Et brutalisert arbeidsliv?

I valget i 2005 advarte fagbevegelsen mot en brutalisering av arbeidslivet. Det ble gjentatt så ofte at det fremsto som en sannhet, og den planlagte oppmykingen av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel ble stoppet når Stoltenberg-regjeringen trådte inn i regjeringskontorene. 

I 2013 er det ingen som snakker om et brutalt arbeidsliv, bortsett fra at det omtales som en myte. 9 av 10 sier de er fornøyd med jobben sin, og bare en prosent sier de er svært misfornøyd. Til tross for at denne seiglivede myten for lengst er motbevist, fortsetter regjeringspartiene å avvise et hvert forslag som omhandler behovet for en fornying av arbeidsmiljøloven. En fornying som kan bidra til at vi får en lov som i større grad passer med terrenget.

Det er to fronter i diskusjonen om arbeidsmiljøloven. På den ene siden de som for enhver pris ikke vil ha en endring, og hvis noe skulle endres er det fortrinnsvis en innstramming. På den andre siden finner du de som mener det er på høy tid at arbeidmiljøloven revideres, og blir mer i tråd med det arbeidslivet den skal regulere.

Jeg har lenge undret meg over hva de er redd for de som motsetter seg en fornying, oppmyking eller forenkling (kall det hva du vil) av lovens arbeidstidskapittel. Responsen fra regjeringen på slike forslag ligger fast: loven fungerer utmerket, den har til hensikt å beskytte og dessuten kan vi søke unntak. 

Det er et enkelt svar på et svært komplisert tema. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Ofte ufrivillig og uten å være bevisst det. Vi har en lov som ikke fungerer. Og ingen er vel tjent med et lovverk som ikke respekteres, og ofte på grunn av noe så enkelt som manglende innsikt.

Et eksempel: Kunnskapsnæringen består av rundt regnet 500 000  årsverk. Kunnskapsmedarbeideres jobb handler i stor grad om hjernevirksomhet, og den slås ikke av i det du forlater arbeidsstedet. Den gode ideen kan like gjerne oppstå i dusjen, på skitur som på møte på jobben. Svært mange finner mening i jobben, og mange setter pris på en stor grad av fleksibilitet. En fleksibilitet som for eksempel gjør det mulig å kombinere to karrierer samtidig som du har småbarn. For fleksbiliteten innebærer at du kan komme senere, eller dra tidligere for å bringe eller hente i barnehagen, og heller legge inn et par timer kveldskontor. Dessuten måles arbeidet ditt mer på basis av dine resultater enn den tiden som legges ned.

Jeg tror knapt noen av disse 500 000 kunnskapsmedarbeiderne kjenner seg igjen i et brutalt arbeidsliv. En faktor alene motbeviser det - et sykefravær på kun 2.9 prosent mot over 6 prosent som er gjennomsnittet totalt. 

Så hva om kunnskapsarbeiderne og det framtidige arbeidslivet kunne bli normen framfor unntaket i en arbeidsmiljølov - hva vil være konsekvensen av det? Hva om vi økte gjennomsnittberegningen på arbeidstid, samtidig som en makstid i løpet av året ble ivaretatt. Og at vi utvidet antall timer man kunne legge inn over en begrenset tidsperiode. Hva er det verste som kan skje? Vil  arbeidsfolk kunne utbyttes? Eller vil resultatet kunne bli det motsatte? At flere kunne nyte godt av en større fleksibilitet, for eksempel med lengre turnuser.

Hva er det verste som kunne skje hvis vi utvidet definisjonen av særlig uavhengig stilling? Mange kunnskapsarbeidere opplever seg som særlig uavhengig, men ikke i henhold til en svært streng lovtekst. De opplever at de kan ta selvstendige beslutninger om egen arbeidstid, men i praksis bryter de lovens bestemmelser. Er det hensiktsmessig? 

Jeg har vanskeligheter for å se for meg helt hvem som skal kunne utbyttes med en oppmyking av regelverket, for beskyttelsen vil ligge fast: "Fordi det kan ikke avtales ordninger som utsetter arbeidstakerne for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller ordninger som gjør at sikkerhetshensyn ikke ivaretas. Dersom det inngås tariffavtaler som tillater en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid som overstiger 48 timer, kreves det dessuten individuelle samtykker fra de ansatte dette gjelder." Kan det gjøres tydeligere? Og hvis det kan det bør det det, for de som trenger beskyttelse skal føle seg trygge på at de ikke misbrukes.

