Velferden sikres i privat sektor

Nordmenn mener nye arbeidsplasser er viktigere enn egen økonomi. Norges velferd er avhengig av at flest mulig av dem kommer i privat sektor.

I en undersøkelse fra Opinion svarer halve befolkningen at Ap er flinkest til å skape arbeidsplasser i offentlig sektor, mens bare 13 prosent viser Høyre den samme tilliten. Ironisk nok skjer det samtidig som en borgerlig regjering må erkjenne at tre av fire nye jobber har kommet i offentlig sektor. Da kan det være en trøst at 44 prosent fortsatt har størst tillit til at Høyre kan skape flere arbeidsplasser i privat sektor, mens 18 prosent stoler mest på Ap.

Innbetalt arbeidsgiveravgift er en god illustrasjon på den skjeve veksten. I følge SSB økte denne i 2016 med 2,1 prosent sammenlignet med året før. Sterkest var veksten i offentlig sektor med 5,1 prosent, mens veksten i privat sektor kun var 1,1 prosent.

Ikke bærekraftig

Den sterke veksten i oljeformuen har gjort det mulig å finansiere veksten i offentlig sektor. Imidlertid er det ikke bærekraftig med et økende gap mellom offentlige inntekter og utgifter. De neste årene må bruken av oljepenger reduseres kraftig, og vi må belage oss på å bruke de skatteinntektene vi har til rådighet.

Fellesskapets ressurser må brukes både mer fornuftig og mer effektivt. Vår skattefinansierte offentlige sektor skal selvsagt løse viktige samfunnsoppgaver også de neste årene, men vi må se på hvilke oppgaver det offentlige skal ta ansvar for og hva som kan overlates til privat sektor.

Stortinget har bedt regjeringen se på prinsipper for samarbeid mellom staten og private aktører, med målsetning om å redusere offentlige aktiviteter i velfungerende private markeder. Ifølge forslagstillerne fra Venstre tiltar staten seg i stort omfang oppgaver hvor det eksisterer et velfungerende marked og sterke, etablerte fagmiljøer utenfor staten. Det mener de er en viktig og underkommunisert årsak til veksten i offentlig sektor.

Denne statlige oppgaveløsningen skjer dels gjennom nye programmer og prosjekter, og dels gjennom insourcing av oppgaver som tidligere ble utført i privat sektor. Forslagstillerne mener summen av dette utgjør et økende problem.

Hindrer verdiskaping

Hvordan stater utøver sine ulike roller og anskaffer produkter og tjenester, har stor betydning for realisering av det store potensialet for verdiskaping. De største utfordringene oppstår når staten blander sine roller som lovgiver, regulator, innkjøper og konkurrent.

Særlig krevende er det når staten blir en konkurrent i et velfungerende marked, og benytter regulatorrollen til å svekke konkurransen og favorisere egne løsninger. Det er også problematisk når rollen som markedsaktør skjer innenfor rammen av annen virksomhet hvor risikoen for kryssubsidiering er stor.

Det er viktig at regjeringen ser nærmere på disse problemstillingene. De kan gjerne se til Danmark hvor konkurransemyndighetene har utredet offentlige aktørers aktivitet i private markeder, og kommet med en rekke anbefalinger. De vil de ha regler som hindrer konkurransevridning, og bindende regler om prisfastsettelse for offentlig kommersiell aktivitet.

Danskene foreslår et eget utvalg som setter klare kriterier for hvilke aktiviteter statlige aktører skal ha adgang til å utføre, samt at klageadgangen både styrkes, forenkles og gjøres mer gjennomsiktig. Dette er tiltak som ønskes mer enn velkomment også i Norge.

Må innfri forventninger

Det er nemlig stor forskjell på om det er markedet som utvikler løsninger, tjenester og produkter for det offentlige enn motsatt. Private aktører kan skape et større marked og få nye kunder, ikke minst internasjonalt.

Når staten utvikler løsningene selv, er det ikke for å selge til andre. En forsker eller IT-utvikler i privat sektor er derfor viktigere for verdiskapingen enn om de gjør samme jobb i det offentlige. I tillegg vil tiltak for å redusere offentlige aktiviteter i private markeder skape flere arbeidsplasser i privat sektor.

