Kreativitet og galskap

Hva er normalt? Betyr det å være en del av majoriteten, og dermed gjøre hva alle andre gjør? Er du kanskje litt A4? Ola og Kari? Er normalt det samme som naturlig? Og er det egentlig ønskelig å være normal?

For jo flere som er normal, blir det færre unormale, og dermed vanskelig å skille seg ut. Samtidig som de på skolen er veldig opptatt av de som skiller seg ut, og gi dem en diagnose, fordi først da har de rett på oppfølging. Og er du ikke helt normal blir du jo litt stigmatisert, ja litt annerledes. 

Før var det lov å være litt annerledes. Når jeg gikk på skolen skulle de som var litt annerledes ut fra spesialskolen til vanlig skole slik at de normale kunne læres opp til å se at de som var annerledes også var normalt. Nå har de i stedet fått merkelapper. Før hett det lopper i blodet - nå heter det ADHD. Nerdene har fått merkelappen asberger. De melankolske har lettere psykiske lidelser mens de kreative er bipolare. Og har du en diagnose får du medisiner slik at utslagene av diagnosen blir mindre synlig og vedkommende blir mer normal. Eller som gutten som ble medisinert for ADHD sa det: jeg blir litt sånn jentete... 

Jeg merker at jeg er tilhenger av litt mer unormalt. At det skal være lov å få latterkrampe i utide uten å bli mistenkt for å hatt noe blankt i glasset, eller svinge seg litt rundt i en dans for å skape litt stemning. Fordi det ligger ofte litt galskap bak det kreative. Det er nå til og med bevist: Kreative blir oftere psykisk syk: "Bipolar lidelse er vanligere i alle grupper mennesker med kunstneriske eller vitenskapelige yrker: fra dansere og fotografer til forskere og forfattere." Det betyr at vi må se helt nytt på også medisinering slik at det geniale ikke blir medisinert bort. 

Litt galskap må vel da nesten være likeverdig om ikke bedre enn normalt? Jeg vil heller være litt orginal, enn total forutsigbar. Jeg skulle ønske vi jaktet litt mindre på diagnoser, og heller lot folk være folk. Ja akkurat det tenker jeg sånn på en fredag ettermiddag.

Foreldreventningspresset tvangstrøye for barna?

Det er ikke lett å være mamma, eller pappa for den saks skyld. Egne og omgivelsene sine forventninger skapes mot bakgrunnene av hva tidligere generasjoner mødre har prestert iblandet hvordan andre mødre lever sitt liv i dag. Perfekt mor, perfekte barn, perfekt hjem og karriere samtidig. Summen blir tyngende.

Det er samtidig et paradoks at vår generasjon bruker mer tid på våre barn enn noen andre har gjort før oss. Vi klarer å organisere hverdagen vår slik at vi får mye tid med barna, selv om både mor og far jobber. Foreldre bruker mer tid på følging og henting, lek med barn, lekselesing og pass og stell i 2010 enn i 2000, ifølge SSBs tidsbrukundersøkelse. Likevel så har vi dårlig samvittighet for all den tiden vi ikke bruker på barna.

Forventningen til oss selv som foreldre er formidable. Når vi først har vår tilmålte tid med barna så skal det være kvalitet og felles lek. Vi hjelper barna med ting som de i utgangspunktet utmerket klarer å gjøre selv, og vi ser det ikke før mønsteret er etablert.

Vi foreldre springer hesblesende og febrilske rundt som tjenere rundt våre såkalte prinser og prinsesser. Rollen som servicearbeidere fortsetter etterhvert som barna blir eldre. De gjennomgår en polstret barndom. Hvilke kravstore og hjelpesløse monstre er vi egentlig i ferd med å utvikle? Vi utvikler en helt avhengig generasjon som får stadig mindre områder å mestre på - som igjen er den viktigste erfaringen for å utvikle god selvfølelse. Barn har fått færre og færre områder hvor de kan få operere uten foreldres tilsyn. Hva gjør det med barna at vi bygger et slikt sikkerhetsnett rundt dem? Hvor tett man skal følge opp barna, er en løpende diskusjon. Jeg tror barn trenger å bli sluppet fri og lære ting på egen hånd. Og daglig lar jeg hjerte fare en anelse opp i halsen mens jeg tillater min datter å finne ut av det selv.

Hvem vet best hva barna våre trenger?