Slik loven fungerer nå er den i ferd med å bli en unntakslov som beklageligvis stadig brytes. Er det ikke bedre med et lovverk som blir et nyttig hjelpemiddel i å definere noen ytterrammer? Og som sikrer flere fleksibilietet som gjør at hverdagen kan bli lettere? Jeg bare spør. 

Er du flink pike?

Bilde er lånt fra bloggen tinteguri.com

Jeg ble inspirert av toppsjef i HP-Norge Anita Krohn Traaseth sin artikkel i Hegnar media: - Jeg er ingen flink pike. Hun mener det er fullt mulig å overkomme flink pike-syndromet og få mer balanse i hverdagen. Så sant, så sant og så viktig! Det er så viktig med rollemodeller som Anita Krohn Traaseth som uttrykker høyt og tydelig et rungende Nei til kravet og forventningen om det perfekte. Og som forteller en annen historie om andre valg, og andre prioriteringer. 

Det er ikke ensbetydende positivt å bli betegnet som flink pike. Bare bruk av ordet “pike” er i seg selv en nedvurdering av en voksen kvinnes verdi. Begrepet “flink” i konteksten flink pike peker på en noe manisk gjørementalitet hvor det er dine prestasjoner som avgjør din eksistensberettigelse. Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. De presterer for å bli sett, og de presterer for å bli likt. Samtidig som de plages av en redsel om at de ikke strekker til, ikke er flink nok. 

Hva og hvor kommer flink pike syndromet fra? Kvinner er fra tidenes morgen oppdratt til at deres verdi avhenger av deres prestasjoner. I gamle dager skulle de prestere i hus og hjem. Særlig barna spilte en viktig rolle. Andre kvinner levde tett på og var dommere i alt hva jenter foretok seg. De vurderte hverandre ut fra en uskreven moralkodeks: du må yte og ofre deg for hus, barn og familie. Kjernen i mønsteret var relasjonen mellom mor og datter hvor moren kontrollerte datteren gjennom å gi henne dårlig samvittighet over alt hva hun gjorde som var galt, og alt det hun ikke gjorde, som også var galt. Som en konsekvens ble datterens selvfølelse pulverisert og hun følte seg utilstrekkelig. Kun ved å yte og prestere hadde hun et visst håp om å oppnå anerkjennelse hos mamma. Den flinke, snille og samvittighetsfulle piken ble skapt. 

I moderne tid har kvinnens verdi og selvfølelse gradvis blitt omdefinert fra prestasjoner i hus og hjem alene, til også skulle prestere på skole og jobb og de fleste andre arenaer i livet. De skal være den perfekte kjæreste, perfekte mamma, ha et hjem som til enhver tid kan illustreres i et interiør blad, ha en topptrent kropp, lage økologisk mat fra bunnen, ha et bredt sett av fritidsaktiviteter osv. Listen over forventninger til seg selv er lang som et ondt år. Og resultatet er den slitne generasjonen. 

Det som bekymrer meg er hvorvidt det er de flinke pikene som er skjebnene bak deltidstallene, sykefraværet og en økende grad av uførhet blant kvinner. Om det er de flinke pikene som såkalt velger å hoppe av karrieren for å søke færre områder å være flink på. De tar dessverre ikke tak i den underliggende årsaken til hva som har gjort dem slitne. De driver symptombehandling.

Det å være litt flink pike er bare sunt. Jeg er enig med Eva Grinde som i en kommentar i Dagens Næringsliv skriver at: “i arbeidslivet ønsker vi oss flere flinke piker av begge kjønn”. Det jeg derimot ønsker å rette et søkelys mot er den flinke piken som vil prestere på alle arenaer, og som sliter seg ut på veien. Er det verdt det?

Vil avslutte med å anbefale Sjur Holsens artikkel Dumskapens kappløp som tar opp det sosiale presset foreldre utsetter seg for - og den berømte tidsklemma. Jeg avslutter med den fordi her er det absolutt en kime til et begynnende opprør for alle flinke piker der ute. Still spørsmålet til deg selv: Er dette strengt tatt nødvendig? Trenger barna at jeg springer rundt dem som en hesblesende servicearbeider. Vi som er vokst opp på 70-tallet er levende bevis på at barna ikke vil ta noe skade av å klare ting selv. Tør du å gjøre et opprør mot det voldsomme forventningespresset rundt deg, men kanskje mest i deg?

Har du tid?

