Hva har Hanssen egentlig gjort som er umoralsk og forkastelig?

Jeg må si jeg er forundret over den voldsomme hetsen som Bjarne Håkon Hanssen er blitt utsatt for. Jeg skjønner kanskje egentlig ikke problemet?

Han har avsluttet sin politiske karriere - det kan vel neppe være forkastelig eller umoralsk? Jeg tenker det faktisk er en fordel at en ikke er politiker på livstid, men at det slippes til yngre krefter både på Storting og i regjering. Er det da umoralsk at han har begynt i ny jobb? Det er vel bra at politikere også kan ta seg ordinære jobber når de avslutter sin politiske gjerning? Er det forkastelig at han har begynt i en jobb hvor han benytter seg av sin opparbeidede kompetanse? Det kan tydeligvis være vanskelig å forstå for enkelte politikere, men alle andre arbeidstakere benytter seg av kompetanse som er bygd opp i tidligere jobber.

Hanssen rådgir en privat barnehageeier i et politisk tema som har vært på bordet når han selv satt som statsråd. Dette kan være et problem hvis det var en stor sak i regjeringen. Hanssen selv hevder han ikke husker saken - hvilket kan være meget sannsynlig da det er en mengde saker som behandles av regjeringen på regjeringskonferansene hver tirsdag og torsdag. Likevel skjønner jeg ikke hva slags viktig informasjon han har fått - som ellers er unntatt offentligheten. Telefonen han tok til den tidligere stortingskollegaen handlet jo nettopp om å hente inn fakta.

Uansett, hvis sistnevnte er problemet kunne det vært forhindret ved strengere karanteneregler for nettopp statsråder. Hanssen overholdt karantenereglene han var pålagt, og har vel dermed heller ikke her gjort noe umoralsk eller forkastelig?

Hva forventer koret av hetsere av tidligere kollegaer? Hadde det vært bedre om Hanssen ble fylkesmann som andre avgåtte politikere? Nå skal det være sagt at også de benytter seg av tidligere opparbeidet kompetanse. Uansett var det ingen poster ledig. Er det eneste stuerene å følge i andre  AP-politikeres fotspor å begynne i fagbevegelsen, og helst LO. Få har mer politisk påvirkningsmakt og gjennomslag enn nettopp LO. Her bruker de sin kompetanse, opparbeidet gjennom sin politiske gjerning, men ingen rekker en moralsk pekefinger mot dem. 

Hva om han hadde begynt i en annen organisasjon? Er det bedre med bistandsorganisasjoner enn interesseorganisasjoner? Hva med NHO? Det ville kanskje vært feil å tjene næringslivets interesser, men kanskje et pluss i boken at det er en organisasjon. Heller det enn en skummel virksomhet som er ute etter å tjene penger. Det er forøvrig mange organisasjoner i alle kategorier som står på PR-rådgiverenes kundelister.

Bilde lånt av Gunnar Stavrums nettblogg.

Hva om han hadde begynt i OLF; oljeindustriens landsforening, eller enda verre - Statoil og tjent det forurensende næringslivet sine interesser? Statoil har flere tidligere politikere blant sine kommunikasjonsrådgivere. Oljebransjen har til og med et eget departement hvor industrien bruker mye ressurser for å påvirke både embetsverk og politikere.

Er problemet at han har begynt i et firma som rådgir mange forskjellige virksomheter og organisasjoner, kanskje til og med hemmelige? Den nåværende kunden er jo kjent. De forurenser ikke. De bidrar med en viktig samfunnsoppgave - nemlig å ta vare på barna våre. De har vært en viktig ressurs som har bidratt til å møte viktige politiske målsettinger om full barnehagedekning. Et meget viktig likestillingspolitisk tiltak. Kanskje det viktigste. Det er først nå de plutselig er utskjelt og i utrydningsfare. Fordi de ønsker å tjene noen kroner på den investeringen de har gjort, og den risikoen de har tatt. Hva er så umoralsk og forkastelig med det?

Trenger foreldre kurs i å oppdra barn?

VGs forside 7. juni kunne fortelle at 7 av 10 norske foreldre ønsker kurs for å oppdra egne barn. Riktignok tar mange av oss lengre utdannelse for å få oss jobb. Vi tar videreutdanningskurs og inspirasjonskurs for å bli klokere, bedre medarbeidere, ledere og mennesker. Mange er til og med på parkurs for å bli bedre kjærester. Vi driver massiv selvutvikling. Nå ønsker vi også å bli bedre på å være foreldre.