Det florerer av diskusjoner i media om hvordan barnefamilier skal best få regnestykket til å gå opp. De kritiske røstene ovenfor enkeltes valg får mest spalteplass. Noen foreldre kritiseres for at de forventer at livet skal fortsette som før. Andre kritiseres for at de setter bort barna til au pair. Det kan faktisk skade hjerneutviklingen. Jeg lurer på om det kan skade hjerneutviklingen like mye hvis barna derimot er hos en besteforelder eller nabo eller dagmamma for den saks skyld? Fordi vi foreldre trenger hjelp.

Det er så mange forståsegpåere som har en oppfatning om hvordan vi skal velge, og ikke minst hva som er moralsk mest riktig å velge. Få tar seg tid til å undersøke den enkelte families særegne utfordring. På helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi etter hvert vil bli eksperter på våre egne barns behov. 

Likevel så velter ekspertveldet over oss når vi skal ta valg for våre barn. Og ingen er mer mottagelig for kritikk enn mødre som til enhver streber etter å gjøre det riktige for barnet sitt. Når alle andre har en oppfatning av hva som er best for dine barn kan tilliten til egen magefølelse lett bli svekket.

Utfordringen for oss mødre er å stå mot presset av solskinnshistorier som velter over oss i sosiale medier, historier om de som ser ut til å mestre hverdagen mens vi andre leter med lys og lykt etter et ledig sekund i en hektisk hverdag. Sammenligningsgrunnlaget har økt, og gitt næring til vår nærmeste følgesvenn – den dårlige samvittigheten.

Jeg savner en edruelig debatt – som ikke foregår i skyttergravene – om hva som er mulig å få til, og ikke bare hva som er ideelt. Hvorfor viskes det bare om at noen har vaskehjelp, når faktisk stadig flere har det og det alene frigjør utrolig verdifull tid for de enkelte. Hetsingen over au pair ordningen er under pari, med tanke på at denne ordningen faktisk gjør det mulig for mange å ha en to karriere familie. Hvorfor er det galt å betale noen for å få hjelp, fordi alle er ikke forunt å ha to-tre sett besteforeldre og ti tolv tanter og onkler i nabolaget som kan hjelpe til. Kan vi ikke få velge selv?

Hvorfor går vi i slike sko?

Inspirert av min kollega Inge Jan returnerer jeg med dette også opp fra en lang bloggpause. En helt nødvendig pause på grunn av mangel-på-energi-fordi-jeg-er gravid og sliten-fordi-jeg-er-tobarnsmor. Fremdeles sliten, men som småbarnsforeldre lærer man seg å leve med det å være sliten.

Dessuten fikk jeg en trang til å dele, trang til å dele alt jeg skal begynne med før jeg blir førti - og/eller slutte med. 40-årsdagen nærmer seg så her er det ingen grunn til å vente. Før jeg ble 30 var målet å nå toppen av Kilimanjaro. Jeg var på toppen ca. 6 dager før tredve årsdagen, og kom meg temmelig raskt ned igjen. Før jeg blir 40 har jeg ingen fysiske utskeielser som målsetting. Jeg har derimot planer om å foreta endringer i de små og nære ting. Og når vi setter i gang med de små forandringene hvem vet hva som skal kunne skje?

Som et eksempel har jeg bestemt meg for å slutte å gå med vonde sko. Jeg tror ikke det vil skape noen revolusjon i mitt liv, men jeg kommer i hvert fall til å bruke mindre energi på unødvendig smerte. Det undrer meg at kvinner utsetter seg for et slikt ubehag bare for å se bra ut! For ingen kan med hånden på hjerte si at det er behagelig å ha på seg slike sko som du ser på bildet? Når KK skal gi råd til sine lesere om hvordan "overleve" - ja nettopp overleve vonde sko så er rådet: "Har du mulighet, legg deg ned fem minutter med beina høyt." Hvorfor driver kvinner slik selvplaging frivillig?

Eldreomsorg kun et spørsmål om sykehjem?

I valgkampen krangler partiene om hvem som skal bygge flest sykehjemsplasser. Det er feil svar på hvordan man skal løse den framtidige eldrebølgen. Sykehjem er på langt nær den eneste løsningen for vår eldste generasjon. De fleste vil bo hjemme. De ønsker mestring og aktivitet. Svaret er velferdsteknologi kombinert med nye tjenestetilbud.

