Beklager - det vanskeligste ordet?

I går beklaget Knut Storberget ovenfor Stortingets kontrollkomite for alt det som gikk galt den 22. juli. Han beklaget på det sterkeste. Han beklaget nok på vegne av veldig mange. Han beklaget for de som ikke ville beklage. Han beklaget for de som var redd for konsekvensen av å beklage. Han tok ansvar for de som selv følte de ikke hadde ansvaret, og for de som kanskje burde tatt ansvar. 

For de som er døde hjelper ingen beklagelse, men for alle de som overlevde og for de pårørende håper jeg det kjennes litt lettere at Storberget beklager. Forhåpentligvis må det også være en lettelse for Knut Storberget å beklage. 

Fordi det er det gode med å beklage, det gjør litt bedre for begge parter. Både for de som opplever at de er gjort urett mot, og for den som har og tar ansvaret. Likevel så har det blitt så utrolig vanskelig å beklage. Beklagelser har fått så store konsekvenser. Har du en ansvarlig rolle så er det å beklage nesten ensbetydende med å trekke seg. Beklager man urett mot folkegrupper (rom-folket, jøder eller samer) så innebærer det ofte økonomiske kostnader (og det skal det selvsagt fortsatt gjøre). Beklager du ovenfor enkeltpersoner så er det som om du mister ansikt.

Det er på tide å snu alle disse negative konsekvensene til positiv læring. Kathrine Aspaas skriver om det å være  feiltasktisk. "Å være feiltastisk, for en organisasjon eller et individ, betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig". Det er ganske så genialt. I stedet for å lete etter andre syndebukker så kan vi begynne med å innrømme våre egne feil, omfavne våre feiltrinn, ja til og med lære av dem, og bli bedre mennesker.

Jeg synes vi skal begynne å heie på de som innrømmer sine feil, og beklager dem - helst uten forbehold. Slik Knut Storberget gjorde i går. Slik Liv Signe Navarseter faktisk gjorde ovenfor senterungdomsleder Sandra Borch. Hun beklaget sitt sinne, og etterhvert var det også uten forbehold. Hun sa til og med at nå skal hun endre "hvordan hun møter folk". Hun har lært.

Jeg startet gårsdagen med å beklage selv. Jeg hadde kommet med en sleivete bemerkning i en e-post og det ble tatt ille opp av mottakeren av omtalen. Jeg beklaget uttalelsen, og forhåpentligvis vil han som fikk min beklagelse oppleve etterhvert at han blir litt mindre sint. 

Er det noen som fortjener en beklagelse fra deg? Har du gjort noen feil du kan ta ansvar for? Prøv, og jeg tør nesten vedde på at det vil kjennes litt bedre. 

Det moderne paret og kjærligheten

I løpet av kort tid så har jeg opplevd at det er fem par i mine omgivelser som har brutt opp etter flere år og flere barn sammen. Det er alltid trist når kjærligheten tar slutt, og det store spørsmålet er hvorfor gjør den egentlig det? Like mye for egen medisin vil jeg dele noen tanker om hva det moderne paret trenger. Det er enkelt å si at kjærligheten må få næring, ellers vil den som blomsten visne hen. Hva er det da som gir næring til forholdet? Det er et kort svar og det er samtale, samtale, sex og mer samtale.

Også er det et lengre svar, som begynner med at forholdet må jobbes med. Se det som en jobb, brett opp armene og yt en ekstra innsats. Fordi det er ingenting som kommer av seg selv, og spesielt ikke i en hektisk hverdag etter at den største forelskelsen har lagt seg.

Jobben går i å sette av tid til hverandre i hverdagen og ikke la din partner bli salderingsposten som du er for sliten til å gi noe til etter at du har krysset av tid med barna, venner, trening, bok, tv, sosiale medier osv. 

Når jeg observerer forhold rundt meg så blir jeg spesielt glad over å se små tegn på kjærlighet som at noen gjør det lille ekstra for sin kjære, lager en kopp te, henter ett pledd eller gir små kjærtegn. Disse små tingene som du ikke forventer noe tilbake fra, men som du bare gir av pur kjærlighet. Det å vise hverdagskjærlighet tror jeg er kjempe viktig.

Jeg har ikke møtt mange par som ikke krangler. Slik er det å leve tett på et annet menneske. Det kan vel gå en kule varmt for de fleste om en er trøtt, sulten, sliten og generelt mangler overskudd. Da er det veldig lett å rette skytsen mot den som er nærmest. Husarbeidet er det vi krangler mest om i de tusen hjem, og det kan lett bli et symbol for større ting. Å mase på eller bli mast på er ingen god løsning. I bunn og grunn handler det om at vi vil bli sett!


Jeg prøver å klappe og kysse litt på min mann i det daglige, i hvert fall hvis jeg har overskudd. Og det at jeg er helt avhengig av å prate med han gjør biten med samtale enkelt. Selv om det kan gå dager uten at vi får samtalt. Det krangles så busta fyker, men hvem gjør vel ikke det? Det er verre om vi går rundt og bærer på det. Vi har overlevd to babyer og nærmer oss 7-årskrisen, og om ikke annet så skal vi klare oss gjennom det også fordi vi vil.

Kunsten å si nei

Er du flink til å si nei? Det er ikke jeg. Det er som om hele kroppen min stritter i mot. Sikkert fordi jeg, i likhet med de fleste andre, helst vil gjøre folks til lags. Samtidig ble jeg litt nysgjerrig på begrepet når jeg leste boken til Jesper Juul som har inspirert dette innlegget: “Kunsten å si nei - med god samvittighet”.

Ordet Nei oppleves som utfordrende, fordi ordet ja har slik en symbolsk kraft over seg. Vi sier et rungende Ja til den vi gifter oss med, og ordet Ja overstrømmer vårt ansikt når vi hilser vår nyfødte første gang - og veldig lenge etterpå. Hele vår eksistens er drevet etter å fortjene ja-ordet fra andre mennesker. 

Fra fødselen sier vi derimot instinktivt nei, uten ord, når det er noe vi ikke ønsker. Min 9 måneder gammel baby har usedvanlig morsomme ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser når han mener nei. Dette avlæres vi raskt. Som voksen har vi mistet helt kontakten med neiet. Det er gått så langt at vi ofte kan ta barns nei som personlig, selv om barn faktisk bruker ordet nei i sin identitetsbygging, for å fortelle om grensene sine.

Juul sier, og jeg runger i: Vi må lære oss å si nei til andre, fordi vi gjennom det sier ja til oss selv. De aller fleste foreldre vil helst si ja til barna sine - bestandig. Generasjonen før oss hadde motsatt strategi i følge Juul: de sa alltid stort sett nei for sikkerhets skyld. Mens foreldre fra 90-tallsgenerasjonen og fram til i dag sier nesten alltid ja for sikkerhets skyld.

Nei er det vanskeligste svaret i verden. Samtidig er det viktig å huske på at vi ikke blir mere likt av andre om vi sier ja, når resten av kroppen og sjelen faktisk både mener nei, og trenger å si nei. Vi blir mer respektert hvis vi klarer å uttrykke nei på en genuin, ekte og autentisk måte.  Vi sier ja, men mener nei, og da blir det tja. Vi sier ja, og ender opp med å bli sliten.

Kunsten å si nei handler egentlig om noe så enkelt som å si ja til deg selv! Jeg vil også gi en hyllest til ordet ja, når det er genuint og ekte. Våg derfor også å si ja! Det er like viktig som å si nei. Si ja til alt som gjør deg glad, og si nei til alt det andre.