Det er vel egentlig ikke noe merkelig i det. Spesielt i og med at vi blir bombardert av eksperter som  overbevisende forteller om sin siste metode. Nanny-hjelpen som sendes i beste sendetid på TV har klokketro på skammekroken. Foreldrene må følge en rekke regler både før, under og etter. Retningslinjene er så detaljerte at en lett henger seg opp i detaljene framfor formålet. Er det bra at en hel generasjon barn skal læres opp til skam?

På helsestasjonen er de opptatt av til stadighet å påpeke at du best kjenner ditt eget barn. Samtidig forteller de i detalj hva barnet skal spise, når de skal sove, vaksiner de bør ta og hvilken vektkurve de bør følge. Følger ikke ditt barn riktig vektkurve må de feites opp og følges opp av helsestasjonen ukentlig. Vekten til barnet blir ditt karakterkort på hvor god forelder du er.

Det finnes uttallige bøker, Internettsider og fora, eksperter i avis, tv og radio med ulike råd på hvordan du best kan oppdra ditt barn. Usikre foreldre plukker vilkårlig fra rådene uten at det nødvendigvis gir det ønskede resultat. I Aftenposten i dag tar to eksperter til orde for at ekspertene må tøyles. Fordi usikkerheten blant norske foreldre øker med eksponeringen av råd fra ekspertene.

Jeg er til dels enig med artikkelforfatterne. Jeg er skeptisk til å stadig utsette barna våre for den siste metoden innen barneoppdragelse. Detaljerte metoder øker faren for at du trår feil. Jeg tror  at du best kjenner ditt eget barn. Samtidig tror jeg også at ekspertråd kan være nyttig. Generelle påminnelser og tips om hvordan vi opptrer overfor våre barn, som å gi dem kjærlighet, trygghet og tid, kan aldri gjentas for ofte. Gjerne fortalt gjennom ulike metaforer. State the obvious. Så enkelt og så vanskelig.

Hvordan dempe den indre uroen?

Aftenposten vier for tiden stor spalte-plass på prioriteringer i helse-Norge. Veldig mange interessante vinklinger som avisen fortjener ros for. Leserne får lære om nye sider ved det norske helsevesen. For eksempel fredagens artikkel om at det brukes mest penger på friske, og bekymrede mennesker. Retningslinjene er så generelle at ni av ti nordmenn kommer inn i risikogruppene for blodtrykk og kolesterol.

Det er bekymringsverdig at vi er i ferd med å få et samfunn hvor vi jakter febrilsk etter diagnoser og medisiner. Frykt bygges gjennom stadig mer oppmerksomhet på behandlingsformer, framfor forebygging. Diagnoser virker betryggende på den indre uroen, men den løser ikke årsaken til uroen. Medisiner er håndfaste midler til å dempe uroen, men de tar ikke tak i roten til problemet.

Både blodtrykk og kolesterol kan behjelpes med forebyggende tiltak. Endring av livsstil og ernæring kan ha stor innvirkning på folks helsetilstand. Likevel brukes det alt for lite ressurser på det som kan holde oss friske. Hva med å få et fokus på friskhet framfor sykdom? Er ikke det en bedre benyttelse av begrensede ressurser?

Forandring fryder

"The formula for change is when the desire for change is greater than the resistance to change." Brad Sugar (!)

Gode gamle Einstein - selve sitatkongen - oppfordrer selvsagt til å tenke sjæl: Great speakers have always found violent opposition from mediocrities. The latter cannot understand it when a man does not thoughtlessly submit to hereditary prejudices but honestly and courageously uses his intelligence.

Kan det tilgis? Det ukjente folkemord

Kan det noen gang tilgis den behandlingen Aboriginerne (Australias urinnvånere) ble utsatt for av Engelskmennene? Fra Captein Cook ankom Australia 19. april 1770 og erklærte landet for Terra Nullus – til tross for at det allerede bodde folk her. Dette viste Kaptein Cook fordi han hadde lest reiseskildringer fra nederlenderne som var her i allerede i 1606.

Siden ble Aboriginerne regelrett utsatt for et folkemord. Ingen grunn var for stor eller liten for å ta livet av en enkeltperson til en hel stamme. En ung dame strandet på Fraser Island. Når hun ble ”reddet” påsto hun at hun var blitt tatt til fange av Aboriginer stammen som bodde der (noe som i ettertid viser seg være lite sannsynlig). Dette resulterte i at en hel stamme av Aboriginere ble drept – og ikke de som bodde på Fraser Island. Noen helt andre måtte bøte for livet for en ugjerning ingen hadde begått.