Bemanningskrise i omsorgssektoren En sykehjemsplass koster 3 millioner kroner å bygge og ca 850 000 kroner i året å drifte. Eldrebølgen vil kreve minst 100 000 flere medarbeidere i omsorgssektoren de neste 15 årene. Det innebærer at 25 % vil jobbe med helse, pleie eller omsorg. Dagens eldreomsorg er ikke bærekraftig. Morgendagens eldre er vant til å omgås teknologi. Morgendagens eldreomsorg må derfor handle om varierte tilbud. For eksempel ved bruk av digitale skjermer, sensorer og videokommunikasjon som kan gi et godt supplement til fysiske hjemmebesøk, og føre til at eldre føler seg trygge i egen bolig og dermed har mulighet for å bo lengre hjemme.

Norge et u-land Norge er dessverre nærmest et u-land hva gjelder å ta i bruk omsorgsteknologi. En rapport fra KS konkluderer med at få kommuner har tatt i bruk velferdsteknologi, og de som har tatt det i bruk som regel opererer med første generasjons trygghetsalarmer fra 80-tallet. Politikere oppfatter teknologien som noe kaldt som vil erstatte varme hender. Teknologi er ikke en erstatning for varme hender, men et supplement som kan skape en bedre alderdom.

Varm teknologi I Skottland har de hatt suksess med smarthusteknologi og telehelse og tallenes tale er klar. Store summer er spart og de eldre er fornøyde. 93 % føler seg tryggere hjemme. 82 % er mindre redde og stressede. 60 % opplever høyere livskvalitet. Hvorfor diskuterer vi ikke hvordan vi kan skape en verdig alderdom i egen bolig framfor å begrense oss til et eneste alternativ – en kostbar sykehjemsplass?

Bidra til løsningen Abelia har etablert Arena Ny Omsorg som er et samarbeid med en rekke private bedrifter, kommuner og frivillige organisasjoner. Vårt mål er å utvikle konkrete teknologiske tjenester og teknologier som gjør det bedre å bli gammel i Norge. Undersøkelser viser at mange eldre mister kontakt med pårørende og får en dårligere livssituasjon av å flytte hjemmefra. Ved å ta i bruk velferdsteknologiske løsninger kan store kostnader spares og de eldre kan få et bedre liv. Vi trenger politikere som vil satse på en mer verdig alderdom gjennom bruk av omsorgsteknologi.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Kan kunnskap blir verdiløs?

Verden er ikke den samme som den en gang var. I gamle dager gikk man på skole i mange år. Tilegnet seg masse kunnskap. Fikk papir på det man kunne. Søkte jobb, og ble i samme firma livet ut. Nå er den samme kunnskapen gått ut på dato. Den er blitt allemannseie, og mistet sin verdi.

Fantasi er viktigere enn kunnskap har Albert Einstein sagt. Dette er mer sant enn noensinne. På ett år er stål blitt 30 % sterkere. Vi har hatt stål i ca. 2000 år, og det har aldri vært tilsvarende revolusjon i stålets verden. Tidligere har det å gjøre stål sterkere vært oppfattet som en umulighet – inntil noen heller tenkte på hva som faktisk er mulig.

Stadig flere ting av det som vi tidligere anså som umulig, er blitt mulig. Dette er blant annet et resultat av at kunnskap settes sammen til nye ideer. Fordi vi med gårsdagens kunnskap ikke kan svare på morgendagens utfordringer, trenger vi nye ideer Da trenger vi de som har evnen til å sette sammen ulik kunnskap og finne kreative og nye svar.

- Jeg leter ikke etter folk med kunnskap har forskningssjefen i Akzo har sagt. - Det kan jeg kjøpe i India for 18 kroner timen. Jeg leter ikke etter folk med informasjon. Det kan jeg kjøpe i Kina for 16 kroner timen. Jeg leter etter folk med fantasi. Det kan jeg betale hva som helst for.

Kreativitet er identifisert som den viktigste lederegenskapen for framtiden i en undersøkelse IBM har utført blant 1500 konsernsjefer. I tillegg florerer det av viktige saker som krever nysgjerrige mennesker som stiller nye spørsmål; klima, finanskrise og helseutfordringer. Kreativitet må være til stedet i alle bransjer og alle yrker hevder svenske Fredrik Härén.

