Å skape mening!

Onsdag 18. juni lanserte jeg boken: Å skape mening –refleksjonsbok for ledere og medarbeidere på Litteraturhuset. 

Hvorfor skulle akkurat jeg skrive en bok om ledelse? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv i gjennom skriveprosessen. Det gis jo ut tusenvis av bøker med temaet ledelse på verdensbasis årlig. Flere har sikkert i løpet av det siste året lest en eller flere bøker som omhandler ledelse, lest artikler, sett videoer eller diskutert ledelse.

Og temaet ledelse fortjener oppmerksomhet. Fordi ledelse er viktig. Ledelse er ofte det som benyttes som forklaring når noe går bra. Steve Jobs, Nelson Mandela for å nevne noen. Ledelse er også ofte x-faktoren som benyttes som forklaring når noe går dårlig.

Lederbøkene er full av fakta, tall, forskning og eksempler. Det er skrevet sider opp og ned om hva som kjennetegner de gode lederne og de dårlige. Bøkene lanserer gjerne en ny metode, type Leadership for dummies eller 3, 5, 7 eller 10 punkter om hva du kan gjøre for å bli en bedre leder. De skriver mye om hva og hvorfor, men mindre om hvordan. Og det er selve spørsmålet hvordan som fascinerer meg.

Jeg presenterer ikke en fasit på hva som er god ledelse i boken. Jeg lanserer verken en ny metode eller modell. Svært lite forskning om ledelse er omtalt. Boken er faktisk ikke ferdig før leseren selv er blitt medforfatter. Fordi jeg tror at mye av svaret ligger i den enkelte. Jeg bidrar i boken med noen spørsmål som leseren selv må reflektere over. For å sitere Gordon Johnsen: ”Det vi får bevisstgjort, kan vi gjøre noe med. Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss.” Det er gjennom refleksjonen du blir i bedre stand til å finne dine egne svar.

Forskning viser at det nettopp er gjennom refleksjon vi lærer best – og gjerne i refleksjon med andre. Jeg ble derfor så glad over å høre fra en av deltakerne på lanseringen at hun hadde med teamet sitt, og at de skulle bruke kvelden etterpå til å reflektere. Jeg håper at flere gjør det. Bruker boken som utgangspunkt for en felles refleksjon både i ledergruppen eller med medarbeiderne.

I boken har jeg prøvd å ta et par skritt tilbake for å se på hva ledelse av mennesker egentlig handler om: jeg har gått back to basic – som var arbeidstittelen for boken. Hvis du ser på ledelse fra et helikopterperspektiv så er det to hovedtema som utkrystalliserer seg: Ledelse av andre mennesker handler ganske enkelt om at du må være oppmerksom på, og reflektere over, to grunnleggende spørsmål:

Hva vil du oppnå – og hvilket handlingsrom må du etablere?

Disse spørsmålene bygger opp om selve overskriften for denne boken: Å skape mening. Lisa Cron har sagt: ”Et menneske kan klare seg i 40 dager uten mat, 3 dager uten vann, men bare 35 sekunder uten mening”.

Forskning viser at medarbeidere som opplever å ha en meningsfylt jobb bidrar både til høyere produktivitet og har et lavere sykefravær! Ledere må derfor snakke om hva vi skal få til sammen; altså oppdraget. Det handler om å gi medarbeiderne en opplevelse av at jeg er en viktig person i en viktig virksomhet, at jeg får lov til å bruke min kompetanse og oppleve at min jobb bidrar til et større hele.

Å skape mening for deg selv og dine omgivelser er like viktig, uavhengig av hvorvidt du leder en organisasjon, sykehus, barnehage, skole, liten bedrift, stor bedrift, uansett bransje, om du er mellomleder, prosjektleder eller om du leder landet.  Å skape mening begrenser seg ikke bare til jobb. Alle temaene i boken kan overføres til alle sammenhenger du opptrer, om det er i familien, med venner eller i fritidsaktiviteter. Hva vil du oppnå?

Utfordringen i en hektisk hverdag - på jobb og i fritiden - er at det er lett å gå seg vill i daglige gjøremål og havne i ”gjøre-fella”. 100 e-poster skal besvares, telefoner skal tas, og møter skal gjennomføres. I stedet for å fokusere på alt som skal gjøres, kan du vende oppmerksomheten din mot hva det skal lede til.

For å ta eksempelet barnehage. Du vil ha en ulik oppmerksomhet til den jobben du utfører om du fokuserer på alt det du til enhver tid gjør; skifter bleier, kler av og på, spise og samlingsstund osv. Alternativet er å vende oppmerksomheten hva det skal lede til: å skape trygge og utviklende rammer for barn. Samme tilnærmingsmåte kan du overføre til hvilken som helst jobb. Selv vaskemannen på NASA opplevde at hans jobb var et bidrag til å få en mann på månen.