Den borgerlige regjeringen har fått fornyet sitt mandat i høst. Nå må de innfri folkets forventninger om å skape flere arbeidsplasser i privat sektor.

(Denne kommentaren er tidligere publisert i Finansavisen.)

Transportrevolusjonen

I Norge har nysalget av elbiler passert både bensin- og dieselbiler. I Tyskland tillater man allerede førerløse biler. Vi står foran den største transportrevolusjonen siden bilen ble vårt foretrukne framkomstmiddel for 100 år siden. 

På et bilde fra New Yorks gater i 1900 er det én bil – omkranset av det som var det vanligste transportalternativet; hest og vogn. På et bilde bare 13 år senere er gatebildet det motsatte. I den samme gaten i New York er det nå én hestevogn omkranset av biler.

Mye tyder på at vi står ovenfor tilsvarende endringer, og midt i dette står Tesla-eier Elon Musk. Ved siden av de velkjente Tesla-bilene, har Musk utviklet solcellepanel som ser ut som takstein. I tillegg kommer batterier som lagrer denne energien du produserer fra ditt eget tak – slik at du kan lade din egen bil. Restkapasiteten kan du selge til strømleverandøren din.

Parallelt med økningen i antall elbiler, har IT-giganten Google utviklet selvkjørende biler som allerede er et vanlig syn i California. Der det amerikanske forsvaret ga opp utviklingen fordi de selvkjørende bilene krasjet, har Google utviklet biler som er langt sikrere når man tar bort sjåføren – av den enkle grunn at de aller fleste trafikkulykker skyldes menneskelige feil.

Selvkjørende biler testes nok ut av alle bilprodusenter som ønsker å være en del av bilens framtid. Derfor er det ikke unaturlig at nettopp det bilproduserende Tyskland er blant de første landene som får lovgivning som tillater selvkjørende biler. Det kreves fortsatt en sjåfør bak rattet. Bilprodusenten er ansvarlig for eventuelle skader bilen påfører omgivelsene såframt bilen ikke ber deg ta over rattet – da overføres ansvaret til deg. En svart boks skal registrere all slags aktivitet og være orakelet som definerer ansvar.

Utviklingen av førerløse biler kan skape endringer av en helt annen karakter enn tidligere tiltenkt. En gjennomsnittlig bil er passiv 95 prosent av tiden. Av den aktive tiden brukes én prosent i kø, mens én prosent brukes til å finne parkering. Nye elektriske biler forventes å ha tre ganger lengre kjørelengde enn bensinbiler, ifølge forsker Tony Seba ved Stanford Universitet. Han er ekspert på omstillinger i bil- og energibransjen, og tror førerløse biler vil bli benyttet til transport av langt flere enn eieren.

Seba mener vi vil gå fra bileierskap til transport som tjeneste. Det ligner omveltningen vi har sett i musikkindustrien, hvor forbrukerne har flyttet seg fra å eie fysiske album til å strømme musikk via Spotify, Tidal og andre plattformer. Seba begrunner sitt fremtidsbilde med elbilens forlengede levetid og tilgangen på billigere fornybar energi.

For å ta solenergi som et eksempel: Fra en forsiktig begynnelse ser vi nå en dobling av kapasiteten hvert 2,5 år. Den viktigste årsaken til veksten er kostnaden som er redusert med 11 prosent hvert år. Samtidig er prisen for batterier redusert med 20 prosent siden 2010, og det forventes en ytterligere reduksjon på 50 prosent innen 2025, ifølge Bloomberg New Energy Finance.

En internasjonal undersøkelse utført av Roland Berger viser at nesten halvparten av forbrukerne ikke ønsker egen bil hvis de kan bruke en selvkjørende drosje. Elbiler er også i ferd med å bli et attraktivt alternativ, spesielt i Asia hvor 37 prosent vurderer å kjøpe elbil som sin neste bil. I Kina er det hele 60 prosent som vurderer dette.

