Et brutalisert arbeidsliv?

I valget i 2005 advarte fagbevegelsen mot en brutalisering av arbeidslivet. Det ble gjentatt så ofte at det fremsto som en sannhet, og den planlagte oppmykingen av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel ble stoppet når Stoltenberg-regjeringen trådte inn i regjeringskontorene. 

I 2013 er det ingen som snakker om et brutalt arbeidsliv, bortsett fra at det omtales som en myte. 9 av 10 sier de er fornøyd med jobben sin, og bare en prosent sier de er svært misfornøyd. Til tross for at denne seiglivede myten for lengst er motbevist, fortsetter regjeringspartiene å avvise et hvert forslag som omhandler behovet for en fornying av arbeidsmiljøloven. En fornying som kan bidra til at vi får en lov som i større grad passer med terrenget.

Det er to fronter i diskusjonen om arbeidsmiljøloven. På den ene siden de som for enhver pris ikke vil ha en endring, og hvis noe skulle endres er det fortrinnsvis en innstramming. På den andre siden finner du de som mener det er på høy tid at arbeidmiljøloven revideres, og blir mer i tråd med det arbeidslivet den skal regulere.

Jeg har lenge undret meg over hva de er redd for de som motsetter seg en fornying, oppmyking eller forenkling (kall det hva du vil) av lovens arbeidstidskapittel. Responsen fra regjeringen på slike forslag ligger fast: loven fungerer utmerket, den har til hensikt å beskytte og dessuten kan vi søke unntak. 

Det er et enkelt svar på et svært komplisert tema. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Ofte ufrivillig og uten å være bevisst det. Vi har en lov som ikke fungerer. Og ingen er vel tjent med et lovverk som ikke respekteres, og ofte på grunn av noe så enkelt som manglende innsikt.

Et eksempel: Kunnskapsnæringen består av rundt regnet 500 000  årsverk. Kunnskapsmedarbeideres jobb handler i stor grad om hjernevirksomhet, og den slås ikke av i det du forlater arbeidsstedet. Den gode ideen kan like gjerne oppstå i dusjen, på skitur som på møte på jobben. Svært mange finner mening i jobben, og mange setter pris på en stor grad av fleksibilitet. En fleksibilitet som for eksempel gjør det mulig å kombinere to karrierer samtidig som du har småbarn. For fleksbiliteten innebærer at du kan komme senere, eller dra tidligere for å bringe eller hente i barnehagen, og heller legge inn et par timer kveldskontor. Dessuten måles arbeidet ditt mer på basis av dine resultater enn den tiden som legges ned.

Jeg tror knapt noen av disse 500 000 kunnskapsmedarbeiderne kjenner seg igjen i et brutalt arbeidsliv. En faktor alene motbeviser det - et sykefravær på kun 2.9 prosent mot over 6 prosent som er gjennomsnittet totalt. 

Så hva om kunnskapsarbeiderne og det framtidige arbeidslivet kunne bli normen framfor unntaket i en arbeidsmiljølov - hva vil være konsekvensen av det? Hva om vi økte gjennomsnittberegningen på arbeidstid, samtidig som en makstid i løpet av året ble ivaretatt. Og at vi utvidet antall timer man kunne legge inn over en begrenset tidsperiode. Hva er det verste som kan skje? Vil  arbeidsfolk kunne utbyttes? Eller vil resultatet kunne bli det motsatte? At flere kunne nyte godt av en større fleksibilitet, for eksempel med lengre turnuser.

Hva er det verste som kunne skje hvis vi utvidet definisjonen av særlig uavhengig stilling? Mange kunnskapsarbeidere opplever seg som særlig uavhengig, men ikke i henhold til en svært streng lovtekst. De opplever at de kan ta selvstendige beslutninger om egen arbeidstid, men i praksis bryter de lovens bestemmelser. Er det hensiktsmessig? 

Jeg har vanskeligheter for å se for meg helt hvem som skal kunne utbyttes med en oppmyking av regelverket, for beskyttelsen vil ligge fast: "Fordi det kan ikke avtales ordninger som utsetter arbeidstakerne for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller ordninger som gjør at sikkerhetshensyn ikke ivaretas. Dersom det inngås tariffavtaler som tillater en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid som overstiger 48 timer, kreves det dessuten individuelle samtykker fra de ansatte dette gjelder." Kan det gjøres tydeligere? Og hvis det kan det bør det det, for de som trenger beskyttelse skal føle seg trygge på at de ikke misbrukes.