En tysk forskningsstudie viser at så mange som hver tredje tysker opplever seg fattigere på tid enn på penger. Andelen er neppe mindre i Norge. Nye tall fra OECD viser at Norge er det landet i Europa hvor vi er minst tilfreds med balansen mellom arbeidstid og fritid. Bare 13 prosent av nordmenn er tilfredse, mens gjennomsnittet i Europa ligger dobbelt så høyt. Vi opplever at jobben tar svært mye av vår tid. Til tross for at nordmenn har kortere arbeidsdager enn de fleste. Vi har over 16 timer tilgjengelig til fritid i døgnet, hvis vi inkludere søvn. Vi er kun slått på målstreken av danskene. Nordmenn har mer fritid enn de fleste, men vi fyller den opp med aktiviteter som fratar oss opplevelsen av at fritiden faktisk er fri.

SSB oppdaterte tidsbruksstudier sammenligner livet vi lever i dag, med livet vi levde i 1970. Kvinner er kommet i lønnet arbeid og jobber nesten dobbelt så mye nå som i 1970. Menn derimot jobber 22 prosent mindre. Vi bruker 21 prosent mindre tid på husarbeid, mens omsorgsarbeid er gått opp med 23 prosent. Barna får dermed mer av vår tid, ikke mindre. Fritiden er blitt kraftig oppgradert siden 1970. Vi leser riktignok mindre, og vi har noe mindre sosialt samvær. Men vi ser 50 prosent mer på TV, og vi bruker 43 prosent mer tid på kultur og underholdning. Øvrige fritidssysler har økt med 159 prosent.

Vi snakker lite om dødtid om dagen. Vi er heller redd for å ha for lite å gjøre. SSBs tidsbruksundersøkelse fra 2010 viser til og med at vi har flere gjøremål i løpet av en dag enn det er tid. Hvilket innebærer at vi gjør mer enn en ting om gangen. Det kan umulig vare. Kanskje er det multitaskende mennesket på vei ut, kollapset grunnet stress. Hva handler denne redselen for dødtid om? Er vi redd for et sekund stillhet med oss selv?

Vi er blitt så effektiv i vår tidsbruk at vi nå må lære oss å slå av oppmerksomheten på tid. Og det er vel ingen oppgave som er vanskeligere for det moderne mennesket enn nettopp å bruke tiden på ingenting. Vi går til og med på kurs for å lære det. Det oppleves som så unyttig, at mange rett og slett plages av det. Når kanskje nettopp det å bruke tid på ingenting er det som vil gjøre oss mer frisk. Løsningen tror jeg ligger i en balanse mellom å være og å gjøre. Spørsmålet er om vi tør. Har du tid? 

Et lite regnestykke

Vi må jobbe mer sier finansminister Sigbjørn Johnsen i forbindelse med framleggingen av Perspektivmeldingen. Jeg forstår godt regnestykket om at vi må jobbe mer for å ha råd til å betale framtidige generasjoners pensjon og opprettholde det gode velferdstilbudet.

Så jeg vil invitere finansministeren til å bli med på et annet regnestykke. Mange kvinner (ja fordi det er gjerne mor som tar denne oppgaven) må ta utvidet velferdspermisjon etter barnet er fylt ett år fordi de ikke får barnehageplass. De jobber ikke og betaler dermed heller ikke inn skatt. Tidligere likestillingsminister Lysbakken løste det med å utvide kontantstøtten til 5000 kroner for ettåringene. En annen måte å innrømme at vi fikser ikke full barnehagedekning.

Hvis derimot finansministeren hadde åpnet opp pengesekken i dag for å sikre rullerende opptak i barnehagen, slik at mor kommer seg i jobb vil det gi mer penger til statskassen i økte skatteinntekter. De økte skatteinntektene vil utgjøre mer enn hva barnehageplassen koster.

Et sted må man jo begynne for å få folket i arbeid – og dette er jo en relativt lavthengende frukt – eller hva herr finansminister?

De vanskelige spørsmålene

Honnør til Tv2 som tar opp de vanskelige spørsmålene, om de vanskelige valgene, i programmet Vårt lille land. De spørsmålene vi ikke selv tør å spørre i redsel for å såre. Og de  valgene vi bare tar fordi vi opplever at vi ikke har et valg. 

Bag/koffert/skilsmissebarna bor annenhver uke hos mor og far. I stedet for at foreldrene - som har satt dem i den situasjonen - flytter fram og tilbake til huset. Foreldrene hadde ikke taklet det sier barna selv. Jeg hadde forventet at barna sa de ikke taklet det, at de mislikte det, men det gjorde de ikke. De sa de selv ikke ville velge mellom mamma og pappa. Det var et valg de ikke ville ta. Forøvrig har de kanskje bare innfunnet seg med sin livssituasjon, og det stresset det medfører.

