Er du flink pike?

Bilde er lånt fra bloggen tinteguri.com

Jeg ble inspirert av toppsjef i HP-Norge Anita Krohn Traaseth sin artikkel i Hegnar media: - Jeg er ingen flink pike. Hun mener det er fullt mulig å overkomme flink pike-syndromet og få mer balanse i hverdagen. Så sant, så sant og så viktig! Det er så viktig med rollemodeller som Anita Krohn Traaseth som uttrykker høyt og tydelig et rungende Nei til kravet og forventningen om det perfekte. Og som forteller en annen historie om andre valg, og andre prioriteringer. 

Det er ikke ensbetydende positivt å bli betegnet som flink pike. Bare bruk av ordet “pike” er i seg selv en nedvurdering av en voksen kvinnes verdi. Begrepet “flink” i konteksten flink pike peker på en noe manisk gjørementalitet hvor det er dine prestasjoner som avgjør din eksistensberettigelse. Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. De presterer for å bli sett, og de presterer for å bli likt. Samtidig som de plages av en redsel om at de ikke strekker til, ikke er flink nok. 

Hva og hvor kommer flink pike syndromet fra? Kvinner er fra tidenes morgen oppdratt til at deres verdi avhenger av deres prestasjoner. I gamle dager skulle de prestere i hus og hjem. Særlig barna spilte en viktig rolle. Andre kvinner levde tett på og var dommere i alt hva jenter foretok seg. De vurderte hverandre ut fra en uskreven moralkodeks: du må yte og ofre deg for hus, barn og familie. Kjernen i mønsteret var relasjonen mellom mor og datter hvor moren kontrollerte datteren gjennom å gi henne dårlig samvittighet over alt hva hun gjorde som var galt, og alt det hun ikke gjorde, som også var galt. Som en konsekvens ble datterens selvfølelse pulverisert og hun følte seg utilstrekkelig. Kun ved å yte og prestere hadde hun et visst håp om å oppnå anerkjennelse hos mamma. Den flinke, snille og samvittighetsfulle piken ble skapt. 

I moderne tid har kvinnens verdi og selvfølelse gradvis blitt omdefinert fra prestasjoner i hus og hjem alene, til også skulle prestere på skole og jobb og de fleste andre arenaer i livet. De skal være den perfekte kjæreste, perfekte mamma, ha et hjem som til enhver tid kan illustreres i et interiør blad, ha en topptrent kropp, lage økologisk mat fra bunnen, ha et bredt sett av fritidsaktiviteter osv. Listen over forventninger til seg selv er lang som et ondt år. Og resultatet er den slitne generasjonen. 

Det som bekymrer meg er hvorvidt det er de flinke pikene som er skjebnene bak deltidstallene, sykefraværet og en økende grad av uførhet blant kvinner. Om det er de flinke pikene som såkalt velger å hoppe av karrieren for å søke færre områder å være flink på. De tar dessverre ikke tak i den underliggende årsaken til hva som har gjort dem slitne. De driver symptombehandling.

Det å være litt flink pike er bare sunt. Jeg er enig med Eva Grinde som i en kommentar i Dagens Næringsliv skriver at: “i arbeidslivet ønsker vi oss flere flinke piker av begge kjønn”. Det jeg derimot ønsker å rette et søkelys mot er den flinke piken som vil prestere på alle arenaer, og som sliter seg ut på veien. Er det verdt det?

Vil avslutte med å anbefale Sjur Holsens artikkel Dumskapens kappløp som tar opp det sosiale presset foreldre utsetter seg for - og den berømte tidsklemma. Jeg avslutter med den fordi her er det absolutt en kime til et begynnende opprør for alle flinke piker der ute. Still spørsmålet til deg selv: Er dette strengt tatt nødvendig? Trenger barna at jeg springer rundt dem som en hesblesende servicearbeider. Vi som er vokst opp på 70-tallet er levende bevis på at barna ikke vil ta noe skade av å klare ting selv. Tør du å gjøre et opprør mot det voldsomme forventningespresset rundt deg, men kanskje mest i deg?

Et lite regnestykke

Vi må jobbe mer sier finansminister Sigbjørn Johnsen i forbindelse med framleggingen av Perspektivmeldingen. Jeg forstår godt regnestykket om at vi må jobbe mer for å ha råd til å betale framtidige generasjoners pensjon og opprettholde det gode velferdstilbudet.