Verden opplever en gigantisk utvikling i kreativitet og nye ideer. Den utviklingen er Norge dessverre ikke en del av. En idé er at man setter sammen to tidligere kjente ting på en ny måte. Verden står midt oppi en idéeksplosjon. Antallet mennesker i verden eksploderer, kunnskapen eksploderer. Aldri før har det vært så mange indere og kinesere under høyere utdanning som nå. Tilgangen på informasjon eksploderer.

Problemet er at denne idéeksplosjonen ikke skjer i Norge. Det skjer i Mumbai i India. Vår skole og utdanning har ikke tatt dette inn over seg. Norge har ikke tatt dette inn over seg. Vi sitter bokstavlig talt og ser på at toget går. Norge har et problem, men er vi villig til å innse det? Og hva er riktig medisin?

I Storbritannia endret de fagplanene for ungdomskolen - fra naturfag til språk - til fokus på ideegenerering. EU gjorde 2009 til det Europeiske året for Kreativitet og Innovasjon. Selv i Kina har de hatt en utdanningsreform, og skolene har adoptert en problembasert læringstilnærming.

Det er veldig lett å skylde på den norske skolen. Samtidig er et betimelig spørsmål hvorvidt skolen er ansvarlig for å ale oss opp som kreative mennesker? Er det skolen som har tatt livet av kreativiteten? Det mener Sir Ken Robinson som for litt siden gjestet Skavland. Problemet er at vi utdannes ut av vår kreative evne. Han peker på at vi på skolen utdannes fra midjen og opp, med stadig mer fokus på hodet, og spesielt en side av hode. 

Kreativitet kan læres. Og det krever trening. Vi finner kreativiteten i hjernen sin høyrebark, mens det er venstre barken som kan sette ord på ideene. Ideegenerering krever godt samarbeid mellom de to barkene. Dagens skolepolitikk begrenser seg til det som måles, og det er kun et begrenset sett av ferdigheter.  Lese, skrive og regne. For all del, dette er viktige ferdigheter, men det kan ikke gå på bekostning av kreativiteten. Skolens ensidige fokus på venstrebark setter høyrebark i hvilemodus.

Jeg tror at en viktig del av medisinen er å ha oppmerksomhet på det som i dag ikke måles, men som får betydning i utvikling av hele mennesket og vårt samfunns totale kompetanse. Kreativitet behøver ikke være et fag som bare står på egne ben. Det kan være en ingrediens i alle fag. God kobling mellom hjernehalvdelene kan gjøre at vi tilegner oss stoffet i alle fag bedre. Vi trenger en skole for hele hjernen.

Regjeringens paradoks

Et kjent ordtak sier: Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør. Kanskje det er nettopp i disse enkle ord regjeringens utfordring ligger. Statlige institusjoner går det private næringsliv i næringen. Samtidig er regjeringen prinsipielt motstander av at private bedrifter skal tilby tjenester i konkurranse med offentlige aktører.

Næringsminister Trond Giske har uttrykt at norsk næringsliv er blitt konkurransedyktig ved at private og staten i samspill har utviklet et sterkt næringsliv og gode arbeidsplasser. Samspill for regjeringen er altså å gi med den ene hånden samtidig som man begrenser mulighetene for et innovativt næringsliv med den andre.
 
NRK offentlig eller privat?
NRK tilbyr Medietrening i krisekommunikasjon, samtidig som de har lederne i kriserammede virksomheter i studio til kryssforhør. Det er nok av kommunikasjonsbyråer som tilbyr tjenester i samme marked som verken har den uheldige dobbeltrollen eller er finansiert over skatteseddelen. Bør ikke NRK begrense sin rolle til å stille kritiske spørsmål i stedet for å begrense markedsmulighetene til private aktører?
 
Samfunnsansvar for snilt?
Innovasjon Norge tilbyr gratis rådgivning om samfunnsansvar. Dermed forstyrrer de markedet for alle de som prøver å selge samme tjeneste til markedspriser. Er samfunnsansvar ansett som så lite forretningskritisk fra myndighetenes side at det ikke kan forventes at det skal være betalingsvilje for slike tjenester?  Det forsterker ideen om at samfunnsansvar handler om å være snill. Dessuten, er en statlig institusjon som ikke er utsatt for gråsoneproblematikk selv, de riktige til å rådgi i etiske dilemmaer?
 