Slik ettåringene må innfinne seg med å begynne i barnehage, som er tema for neste program. Enda et vanskelig tema hvor barna selv ikke kan svare. Hvor forskning viser at det skaper stress hos barna, men vi foreldre må tro på at dette er best for alle parter. Når vi skulle sende vår ettåring i barnehagen gråt hun ikke, hverken når vi leverte eller hentet henne. Hun smilte heller ikke. Etter tre uker i barnehagen sa de at nå har hun begynt å smile. Da gjorde det vondt i mammahjerte. Jeg tror egentlig ikke at hun har tatt stor skade av det. Samtidig er barn utrolig forskjellig. For noen er nok denne atskillelsen mye vanskeligere for andre.

Begge disse spørsmålene er så utrolig vanskelig fordi mange foreldre opplever de ikke har noen valg - hva gjelder både skilsmisse og barnehage for ettåring. Vi vil helst ikke tenke på hvilken innvirkning det har på barna. Vi vil helst ikke vite.

Hva skjedde på veien?

I dag hadde jeg møte med en leder i et svært spennende norsk selskap som har gjort internasjonal suksess. Han hadde noen interessante betraktninger om forskjeller mellom kjønn på sin arbeidsplass. De har nærmere lik fordeling av kvinner og menn, men ikke på de store oppdragene. Menn stiller seg raskt først i køene når de spennende jobbene kommer opp. Det minte meg om artikkelen som har gått som en farsott over Facebook de siste dagene om Med kuken på rette staden... Kvinnene derimot må de alltid spørre, og de har alltid alle mulige forbehold. De tenker ikke på seg selv. Når utviklet egentlig den forskjellen seg?

Fordi da jeg vokste opp på 80-tallet var karrierekvinnene idealet. Filmen Working Girl med Melanie Griffith, Ally McBeal og de kvinnelige heltene i Lov og rett i L.A var rollemodeller og bevis på hva som var mulig. Madonna toppet hit-listene i gjennom hele 80- og 90-tallet, og ble et symbol på at verden lå foran mine og min generasjons føtter. Vi var overbevist om at vi kunne oppnå hva som helst. Vi hadde kvinnelig statsminister. Kvinner tok gullmedaljer i de fleste sportsgrener, bortsett fra i hopp hvor de ikke fikk anledning til å konkurrere, men det tenkte vi ikke på den gangen. Selv vår dronning krevde sin plass ved sin mann ved Stortingets åpning. Selv om det i mange andre grener av livet var færre forbilder vi kunne strekke oss etter, lot vi ikke det stoppe oss. Vi kunne flytte fjell. Alt var mulig.

Vi skulle ta høyere utdanning, få oss en ordentlig jobb og bli økonomisk selvstendig. Vi var barna til feministene som hadde kjempet på barrikadene for våre rettigheter og muligheter. Vi hadde fått proppet ørene full av alt vi kunne oppnå. Prevensjon var en selvfølge, og vi kunne bestemme selv når vi skulle ha barn. Og det var ikke ennå. Når vi skulle ha barn så skulle vi dele mamma- og pappapermisjon likt. Barnehagen skulle sikre at vi kom oss raskt tilbake til arbeidslivet. Vi tenkte ikke på det, vi bare visste at alt var mulig for vår generasjon - barna av 70-tallsfeministene. Gjennom hele utdanningen var vi flere damer enn menn, bortsett fra i de tyngre realfagene. Alle dører var åpne for oss. Inntil vi kom inn i arbeidslivet. Da begynte realitetene sakte å demre for oss. 

I næringslivet var damene stort sett i mindretall. Færre ble det jo lengre mot toppen du så. De som var på toppen hadde kort levetid. Blant kvinnene som hadde lyktes med å nå toppen var det forøvrig flere som ikke hadde barn. Andre kvinner i lederstillinger uttrykte tvil om topposisjonen var verdt det, eller om det gikk på bekostning av familien. Etter at de får barn svarer mange kvinner motvillig ja. 

Det er svært få menn som snakker om tvil, og om det er verdt det. De snakker ofte om sin kone, men den positive omtalen må ikke nødvendigvis misforstås som et eksempel på et likestilt hjem. Suksessfylte menn omtaler gjerne bakkemannskapet, dvs. sin kone, i svært positive ordlag når de forteller om hva som har gjort det mulig for dem å utrette det de har oppnådd. Svært få kvinner har et bakkemannskap. I hvert fall opplever de ikke det slik. Hvorfor er det egentlig slik? Hva skjedde på veien?

