Fra en kvinnes dagbok

"Da jeg var 20 år og mor var blitt enke, det var det tristeste år jeg har opplevd, følte jeg meg av forskjellige årsaker uvel, trist og ble magrere dag for dag, så jeg minte nok om et skjelett, i det hele tatt følte jeg at jeg måtte ta meg til noe annet.

Jeg fant på å reise til København for å utdanne meg i maling på forskjellige ting, og gyldenlær. I februar ankom jeg til Kongens København og tilbragte der en deilig tid, rik på opplevelser og inntrykk. ----kom hjem i mai, som et annet menneske med mot og virkelyst i brystet. Så begynte jeg med elever og lærte meget av det, lagde mig penger opp og foretok 1 1/2 år efter en liten tur til København igjen-----Jeg var der kun i 5 uker, men hadde godt utbytte. Flere og flere elever fikk jeg og syntes utmerket om min  beskjeftigelse, da jeg følte mig så uavhengig.

Vinteren 1893 drog Stephanie og jeg til utlandet sammen, jeg for å utdanne mig videre. Først via København, så dampskip til Stettin og derfra med jernbane til Berlin hvor vi innlosjerte oss på et pensjonat nær Thiergarten. Så begynte livet først for alvor med lærdom og fornøyelser. Nesten hver aften i operaen eller de forskjellige teater.----Og så endelig hjemme igjen i Observatoriegade 10 i juli.-----Sommeren gikk, jeg hadde for min part temmelig travelt, da jeg utførte en stor bestilling for fru Bruun i Tønsberg, bestående av 12 stoler, lenestoler og sofa i lær."

Dette er utdrag fra min oldemor Ragna Tschudy dagbok. Hun var født 1868 og død 1963. I 12 år drev hun malerskole i Kristiania før hun giftet seg i 1902 og de flyttet til Trondhjem. Hun møtte min oldefar Kristoffer i 1898 da han var asssistentlege hos distriktslegen. Hun hadde forspist seg på hummer på besøk hos sin tante Augusta og sendte derfor bud på lege .Etter at hun ble enke i 1917, drev hun i 16 år malerskole i Trondheim. Her underviste hun også i gyldenlærsarbeide, porselensmaling og silkemaling.

I 1898 leverte hun arbeider til Bergensutstilling og fikk bronsjemedalje. I 1899 reiste hun på ny studietur. Denne gang til København, Dresden og Berlin. 

Hva er det med norske kvinner?

I år som vi feirer 100 år med stemmerett for kvinner er det betimelig å stille spørsmål på hva annet norske kvinner har oppnådd. Og det er mye å velge mellom. Jeg har valgt å se på noen av paradoksene knyttet til det som har med kvinner, utdanning og karriere (valg).

Fra 1985 til 2010 har antallet kvinner med lang, høyere utdanning mer enn seksdoblet. Veksten for kvinner er mer enn tre ganger så stor som veksten for menn. I 2010 var andelen kvinner med høy utdanning større enn andelen menn med høy utdanning. Det gjelder i alle aldersgrupper. Men bare syv av ti jusstudenter er kvinner, mens nesten ni av ti partnere i de store advokatfirmaene er menn.

Revisjonsselskapet PwC har gjort noen internasjonale sammenligninger. PwC Norge har 10 prosent kvinnelige partnere og 11 prosent kvinner i ledelsen. Dette til tross for at de har lik rekruttering av kvinner og menn i starten av karrieren. PwC Tyrkia har 20 prosent kvinnelige partnere og 50 prosent kvinner i toppledelsen. Dette til tross for at bare en av fire kvinner er i arbeid i Tyrkia, og de færreste har høyere utdanning.

Norge er i følge OECD og FN verdens mest likestilte land, men likestillingen har ikke nådd toppen av arbeidslivet. I følge den ferske Eliteundersøkelsen er tre av fire norske toppledere menn. Kvinner styrer kun syv promille av verdiene på Oslo Børs. Til tross for at like mange kvinner og menn har høyere utdanning, er færre en én av fem toppledere kvinner. Størst andel kvinnelige ledere finner vi i mellomsjiktet, spesielt innen undervisnings- og omsorgssektoren.

Ferske tall fra USA viser at fra 1997 til 2011 har andelen unge kvinner som sier at karriere er svært viktig økt med ti prosentpoeng. Andelen unge kvinner som vektlegger karriere overgår dermed andelen unge menn som gjør det samme. I Norge er kvinner med lederambisjoner langt lavere. En undersøkelse fra Norstat i 2011, utført for Abelia, viser faktisk motsatt fortegn: 40 prosent menn vil bli leder, men bare 27 prosent kvinner har lederambisjoner.

Norge har høyt utdannede kvinner og generøse velferdsordninger for foreldre. Likevel kan vi ikke vise til en større andre kvinnelige ledere. Norske kvinner er mer kjønnsdelt i sine karrierevalg enn de fleste av våre europeiske søstre. Hvilket også innebærer at mange norske kvinner ender opp med deltid, frivillig eller ufrivillig. 

Hva er det egentlig med norske kvinner? Hvorfor vil vi ikke karriere? Eller er det noe som skjer på veien mot toppen?

Hvilket samfunn vil vi ha?