Engelskmennene ble mer ”sivilisert” i sin diskriminering av Australias urinnvånere etter hvert. En hel generasjon barn ble tatt fra foreldrene sine og vokste opp hos hvite. De ble fratatt sin familie og vokste opp uten kunnskap om sin bakgrunn. De ble også fratatt sitt liv – selv om de levde. Denne generasjonen er i ettertid blitt omtalt som den stjålne generasjonen, og dette pågikk helt til 1960-tallet.

Først i 1967 ble Aboriginerne definert som ”mennesker” i henhold til loven. Før den tid var de ansett som en del av faunaen på lik linje med planter og trær! De ble oppfattet som lavere på rangstigen enn hottentotter. I 1967 fikk de stemmerettigheter og andre menneskerettigheter.

Mye av skaden er allerede skjedd og kan aldri rettes opp. Engelskmennene har fratatt Aboriginerne landet sitt – selv om de oppfatter land som noe som du ikke eier selv. Landet eier deg. De har fratatt dem sitt gamle levesett – og nærheten til naturen. Det er en gruppe Aboriginere som vokser opp nå og som prøver å ivareta mye av det gamle språket og de gamle skikkene.

Et unnskyld har holdt langt inne. John Howard, statsminister på 90-tallet og inntil noen få år siden klarte ikke å beklage. Den sittende statsministeren har derimot gitt et pardon. Et pardon det var knyttet mange forventninger til, men som ikke har resultert i noe. Ingen økonomisk erstatning til tross for at penger aldri kan gjøre opp for den urett som er begått.

Australia er et multikulturelt samfunn hvor det prates mye om ivaretakelse av de ulike minoritetene sine rettigheter. Libanesere. Kinesere. Indere. Det prates veldig lite om Aboriginerne sine rettigheter og hvordan de skal ivaretas. Hvordan de skal få oppreisning. Som en Aboriginer fra Djapukai stammen sa til oss – bør de ikke starte med oss? Vi som var her først? Når skal vi bli sett?

Du ser det du ønsker å se

I 1999 bodde jeg i Sydney. Jeg elsket byen samtidig som jeg innså at jeg aldri kan bo her. Det er et maskulint samfunn hvor kjønnene er delt langs gamle tradisjonelle kjønnsrollemønster. Australia  henger etter utviklingen i de fleste europeiske land. Ikke noe for meg som forventer å bli behandlet som en likeverdig.

I ettertid har jeg også innsett at jeg så på det australske samfunnet med grønne øyne. Jeg så et fungerende multikulturelt samfunn. Sannheten er at det er like mye segregering her som noe annet sted, det er bare flere fargenyanser. I 1999 lyktes dessuten statsminister Howard å legge ned alle aktiviteter for å fremme multikulturelt samarbeid.

Jeg lærte mye om aboriginene (de australske urinnvånerne) og opplevde en større åpenhet om de utfordringene som var knyttet til dem enn det jeg kjenner til om samebefolkningen i Norge. Samtidig sa det australske folket i en folkeavstemning Nei til å endre grunnloven – hvor det fremdeles står at Australia var et ubebodd land når engelskmennene ankom hit. De sa i samme folkeavstemning Ja til at den engelske dronningen fremdeles skal regjere over dette landet på den andre siden.

Jeg innså ikke den gangen at det er like mye rasisme her – kanskje mer – enn det du finner hjemme. Kanskje fordi jeg ikke ønsket å se det.

Sydney var så fantastisk på grunn av det deilige klimaet. I realiteten har hullet i Ozon-laget ført til at 50 % har hudkreft. Du kan ikke gå utendørs uten solkrem. Jeg elsket strendene og de uendelige mulighetene til å bade. Det anbefales faktisk at en bader kun på strender hvor det er livvakter, at du unngår å bade 24 timer etter at det har regnet, at du kun er ved land. Hvorfor? Det er hai overalt.

Jeg var forelsket i Sydney og forelskelse gjør blind. Jeg så bare det jeg ville se. Byen er like vakker nå – selv 11 år etter – men jeg har tatt på nye solbriller. Det anbefales og skifte ut brillene inn i mellom.

Godt nyttår!

Godt nyttår!

Vi skal ut på en reise rundt jorden, og i den forbindelse kommer jeg til å skrive reisebrev med ujevne mellomrom på vår datters blogg. For de som er interessert ta en titt på ODAs liv.

