Vi blir klikkhorer i sosiale medier

Ja, er det ikke det mange er i ferd med å bli? Helt avhengig av at folk klikker likes på innlegget ditt i Facebook eller anbefaler videre noe du har skrevet. Rusen av mange likes har blitt så avhengighetsdannende at mange strekker strikken rimelig langt for å få flere. 

De bruker for eksempel temmelig tendensiøse overskrifter. Slik jeg selv har gjort i dette innlegget, nettopp for å underbygge mitt poeng. Det burde selvsagt stått noe som bedre gjenspeilte innholdet, men da hadde metaforen kanskje ikke blitt tydelig nok?

Det er det flere av de semiprofesjonelle bloggerne spekulerer i, slik en kollega i NHO-felleskapet som har spesialisert seg på Petits. Han har ingen problem med å bli brukt som eksempel i denne saken fordi det kan jo faktisk bidra til flere likes. Det er en rus for han, og han elsker å leke med ord med doble betydninger. Gjerne noe som gir assosiasjoner til sex, eller banneord som i dette eksemplet: Hvorfor ting går til helvete med Norge har fått 124 likes. Se flere av hans petits her.

En tidligere kollega av meg har innrømmet på Facebook at han sletter statusoppdateringer hvor han får færre enn fire likes. Å få likes er blitt viktigere enn det han ønsker å formidle. For Trond Blindheim, rektor ved markedshøyskolen, gikk det så langt at han måtte begå digitalt selvmord. Han ble så avhengig av likes at han opplevde at den personen han utga seg for stemte mindre og mindre med virkeligheten. Han ble utmattet.

Vi kommuniserer, skriver, deler og sprer egne og andres tekster. Fra blogger og fra tradisjonell media. Ofte er twitter først ute med nyheter før det blir plukket opp av tradisjonell media. Papiravisene er utsatt for et enormt press og har årlige nedbemanningsprosesser.

Nettopp derfor har mange spådd tradisjonell media sin død. Mange av dem har ikke funnet den optimale omstillingen til den sosiale verden hvor de fleste av oss opererer. Jeg tror en rask død for tradisjonell media er sterkt overdrevet. Jeg tror at i jungelen av mindre kvalitativt innhold vi finner på blogger og nettforum vil tradisjonell media få en ny vår - hvis de klarer å tilnærme seg brukere og lesere på en mer moderne måte og er sitt samfunnsansvar bevisst.  

Slik som både VG og Aftenposten er, som aktivt jobber for å få 40 prosent kvinner i sine debattspalter. Gjennom dette og tilsvarende initiativ evner de å gjenspeile den virkeligheten og mangfoldet vi faktisk lever i. Og dette er selve kjernen av problemet og utfordringen med sosiale medier - de mangler en pressefaglig og etisk plakat å forholde seg til. Og innholdet blir deretter. Derfor trenger vi fremdeles journalister som hjelper oss å sammenfatte nyhetsbilde i en stadig mer komplisert omverden. 

Det området hvor tradisjonell media kanskje har den lengste veien å gå er å bevege seg fra konfliktorientering til fredsjournalistikk - som Kathrine Aspaas skriver om i boken Raushetens tid. Vi ønsker å lese om de sakene som gjør oss glad. Hva om den politiske medieskapte valgkampen vi er i ferd med å gå inn i kunne gå fra konflikt og forvirring til innsikt og positive saker - som omtalt i en Politisk Vår. Det medium som tar det første skrittet tror jeg har alt å vinne!

En politisk vår?

Fra en kronikk jeg har på trykk i DN 26. mars:

DN hadde lørdag 16. mars en tankevekkende sak om ordets avmakt. Vi kunne lese at stortingssalen nærmest er kjemisk renset for representanter, selv når det er spørretime. Kritikerne hevder den politiske debatten mangler vidd, intelligens og retoriske poeng. 

Jeg tror det politiske ordskifte har en større utfordring: Det høye konfliktnivået.

Folk, og kanskje til og med politikere selv, er lei av politisk skittkasting. Det gir ingen ny innsikt, god følelse eller bedre grunnlag til faktisk å velge parti.

Det er visst en opplest og vedtatt sannhet i politikken at å snakke nedsettende om motstanderen lønner seg. Når du forteller hvilke skrekkelige konsekvenser motstanderens politikk medfører, gir det større oppslutning enn om du snakker om hva du selv vil skape.

