oppnå. Prevensjon var en selvfølge, og vi kunne bestemme selv når vi skulle ha barn. Og det var ikke ennå. Når vi skulle ha barn så skulle vi dele mamma- og pappapermisjon likt. Barnehagen skulle sikre at vi kom oss raskt tilbake til arbeidslivet. Vi tenkte ikke på det, vi bare visste at alt var mulig for vår generasjon - barna av 70-tallsfeministene. Gjennom hele utdanningen var vi flere damer enn menn, bortsett fra i de tyngre realfagene. Alle dører var åpne for oss. Inntil vi kom inn i arbeidslivet. Da begynte realitetene sakte å demre for oss. 

I næringslivet var damene stort sett i mindretall. Færre ble det jo lengre mot toppen du så. De som var på toppen hadde kort levetid. Blant kvinnene som hadde lyktes med å nå toppen var det forøvrig flere som ikke hadde barn. Andre kvinner i lederstillinger uttrykte tvil om topposisjonen var verdt det, eller om det gikk på bekostning av familien. Etter at de får barn svarer mange kvinner motvillig ja. 

Det er svært få menn som snakker om tvil, og om det er verdt det. De snakker ofte om sin kone, men den positive omtalen må ikke nødvendigvis misforstås som et eksempel på et likestilt hjem. Suksessfylte menn omtaler gjerne bakkemannskapet, dvs. sin kone, i svært positive ordlag når de forteller om hva som har gjort det mulig for dem å utrette det de har oppnådd. Svært få kvinner har et bakkemannskap. I hvert fall opplever de ikke det slik. Hvorfor er det egentlig slik? Hva skjedde på veien?

Kvinner, ledelse og politikk

Det ble merkelig stille rundt debatten om kvinner og ledelse etter at Anne Grethe Solberg presenterte oppsiktsvekkende funn fra sin doktorgradsavhandling forrige uke om at glasstaket var borte. Det var så trygt å kunne skylde på glasstaket. Hva nå da? Hva skal nå være beveggrunnen for at vi skal bry oss med kvinner og ledelse?

Selv om glastaket er borte så eksisterer det en rekke skjevheter som må adresseres: “De er hvite, de er norske, de er menn – og de troner suverent på seierspallen. Etter flere tiår med likestillingspolitikk tjener fortsatt majoritetsmenn mest, de dominerer i mediene og de nyter størst makt i politikken, på bekostning av kvinner og minoriteter.” konkluderer Likestillingsutvalget.

Politikere har vridd hjernen sin for å finne på løsninger på likestillingsnøtten i et av verdens mest likestilte land. At det radikale kvoteringslovsforslaget skulle komme fra en konservativ mann overrasket nok mange. Kvinner har nå adgang til flere av landets styrerom, men det har ikke ført til flere kvinner i lederposisjoner. Det er kun 22 prosent kvinner i lederposisjoner, og de fleste er mellomledere.

I den politiske debatten om likestilling blir det ofte snakk om kvotering, pappaperm osv. Og kanskje mindre om de temaene som virkelig er viktig slik som hvordan få kvinner inn i lederstillinger, hvordan fordeles oppgavene i hjemmet osv. Diskusjonen begrenses til det feltet og de virkemidler politikerne faktisk rår over. For de kan aldri bestemme over ditt hode.

Jeg synes derfor det er spennende at Arbeiderpartiet i sitt partiprogram har foreslått en kvinneandel på 40 prosent i toppledelsen i alle hel- og deleide statlige selskaper. De kan ikke lovpålegge det, men de maner til en sterkere bevissthet i styrerommet om å ansette flere kvinner i ledelsen. Jeg tror nettopp oppmerksomhet i seg selv er nøvdvendig for å få flere kvinner inn i ledende stillinger.

Et siste hjertesukk - og noe politikere også kan gi et viktig bidrag til - er en oppmerksomhet på ord. Fordi bare bruk av ordet glasstak er med på at vi skaper en begrensende vegg i vårt eget lille hode. La oss heller ta i bruk en mulighetens retorikk og si som Ansgar Gabrielsen, kvoteringslovens far: Det handler ikke om likestilling og rettferdighet, men om at mangfold bidrar til mer verdiskaping. For eksempel.

Hva er det med norske kvinner?

I år som vi feirer 100 år med stemmerett for kvinner er det betimelig å stille spørsmål på hva annet norske kvinner har oppnådd. Og det er mye å velge mellom. Jeg har valgt å se på noen av paradoksene knyttet til det som har med kvinner, utdanning og karriere (valg).

Fra 1985 til 2010 har antallet kvinner med lang, høyere utdanning mer enn seksdoblet. Veksten for kvinner er mer enn tre ganger så stor som veksten for menn. I 2010 var andelen kvinner med høy utdanning større enn andelen menn med høy utdanning. Det gjelder i alle aldersgrupper. Men bare syv av ti jusstudenter er kvinner, mens nesten ni av ti partnere i de store advokatfirmaene er menn.

Revisjonsselskapet PwC har gjort noen internasjonale sammenligninger. PwC Norge har 10 prosent kvinnelige partnere og 11 prosent kvinner i ledelsen. Dette til tross for at de har lik rekruttering av kvinner og menn i starten av karrieren. PwC Tyrkia har 20 prosent kvinnelige partnere og 50 prosent kvinner i toppledelsen. Dette til tross for at bare en av fire kvinner er i arbeid i Tyrkia, og de færreste har høyere utdanning.