Hvilke konsekvenser har dette for oss? Tony Seba mener det fremtidige regnestykket for det oljeproduserende Norge ikke vil gå opp. Når fornybare energikilder øker i utbredelse samtidig som prisen faller, blir det vanskelig å leve av en stadig lavere oljepris. Det betyr at vi må tenke alternative vekstnæringer for å sikre den norske velferden. Det er ingen grunn til at ikke smart transport kan være én av disse.

I tillegg må norsk regulering holde tritt med den teknologiske utviklingen generelt, og innen transport spesielt. Samferdselsminister og bilelsker Ketil Solvik-Olsen har lovet at lovverket ikke skal stå i veien for teknologien, og har selv hevdet at vi framtiden mest sannsynlig ikke vil eie vår egen bil. Før sommeren la han fram et lovforslag for utprøving av selvkjørende biler på norske veier.

Uansett hvem som vinner valget til høsten, bør disse punktene stå høyt på agendaen.

Denne kommentaren var i dag på trykk i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/transportrevolusjonen-kommer/68527072  

Av med skylappene

De største teknologiske endringene kommer der det vil svi mest for Norge: energi. Vi må gripe de nye mulighetene mens landskapet endres.

Vi står i et paradigmeskift. I 2016 toppet de fem digitale selskapene Apple, Alphabet, Microsoft, Amazon og Facebook listen over verdens største selskaper. Bare fem år tidligere var det tre oljeselskaper og en bank som regjerte, og Microsoft var eneste datateknologiselskap på topp fem. Hva innebærer denne utviklingen og hvordan påvirker det Norge?

På få år har verdensmarkedet blitt dominert av digitale virksomheter, og verdens befolkning er koblet på nett hele døgnet. Nordmenn er et av verdens mest digitale samfunn, men vi klarer ikke å kapitalisere på denne raske utviklingen i tilstrekkelig grad. Skal vi forbli konsumenter eller har vi en mulighet til å ta en del av kaken og bli produsenter?

Tre digitaliseringsbølger
Det er tre digitaliseringsbølger som vi har vært i, eller er på vei gjennom:

Den første bølgen handlet om det som var lett å digitalisere: Musikk, litteratur, bilder og media. Selskaper som Spotify, Instagram og Kindle eksisterte ikke før millenniumskiftet, men er i dag allemannseie.

Den andre bølgen handlet om digitale plattformer som kobler kjøper og selger, populært kalt delingsøkonomi. Her finner vi store globale selskaper som Uber innen transporttjenester og Airbnb innen overnattingstjenester, men også nasjonale aktører som Nabobil, Kolonial.no, Leieting og WeClean.

Den tredje bølgen treffer nå etablerte og store industrier. Fra Fornebu leverer norske Gelato en skybasert tjeneste som utnytter restkapasitet ved ulike trykkerier verden over. Det effektiviserer markedet og reduserer transportbehovet. eSmart Systems fra Halden hjelper energiselskaper med å optimalisere drift gjennom analyse av store datamengder i sanntid.

Børster støv av handelsbalansen
Norges eksport og velstand har i lang tid vært basert på inntekter fra olje og gass. Ifølge Innovasjon Norge har oljeprisfallet gitt svimlende 300 milliarder kroner i reduserte eksportinntekter, skatter og avgifter bare siden 2014. Det gjør at vi igjen snakker om handelsbalansen, noe vi ikke har gjort de siste 20 årene. Mange tror og håper at prisfallet vil gå over, men hva skjer hvis den gryende prisoppgangen kun er midlertidig?

Professor Tony Seba ved Stanford University og forfatter av boken "Clean Disruption of Energy & Transportation" hevder at alle biler vil være elektriske og selvkjørende innen 2030, fordi alle fossile energikilder og kjernekraft vil være utkonkurrert. Hva vil skje hvis kraften og hastigheten i det grønne skiftet er mye større enn vi tror? Selvkjørende biler som kan være på veien 90 prosent av tiden i stedet for å være parkert, vil gjøre det å eie en bil i 2030 omtrent til det samme som å eie en hest i dag – noe for de helt spesielt interesserte.

Det er lett å avfeie Tony Seba som en hysterisk miljøprofet når han sier at all ny energi vil komme fra fornybare energiteknologier som sol og vind. Men da skal vi huske at Tesla-gründer Elon Musk følger Sebas oppskrift til punkt og prikke.