Jeg tror det er på høy tid at denne sannheten revideres. Hva om vi heller undersøkte hva som skjer med folk hvis politikere begynte å konsentrere seg om sitt partis politikk, og kun om det? At deres taletid begrenset seg til å snakke med engasjement og entusiasme om sine løsninger? Kunne vi da fått en mildere og varmere politisk debatt - hvor vi leter etter felles løsninger framfor å lete fram argumenter å slå hverandre i hodet med?

Flere sektorer gjennomgår vårtilstander. En vår som er kjennetegnet av en helt ny sårbarhet som fører til en påfølgende åpenhet. Media er et nærliggende eksempel. Huffington Post har for eksempel begynt med en egen seksjon med positive nyheter. Undersøkelser viser at vår hjertefrekvens blir mer stabil når vi leser positive saker. Derfor har de også begynt å presentere overskrifter og nyheter mer balansert. Leser du negative og opprivende saker, så har det motsatt effekt på hjertefrekvensen - og bidrar til en sterkere opplevelse av stress.

I sosiale medier, hvor vi faktisk selv velger hva vi ønsker å lese, så deler mange av oss ofte nyhetssaker, kronikker eller bloggartikler som gir oss en god følelse. Tilbake står tradisjonelle medier, som i flere omganger er utsatt for kraftige nedskjæringer og fortsetter å jakte etter konfliktstoff. Det er også positive trender i norske medier. For eksempel når mediekritikken kommer fra egne rekker, fra seg selv til seg selv, slik det etterhvert gjorde i Marte Krogh-saken.

Det politiske Norge oppleves til tider langt unna vårstemning, selv om solen varmer. Her fortsetter politikere å jakte på uenighet, syndebukker og konflikt. Jo sterkere ordbruk, jo mer sannsynlig at du kommer på trykk eller i tv-ruta.

I USA er det flere vårtegn som inspirerer, selv fra det politiske miljøet. Kongressmedlem Tim Ryan har skrevet boken «A Mindful Nation» hvor han beskriver en nasjon som står på randen av sammenbrudd innen flere sektorer, og at det finnes et alternativ. I stedet for et jag etter resultater og mer produktivitet, må en søke balanse og ha en sterkere tilstedeværelse.

Finnes det norske politikere som kan ta Tim Ryans budskap til sitt hjerte? Som tør å reise seg og fri seg fra lenkene? Fri seg fra sannheten om at det er bedre å snakke negativt om motstanderens politiske løsninger framfor å fortelle om ditt svar. Er det mulig å håpe på en vår for det norske politiske ordskifte? Uten skittkasting? Hvor politikere snakker med varme om sin egen politikk? Leter etter muligheter for felles svar, og stiller undrende spørsmål til andre partier framfor å svartmale de andre? For hva er det verste som kan skje? Kan resultatet faktisk bli en økt respekt for våre folkevalgte, og stolthet over hva de kan skape - i fellesskap?

En ytterligere konsekvens er at det også blir mer givende å være politiker. Kanskje?

Janteloven = norsk kultur

Bildet lånt av bladet Mamma

Intervjuet av fiolonist og mamma Marte Krogh i bladet Mamma har fått voldsom mye spalteplass og omtale i sosiale medier. For meg har det resultert i veldig mange ulike følelser, og det er vel nettopp det andre også har fått, og som har gjort at saken har fått leve såpass lenge. Følelsene mine kan oppsummeres som forvirring, frustrasjon, tristhet, glede og engasjement.

Jeg ble forvirret når jeg leste i VG  Lisa Tønnes kommentar til intervjuet i VG hvor hun uttalte: "Mammaer bør ikke ta seg sammen. De BØR ingenting." Hva mener hun med det? Er det galt å oppfordre til å trene (som var mye av Marte Krogh sitt faktiske budskap i intevjuet)? Ville hun respondert annerledes om det var Kari Jaquesson som hadde kommet med samme oppfordring? Jeg undrer meg om Lisa Tønne, og veldig mange andres respons til dette intervjuet egentlig mest av alt handler om bare å være i mot??? Fordi når det gjelder enkelte personer, som har tatt konkrete livsvalg som ikke alle er forunt, så tillater vi oss å være i mot uansett hva de sier fordi de nettopp på grunn av sine livsvalg ikke fortjener respekt for sine meninger.

