Ja, er det ikke det mange er i ferd med å bli? Helt avhengig av at folk klikker likes på innlegget ditt i Facebook eller anbefaler videre noe du har skrevet. Rusen av mange likes har blitt så avhengighetsdannende at mange strekker strikken rimelig langt for å få flere.
De bruker for eksempel temmelig tendensiøse overskrifter. Slik jeg selv har gjort i dette innlegget, nettopp for å underbygge mitt poeng. Det burde selvsagt stått noe som bedre gjenspeilte innholdet, men da hadde metaforen kanskje ikke blitt tydelig nok?
Det er det flere av de semiprofesjonelle bloggerne spekulerer i, slik en kollega i NHO-felleskapet som har spesialisert seg på Petits. Han har ingen problem med å bli brukt som eksempel i denne saken fordi det kan jo faktisk bidra til flere likes. Det er en rus for han, og han elsker å leke med ord med doble betydninger. Gjerne noe som gir assosiasjoner til sex, eller banneord som i dette eksemplet: Hvorfor ting går til helvete med Norge har fått 124 likes. Se flere av hans petits her.
En tidligere kollega av meg har innrømmet på Facebook at han sletter statusoppdateringer hvor han får færre enn fire likes. Å få likes er blitt viktigere enn det han ønsker å formidle. For Trond Blindheim, rektor ved markedshøyskolen, gikk det så langt at han måtte begå digitalt selvmord. Han ble så avhengig av likes at han opplevde at den personen han utga seg for stemte mindre og mindre med virkeligheten. Han ble utmattet.
Vi kommuniserer, skriver, deler og sprer egne og andres tekster. Fra blogger og fra tradisjonell media. Ofte er twitter først ute med nyheter før det blir plukket opp av tradisjonell media. Papiravisene er utsatt for et enormt press og har årlige nedbemanningsprosesser.
Nettopp derfor har mange spådd tradisjonell media sin død. Mange av dem har ikke funnet den optimale omstillingen til den sosiale verden hvor de fleste av oss opererer. Jeg tror en rask død for tradisjonell media er sterkt overdrevet. Jeg tror at i jungelen av mindre kvalitativt innhold vi finner på blogger og nettforum vil tradisjonell media få en ny vår - hvis de klarer å tilnærme seg brukere og lesere på en mer moderne måte og er sitt samfunnsansvar bevisst.
Slik som både VG og Aftenposten er, som aktivt jobber for å få 40 prosent kvinner i sine debattspalter. Gjennom dette og tilsvarende initiativ evner de å gjenspeile den virkeligheten og mangfoldet vi faktisk lever i. Og dette er selve kjernen av problemet og utfordringen med sosiale medier - de mangler en pressefaglig og etisk plakat å forholde seg til. Og innholdet blir deretter. Derfor trenger vi fremdeles journalister som hjelper oss å sammenfatte nyhetsbilde i en stadig mer komplisert omverden.
Det området hvor tradisjonell media kanskje har den lengste veien å gå er å bevege seg fra konfliktorientering til fredsjournalistikk - som Kathrine Aspaas skriver om i boken Raushetens tid. Vi ønsker å lese om de sakene som gjør oss glad. Hva om den politiske medieskapte valgkampen vi er i ferd med å gå inn i kunne gå fra konflikt og forvirring til innsikt og positive saker - som omtalt i en Politisk Vår. Det medium som tar det første skrittet tror jeg har alt å vinne!
I dag har jeg tilbrakt dagen på FailConOslo. En konferanse som har som formål å lære av egne og andres feil, og ikke minst inspirere til mer åpenhet om egne feil; fordi det finnes ikke bedre utgangspunkt for å lære. Se oppsummeringen min fra tvitringen her. Aftenposten skrev en sak i forkant om Å dyrke sine bommerter. Anbefales :-)
Konferansen var inspirerende, morsom, rørende, ja den spilte på hele følelsesregisteret. Ikke minst rørte den ved frykten over å dele av egne feil. Hva vil andre tro om meg hvis jeg innrømmet min egen tilkortkommenhet? Fordi det er personlig og rører ved det som er mest sårbart hos hver og en av oss - inkludert meg.
Hva er hensikten spør du kanskje. Hva er vitsen av å dvele og dele av våre feil? Fordi det skaper en ny arena for læring! Les her en artikkel om hvordan du kan lykkes med å feile fra et eget magasin i Harvard Business Review som var viet feil i sin helhet.
Mye av vår kultur og våre institusjoner er preget av frykten for å gjøre feil. I en slik utstrekning at mange ser det som bedre å sitte helt i ro og gjøre ingenting - fordi da gjør du i hvert fall ikke noe galt. Dette er kanskje kjernen i kritikken som ble reist etter 22. juli. Og når først feilene er identifisert er det en kollektiv jakt etter syndebukker i stedet for å lete etter løsninger og å skape kulturer hvor feil blir verdsatt fordi de bringer ny læring.
Ashley Good, som står bak organisasjonen Failforward, etablerte for noen år tilbake en web-side hvor folk kunne dele av sine feil: admittingfailure. Det ble kjempe mislykket - kan du forestille deg hvorfor? Ingen (kun 30) ville dele på Internett av sine feil slik at de ble liggende til spott og spe for evig og alltid. Vi er ikke i nærheten av å være der! Enda.
Tør jeg å dele av mine feil? Jeg skrev en bloggartikkel om Kunsten å gjøre feil for et par måneder siden, men når jeg leser den i retrospektiv øser jeg ikke akkurat av egne feiltastiske erfaringer... Den bloggartikkelen hvor jeg går lengst i å dele av egne feil er når jeg skrev om min egen førtiårskrise hvor jeg innrømmer at jeg mislyktes med et bokprosjekt. Jeg har fått kommentarer - i negativ retning - etterpå. Så hvorvidt det var et godt eksempel å trekke fram kan jo diskuteres.
Men, jeg skal trene. Jeg skal virkelig trene på å åpne det lille sårbare rommet. Jeg skal også gjøre mitt for å skape åpne prosesser hvor andre føler det er helt greit å dele av sine feil. Hvor vi stiller undrende spørsmål og er løsningsorientert framfor å skape situasjoner hvor den/de andre føler det som et angrep. Hvis jeg feiler, skal jeg reise meg på nytt og prøve igjen. Andre som TØR ta utfordringen?