Så jeg vil invitere finansministeren til å bli med på et annet regnestykke. Mange kvinner (ja fordi det er gjerne mor som tar denne oppgaven) må ta utvidet velferdspermisjon etter barnet er fylt ett år fordi de ikke får barnehageplass. De jobber ikke og betaler dermed heller ikke inn skatt. Tidligere likestillingsminister Lysbakken løste det med å utvide kontantstøtten til 5000 kroner for ettåringene. En annen måte å innrømme at vi fikser ikke full barnehagedekning.

Hvis derimot finansministeren hadde åpnet opp pengesekken i dag for å sikre rullerende opptak i barnehagen, slik at mor kommer seg i jobb vil det gi mer penger til statskassen i økte skatteinntekter. De økte skatteinntektene vil utgjøre mer enn hva barnehageplassen koster.

Et sted må man jo begynne for å få folket i arbeid – og dette er jo en relativt lavthengende frukt – eller hva herr finansminister?

De vanskelige spørsmålene

Honnør til Tv2 som tar opp de vanskelige spørsmålene, om de vanskelige valgene, i programmet Vårt lille land. De spørsmålene vi ikke selv tør å spørre i redsel for å såre. Og de  valgene vi bare tar fordi vi opplever at vi ikke har et valg. 

Bag/koffert/skilsmissebarna bor annenhver uke hos mor og far. I stedet for at foreldrene - som har satt dem i den situasjonen - flytter fram og tilbake til huset. Foreldrene hadde ikke taklet det sier barna selv. Jeg hadde forventet at barna sa de ikke taklet det, at de mislikte det, men det gjorde de ikke. De sa de selv ikke ville velge mellom mamma og pappa. Det var et valg de ikke ville ta. Forøvrig har de kanskje bare innfunnet seg med sin livssituasjon, og det stresset det medfører.

Slik ettåringene må innfinne seg med å begynne i barnehage, som er tema for neste program. Enda et vanskelig tema hvor barna selv ikke kan svare. Hvor forskning viser at det skaper stress hos barna, men vi foreldre må tro på at dette er best for alle parter. Når vi skulle sende vår ettåring i barnehagen gråt hun ikke, hverken når vi leverte eller hentet henne. Hun smilte heller ikke. Etter tre uker i barnehagen sa de at nå har hun begynt å smile. Da gjorde det vondt i mammahjerte. Jeg tror egentlig ikke at hun har tatt stor skade av det. Samtidig er barn utrolig forskjellig. For noen er nok denne atskillelsen mye vanskeligere for andre.

Begge disse spørsmålene er så utrolig vanskelig fordi mange foreldre opplever de ikke har noen valg - hva gjelder både skilsmisse og barnehage for ettåring. Vi vil helst ikke tenke på hvilken innvirkning det har på barna. Vi vil helst ikke vite.

Hva skjedde på veien?

I dag hadde jeg møte med en leder i et svært spennende norsk selskap som har gjort internasjonal suksess. Han hadde noen interessante betraktninger om forskjeller mellom kjønn på sin arbeidsplass. De har nærmere lik fordeling av kvinner og menn, men ikke på de store oppdragene. Menn stiller seg raskt først i køene når de spennende jobbene kommer opp. Det minte meg om artikkelen som har gått som en farsott over Facebook de siste dagene om Med kuken på rette staden... Kvinnene derimot må de alltid spørre, og de har alltid alle mulige forbehold. De tenker ikke på seg selv. Når utviklet egentlig den forskjellen seg?

Fordi da jeg vokste opp på 80-tallet var karrierekvinnene idealet. Filmen Working Girl med Melanie Griffith, Ally McBeal og de kvinnelige heltene i Lov og rett i L.A var rollemodeller og bevis på hva som var mulig. Madonna toppet hit-listene i gjennom hele 80- og 90-tallet, og ble et symbol på at verden lå foran mine og min generasjons føtter. Vi var overbevist om at vi kunne oppnå hva som helst. Vi hadde kvinnelig statsminister. Kvinner tok gullmedaljer i de fleste sportsgrener, bortsett fra i hopp hvor de ikke fikk anledning til å konkurrere, men det tenkte vi ikke på den gangen. Selv vår dronning krevde sin plass ved sin mann ved Stortingets åpning. Selv om det i mange andre grener av livet var færre forbilder vi kunne strekke oss etter, lot vi ikke det stoppe oss. Vi kunne flytte fjell. Alt var mulig.