Frustrasjonen oppstår når det jeg observerer i debatten er en gjennomgående mobbing, og det blir tydelig for meg at hvis det er noe som kjennetegner norsk kultur (en annen interessant diskusjon...) så er det dessverre janteloven. Og det er ingenting å være stolt av. Flertallet jakter i flokk, i en heksejakt som ikke gir seg før byttet ligger nede. Vi har ikke lenger bare kjøkkenbordet som arnested for vår skadefro, nå har vi sosiale medier hvor vi kan rope ut vår misnøye så hele verden får det med seg.

Jeg blir forferdelig trist av at misunnelse fører til mobbing som dette i realiteten er. Det er nok dessverre sant at Barn lærer mobbing av sine foreldre. Jeg vil heller anbefale å bruke misunnelsen som utgangspunkt for egen selvransakelse som forfatter av boken Raushetens tid Kathrine Aspaas foreslår i sin kommentar om saken: Ren misunnelse. Hun sier: "Men de som reagerer så sterkt, bør jo også gå inn i seg selv og stille seg spørsmålet «hva i all verden er det hun treffer i meg som gjør meg så forbannet?»

Jeg ble glad når jeg leser tinteguri sine betraktninger om saken: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene. Det koster å stå i mot og det er utrolig viktig at en respektert leder tar til orde mot slik atferd og holdninger! Det er utrolig viktig at noen tar pennen fatt og gjør modige valg. I en tid hvor alle andre jakter i flokk trenger vi mer enn noensinne som lurer trollet fram i solen, og får det til å skamme seg slik at det sprekker. Det er nok flere som er enig med henne, heldigvis, men det er dessverre alt for få som tar seg bryet med å stå opp mot urett.

I gleden av å lese tinteguri sin blogg så kjente jeg mitt eget engasjement vokse, og jeg måtte bare dele mine egne ord og følelser. Jeg vil derfor avslutte med å si at jeg tar sterkt avstand fra mobbing, og det er nettopp det mange har gjort seg skyldig i her. Er det en slik rollemodell du vil være for dine barn?

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet

Dette er en spennende bloggstafett som jeg herved tar utfordringen og henger meg på - oppfordrer også andre bloggere til å kopiere denne teksten til sin blogg:

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar i år ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Det skal være med en creative commonslisens her som jeg sliter med å få inn, så skriver inn teksten i stedet:
Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Om å være et annet sted

Alf Ole Ask, Aftenpostens USA-korrespondent, har et glimrende innlegg i Aftenposten i dag under fanen Akkurat nå: Må jeg vite det? Han skriver om hvordan sosiale medier for noen har tatt helt vekk oppmerksomheten fra det å være tilstede Her og Nå:

"Trangen til å formidle livet sitt gjør at det til slutt ikke finnes private soner igjen. I tillegg er vi ikke lenger til stede der vi fysisk er – selv i fødestuen. Moderne mennesker er alltid et annet sted. På Facebook, for eksempel."

En viktig påminnelse for alle de som lar teknologien ta overhånd over livet. Det burde rope et lite varsko når folk "opplever" Grand prix finalen eller fotballkampen gjennom twitter-strømmen. Jeg mener ikke at alternativet er å slutte å kvitre, kommunisere på facebook eller uttrykke sin mening om dette og hint på en blogg eller en annen kanal. Jeg mener vi alle må reflektere over hvilken rolle Internett har i livet vårt, og hvorfor vi bruker de ulike nettsamfunnene. At vi selv må bestemme over teknologien - ikke motsatt.

Jeg kan herved love at jeg IKKE vil dele på twitter, på noe annet nettsted, selv ikke med mine venner om hvor stor åpning jeg til enhver tid har under fødselen. Der, og så ofte som jeg ellers klarer, vil jeg prøve å leve livet mitt så mye som mulig i nuet! Mitt motto vil fortsatt være: Det er NÅ du lever!

Ord nr. 1 million på engelsk

Web 2.0.

Tilfeldig? Neppe...

Enkelhet - Enkelhet - Enkelhet

Nok en gang imponerer NRK beta meg med sine eksepsjonelt gode evner i å kommunisere og forenkle budskap - slik at allmennheten også kan forstå. Fildeling (og pirate bay-saken) er komplisert - og NRK beta gjør det enkelt - hvilket det nettopp handler om. Når plate- og innholdsindustrien begynner å skjønne at det er enkelhet de må selge - vil vi kanskje vurdere å kjøpe.