Slik loven fungerer nå er den i ferd med å bli en unntakslov som beklageligvis stadig brytes. Er det ikke bedre med et lovverk som blir et nyttig hjelpemiddel i å definere noen ytterrammer? Og som sikrer flere fleksibilietet som gjør at hverdagen kan bli lettere? Jeg bare spør. 

Er du flink pike?

Bilde er lånt fra bloggen tinteguri.com

Jeg ble inspirert av toppsjef i HP-Norge Anita Krohn Traaseth sin artikkel i Hegnar media: - Jeg er ingen flink pike. Hun mener det er fullt mulig å overkomme flink pike-syndromet og få mer balanse i hverdagen. Så sant, så sant og så viktig! Det er så viktig med rollemodeller som Anita Krohn Traaseth som uttrykker høyt og tydelig et rungende Nei til kravet og forventningen om det perfekte. Og som forteller en annen historie om andre valg, og andre prioriteringer. 

Det er ikke ensbetydende positivt å bli betegnet som flink pike. Bare bruk av ordet “pike” er i seg selv en nedvurdering av en voksen kvinnes verdi. Begrepet “flink” i konteksten flink pike peker på en noe manisk gjørementalitet hvor det er dine prestasjoner som avgjør din eksistensberettigelse. Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. De presterer for å bli sett, og de presterer for å bli likt. Samtidig som de plages av en redsel om at de ikke strekker til, ikke er flink nok. 

Hva og hvor kommer flink pike syndromet fra? Kvinner er fra tidenes morgen oppdratt til at deres verdi avhenger av deres prestasjoner. I gamle dager skulle de prestere i hus og hjem. Særlig barna spilte en viktig rolle. Andre kvinner levde tett på og var dommere i alt hva jenter foretok seg. De vurderte hverandre ut fra en uskreven moralkodeks: du må yte og ofre deg for hus, barn og familie. Kjernen i mønsteret var relasjonen mellom mor og datter hvor moren kontrollerte datteren gjennom å gi henne dårlig samvittighet over alt hva hun gjorde som var galt, og alt det hun ikke gjorde, som også var galt. Som en konsekvens ble datterens selvfølelse pulverisert og hun følte seg utilstrekkelig. Kun ved å yte og prestere hadde hun et visst håp om å oppnå anerkjennelse hos mamma. Den flinke, snille og samvittighetsfulle piken ble skapt. 

I moderne tid har kvinnens verdi og selvfølelse gradvis blitt omdefinert fra prestasjoner i hus og hjem alene, til også skulle prestere på skole og jobb og de fleste andre arenaer i livet. De skal være den perfekte kjæreste, perfekte mamma, ha et hjem som til enhver tid kan illustreres i et interiør blad, ha en topptrent kropp, lage økologisk mat fra bunnen, ha et bredt sett av fritidsaktiviteter osv. Listen over forventninger til seg selv er lang som et ondt år. Og resultatet er den slitne generasjonen. 

Det som bekymrer meg er hvorvidt det er de flinke pikene som er skjebnene bak deltidstallene, sykefraværet og en økende grad av uførhet blant kvinner. Om det er de flinke pikene som såkalt velger å hoppe av karrieren for å søke færre områder å være flink på. De tar dessverre ikke tak i den underliggende årsaken til hva som har gjort dem slitne. De driver symptombehandling.

Det å være litt flink pike er bare sunt. Jeg er enig med Eva Grinde som i en kommentar i Dagens Næringsliv skriver at: “i arbeidslivet ønsker vi oss flere flinke piker av begge kjønn”. Det jeg derimot ønsker å rette et søkelys mot er den flinke piken som vil prestere på alle arenaer, og som sliter seg ut på veien. Er det verdt det?

Vil avslutte med å anbefale Sjur Holsens artikkel Dumskapens kappløp som tar opp det sosiale presset foreldre utsetter seg for - og den berømte tidsklemma. Jeg avslutter med den fordi her er det absolutt en kime til et begynnende opprør for alle flinke piker der ute. Still spørsmålet til deg selv: Er dette strengt tatt nødvendig? Trenger barna at jeg springer rundt dem som en hesblesende servicearbeider. Vi som er vokst opp på 70-tallet er levende bevis på at barna ikke vil ta noe skade av å klare ting selv. Tør du å gjøre et opprør mot det voldsomme forventningespresset rundt deg, men kanskje mest i deg?