Vi skulle ta høyere utdanning, få oss en ordentlig jobb og bli økonomisk selvstendig. Vi var barna til feministene som hadde kjempet på barrikadene for våre rettigheter og muligheter. Vi hadde fått proppet ørene full av alt vi kunne oppnå. Prevensjon var en selvfølge, og vi kunne bestemme selv når vi skulle ha barn. Og det var ikke ennå. Når vi skulle ha barn så skulle vi dele mamma- og pappapermisjon likt. Barnehagen skulle sikre at vi kom oss raskt tilbake til arbeidslivet. Vi tenkte ikke på det, vi bare visste at alt var mulig for vår generasjon - barna av 70-tallsfeministene. Gjennom hele utdanningen var vi flere damer enn menn, bortsett fra i de tyngre realfagene. Alle dører var åpne for oss. Inntil vi kom inn i arbeidslivet. Da begynte realitetene sakte å demre for oss. 

I næringslivet var damene stort sett i mindretall. Færre ble det jo lengre mot toppen du så. De som var på toppen hadde kort levetid. Blant kvinnene som hadde lyktes med å nå toppen var det forøvrig flere som ikke hadde barn. Andre kvinner i lederstillinger uttrykte tvil om topposisjonen var verdt det, eller om det gikk på bekostning av familien. Etter at de får barn svarer mange kvinner motvillig ja. 

Det er svært få menn som snakker om tvil, og om det er verdt det. De snakker ofte om sin kone, men den positive omtalen må ikke nødvendigvis misforstås som et eksempel på et likestilt hjem. Suksessfylte menn omtaler gjerne bakkemannskapet, dvs. sin kone, i svært positive ordlag når de forteller om hva som har gjort det mulig for dem å utrette det de har oppnådd. Svært få kvinner har et bakkemannskap. I hvert fall opplever de ikke det slik. Hvorfor er det egentlig slik? Hva skjedde på veien?

Janteloven = norsk kultur

Bildet lånt av bladet Mamma

Intervjuet av fiolonist og mamma Marte Krogh i bladet Mamma har fått voldsom mye spalteplass og omtale i sosiale medier. For meg har det resultert i veldig mange ulike følelser, og det er vel nettopp det andre også har fått, og som har gjort at saken har fått leve såpass lenge. Følelsene mine kan oppsummeres som forvirring, frustrasjon, tristhet, glede og engasjement.

Jeg ble forvirret når jeg leste i VG  Lisa Tønnes kommentar til intervjuet i VG hvor hun uttalte: "Mammaer bør ikke ta seg sammen. De BØR ingenting." Hva mener hun med det? Er det galt å oppfordre til å trene (som var mye av Marte Krogh sitt faktiske budskap i intevjuet)? Ville hun respondert annerledes om det var Kari Jaquesson som hadde kommet med samme oppfordring? Jeg undrer meg om Lisa Tønne, og veldig mange andres respons til dette intervjuet egentlig mest av alt handler om bare å være i mot??? Fordi når det gjelder enkelte personer, som har tatt konkrete livsvalg som ikke alle er forunt, så tillater vi oss å være i mot uansett hva de sier fordi de nettopp på grunn av sine livsvalg ikke fortjener respekt for sine meninger.

Frustrasjonen oppstår når det jeg observerer i debatten er en gjennomgående mobbing, og det blir tydelig for meg at hvis det er noe som kjennetegner norsk kultur (en annen interessant diskusjon...) så er det dessverre janteloven. Og det er ingenting å være stolt av. Flertallet jakter i flokk, i en heksejakt som ikke gir seg før byttet ligger nede. Vi har ikke lenger bare kjøkkenbordet som arnested for vår skadefro, nå har vi sosiale medier hvor vi kan rope ut vår misnøye så hele verden får det med seg.

Jeg blir forferdelig trist av at misunnelse fører til mobbing som dette i realiteten er. Det er nok dessverre sant at Barn lærer mobbing av sine foreldre. Jeg vil heller anbefale å bruke misunnelsen som utgangspunkt for egen selvransakelse som forfatter av boken Raushetens tid Kathrine Aspaas foreslår i sin kommentar om saken: Ren misunnelse. Hun sier: "Men de som reagerer så sterkt, bør jo også gå inn i seg selv og stille seg spørsmålet «hva i all verden er det hun treffer i meg som gjør meg så forbannet?»

Jeg ble glad når jeg leser tinteguri sine betraktninger om saken: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene. Det koster å stå i mot og det er utrolig viktig at en respektert leder tar til orde mot slik atferd og holdninger! Det er utrolig viktig at noen tar pennen fatt og gjør modige valg. I en tid hvor alle andre jakter i flokk trenger vi mer enn noensinne som lurer trollet fram i solen, og får det til å skamme seg slik at det sprekker. Det er nok flere som er enig med henne, heldigvis, men det er dessverre alt for få som tar seg bryet med å stå opp mot urett.