Hvilket Storting skal vi ha?

og hvordan skal våre tingmenn og -kvinner opptre? Dette er noen av temaene Morten Søberg tar opp i boken "Senatet som aldri vart - Essay frå Stortinget". Spennende bok om evige problemstillinger, hvor noen stammer helt tilbake til antikken. Spørsmål som er aktualisert i disse dager med Stortingets konstituering - og nettopp derfor også ble tema på Dagsnytt 18 onsdag 30. september: Stortingets betydning.

Morten Søberg etterlyser en mer aktiv stortingsrepresentant (som det litt mer kjønnsløst heter på bokmål) som tar opp de store spørsmålene i sin og vår tid. Han stiller spørsmål om det var mer vilje og evne til makt før. Han deler anekdoter med leseren som tingmannen Paul Svarstad som fikk gjennomslag for byggingen av Strynfjellsvegen og Schei som i oppdrag av regjeringa fikk endret kommunestrukturen i landet og halvert antallet kommuner.

Hva er så makt? Du har den altoverskyggende makten hvor du som folkevalgt kan sette et endelig punktum for alt liv - jf. Truman. Eller er makt like mye viljen til å ta upopulære så vel som populære avgjørelser fordi du tror på endring til noe bedre. Makt kan også handle om å sette dagsorden for nye og viktige spørsmål som angår vår tid. Dagen stortingsrepresentanter tar for sjeldent makroperspektivet og reiser spørsmål om hvilket samfunn vi ønsker oss.

"Eit Parlament må ikke berre produsere tekst og brød, men og tale og sirkus: Stortinget har eitkvart å lære av røystene fra Underhuset i London og atterljomen i samveldelanda." Så sant så sant. Søberg skriver at det i det kanadiske parlament ikke er lov å bruke manus - hvilket skaper et ytterligere muntlig - og kanskje humoristisk - preg. En besnærende tanke. Kanskje også et Storting uten manus ville fått flere utsagn ala Sponheims: hver mann sin høne.

Søberg skriver prosaisk på nynorsk med en omsorg - ja nesten kjærlighet - for norsk politikk. Det går i røyndom og løyndom til hjertet renner over. Selv jeg - som ikke har noe spesielt forhold til nynorsk - må innrømme at språket er vakkert. Om du ikke er spesielt opptatt av politikk er den elegante språkføringen i boken en opplevelse i seg selv. Er du interessert i utviklingen av vårt politiske system så er denne boken absolutt å anbefale. Minerva har delt en smakebit fra boken: Lagtinget: fysisk midtpunkt, konstitusjonell ruin – og politisk fyrlykt. Les forøvrig Bård Vegar Solhjell sin anbefaling av boken.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet

Dette er en spennende bloggstafett som jeg herved tar utfordringen og henger meg på - oppfordrer også andre bloggere til å kopiere denne teksten til sin blogg:

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar i år ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Det skal være med en creative commonslisens her som jeg sliter med å få inn, så skriver inn teksten i stedet:
Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Kjøpt og betalt av legemiddelindustrien

Jeg blir rett og slett skremt av norske myndigheters holdning til HPV-vaksinen spesielt, og vaksiner generelt. HPV-vaksinen skal deles ut til ALLE jenter i tidlig tenårene. Den vil redde KUN et ti-talls jenter fra å dø av livmorhalskreft i året . Nå er en engelsk 14-åring død etter at hun tok HPV-vaksinen. Norske myndigheter svarer at det ikke er grunn til å hause opp på grunn av ett enkelt tilfelle! Les mer om saken fra NRK Puls.

ALLE norske jenter skal utsettes for en vaksine som vil redde et få-tall fra døden. Det puttes masse ressurser i informasjonsmøter for både jentene og deres foreldre over hele landet. Hva om disse pengene heller kunne vært brukt til seksual opplysning for jenter, og tilbud om gratis gynekolog ressurser for de som er i risikogruppen? Fordi det er ytterst få som vil oppleve livmorhalskreft. Det rammer kvinner med lav seksuell debutalder og hyppig partnerskifte. Årlig rammes ca. 300 norske kvinner av denne kreftformen, med ca. 100 dødsfall. Les mer i en sak fra Tidsskrift for den norske legeforening.

Vaksinen er ikke bredt utprøvd. Ingen kjenner hverken kortids- eller langtidsettervirkningene. I de landene som allerede har innført vaksinen er det meldt om flere bivirkninger. Vaksinen gjelder kun for enkelte livmorhalskrefttyper og ikke alle.

Jeg vil aldri utsette mine barn for vaksinen - og det verste er at mange innen helsesektoren er enig med meg, men tause. Dette er rett og slett tragisk og nok et eksempel på legemiddelindustriens makt.