I 1999 bodde jeg i Sydney. Jeg elsket byen samtidig som jeg innså at jeg aldri kan bo her. Det er et maskulint samfunn hvor kjønnene er delt langs gamle tradisjonelle kjønnsrollemønster. Australia henger etter utviklingen i de fleste europeiske land. Ikke noe for meg som forventer å bli behandlet som en likeverdig. I ettertid har jeg også innsett at jeg så på det australske samfunnet med grønne øyne. Jeg så et fungerende multikulturelt samfunn. Sannheten er at det er like mye segregering her som noe annet sted, det er bare flere fargenyanser. I 1999 lyktes dessuten statsminister Howard å legge ned alle aktiviteter for å fremme multikulturelt samarbeid.
Jeg lærte mye om aboriginene (de australske urinnvånerne) og opplevde en større åpenhet om de utfordringene som var knyttet til dem enn det jeg kjenner til om samebefolkningen i Norge. Samtidig sa det australske folket i en folkeavstemning Nei til å endre grunnloven – hvor det fremdeles står at Australia var et ubebodd land når engelskmennene ankom hit. De sa i samme folkeavstemning Ja til at den engelske dronningen fremdeles skal regjere over dette landet på den andre siden.
Jeg innså ikke den gangen at det er like mye rasisme her – kanskje mer – enn det du finner hjemme. Kanskje fordi jeg ikke ønsket å se det.
Sydney var så fantastisk på grunn av det deilige klimaet. I realiteten har hullet i Ozon-laget ført til at 50 % har hudkreft. Du kan ikke gå utendørs uten solkrem. Jeg elsket strendene og de uendelige mulighetene til å bade. Det anbefales faktisk at en bader kun på strender hvor det er livvakter, at du unngår å bade 24 timer etter at det har regnet, at du kun er ved land. Hvorfor? Det er hai overalt.
Jeg var forelsket i Sydney og forelskelse gjør blind. Jeg så bare det jeg ville se. Byen er like vakker nå – selv 11 år etter – men jeg har tatt på nye solbriller. Det anbefales og skifte ut brillene inn i mellom.