Les og lær av NRK beta sin analyse på hvorfor film- og plateindustrien ikke har noen som helst grunn til å feire at Pirate Bay-gutta ble felt! De har vel ikke oppnådd annet enn våte bukser.

Inspirerende om sosiale medier

I dag har jeg to ganger blitt meget inspirert av Øyvind Solstad, redaktør i Nrk Beta. Han holdt et meget inspirerende innlegg om sosiale medier for NHO og landsforeningene i dag.

Jeg har sjeldent sett og hørt bedre metaforer for menneskets jakt etter det enkle som igjen blir vår vane. De virksomhetene som ikke skjønner det vil bli tatt av dragsuget. Så enkelt er Kunderservice 2.0:

"Folk forventer å delta
Folk forventer å bli hørt
eller så drar de et annet sted."

Solstad har også et innlegg i dag på NRK beta om Forskjellen mellom å tale, lytte og samtale. Han skriver blant annet om president Barack Obamas første nettmøte. Det er nylig vedtatt en lov i USA som tillatter den amerikanske presidenten å kommunisere på nye plattformer… For første gang i historien har det amerikanske folket kunne legge inn sine spørsmål til presidenten og det kom inn over 100 000 spørsmål!

Solstad mener kritikken mot presidenten på at han bare svarte på et fåtall av spørsmålene er noe underlig:
”Tenk deg at du har en liten datter som kommer inn til deg og er misfornøyd med et eller annet. I det hun begynner å snakke går du inn på arbeidsrommet ditt og lukker døra. Og slipper henne ikke inn selv om hun ber om det.

Tenk deg heller at du lar henne fremføre sine klager mens du lytter interessert, uten gi henne hverken rett eller motsi henne. Bare lytte og høre hva det er hun har å si.

Mitt retoriske spørsmål er: I hvilken situasjon tror du hun følte seg best?”…

Han stiller også spørsmål om hvorvidt norske politikere sine forsøk på sosiale medier vil lykkes. ”Mange politikere bruker de nye sosiale mediene på en usosial måte: De snakker bare ut, men svarer ikke”.

Skal du benytte deg av sosiale medier som en kanal, uansett om du er politiker eller toppleder, er det første kravet at du er GENUIN! Er du ikke ekte kan du like godt holde deg unna. Om du holder deg unna vil du ikke lenger være der det skjer...

Å sette dagsorden

Dagbladet skriver i dag at Bloggere senket regjeringens blasfemi-forslag. Mange bloggere har skrevet om saken og engasjert seg. Marian har skrevet et flammende innlegg til forsvar for ytringsfriheten. Tore O. startet til og med en facebook-aksjon mot blasfemiparagrafen, som fikk 776 medlemmer.

I gamle dager (nærmere bestemt 15 år siden…) så mobiliserte vi til store demonstrasjoner i gatene når det var noe vi var sinna på. Jeg kan ikke huske at noen av de flotte opptogene flytter verken fjell eller komma. Men moro var det.

Den yngre generasjon kritiseres for at de ikke er samfunnsengasjerte. Realiteten er at Internett har ført til nye former for politisk engasjement. Dette viser en ny SIFO rapport om Ungdom, politikk og internett. Dagens ungdom anser seg som samfunnsinteresserte.

Det å engasjere seg i et parti oppleves som en forpliktelse og tar for mye tid. Det å melde seg inn i et politisk parti krever at en må være lojal til alle partiets standpunkter. Dette er problematisk for en generasjon hvor egne meninger og individualisme står sterkt. De siste års utvikling av sosiale medier har åpnet opp for en mulighet for aktivitet som i større grad virker engasjerende og mobiliserende på ungdommen.

Internett åpner opp for muligheten til å delta og ytre seg på måter som passer de fleste ungdommene bedre enn deltakelse i ungdomsorganisasjoner. På Internett er det enklere å få utløp for et behov for å ytre seg og engasjere seg i aktuelle spørsmål, og terskelen er lav. Nettet fungerer som et viktig mobiliseringsverktøy i forhold til politisk engasjement. Det er også en treningsarena hvor ungdommen kan få testet ut meningene sine.