Jeg var litt skeptisk til kineseren som stakk kamera inn i vogna til min sovende baby på ferie i Thailand. Det må da gå an å respektere grensene, selv til et barn som ikke kan snakke. Jeg var også litt skeptisk til russeren som ignorerte meg når jeg ba om hun kunne flytte seg bare bittelitte grann. Det må da gå an å ha folkeskikk. Jeg må innrømme at jeg også er litt skeptisk til naboene som har så innmari høyt gjerde rundt huset sitt. Hva vil de egentlig skjule? Det betyr ikke at jeg er skeptisk til alle kinesere, russere eller naboer.

Det er imidlertid den feilen mange gjør. Vi generaliserer en enkelt persons atferd til å gjelde en hel gruppe, slik butikkekspeditørene gjorde når de så Adrian kom inn. De fotfulgte han for å forsikre seg om at han ikke stjal. Han var jo 18 år, og mørk i huden. Han hadde ikke utført noen annen forbrytelse. Ennå. For hvis du blir behandlet som en drittsekk over lengre tid, så er det veldig kort vei til faktisk å bli det.

Den andre feilen som kan være svært skadelig i relasjonen vi har med andre mennesker er at vi tolker andres utsagn, og noen ganger til det ugjenkjennelige. Jeg innrømmer at jeg er selv skyldig i både å generalisere og tolke, men jeg prøver å redusere det til et minimum fordi det fører sjeldent noe godt med seg. Nær sagt Aldri.

Det blir sjeldent en fruktbar samtale om vi tolker andres utsagn, framfor faktisk å spørre den andre hva hun/han faktisk mener. Det er en velkjent teknikk i en krangel, og det fører sjeldent noen nærmere hverandre. Når vi derimot spør hva dens andres intensjon er, framfor å tolke, skaper vi dialog framfor skittentøyskasting.

Det blir heller ikke noen gode omgivelser hvis vi til enhver tid har antagelser (og gjerne med negativt fortegn) om andre på basis av nasjonalitet, utseende, hudfarge, hårfarge, valg av ektefelle, yrke, eller adresse. Det skaper derimot fordommer og i verste tilfelle rasisme.

Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et mer mangfoldig samfunn hvor vi omfavner forskjellene framfor å ta avstand fra dem. Jeg vil gjøre mitt beste for å tolke og generalisere mindre. Det kan være mitt nyttårsforsett i 2013. Det er mitt lille bidrag. Noen som vil være med?

Janteloven = norsk kultur

Bildet lånt av bladet Mamma

Intervjuet av fiolonist og mamma Marte Krogh i bladet Mamma har fått voldsom mye spalteplass og omtale i sosiale medier. For meg har det resultert i veldig mange ulike følelser, og det er vel nettopp det andre også har fått, og som har gjort at saken har fått leve såpass lenge. Følelsene mine kan oppsummeres som forvirring, frustrasjon, tristhet, glede og engasjement.

Jeg ble forvirret når jeg leste i VG  Lisa Tønnes kommentar til intervjuet i VG hvor hun uttalte: "Mammaer bør ikke ta seg sammen. De BØR ingenting." Hva mener hun med det? Er det galt å oppfordre til å trene (som var mye av Marte Krogh sitt faktiske budskap i intevjuet)? Ville hun respondert annerledes om det var Kari Jaquesson som hadde kommet med samme oppfordring? Jeg undrer meg om Lisa Tønne, og veldig mange andres respons til dette intervjuet egentlig mest av alt handler om bare å være i mot??? Fordi når det gjelder enkelte personer, som har tatt konkrete livsvalg som ikke alle er forunt, så tillater vi oss å være i mot uansett hva de sier fordi de nettopp på grunn av sine livsvalg ikke fortjener respekt for sine meninger.

Frustrasjonen oppstår når det jeg observerer i debatten er en gjennomgående mobbing, og det blir tydelig for meg at hvis det er noe som kjennetegner norsk kultur (en annen interessant diskusjon...) så er det dessverre janteloven. Og det er ingenting å være stolt av. Flertallet jakter i flokk, i en heksejakt som ikke gir seg før byttet ligger nede. Vi har ikke lenger bare kjøkkenbordet som arnested for vår skadefro, nå har vi sosiale medier hvor vi kan rope ut vår misnøye så hele verden får det med seg.

Jeg blir forferdelig trist av at misunnelse fører til mobbing som dette i realiteten er. Det er nok dessverre sant at Barn lærer mobbing av sine foreldre. Jeg vil heller anbefale å bruke misunnelsen som utgangspunkt for egen selvransakelse som forfatter av boken Raushetens tid Kathrine Aspaas foreslår i sin kommentar om saken: Ren misunnelse. Hun sier: "Men de som reagerer så sterkt, bør jo også gå inn i seg selv og stille seg spørsmålet «hva i all verden er det hun treffer i meg som gjør meg så forbannet?»

Jeg ble glad når jeg leser tinteguri sine betraktninger om saken: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene. Det koster å stå i mot og det er utrolig viktig at en respektert leder tar til orde mot slik atferd og holdninger! Det er utrolig viktig at noen tar pennen fatt og gjør modige valg. I en tid hvor alle andre jakter i flokk trenger vi mer enn noensinne som lurer trollet fram i solen, og får det til å skamme seg slik at det sprekker. Det er nok flere som er enig med henne, heldigvis, men det er dessverre alt for få som tar seg bryet med å stå opp mot urett.

I gleden av å lese tinteguri sin blogg så kjente jeg mitt eget engasjement vokse, og jeg måtte bare dele mine egne ord og følelser. Jeg vil derfor avslutte med å si at jeg tar sterkt avstand fra mobbing, og det er nettopp det mange har gjort seg skyldig i her. Er det en slik rollemodell du vil være for dine barn?