Vi blir "prosumenter"
I fjor fikk Tesla-bilene en programvareoppdatering litt utenom det vanlige: Nå kan de være selvkjørende opp til et visst nivå. De lanserte også Tesla Powerwall, som er et batteri du kan ha på veggen hjemme for å lagre solenergi og dermed redusere avhengigheten av fossilt brensel. Og som om ikke det var nok, ble selskapet Solar City, som lager solceller som ser ut som vanlig takstein, fusjonert inn i Tesla.

En kombinasjon av disse tre produktene vil innebære at du kan produsere og lagre din egen energi, som også er drivstoffet for bilen din. Kundeforholdet til strøm- og nettselskapet endres fra konsumpsjon til produksjon, og du blir en "prosument" som kjøper strøm når den er billigst, og selger den tilbake når den er dyrest.

Det er ikke helt tatt ut av luften når Seba sammenligner bilmerker som satser på dieselmotorer med Kodak. Den tidligere fotogiganten prøvde å øke effektiviteten av sine analoge filmruller og kameraer, parallelt med at de fant opp digitalkameraet. De turte imidlertid ikke å utvikle den nye teknologien, siden de fryktet at den ville spise av overskuddet til deres eksisterende produkter. Det viste seg at Kodak fikk helt rett i det siste, noe som også ble dramatisk for selskapet.

Olje og gass mindre verdt
Argumentasjonen til Tony Seba er at vi står overfor en rekke teknologiske skift som følger samme type logikk: Raskt fall i kostnader og forbedret ytelse, kombinert med nye forretningsmodeller som gjør livet lettere for kundene, det være seg leasing eller delingsmodeller.

International Energy Agency har konsekvent undervurdert veksten for fornybar energi – spesielt solenergi – fordi de baserer seg på lineære framskrivninger. Teknologiske skift har imidlertid ikke et lineært forløp. Vi ser nå en global dobling av installert kapasitet for solenergi hvert 2,5 år. Asia leder an i utviklingen som først og fremst skjer på grunn av lavere kostnader.

Den teknologiske utviklingen innen batterier, solceller og autonome biler kan gjøre våre desidert største eksportprodukter olje og gass vesentlig mindre verdt i 2030. Det bør bekymre nok til at vi vurderer en del gamle sannheter på nytt.

Det er vanskelig å begripe teknologiske endringer mens de pågår. Men det hindrer oss ikke fra å åpne øynene og gripe nye muligheter. Morgendagens vinnere skapes i tider hvor landskapet endres.

(Denne kommentaren er skrevet sammen med min kollega Daniel Ras-Vidal og er tidligere publisert i Bergens Tidende)

Vi styrer mot en kritisk kompetansemangel innen IKT

Skal vi utnytte de digitale mulighetene eller skal vi forbigås av land som reagerer raskere enn oss? Det sørøstasiatiske toget vil mest sannsynlig passere oss i høy hastighet i 2020. Vi har alle forutsetninger til å ta opp kampen, men har vi modige politikerne som utvikler smart politikk?

Noen spiller allerede på lag med framtiden. Samferdselsministere Ketil Solvik Olsen (Frp) har lovet at regulering ikke skal stå i veien for den teknologiske utviklingen. Han er allerede i gang med å utvikle politikk for førerløse biler. Stortingspolitikere fra ulike partier har tatt digitale initiativ for å sikre alt fra utbredelse av helseteknologi til tilstrekkelig IKT-kompetanse. Torgeir Knag Fylkesnes (SV) tok sågar initiativ til en teknoradargruppe på Stortinget – hvor alle partier er representert – som har som formål å adressere hvordan ny teknologi utfordrer og skaper muligheter.

Smart politikkutvikling handler om å se hva som kommer i framtiden, og deretter sikre at dagens lover og reguleringer ikke står i veien for utviklingen. Kort fortalt er det behov for en digital vask av eksisterende lover og regler. Et godt eksempel er fjerning av moms for mat som blir gitt bort gjennom appen "Too Good To Go". Slikt vil vi se mere av.