Kvinner, ledelse og politikk

Det ble merkelig stille rundt debatten om kvinner og ledelse etter at Anne Grethe Solberg presenterte oppsiktsvekkende funn fra sin doktorgradsavhandling forrige uke om at glasstaket var borte. Det var så trygt å kunne skylde på glasstaket. Hva nå da? Hva skal nå være beveggrunnen for at vi skal bry oss med kvinner og ledelse?

Selv om glastaket er borte så eksisterer det en rekke skjevheter som må adresseres: “De er hvite, de er norske, de er menn – og de troner suverent på seierspallen. Etter flere tiår med likestillingspolitikk tjener fortsatt majoritetsmenn mest, de dominerer i mediene og de nyter størst makt i politikken, på bekostning av kvinner og minoriteter.” konkluderer Likestillingsutvalget.

Politikere har vridd hjernen sin for å finne på løsninger på likestillingsnøtten i et av verdens mest likestilte land. At det radikale kvoteringslovsforslaget skulle komme fra en konservativ mann overrasket nok mange. Kvinner har nå adgang til flere av landets styrerom, men det har ikke ført til flere kvinner i lederposisjoner. Det er kun 22 prosent kvinner i lederposisjoner, og de fleste er mellomledere.

I den politiske debatten om likestilling blir det ofte snakk om kvotering, pappaperm osv. Og kanskje mindre om de temaene som virkelig er viktig slik som hvordan få kvinner inn i lederstillinger, hvordan fordeles oppgavene i hjemmet osv. Diskusjonen begrenses til det feltet og de virkemidler politikerne faktisk rår over. For de kan aldri bestemme over ditt hode.

Jeg synes derfor det er spennende at Arbeiderpartiet i sitt partiprogram har foreslått en kvinneandel på 40 prosent i toppledelsen i alle hel- og deleide statlige selskaper. De kan ikke lovpålegge det, men de maner til en sterkere bevissthet i styrerommet om å ansette flere kvinner i ledelsen. Jeg tror nettopp oppmerksomhet i seg selv er nøvdvendig for å få flere kvinner inn i ledende stillinger.

Et siste hjertesukk - og noe politikere også kan gi et viktig bidrag til - er en oppmerksomhet på ord. Fordi bare bruk av ordet glasstak er med på at vi skaper en begrensende vegg i vårt eget lille hode. La oss heller ta i bruk en mulighetens retorikk og si som Ansgar Gabrielsen, kvoteringslovens far: Det handler ikke om likestilling og rettferdighet, men om at mangfold bidrar til mer verdiskaping. For eksempel.

Førtiårskrisa

Midlertidig nede for telling

Førtiårskrisa banket ikke akkurat lett på døren for å varsle sin ankomst. Den dundret inn, tok godstolen og proklamerte at her har jeg tenkt å bosette meg for en stund. Dens formål? Åpenbart å snu opp ned på alt hva jeg har tenkt, om mye.

Det mest dramatiske resultatet foreløpig er at Førtiårskrisa har fått meg til å forkaste et nesten ferdig bok-manus. Et manus jeg har jobbet med i 1 1/2 år: Jeg var til og med skikkelig fornøyd med tittelen: "Flinke piker kommer ikke til himmelen".  

Så kom førtiårskrisa og spurte hva vet vel du om kvinner? Og finnes det egentlig noe som er typisk kvinner? Selv er jeg så utypisk at jeg ikke kan være et sannhetsvitne på noe eller noen. Jeg innså at jeg var så mye i tvil om alle de temaene jeg hadde skrevet om at det bare var skjelettet igjen av boka. Skjelettet skal det altså bli bok av en dag - bare ikke en bok om kvinner og til kvinner. Bare ikke en bok om flinke piker.

Hva det neste stormkastet skal bringe er jeg intetanende om foreløpig. Jeg har for sikkerhets skyld advart min mann om den ubudne gjesten. Om den skulle finne på å så tvil om vårt forhold har jeg bedt han love meg å minne meg på at det faktisk ikke finnes bedre menn i verden for meg enn akkurat han.

I mens jeg venter på nye utbrudd så får jeg trøste meg med noen gode ord fra han som verdsetter kvinner over førti aller mest. 

PS! Forøvrig mente sjefen min at det nye bakgrunnsbilde på bloggen min ga inntrykk av at jeg har blitt rosa-blogger.... Kanskje bloggen ender opp med å endre karakter fullstendig hvis førtiårskrisa tar helt overhånd.