Politisk ideologi begrenser innovasjon
Institutt for DNA-analyser Gena ønsker å tilby DNA-analyser til politiet, men får ikke lov, selv om det blir stadig lengre ventetid hos Institutt for rettsmedisin. Det er ikke noe i lovverket, i behovet for analyser eller i deres kvalifikasjoner som hindrer politiet i å skulle få benytte seg av kompetansen og kapasiteten, men politisk uvilje. Hvorfor tillater regjeringen kun det offentlige laboratoriet å levere slike tjenester? Er konkurranse noe som er forbeholdt det private markedet?
 
Festen kan ikke vare evig
Velferdsutfordringene øker. Barna skal få kvalitative pedagogiske opplegg og trygge rammer. De eldre skal få god medisinsk behandling og varm omsorg. Velferdsbudsjettene øker. Vi mangler folk til å løse oppgavene. Situasjonen skriker etter innovative løsninger, men sier du offentlig sektor til en tilfeldig person kan du sverge på at første assosiasjon ikke er innovasjon.
 
En samspillende offentlig sektor
Hvordan kan vi få til innovasjon i det offentlige når samspillet er så dårlig? Det finnes alternative måter å løse velferdsutfordringene på. Det fordrer at vi tenker nytt om organisering av det offentlige tjenestetilbudet og hvem som skal tilby tjenestene. Regjeringen må begynne med seg selv. De må slutte å operere som aktør i et fungerende marked og de må begynne å gi rom for nye aktører på offentlige markeder.

Honnør til fornyingsminister Aasrud som har bedt offentlige etater legge ut informasjon automatisk på nettet som private aktører kan tjene penger på. Håper dette bare er begynnelsen.

Hvordan komme seg ut av velferdsfella?

NHO har i dag avholdt sin årskonferanse med tema: Velferdsfellen. Konferansen omhandlet tre bølger som vil utfordre velferdsstaten fremover: eldrebølgen, migrasjonsbølgen og trygdebølgen. NHO-president Kristin Skogen Lund startet konferansen og ga et utmerket bakteppe til temaet, og jeg er enig med Skogen Lund i hvor løsningen ligger: - Vi må være i tet i utvikling av kunnskap og kompetanse for å bevare velferdsstaten.

Statsministeren ettefulgte NHO-presidenten - som hadde fortalt at vår levetid økes med 2 sekunder per 10 minutter - og Stoltenberg skapte latter i salen da han uttrykte bekymring for fødetilbudet hvis  lengre levetid betyr at vi fødes tidligere...

NHOs bekymring er at hvis vi ikke handler nå vil vi havne i velferdsfella. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm uttalte at hun er mer bekymret for uføreheten enn trygdeutgiftene. Det som overrasker meg er da at regjeringen er mer opptatt av hvordan folk har havnet på uføretrygd, framfor hvordan de kan unngå å havne der. En representant som glimret med sitt fravær på dagens konferanse var helseministeren - samtidig som at mye av løsningen ligger på hennes bord.

Det viktigste tiltaket for å unngå at folk havner på trygd er å fokusere på bedre helse. Ikke hvordan vi skal behandle sykdom, men hvordan vi skal holde oss friske. Hvis det er slik at vi skal bli eldre så er det desto viktigere at det ikke betyr flere år på sykehus eller sykehjem. Hver dag investerer vi i vår egen helse, og det handler om tre sentrale områder: Mat, Trening og Søvn.

Det undrer meg at ikke mer av den offentlige debatten fokuserer på bedre helse. Mange medier har ulike anbefalinger med hvilken diet som er mest på mote akkurat den uken - disse fungerer som fordummende da de ofte motsier hverandre. Det eneste medium som faktisk prøver å opplyse er NRK som med ujevne mellomrom tar opp hvordan mat og kjemiske stoffer påvirker oss. En tommelfingerregel er at de tilsteningsstoffer du ikke kan uttale bør du heller ikke ha i deg.

I Danmark har myndighetene tatt en mye mer offensiv rolle og driver aktivt opplysningsarbeid om hva folk bør unngå, samt at de raskere forbyr  stoffer som kan ha negativ innvirkning på oss. For eksempel at de forbyr parabener i barneprodukter (kilde: NRK)

Fastlegen har lite opplæring i ernæring gjennom sitt 7 år lange medisinstudie. Til tross for at mer og mer forskning viser at feil ernæring  er årsaken til mange kroniske sykdommer. 60 % nordmenn er sensitive til gluten, og intolaranse mot gluten kan føre til alt fra depresjoner til ryggplager og leddproblemer. Det er en kjensgjerning at sukker er skadelig, men regjeringen vegrer seg for å igangsette tiltak som begrenser sukkerinntak og fremmer sunn mat.