Bør roboter ha juridisk status?
I Europaparlamentet har noen representanter foreslått å etablere en juridisk status for roboter. Det er et forsøk på å være forut for sin tid gjennom å diskutere hvordan vi skal forholde oss til avanserte maskiner som tar autonome beslutninger. Det handler blant annet om hvilke skader de kan forårsake og hvem som da er juridisk ansvarlig. Hvilken norsk politiker har mot til å ta tilsvarende initiativ?

Modig og smart politikkutvikling handler om å ta valg i dag som legger til rette for en digital framtid. I rapporten "Digitizing Europe" utfordrer Boston Consulting Group (BCG) de nordeuropeiske landene, inkludert Norge, til å være ledende i digitaliseringen av Europa. BCG anslår at et velfungerende indre marked gir de nordeuropeiske landene et vekstpotensial på 38 prosent. Med en sterk digital satsing øker potensialet til 80 prosent.

Det er nettopp Norge og andre mindre land i EU/EØS-området som har mest å tjene på digitalisering. Samtidig har Norge også mest å tape dersom vi blir hengende etter i digitaliseringsarbeidet. I følge BCG og Google har teknologiutviklingen en jobbratio på 2:1 – det vil si at teknologien etablerer to nye arbeidsplasser for hver jobb som forsvinner.

Oppskriften er enkel, men krever digital klokskap, lederskap og tverrfaglig samarbeid. Vi må legge til rette for teknologisk innovasjon, stimulere til entreprenørskap, forbedre tilgang til kapital, og bygge kompetanse og talent for morgendagen.

Vi styrer mot en kritisk kompetansemangel innen IKT
Nylig lanserte Abelia sitt "Omstillingsbarometer 2016". Der går det frem at vi er gode på breddeutdanning, men dårlig på spisskompetanse. Vi er gode på oppstartsmuligheter, men mangler motivasjon for å starte opp for oss selv. Vi har middels FoU, men likevel stort potensial for innovasjon. Kanskje viktigst er det at vi har høy bruk og grunnkompetanse innen IKT. Imidlertid er norsk IKT-sektor liten, offentlig digitalisering henger etter, og vi styrer mot en kritisk kompetansemangel innen IKT.

Konklusjonen er ganske enkel: IKT ligger som en grunnleggende forutsetning for omstilling og økt produktivitet. Det spiller ingen rolle om vi er gode på andre områder – uten luft under vingene på digitaliseringen vil vi ikke komme spesielt langt.

I USA har presidentkandidat Hillary Clinton lansert et digitalt program med flere spennende forslag. Hun vil blant annet utnevne en Chief Innovation Advisor som skal redusere føderale regulatoriske barrierer slik at lover og regler ikke står i veien for innovasjon.

I den kommende valgkampen i Norge håper vi at alle partier tar del i konkurransen om å utvikle den beste politikken for digitalt Norge. Med vårt digitale forsprang har vi mye å vinne om vi klarer å opprettholde vår plassering. Men vi har også mye å tape hvis vi ikke gjør de smarte og modige valgene.


Hvem vil iføre seg den digitale ledertrøyen?

I Europaparlamentet har noen representanter foreslått å etablere en juridisk status for roboter. Det er et forsø

(Denne kommentaren er skrevet i samarbeid med min kollega Christine Korme og tidligere publisert i Digi.no)

Er vi forberedt på robotenes inntog?

Smarte og selvlærende roboter vil påvirke alle deler av samfunnet vårt. Vi ser imidlertid ikke verdien i mulighetene og er for naive om utfordringene.

I asiatiske land vil antallet industriroboter mangedobles de neste årene, mens vi her hjemme tenker mest på roboter som støvsuger gulv inne og klipper plen ute. Selvkjørende biler har allerede hatt sine første kollisjoner, men vi har ennå ikke hatt en norsk diskusjon om juridisk ansvar når roboter skader mennesker.

Her er lille Dino basert på Watson teknologi

Er robotutviklingen så langt inn i framtiden at det er umulig å ta stilling til politiske tiltak i dag? På ingen måte. Dette er muligheter som må gripes i dag, og utfordringer som vi egentlig burde tatt høyde for i går.