Tore O. er ikke lenger en ungdom, men han gjør som ungdom og kanaliserer sitt engasjement – og andres – gjennom nettkampanjer. Og det funker.

Alt henger sammen med alt

I hvert fall spiller sammenhenger stor betydning. Årsaken til senskader hos tannlegeassistenter som har jobbet med kvikksølv kommer ikke alene av kvikksølvet. Hvis det var sant så ville alle tannlegeassistener ha samme skader. Årsak - virkning er slutninger som ikke fungerer på komplekse problemstillinger. Like fullt er det lett å ty til slike enkle slutninger, og det brukes ofte i politisk retorikk - spesielt av FRP. Problemet er at det virker fordummende på folk.

En tidligere professor av meg fra Australia skrev i 2000 en artikkel om hvordan Kosovo krigen ble presentert i australsk media. Hans kritikk var nettopp at krigen ikke ble satt i sammenheng med et større geografisk område, og med gamle historiske skillelinjer i et nabolag som i flere ti-år var herjet av krig. Dette ble ytterligere tydeliggjort med at kartene som ble brukt i media kun var begrenset til Kosovo, og ikke nabo-landene. For australere, hvor mange har sine forfedre fra for eksempel gamle Jugoslavia, ville en presentasjon av sammenhengene sannsynligvis gitt mer nærhet til konflikten fordi den foregikk i et nabo-land.

Kontekst er alt er overskriften på en sak fra NRK beta. Den illustreres med et bilde av Israel fra Visual Wikipedia, som ligner de gode gamle tenkekartene. Visual Wikipedia rangerer emner etter viktighet, og du kan på hver av områdene klikke på relaterte emner til Israel. Interessant å se hvordan Israel linkes opp til alt hva det ikke er, og alt hva de er motstander av. Samtidig er det alle disse motsetningene som gir oss kunnskap om en helhet som er nødvendig for å forstå delene.

Visual Wikipedia guider sine lesere/brukere inn i hvilken sammenheng du kan forstå en problemstilling. Virkelig et veldig nyttig hjelpemiddel. Noen hjerner er også skrudd sammen sånn at slike tenkekart gir dem et bedre "bilde" av en sak og en situasjon enn bare å lese. Du får dessuten et raskere oversiktsbilde.

NRK Beta har et meget godt eksempel på hvorfor å sette noe i sammenheng er viktig; en artikkel på nrk.no hvor utenriksministeren ber Israel trekke ut styrkene. De mener NRK i denne saken burde hatt en rekke med videoer med nyhetsinnslag fra konflikten, lenker til bakgrunnsmateriale, kart, tidslinjer og brukergenerert innhold.

Media har et viktig ansvar i å bidra til at vi som lesere får satt en sak i en større sammenheng og en utvikling som NRK beta her nevner ville være veldig positivt. Utviklingen av Web 2.0, og en mer intelligent web åpner også for at bloggere og andre aktive nettkommunikatører kan bidra til en mer systemisk forståelse av omverden. Og kanskje kan vi alle slik bidra til det omvendte av fordummingen av samfunnet.

Bloggeren i deg

Det er morsomt å følge med på ulike bloggetrender. Ida Wulff ble 5 desember lansert som Norges blogge-prinsesse av Kampanje. Jeg ble nysgjerrig på bloggen hennes, og leste noen av innleggene hennes. Det er en slags dagbok blogg, som min slektning Siri (i blogg-verden bedre kjent som pseudologos) var sterkt skeptisk til i et innlegg for en tid tilbake. Oppsummert handler Idas blogg om shopping, sminke, klær og hverdagslige ting. Hun har 8000 treff om dagen! Jeg undrer meg på hvorfor den er så populær. Er det for at hun gir av seg selv - spesielt i bilde-format - og det vekker kikkeren i oss? Må også legge til at hun skriver bra.

Erik Solheim skrev på NRK beta at Forrester har gjort en undersøkelse som viser at bare 16% av de spurte stoler på bedriftsblogger. Solheim påpeker at "en bedre konklusjon etter undersøkelsen kunne vært: bare 16% av bedriftsbloggene er vellykkede." Ida er en suksesshistorie som mange virksomheter innen klær og sminke vet å kapitalisere på. Hun har begynt å tjene penger på bloggen sin gjennom massiv produktplassering. Hun har også planer om å starte egen web-butikk. Kanskje noe å lære for enhver - at skal du nå gjennom som virksomhet i bloggsfæren - personifiser det. Selv sitter jeg i styret i en tankesmie LibLab hvor vi skal begynne med en felles blogg. Det blir interessant å se hvordan det utvikler seg.