Norge er i følge OECD og FN verdens mest likestilte land, men likestillingen har ikke nådd toppen av arbeidslivet. I følge den ferske Eliteundersøkelsen er tre av fire norske toppledere menn. Kvinner styrer kun syv promille av verdiene på Oslo Børs. Til tross for at like mange kvinner og menn har høyere utdanning, er færre en én av fem toppledere kvinner. Størst andel kvinnelige ledere finner vi i mellomsjiktet, spesielt innen undervisnings- og omsorgssektoren.

Ferske tall fra USA viser at fra 1997 til 2011 har andelen unge kvinner som sier at karriere er svært viktig økt med ti prosentpoeng. Andelen unge kvinner som vektlegger karriere overgår dermed andelen unge menn som gjør det samme. I Norge er kvinner med lederambisjoner langt lavere. En undersøkelse fra Norstat i 2011, utført for Abelia, viser faktisk motsatt fortegn: 40 prosent menn vil bli leder, men bare 27 prosent kvinner har lederambisjoner.

Norge har høyt utdannede kvinner og generøse velferdsordninger for foreldre. Likevel kan vi ikke vise til en større andre kvinnelige ledere. Norske kvinner er mer kjønnsdelt i sine karrierevalg enn de fleste av våre europeiske søstre. Hvilket også innebærer at mange norske kvinner ender opp med deltid, frivillig eller ufrivillig. 

Hva er det egentlig med norske kvinner? Hvorfor vil vi ikke karriere? Eller er det noe som skjer på veien mot toppen?

Tilbake til kommunikasjonsrøttene

Bilde lånt av GK Forum

Fri oss fra det tomme skriver Hans Geelmuyden i DN 23. oktober. Geelmuyden retter kritikk mot en bransje han mener kamuflerer framfor kommuniserer. Hvis han med kamuflerer mener at fargerike ledere blir rådet til å være kjedelige offentlige personer med innstuderte svar som overhodet ikke svarer på de spørsmålene som stilles, så kan jeg si meg enig i den delen av kritikken. Det offentlige ordskifte blir fattig hvis debattantene styres av frykt for feil svar framfor tillit til lytterne som vil ha ærlige svar.

Jeg vil gå et skritt lengre enn Geelmuyden. Min drøm er en mer åpen og ærlig kommunikasjon. Ordet kommunikasjon kommer fra Communicare som opprinnelig betyr å gjøre felles, å dele. La nettopp opprinnelsen av begrepet bli vår rettesnor i morgendagens kommunikasjon.

Det blir likevel feilaktig å gi kommunikasjonsbransjen hele skylden for den tomme kommunikasjonsformen som påstås å ha vokst frem til å bli den gjeldende. La oss heller se på mulighetene som ligger der for bransjen til å være viktige hjelpere i å skape en mer åpen, fri og direkte kommunikasjon, der oppmerksomheten er på å dele. Mange ledere har latt seg fullstendig absorbere og styre av new public management, tellekanter, rapporter og kontrollsystemer. Slike ledelsesparametere gir oss mer fattige ledere, fordi verktøyene begrenser. Redselen for å gjøre feil overstyrer viljen til å gjøre de riktige tingene.

Jeg ønsker meg en ny verktøykasse for ledere. Og kommunikasjonsfaget har mye å by på. Jeg tror ledere som tør å være åpne, ærlige og sårbare i sin kommunikasjon vil være morgendagens vinnere. De må tørre å by på seg selv, og det koster, men Jeg tør påstå at det motsatte koster mer.

Meg Whitmans, toppsjef i HP har tatt steget ut. På sin presentasjon 5. oktober var hun ærligheten selv, og sa som sant var at det ikke var noe som vitnet om positive resultater i horisonten. Derimot lovet hun å prøve å få opp kikkerten for i beste fall å finne horisonten. Hun innrømmet at HP slet, og at det vil ta lang tid og hardt arbeid å komme over kneika. Men de skal klare det. Og budskapet ble tatt overraskende godt i mot av aksjemarkedet. Og HPs Norges sjef har latt seg engasjere i debatten. Les Anita Krohn Traaseths blogginnlegg her - fra et kundeperspektiv.

Den australske statsministeren Julia Gillard raste mot opposisjonslederen i et engasjert 15 minutters innlegg og kalte han for en kjønnsdiskriminerende kvinnehater. Sterke ord. Hun gjentok flere episoder hvor hun selv ble direkte såret av hans utsagn. Hun steg fem prosent på meningsmålingene, selv om alle medier hadde spådd en tilbakegang for deres sinte statsminister.

Hva om norske toppledere og politikere kunne la seg inspirere av disse modige kvinnene, og gjennom det inspirere alle oss andre? Hva om norske ledere i offentlig og privat sektor kunne ta av seg tvangstrøyen som frykten for å si noe feil setter oss i, og heller la sårbarheten vise vei til sine egne ressurser? Vi trenger ledere som tør å kalle en spade for en spade, som tør å dele, by på seg selv og som tør å vise sitt sanne jeg.