Hvis du skal bli god på noe, også på ledelse, må du trene. Det krever at du bruker tid til små refleksjoner i hverdagen, tar et skritt tilbake og spør hva handler dette egentlig om. Du må selv gjøre de endringer som skal til for å oppnå det du ønsker. Det behøver ikke være store forandringer som å skifte ut ledergruppen, si opp jobben eller gjøre det slutt med kjæresten. Små endringer kan også gi stor effekt. Som å state the obvious – hva er det vi som virksomhet eller organisasjon ønsker å oppnå eller noe så enkelt som å starte med å feire når dere oppnår noe bra – stort og smått.

Med denne boken håper jeg å inspirere til forandringer. Avslutningsvis i boken har jeg derfor inkludert et kapittel om hjernen – som er den viktigste endringsmuskelen vi har i kroppen. Du kan lære noe nytt – når som helst – hvis du selv tror på det og er villig til å gjøre de forandringer som må på plass. Både kroppen og hjernen er utrustet til å klare det, hvis du selv gjør jobben. Hjernen har ubegrensede ressurser – så det er på tide å gi den mer oppmerksomhet.

Vi lever i en verden i en voldsom omstilling. Jobb og fritid sklir inn i hverandre. Stress er den viktigste direkte og indirekte årsaken til at folk blir syke. For å oppnå kraft og resultater kan du ikke bare løpe fortere. Du må gjøre ting annerledes. Ta ett skritt tilbake eller innta et helikopterperspektiv og still deg nye spørsmål – hva skal du oppnå? «Menneskers intensjoner virker som magneter på egen atferd», sier et gammelt indianerordspråk. Har du en klar intensjon med det du gjør, liten eller stor, vil det påvirke hvordan du handler og hvordan du har det. Det vil skape større mening for deg og dine omgivelser.

#skapmening

Heia matteheltene!

PISA- tallene for 2012 ble lagt frem rett før jul, og tallene viser en negativ utvikling. Norske barn er ikke gode nok på matte og naturfag, og vi er heller ikke der Norge bør være i prestasjoner på lesing. God innsikt i matte og realfag er grunnleggende for ingeniørutdanningene. Og ingeniører har vi til en hver tid et skrikende behov for. Samtidig er det et gap mellom de som har riktig fagsammensetning fra videregående og slik sett kvalifiserer til ingeniørutdanning og det faktiske behovet. Og gapet øker.

Siden tidenes morgen, og i hvert fall de siste førti årene, har det vært tverrpolitisk enighet om problemet og tiltak er satt i gang for å få flere til å velge realfag. Uten at det har gitt nevneverdig resultat. Politikere kan ikke bestemme at folk skal like matte. Problemet er kanskje mer grunnleggende. Vi må endre på måten vi snakker om matte. Vi må gå fra å snakke om mattenerder til mattehelter.

Den norske skoledebatten må få et toneskifte. Vi må starte med å "fremsnakke" matte og naturfag som spennende fag, både på skolen og hverdagen. Her har politikerne, sektoren og lærene et stort ansvar. Ikke minst har foreldrene en viktig oppgave i å inspirere barna til å ville lære matte og naturfag. Disse fagene er i tillegg til å være nyttig i senere karriereveier, også kule og givende fag. Vi husker alle den gleden av å sette to streker under det riktige svaret. Denne gleden og nysgjerrigheten må vi vekke hos våre barn. Vi må snu gangetabellen fra et krevende monster til en tøff superhelt. Abelia oppfordrer alle til å ta et kollektivt krafttak for en endring i retorikken.  

Vi er overbevist om at læreren er nøkkelen for en norsk skole som sliter med å knekke mattekoden. Faglig flinke, og ikke minst engasjerte lærere, er en forutsetning for at flere unger skal lære seg å elske realfag. Flere aktører har tatt til ordet for å modernisere matte og naturfagene. Alt fra å hoppe strikk i skolegården til spesialdesignede App'er er fremmet som gode metoder for at barnet skal lettere tilegne seg matte og naturfag. Dette kan sikkert være gode metoder, og vi applauderer alle som tenker nytt i undervisning. Samtidig må vi i arbeidet med å utforme morgensdagens undervisning huske at den må tilpasses morgendagens skolebarn, - som har lekt med nettbrett siden de var to år.  Læreren er altså avgjørende viktig, men vi skal likevel passe oss for å tro at den gode læreren er svaret på alle utfordringer i skolen. Det minst vi kan gjøre er å gi dem de verktøyene de trenger - som digitale læremidler – men ikke minst gi dem elever som er åpne og nysgjerrige på fagene og ikke tynget av foreldrenes fordommer.

I kjølvannet av rapportfremleggingen har politikere fra begge sider ropt høyt om pengebruken i norsk skole, og OECDs landrapport om PISA viser at Norge riktignok bruker mer penger per skolebarn sammenlignet med andre land. Abelia er ikke så opptatt av hvem som sier de vil bruke mest. Vi er mer opptatt av hvordan vi bruker pengene. Bør ikke inspirerende og nyskapende metoder for matte- og naturfagundervisning premieres? Alle er enig om at det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden, og da må vi anvende pengene på en smartere måte. Vi mener Norge bør ha som ambisjon å utvikle fremragende metoder for formidling og undervisning, kanskje særlig i matte og naturfagene.