I gleden av å lese tinteguri sin blogg så kjente jeg mitt eget engasjement vokse, og jeg måtte bare dele mine egne ord og følelser. Jeg vil derfor avslutte med å si at jeg tar sterkt avstand fra mobbing, og det er nettopp det mange har gjort seg skyldig i her. Er det en slik rollemodell du vil være for dine barn?

Foreldreventningspresset tvangstrøye for barna?

Det er ikke lett å være mamma, eller pappa for den saks skyld. Egne og omgivelsene sine forventninger skapes mot bakgrunnene av hva tidligere generasjoner mødre har prestert iblandet hvordan andre mødre lever sitt liv i dag. Perfekt mor, perfekte barn, perfekt hjem og karriere samtidig. Summen blir tyngende.

Det er samtidig et paradoks at vår generasjon bruker mer tid på våre barn enn noen andre har gjort før oss. Vi klarer å organisere hverdagen vår slik at vi får mye tid med barna, selv om både mor og far jobber. Foreldre bruker mer tid på følging og henting, lek med barn, lekselesing og pass og stell i 2010 enn i 2000, ifølge SSBs tidsbrukundersøkelse. Likevel så har vi dårlig samvittighet for all den tiden vi ikke bruker på barna.

Forventningen til oss selv som foreldre er formidable. Når vi først har vår tilmålte tid med barna så skal det være kvalitet og felles lek. Vi hjelper barna med ting som de i utgangspunktet utmerket klarer å gjøre selv, og vi ser det ikke før mønsteret er etablert.

Vi foreldre springer hesblesende og febrilske rundt som tjenere rundt våre såkalte prinser og prinsesser. Rollen som servicearbeidere fortsetter etterhvert som barna blir eldre. De gjennomgår en polstret barndom. Hvilke kravstore og hjelpesløse monstre er vi egentlig i ferd med å utvikle? Vi utvikler en helt avhengig generasjon som får stadig mindre områder å mestre på - som igjen er den viktigste erfaringen for å utvikle god selvfølelse. Barn har fått færre og færre områder hvor de kan få operere uten foreldres tilsyn. Hva gjør det med barna at vi bygger et slikt sikkerhetsnett rundt dem? Hvor tett man skal følge opp barna, er en løpende diskusjon. Jeg tror barn trenger å bli sluppet fri og lære ting på egen hånd. Og daglig lar jeg hjerte fare en anelse opp i halsen mens jeg tillater min datter å finne ut av det selv.

Hvem vet best hva barna våre trenger?

Det florerer av diskusjoner i media om hvordan barnefamilier skal best få regnestykket til å gå opp. De kritiske røstene ovenfor enkeltes valg får mest spalteplass. Noen foreldre kritiseres for at de forventer at livet skal fortsette som før. Andre kritiseres for at de setter bort barna til au pair. Det kan faktisk skade hjerneutviklingen. Jeg lurer på om det kan skade hjerneutviklingen like mye hvis barna derimot er hos en besteforelder eller nabo eller dagmamma for den saks skyld? Fordi vi foreldre trenger hjelp.

Det er så mange forståsegpåere som har en oppfatning om hvordan vi skal velge, og ikke minst hva som er moralsk mest riktig å velge. Få tar seg tid til å undersøke den enkelte families særegne utfordring. På helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi etter hvert vil bli eksperter på våre egne barns behov. 

Likevel så velter ekspertveldet over oss når vi skal ta valg for våre barn. Og ingen er mer mottagelig for kritikk enn mødre som til enhver streber etter å gjøre det riktige for barnet sitt. Når alle andre har en oppfatning av hva som er best for dine barn kan tilliten til egen magefølelse lett bli svekket.

Utfordringen for oss mødre er å stå mot presset av solskinnshistorier som velter over oss i sosiale medier, historier om de som ser ut til å mestre hverdagen mens vi andre leter med lys og lykt etter et ledig sekund i en hektisk hverdag. Sammenligningsgrunnlaget har økt, og gitt næring til vår nærmeste følgesvenn – den dårlige samvittigheten.

Jeg savner en edruelig debatt – som ikke foregår i skyttergravene – om hva som er mulig å få til, og ikke bare hva som er ideelt. Hvorfor viskes det bare om at noen har vaskehjelp, når faktisk stadig flere har det og det alene frigjør utrolig verdifull tid for de enkelte. Hetsingen over au pair ordningen er under pari, med tanke på at denne ordningen faktisk gjør det mulig for mange å ha en to karriere familie. Hvorfor er det galt å betale noen for å få hjelp, fordi alle er ikke forunt å ha to-tre sett besteforeldre og ti tolv tanter og onkler i nabolaget som kan hjelpe til. Kan vi ikke få velge selv?