Et lite regnestykke

Vi må jobbe mer sier finansminister Sigbjørn Johnsen i forbindelse med framleggingen av Perspektivmeldingen. Jeg forstår godt regnestykket om at vi må jobbe mer for å ha råd til å betale framtidige generasjoners pensjon og opprettholde det gode velferdstilbudet.

Så jeg vil invitere finansministeren til å bli med på et annet regnestykke. Mange kvinner (ja fordi det er gjerne mor som tar denne oppgaven) må ta utvidet velferdspermisjon etter barnet er fylt ett år fordi de ikke får barnehageplass. De jobber ikke og betaler dermed heller ikke inn skatt. Tidligere likestillingsminister Lysbakken løste det med å utvide kontantstøtten til 5000 kroner for ettåringene. En annen måte å innrømme at vi fikser ikke full barnehagedekning.

Hvis derimot finansministeren hadde åpnet opp pengesekken i dag for å sikre rullerende opptak i barnehagen, slik at mor kommer seg i jobb vil det gi mer penger til statskassen i økte skatteinntekter. De økte skatteinntektene vil utgjøre mer enn hva barnehageplassen koster.

Et sted må man jo begynne for å få folket i arbeid – og dette er jo en relativt lavthengende frukt – eller hva herr finansminister?

De vanskelige spørsmålene

Honnør til Tv2 som tar opp de vanskelige spørsmålene, om de vanskelige valgene, i programmet Vårt lille land. De spørsmålene vi ikke selv tør å spørre i redsel for å såre. Og de  valgene vi bare tar fordi vi opplever at vi ikke har et valg. 

Bag/koffert/skilsmissebarna bor annenhver uke hos mor og far. I stedet for at foreldrene - som har satt dem i den situasjonen - flytter fram og tilbake til huset. Foreldrene hadde ikke taklet det sier barna selv. Jeg hadde forventet at barna sa de ikke taklet det, at de mislikte det, men det gjorde de ikke. De sa de selv ikke ville velge mellom mamma og pappa. Det var et valg de ikke ville ta. Forøvrig har de kanskje bare innfunnet seg med sin livssituasjon, og det stresset det medfører.

Slik ettåringene må innfinne seg med å begynne i barnehage, som er tema for neste program. Enda et vanskelig tema hvor barna selv ikke kan svare. Hvor forskning viser at det skaper stress hos barna, men vi foreldre må tro på at dette er best for alle parter. Når vi skulle sende vår ettåring i barnehagen gråt hun ikke, hverken når vi leverte eller hentet henne. Hun smilte heller ikke. Etter tre uker i barnehagen sa de at nå har hun begynt å smile. Da gjorde det vondt i mammahjerte. Jeg tror egentlig ikke at hun har tatt stor skade av det. Samtidig er barn utrolig forskjellig. For noen er nok denne atskillelsen mye vanskeligere for andre.

Begge disse spørsmålene er så utrolig vanskelig fordi mange foreldre opplever de ikke har noen valg - hva gjelder både skilsmisse og barnehage for ettåring. Vi vil helst ikke tenke på hvilken innvirkning det har på barna. Vi vil helst ikke vite.

Janteloven = norsk kultur

Bildet lånt av bladet Mamma

Intervjuet av fiolonist og mamma Marte Krogh i bladet Mamma har fått voldsom mye spalteplass og omtale i sosiale medier. For meg har det resultert i veldig mange ulike følelser, og det er vel nettopp det andre også har fått, og som har gjort at saken har fått leve såpass lenge. Følelsene mine kan oppsummeres som forvirring, frustrasjon, tristhet, glede og engasjement.

Jeg ble forvirret når jeg leste i VG  Lisa Tønnes kommentar til intervjuet i VG hvor hun uttalte: "Mammaer bør ikke ta seg sammen. De BØR ingenting." Hva mener hun med det? Er det galt å oppfordre til å trene (som var mye av Marte Krogh sitt faktiske budskap i intevjuet)? Ville hun respondert annerledes om det var Kari Jaquesson som hadde kommet med samme oppfordring? Jeg undrer meg om Lisa Tønne, og veldig mange andres respons til dette intervjuet egentlig mest av alt handler om bare å være i mot??? Fordi når det gjelder enkelte personer, som har tatt konkrete livsvalg som ikke alle er forunt, så tillater vi oss å være i mot uansett hva de sier fordi de nettopp på grunn av sine livsvalg ikke fortjener respekt for sine meninger.