I tillegg til metodene, må vi løfte frem heltene. For ingenting er så inspirerende som gode forbilder. For mattegeniene er en av mange forbilder Magnus Carlsen. Hans prestasjoner har skapt en kultur for at sjakk er kult. Hele Norge (om ikke hele verden) fulgte nøye med, de tenkte, snakket om og analyserte hva hans neste trekk skulle bli under VM. I dag vet vi at hans ettermæle blant annet vil være et løft for strategisk og matematisk tenking. Det må trekkes fram som en viktig seier for morgendagens skolebarn på kort sikt. Abelia tror på et mer positivt orientert ordskifte, nyskapende undervisning, smart pengebruk og gode forbilder. Vi tror på, og heier derfor frem, matte og naturfag. 

Kronikk i Computerworld 24.01.2014

Produktivitet på dagsorden

Bilde lånt fra produktivitetskommisjonens hjemmeside

"Kunnskap trumfer alt" sa tidligere statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale i 2010. Slagordet kunne like gjerne kommet fra Erna Solberg. I tillegg til at kunnskap er en av de viktigste innsatsfaktorene for næringslivet, er kunnskapsnæringen, inkludert finans og it, den viktigeste næringen for framtiden.

Prosjektet Kunnskapsbasert Norge, ledet av Torger Reve og Amir Sasson, fremmet kunnskapsnæringene fordi de har høy produktivitet og verdiskaping. Sammen med olje- og gass, maritime næringer og sjømatsindustrien er de i tillegg de mest konkurransedyktige næringene i Norge. En sterk og attraktiv kunnskapsnæring betyr at vi blir mindre sårbare, mindre avhengig av enkeltnæringer og bedre i stand til å håndtere omstillinger. Omstillinger vil være regelen fremfor unntaket framover.

Både kunnskap og IT er viktige faktorer i å utvikle produktivitet i andre næringer. Norske bedrifters evne til å ta i bruk ny teknologi trekkes frem som en forklaring på at Norge klatrer fire plasser til en 11. plass av totalt 148 land i World Economic Forums (WEF) årlige undersøkelse om konkurranseevne, skriver Dagens Næringsliv i september. Det er derfor påfallende at IT i mandatet til den norske produktivitetskommisjonen kommer helt avslutningsvis. I mandatet heter det at: Kommisjonen bør også belyse hvordan teknologisk fremgang, økt kvalitet på arbeidskraften og endret organisering både internt i og mellom virksomheter kan bidra til produktivitet i offentlig og privat sektor. For oss virker det rart at det som gjennomgående kan bidra til mer produktivitet nevnes i siste punkt, fremfor å settes som et premiss for de andre punktene i mandatet.

Den danske produktivtetskommisjonen er et uttalt forbilde for den norske, og begge er hovedsakelig bemannet av skrivebordsøkonomer. Økonomene kan brukes til mye, men uten praktikerne vet ikke økonomene hvor skoen trykker. Råd/tiltak fra kun en faggruppe vil gi homogene løsninger, og det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig i arbeidet med å utvikle nye løsninger. Ny kunnskap skapes der gamle ideer utfordres. Det første kommisjonen bør gjøre er derfor å ta et møte med Torger Reve for å få innblikk i et av de største arbeidene som faktiske allerede er gjort på produktivitet i Norge.

Den danske kommisjonen har skrevet en egenrapport om kunnskapsbaserte tjenester (kunnskapsnæringen), som inkluderer alt fra advokater, revisorer, ingeniører, arkitekter og konsulenter. Disse næringene er i økende grad ansett som en sentral faktor for å skape konkurransekraft. Overføring av kunnskap, fra for eksempel akademia til næringslivet er en av nøkkelfunksjonene til kunnskapsbedrifter. Disse tjenestene er også en katalysator for produktivitetsforbedringer i andre bedrifter, gjennom de tjenester og råd de selger. Kommisjonen peker derfor på at det å sikre gode reguleringer og effektiv konkurranse i disse tjenestene ikke bare er viktig for produktivitetsforbedringer innen disse sektorene. Det kan også gi signifikante fordeler for resten av økonomien å ha en velfungerende, innovativ og produktiv tjenestesektor.

I Danmark har de observert utfordringer i produktiviteten innen advokat og revisordelene av næringen. Årsakene er flere, blant annet ulempen ved et lite marked og reguleringer som virker hemmende for konkurransen. Det samme behøver ikke være tilfelle i Norge. Vi har derimot et enormt forbedringspotensial i at offentlig sektor kan bli en bedre kunde gjennom offentlige anskaffelser. Med bedre kunder menes at staten i større grad bør fokusere på innovasjon og behovet, fremfor detaljerte løsningsbeskrivelsene. Dette er viktige tema den norske kommisjonen må se på. Kunnskapens rolle i hele verdikjeden må også vektlegges.

Jeg vil avslutte med Kronprins Haakons ord under framleggingen av resultatene til Et kunnskapsbasert Norge: "Kunnskap og kompetanse er en fornybar ressurs som krever vedlikehold og oppdatering. Kunnskap og kompetanse øker ved læring, men også ved bruk."

Kronikk jeg har skrevet i Computerworld 28. februar 2014