Jeg blogger for å gi uttrykk for tanker og meninger og dele kunnskap. Jeg leser andres blogger fordi de gir meg ny kunnskap, nye refleksjoner og perspektiver. Nye tanker kan også oppstå gjennom bilder. At et bilde kan si mer enn 1000 ord er Buster et godt eksempel på - bloggtips fra kollega Hege som har fargefilm i hue.

Det som er herlig med bloggverden er at det er rom for ytringer for alle og enhver. Det er herlig at vi alle har hver vår måte å uttrykke oss på som igjen utvikler seg over tid. Jeg blir glad av at stadig flere kaster seg inn i bloggverden, og det beste er at det alltid er rom for flere. Ja til mangfoldet. La det boble.

Amerikanske valgkampen på nett

Natt til i går gikk den tredje og siste debatten mellom McCain og Obama på tv i USA. Hele presidentdebatten er nå lagt ut på YouTube. Den opprinnelige grensen for vidoer på YouTube var på ti minutter. Presidentdebatten er på 90 minutter. Videoen med hele debatten har 920,542 seere i skrivende stund.

Valgkampen i USA er for alvor flyttet over på nettet. Eksperter mener det gjør at yngre velgere engasjerer seg mer - fordi det er et naturlig sted for dem å delta. Obama satser spesielt mye ressurser på nettsatsingen. Her er en egen Obama blogg.

Det blir spennende å se hvordan den norske nettvalgkampen 2009 vil utarte seg. Statsministeren er allerede på facebook. Han har foreløpig bare 11 853 supportere. Hvilket ikke er mye å rope hurra for. Deltagelse på nettet krever at politikerne fremstår som troverdig, genuine og ekte. Og hvis nettet ikke er et naturlig sted for politikeren å agere så vil det lett bli en flopp.

Selvopptatt på Facebook?

Jeg synes det er interessant å studere og diskutere adferd og deltagelse på ulike nettsamfunn. Hva bruker vi tiden på, hva er viktig for oss, hva får vi ut av det - og på bekostning av hva? Nettsamfunn har også blitt et yndet studieobjekt for stadig flere forskere. Det er få av de som har noe nytt og spenstig å komme med for å beskrive oss sosiale nett-brukere. Noe som vi ikke visste om selv.

Nå kommer de mer sensasjonsrettede forskerne på banen. Noen amerikanske forskere har kommet fram til at profilen din på nettstedet Facebook kan fortelle noe om hvor narsissistisk du er.

I samme artikkel tar Berit Skog ved NTNU og avdramatiserer bildet noe. Hun synes ordet narssistisk gir en negativ assosiasjon. Hun peker på at: "Normene for å eksponere seg selv har forandret seg. Dette er mer godtatt i yngre generasjoner, og er så vanlig at alle gjør det. Den nye teknologien har fasilitetene som muliggjør det."

Jeg er på facebook, Linkedin, Plaxo og har egen blogg. Og jeg føler meg ikke spesielt narssistisk. Jeg ser flere av disse kanalene som en sosial arena, hvor jeg kan holde kontakt med venner og bekjente. Og dele tanker og ideer. Hva handler det om for deg

Blogging i verden og i Norge

En global undersøkelse viser at det kommer 900.000 ferske innlegg i døgnet skriver Kampanje. I både USA og Asia har bloggerne blitt en høyst sentral del av mediebildet. Under de amerikanske partienes landsmøter rigget Google opp egne pressesenter for bloggerne, med plass til de omkring 500 akkrediterte bloggerne. Les også: Varter opp bloggerne

En tredel av alle amerikanske kvinner leser eller skriver blogg. Det bør bekymre tv-stasjonene, mener bloggeier. Enig sier denne bloggeren - det er TV'en som taper i konkurransen om min tid.

Også norske bloggere kan både få og ta en mer aktiv rolle i det norske mediebildet - se min egen sak under om media oppe til debatt.