Frustrasjonen oppstår når det jeg observerer i debatten er en gjennomgående mobbing, og det blir tydelig for meg at hvis det er noe som kjennetegner norsk kultur (en annen interessant diskusjon...) så er det dessverre janteloven. Og det er ingenting å være stolt av. Flertallet jakter i flokk, i en heksejakt som ikke gir seg før byttet ligger nede. Vi har ikke lenger bare kjøkkenbordet som arnested for vår skadefro, nå har vi sosiale medier hvor vi kan rope ut vår misnøye så hele verden får det med seg.

Jeg blir forferdelig trist av at misunnelse fører til mobbing som dette i realiteten er. Det er nok dessverre sant at Barn lærer mobbing av sine foreldre. Jeg vil heller anbefale å bruke misunnelsen som utgangspunkt for egen selvransakelse som forfatter av boken Raushetens tid Kathrine Aspaas foreslår i sin kommentar om saken: Ren misunnelse. Hun sier: "Men de som reagerer så sterkt, bør jo også gå inn i seg selv og stille seg spørsmålet «hva i all verden er det hun treffer i meg som gjør meg så forbannet?»

Jeg ble glad når jeg leser tinteguri sine betraktninger om saken: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene. Det koster å stå i mot og det er utrolig viktig at en respektert leder tar til orde mot slik atferd og holdninger! Det er utrolig viktig at noen tar pennen fatt og gjør modige valg. I en tid hvor alle andre jakter i flokk trenger vi mer enn noensinne som lurer trollet fram i solen, og får det til å skamme seg slik at det sprekker. Det er nok flere som er enig med henne, heldigvis, men det er dessverre alt for få som tar seg bryet med å stå opp mot urett.

I gleden av å lese tinteguri sin blogg så kjente jeg mitt eget engasjement vokse, og jeg måtte bare dele mine egne ord og følelser. Jeg vil derfor avslutte med å si at jeg tar sterkt avstand fra mobbing, og det er nettopp det mange har gjort seg skyldig i her. Er det en slik rollemodell du vil være for dine barn?

Det moderne paret og kjærligheten

I løpet av kort tid så har jeg opplevd at det er fem par i mine omgivelser som har brutt opp etter flere år og flere barn sammen. Det er alltid trist når kjærligheten tar slutt, og det store spørsmålet er hvorfor gjør den egentlig det? Like mye for egen medisin vil jeg dele noen tanker om hva det moderne paret trenger. Det er enkelt å si at kjærligheten må få næring, ellers vil den som blomsten visne hen. Hva er det da som gir næring til forholdet? Det er et kort svar og det er samtale, samtale, sex og mer samtale.

Også er det et lengre svar, som begynner med at forholdet må jobbes med. Se det som en jobb, brett opp armene og yt en ekstra innsats. Fordi det er ingenting som kommer av seg selv, og spesielt ikke i en hektisk hverdag etter at den største forelskelsen har lagt seg.

Jobben går i å sette av tid til hverandre i hverdagen og ikke la din partner bli salderingsposten som du er for sliten til å gi noe til etter at du har krysset av tid med barna, venner, trening, bok, tv, sosiale medier osv. 

Når jeg observerer forhold rundt meg så blir jeg spesielt glad over å se små tegn på kjærlighet som at noen gjør det lille ekstra for sin kjære, lager en kopp te, henter ett pledd eller gir små kjærtegn. Disse små tingene som du ikke forventer noe tilbake fra, men som du bare gir av pur kjærlighet. Det å vise hverdagskjærlighet tror jeg er kjempe viktig.

Jeg har ikke møtt mange par som ikke krangler. Slik er det å leve tett på et annet menneske. Det kan vel gå en kule varmt for de fleste om en er trøtt, sulten, sliten og generelt mangler overskudd. Da er det veldig lett å rette skytsen mot den som er nærmest. Husarbeidet er det vi krangler mest om i de tusen hjem, og det kan lett bli et symbol for større ting. Å mase på eller bli mast på er ingen god løsning. I bunn og grunn handler det om at vi vil bli sett!


Jeg prøver å klappe og kysse litt på min mann i det daglige, i hvert fall hvis jeg har overskudd. Og det at jeg er helt avhengig av å prate med han gjør biten med samtale enkelt. Selv om det kan gå dager uten at vi får samtalt. Det krangles så busta fyker, men hvem gjør vel ikke det? Det er verre om vi går rundt og bærer på det. Vi har overlevd to babyer og nærmer oss 7-årskrisen, og om ikke annet så skal vi klare oss gjennom det også fordi vi vil.