Mye tyder på at det er de framvoksende økonomiene i Asia som vil utvikle robotmarkedet – mens Europa blir konsumenter. Er det noe vi ønsker for teknologier som vil ha dramatisk påvirkning for store markeder som industri, transport, utdanning, helse og velferd?

Vårt høye lønnsnivå burde vært et sterkt insentiv til å investere i industriroboter. Likevel selges det henholdsvis tre og fire ganger flere av disse i våre naboland Danmark og Sverige. I 2014 ble det solgt 4,7 millioner personlige roboter internasjonalt, ifølge International Federation of Robotics. Det er en økning på 29 prosent.

Den mest kjente versjonen i Norge er selen som er dekket av syntetisk pels og har sensorer som reagerer på kos med bevegelser og lyder. Toyota lanserte i 2013 en mer avansert partnerrobot som via en berøringsskjerm kan hente ting, lukke gardiner og åpne dører for sengeliggende pasienter.

Snart kommer neste generasjon serviceroboter som kan kommunisere, lese følelser og lære selv. Google har varslet at de allerede i år vil komme med snakkende roboter. IBMs supermaskin Watson kan allerede kjøpes som en liten grønn dinosaur som kan være ditt barns læringspartner.

I Asia er det høye forventninger og stor konkurranse om å få forsprang i robotmarkedet. Kina har flest industriroboter i verden, og skal innen fem år tredoble sin egen årlige produksjon. I Japan ønsker man å gi nytt liv til en døende økonomisk vekst. Statsminister Shinzo Abe har initiert en storstilt plan som blant annet skal sikre roboter til et SMB-marked som allerede sliter med å skaffe arbeidskraft. I tillegg skal man få dekket robotutgifter gjennom en ny helseforsikring som kan bidra til å utvikle markedet.

I Japan er roboter solid forankret i kulturen. I Shinto-religionen anser man at maskiner kan ha sjel. Begeistringen for roboter gjenspeiles i en undersøkelse som viser at 65 prosent av japanske pasienter er positive til roboter. Vi er langt unna tilsvarende holdninger i Europa.

Det store spørsmålet er hva og hvem som skal styre utviklingen for å utnytte mulighetene og håndtere utfordringene roboter bringer med seg. Er det fremtidspessimisme eller industrioptimisme? Initiativer fra blant annet Europaparlamentet tar mål av seg å styrke innovasjon innen robotteknologi, imidlertid er de først og fremst opptatt av begrensende tiltak. Det vitner ikke om den mer optimistiske og konkurranseorienterte tilnærmingen Asia preges av.

Interaksjon med roboter har en voldsom påvirkning på fysiske og moralske relasjoner i et samfunn. Hva skjer med menneskeverdet når syke, eldre og sårbare mennesker utvikler følelser for roboter som har omsorgsansvar for dem? I tillegg er det juridiske og politiske implikasjoner ved robotenes inntog. Hvem er ansvarlig hvis en robot skader et menneske? Det er enklere å stille noen til ansvar hvis roboten har blitt instruert til å gjøre noe, men hva om roboten er selvlært?

I Norge kan vi velge om vi ønsker den entusiastiske asiatiske tilnærmingen eller den skeptiske europeiske holdningen. Skal vi ende opp med kun å være konsumenter eller bidra til utvikling og eksport av smarte roboter og kunstig intelligens innebygd i maskiner? Vi har allerede en befolkning som er godt over gjennomsnittet interessert i teknologi, men er lovverket vårt tilpasset en gjennomdigitalisert framtid?

Vi trenger allerede nå en debatt om juridisk ansvar for smarte roboters handlinger. Vi må dykke dypere i de etiske implikasjonene der en selvkjørende bil ofrer ditt liv som passasjer for å unngå å kjøre i hjel et barn som går langs veien. Og vi trenger en diskusjon om praktisk bruk av roboter i ulike sektorer for å se de reelle fordelene og ulempene.

2016 er året vi får de første selvkjørende bussene i Norge. Burde ikke roboter da være et langt større samtaleemne i både offentlig og privat sektor?

(Denne kommentaren har tidligere vært publisert i Dagbladet)