En undersøksøkelse fra søkemotorselskapet Technocrati viser at den globale bloggingen skjer i et ekstremt tempo. I gjennomsnitt registrerer selskapet 900.000 blogginnlegg i døgnet. Det tilsvarer 10 blogger i sekundet, døgnet rundt, skriver Computerworld Danmark.
Ifølge Technocrati fanger den voksende bloggsfæren også opp stadig mer reklamekroner. Hver av bloggene omsetter i snitt for 6.000 dollar i året, uavhengig av lesertall. De bloggene som har minst 100.000 månedlige lesere har en årsomsetning på 75.000 dollar. Med et slikt reklamesalg er det fullt mulig å leve av å skrive blogger. Kanskje ikke like aktuelt i Norge enda...

10 tips for nye bloggere

Jeg synes blogging er morsomt. Og jeg prøver å inspirere andre til å teste denne kanalen for å få utløp for sine tanker og engasjement. For de av dere som vurderer blogging, men trenger det lille ekstra puffet anbefales denne danske web-siden med gode råd for blogging. Jeg fikk forøvrig tipset til siden fra en som jeg tror om kort tid selv vil benytte seg av rådene og etablere egen blogg :-) Lykke til!

Media oppe til debatt

Det er en interessant diskusjon i gang om media, spesielt i Aftenposten sine debattsider.Viser til egen sak om Innsikt vs. Informasjon.

Heidi Nordby Lunde - i Bloggverden bedre kjent som Vampus - skriver i Aftenposten i dag: Vokterne ingen vokter. Hun tar opp problemet med at det mediekollegaer i mellom settes lite kritisk søkelys på hverandres virksomhet. Vampus tar opp forventningen om at uavhengige bloggere skulle bli en form for femte statsmakt som overvåker mediene. Og realiteten - at det er få bloggere som hverken setter dagsorden eller selv driver egen gravejournalistikk.

Jeg er optimistisk på bloggernes vegne. Jeg tror og håper at flere kan se blogging som en interessant og egnet kanal for å sette ord på sitt engasjement. Sette ord på hva de tenker og føler om det som skjer i samfunnsdebatten. Og gjerne starte nye debatter, eller være alternative stemmer i den pågående debatten. Jeg håper media vil være åpne og nysgjerrige på disse nye stemmene. Og at disse stemmene kan bli invitert inn i de offisielle debattene. Utfordringen er herved sendt.

Vil også vise til Aftenposten sin egen debattredaktør, Knut Olav Åmås sin kommentar i dagens Aftenposten: "Når boken blir en vare". Enig! Jeg er sterkt kritisk til medias omtale av selv-biografiene. Jeg har ofte lurt på hva som er hensikten til selv-biografen. Det kan umulig være penger som er inspirasjonskilden. Det er ikke mange bøker i denne kategorien som selger mer enn 1000 stykk. Det vi vet er at media gir uforholdsmessig stor spalteplass og Grosvold gir mengder av føleplass for stemmen til selv-biografen. Hvor selv-biografen alene får brette ut om sin versjon i detalj - uten at en eventuell motpart får anledning til å svare opp og gi sin versjon. Vil media rette et kritisk søkelys mot denne praksisen?

Om det å blogge

Jeg har ikke tenkt lenge på det å begynne å blogge, men jeg har både tenkt og diskutert det mye i de siste ukene. Jeg bestemmer meg vanligvis ganske fort. Og ofte ved hjelp av slående argumenter. Det var som når jeg kjøpte min første leilighet i 2001 - hvilket var relativt sent. Jeg hadde den oppfatningen at det å eie var skummelt, at jeg ble låst og mistet friheten min. Mange fastslo de vanlige argumentene om at det er lurt å kjøpe osv. Før Inger Lise Stieng kom med det åpenbare argumentet: Du kan jo faktisk bare selge hvis du ikke ønsker leiligheten lenger, og i mellomtiden har du sikkert tjent noen kroner. Smart; jeg kjøpte leiligheten.

Og på mandag spiste jeg lunch med Stein Arne Nistad hvor jeg uttrykte min usikkerhet vedrørende om blogging kom til å ta mye tid, for eksempel fra andre saker som jeg skulle skrive. Han sa jeg rett og slett kunne bruke bloggen til å prøve ut ideer og - i oversatt betydning -sette ned guarden i forhold til mine egen forventninger til innhold. Lurt; nå er jeg blitt en blogger.

Og jeg har lyst til å bruke denne kanalen til å dele mine tanker, ideer, frustrasjoner og gleder.