En politisk vår?

Fra en kronikk jeg har på trykk i DN 26. mars:

DN hadde lørdag 16. mars en tankevekkende sak om ordets avmakt. Vi kunne lese at stortingssalen nærmest er kjemisk renset for representanter, selv når det er spørretime. Kritikerne hevder den politiske debatten mangler vidd, intelligens og retoriske poeng. 

Jeg tror det politiske ordskifte har en større utfordring: Det høye konfliktnivået.

Folk, og kanskje til og med politikere selv, er lei av politisk skittkasting. Det gir ingen ny innsikt, god følelse eller bedre grunnlag til faktisk å velge parti.

Det er visst en opplest og vedtatt sannhet i politikken at å snakke nedsettende om motstanderen lønner seg. Når du forteller hvilke skrekkelige konsekvenser motstanderens politikk medfører, gir det større oppslutning enn om du snakker om hva du selv vil skape.

Jeg tror det er på høy tid at denne sannheten revideres. Hva om vi heller undersøkte hva som skjer med folk hvis politikere begynte å konsentrere seg om sitt partis politikk, og kun om det? At deres taletid begrenset seg til å snakke med engasjement og entusiasme om sine løsninger? Kunne vi da fått en mildere og varmere politisk debatt - hvor vi leter etter felles løsninger framfor å lete fram argumenter å slå hverandre i hodet med?

Flere sektorer gjennomgår vårtilstander. En vår som er kjennetegnet av en helt ny sårbarhet som fører til en påfølgende åpenhet. Media er et nærliggende eksempel. Huffington Post har for eksempel begynt med en egen seksjon med positive nyheter. Undersøkelser viser at vår hjertefrekvens blir mer stabil når vi leser positive saker. Derfor har de også begynt å presentere overskrifter og nyheter mer balansert. Leser du negative og opprivende saker, så har det motsatt effekt på hjertefrekvensen - og bidrar til en sterkere opplevelse av stress.

I sosiale medier, hvor vi faktisk selv velger hva vi ønsker å lese, så deler mange av oss ofte nyhetssaker, kronikker eller bloggartikler som gir oss en god følelse. Tilbake står tradisjonelle medier, som i flere omganger er utsatt for kraftige nedskjæringer og fortsetter å jakte etter konfliktstoff. Det er også positive trender i norske medier. For eksempel når mediekritikken kommer fra egne rekker, fra seg selv til seg selv, slik det etterhvert gjorde i Marte Krogh-saken.

Det politiske Norge oppleves til tider langt unna vårstemning, selv om solen varmer. Her fortsetter politikere å jakte på uenighet, syndebukker og konflikt. Jo sterkere ordbruk, jo mer sannsynlig at du kommer på trykk eller i tv-ruta.

I USA er det flere vårtegn som inspirerer, selv fra det politiske miljøet. Kongressmedlem Tim Ryan har skrevet boken «A Mindful Nation» hvor han beskriver en nasjon som står på randen av sammenbrudd innen flere sektorer, og at det finnes et alternativ. I stedet for et jag etter resultater og mer produktivitet, må en søke balanse og ha en sterkere tilstedeværelse.

Finnes det norske politikere som kan ta Tim Ryans budskap til sitt hjerte? Som tør å reise seg og fri seg fra lenkene? Fri seg fra sannheten om at det er bedre å snakke negativt om motstanderens politiske løsninger framfor å fortelle om ditt svar. Er det mulig å håpe på en vår for det norske politiske ordskifte? Uten skittkasting? Hvor politikere snakker med varme om sin egen politikk? Leter etter muligheter for felles svar, og stiller undrende spørsmål til andre partier framfor å svartmale de andre? For hva er det verste som kan skje? Kan resultatet faktisk bli en økt respekt for våre folkevalgte, og stolthet over hva de kan skape - i fellesskap?

En ytterligere konsekvens er at det også blir mer givende å være politiker. Kanskje?

Hvordan løse likestillingsnøtten?

Har skrevet kronikk i VG i dag som har fått tittelen: Jobb og karriere.

Debatten om kvinner og arbeidsliv på årets kvinnedag bar preg av en skyttergravskrig hvor skytset besto av følelsesladede argumenter for hva godt moderskap handler om. Tid med barna ble brukt som målestokk for hvor god mor du er. Et meningsløst argument for kjærlighet kan ikke måles i tid.

En debatt på slike premisser bidrar til en unødvendig polarisering mellom de som jobber fulltid og de som jobber deltid. Fordi det finnes kvinner som både elsker familien sin og jobben sin. De vil ha en karriere ved siden av familien, og de får det til. De har organisert seg og sin familie slik at logistikk ikke er en hindring. Finnes det politiske tiltak som kan hjelpe flere ut av tidsklemma?

Politikere kan ikke bestemme valgene som foretas av hver enkelt kvinne, mann og familie. Det de kan gjøre, er å legge til rette for at flere har muligheten til å velge både jobb og familie gjennom å skape valgfrihet for familien. Jeg mener en oppmyking av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel kan være et av de viktigste tiltakene for å oppnå mer likestilling i arbeidslivet.

Derfor er det med undring jeg observerer at Arbeiderpartiet, som ofte tar æren for at Norge er verdens mest likestilte land, er fastgrodd i likestillingsløsningene fra forrige århundre. I 2013 må politikerne tenke nytt om likestilling. Loven fungerer utmerket, er responsen fra Regjeringen når det fremmes forslag om endringer i arbeidsmiljøloven. Dessuten kan vi søke unntak.  Det er svært passive svar på et svært komplisert tema.

Det er skuffende at likestillingspartiet Arbeiderpartiet ikke våger å se arbeidsmiljøloven i sammenheng med likestillingen. Fordi realiteten i dag er at arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel brytes daglig og ofte, i både privat og offentlig sektor. Vi har en lov som ikke fungerer hverken for arbeidstagere eller arbeidsgivere. Ingen er tjent med et lovverk som ikke respekteres.

Gode ledere ønsker at medarbeidere skal få hverdagen til å gå i hop. Det innebærer at foreldre både kan komme litt senere og dra litt tidligere for å få til logistikken med levering og henting i barnehage og skole. Så tar de opp jobben på kvelden eller tar lengre arbeidsdager andre dager. Hvis medarbeideren overgår ni timers arbeidsdag, jobber etter ni på kvelden eller forbereder uka på søndagen, så bryter de i praksis loven. En fleksibilitet som kunne bidratt til at flere kvinner jobbet heltid er i dag definert som et lovbrudd. Deltid er i stedet blitt svaret for mange kvinner. Arbeidsmiljøloven tvinger kvinner til å velge mellom barn eller karriere.

Et alternativ er heller å få en lov som passer med det arbeidslivet den er ment å regulere. Arbeidsmiljølovens bestemmelser er utgått på dato og hemmer likestillingen. Om Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde sin posisjon som det mest progressive likestillingspartiet i landet er dette det viktigste enkelttiltaket for å løfte flere ut av deltidsfellen.