Foreldreventningspresset tvangstrøye for barna?

Det er ikke lett å være mamma, eller pappa for den saks skyld. Egne og omgivelsene sine forventninger skapes mot bakgrunnene av hva tidligere generasjoner mødre har prestert iblandet hvordan andre mødre lever sitt liv i dag. Perfekt mor, perfekte barn, perfekt hjem og karriere samtidig. Summen blir tyngende.

Det er samtidig et paradoks at vår generasjon bruker mer tid på våre barn enn noen andre har gjort før oss. Vi klarer å organisere hverdagen vår slik at vi får mye tid med barna, selv om både mor og far jobber. Foreldre bruker mer tid på følging og henting, lek med barn, lekselesing og pass og stell i 2010 enn i 2000, ifølge SSBs tidsbrukundersøkelse. Likevel så har vi dårlig samvittighet for all den tiden vi ikke bruker på barna.

Forventningen til oss selv som foreldre er formidable. Når vi først har vår tilmålte tid med barna så skal det være kvalitet og felles lek. Vi hjelper barna med ting som de i utgangspunktet utmerket klarer å gjøre selv, og vi ser det ikke før mønsteret er etablert.

Vi foreldre springer hesblesende og febrilske rundt som tjenere rundt våre såkalte prinser og prinsesser. Rollen som servicearbeidere fortsetter etterhvert som barna blir eldre. De gjennomgår en polstret barndom. Hvilke kravstore og hjelpesløse monstre er vi egentlig i ferd med å utvikle? Vi utvikler en helt avhengig generasjon som får stadig mindre områder å mestre på - som igjen er den viktigste erfaringen for å utvikle god selvfølelse. Barn har fått færre og færre områder hvor de kan få operere uten foreldres tilsyn. Hva gjør det med barna at vi bygger et slikt sikkerhetsnett rundt dem? Hvor tett man skal følge opp barna, er en løpende diskusjon. Jeg tror barn trenger å bli sluppet fri og lære ting på egen hånd. Og daglig lar jeg hjerte fare en anelse opp i halsen mens jeg tillater min datter å finne ut av det selv.

Hvem vet best hva barna våre trenger?

Det florerer av diskusjoner i media om hvordan barnefamilier skal best få regnestykket til å gå opp. De kritiske røstene ovenfor enkeltes valg får mest spalteplass. Noen foreldre kritiseres for at de forventer at livet skal fortsette som før. Andre kritiseres for at de setter bort barna til au pair. Det kan faktisk skade hjerneutviklingen. Jeg lurer på om det kan skade hjerneutviklingen like mye hvis barna derimot er hos en besteforelder eller nabo eller dagmamma for den saks skyld? Fordi vi foreldre trenger hjelp.

Det er så mange forståsegpåere som har en oppfatning om hvordan vi skal velge, og ikke minst hva som er moralsk mest riktig å velge. Få tar seg tid til å undersøke den enkelte families særegne utfordring. På helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi etter hvert vil bli eksperter på våre egne barns behov. 

Likevel så velter ekspertveldet over oss når vi skal ta valg for våre barn. Og ingen er mer mottagelig for kritikk enn mødre som til enhver streber etter å gjøre det riktige for barnet sitt. Når alle andre har en oppfatning av hva som er best for dine barn kan tilliten til egen magefølelse lett bli svekket.

Utfordringen for oss mødre er å stå mot presset av solskinnshistorier som velter over oss i sosiale medier, historier om de som ser ut til å mestre hverdagen mens vi andre leter med lys og lykt etter et ledig sekund i en hektisk hverdag. Sammenligningsgrunnlaget har økt, og gitt næring til vår nærmeste følgesvenn – den dårlige samvittigheten.

Jeg savner en edruelig debatt – som ikke foregår i skyttergravene – om hva som er mulig å få til, og ikke bare hva som er ideelt. Hvorfor viskes det bare om at noen har vaskehjelp, når faktisk stadig flere har det og det alene frigjør utrolig verdifull tid for de enkelte. Hetsingen over au pair ordningen er under pari, med tanke på at denne ordningen faktisk gjør det mulig for mange å ha en to karriere familie. Hvorfor er det galt å betale noen for å få hjelp, fordi alle er ikke forunt å ha to-tre sett besteforeldre og ti tolv tanter og onkler i nabolaget som kan hjelpe til. Kan vi ikke få velge selv?