Hver dag investerer vi i vår egen helse - som vi kan nyte godt av i dag og som vil gi oss en friskere alderdom. Medisinen er latterlig enkel: Det handler om tilstrekkelig med søvn, fysisk aktivitet og riktig ernæring. Utfordringen er at ansvaret er  pulverisert. Arbeidsgiver kan sørge for god kantine med sunn mat. Regjeringen kan sette inn tiltak på for eksempel opplysningsarbeid og skattelegging av usunn mat. Men i siste instans er det vi som privatpersoner som har det viktigste ansvaret for vår egen helse - og de valg vi tar hver dag. Uansett trenger vi alle mer kunnskap til å ta de riktige valgene - og en dytt i riktig retning!

Verdier på dagsorden

Kristine Koht har i høst sjarmert og provosert med sin serie på NRK: På jobben. Jeg er midt i målgruppa. Kvinne. Snart 40. Barn. Mann. Fremdeles gift.

Koht er grunnleggende interessert i verdier. Ryktene sier at hun og moren sitter med søndagskaffen og leser bedrifters årsrapporter. De leter etter bedriftens verdier. Jeg tror de rett og slett samler på verdier. De er mer opptatt av hvordan verdiene klinger, enn hva de faktisk betyr, av verdi.

Verdier kan sies å være selve grunnfjellet i en bedrift. I Abelia er vi så glade i verdier, at vi lager verdier for hvert arrangement vi skal ha eller hvert møte – såkalt situasjonsbestemte verdier. I dag skal dere få bli nysgjerrige sier vi. Eller provosert. Kanskje litt inspirert og en liten dose frustrert.

Inspirert av Kristine Koht har jeg gått gjennom verdiene til Norges ti største selskap, og her er det mye moro. Telenor lover å holde løftene sine, som om de tidligere notorisk har brutt dem. NSB har også ”forlovet” seg litt i sine verdier, spesielt når det er snø – hvilket det blir stadig hyppigere i disse globale oppvarmingstider. NSB skal være pålitelige og solide slik at de leverer det de lover hver dag på en trygg og ansvarsfull måte. NSB gjør nok lurt i å slutte å love noe.

Det er ufattelig mange av de norske store bedriftene som ser det som sin oppgave å inspirere oss og nesten alle ønsker å være modig. Jeg prøvde å finne definisjonen til modig på Wikipedia, men måtte ty til den engelske versjonen. Brave is the ability to confront fear, pain, danger, uncertainty, or intimidation. Jeg lurer på om alle medarbeidere i de store norske selskapene avslutter arbeidsdagen og tenker at i dag har jeg sannelig vært modig. Det er faktisk færre enn null selskaper som ønsker å bidra til frustrasjon, om det er bra eller dårlig får den enkelte vurdere.

Kristine Koht er spesielt opptatt av ros på arbeidsplassen. Hun mener det er alt for lite av det. Likevel er ingen av de store norske bedriftene noe spesielt opptatt av å rose hverandre. I hvert fall hvis vi skal tro på verdiene deres. Jeg mener vi trenger mer uhemmet rosing. Mandag er en god dag for å rose. Begynnelsen på uka. Noen har hatt en god helg, andre har hatt en forferdelig helg. Uansett bestem deg for å gi noen positiv feedback førstkommende mandag, og alle andre mandager framover.

Koht er også en typisk klemmer. Litt for mye klemming synes noen det blir, og spesielt gutta på brannstasjonen i siste episode hvor hun hoppet opp i sengen til han ene.. Merkelig egentlig. For de samme gutta tror jeg er veldig glad i å klemme både litt her og der på julebordet…

Jeg er også glad i en god klem, men som Koht merker jeg at det er mange som synes det kan bli litt ubehagelig med en skikkelig bjørneklem på jobb. Jeg skulle gjerne hatt mer klemmer, kompliment og kos.

Ros og kos på jobben altså. Det er herved foreslått, vurdert og bestemt.

En serviett og en penn skal løse verdensproblemene

Servietter er framtiden er overskriften på en sak på NRK beta. Det er nemlig mye som kan beskrives på en enkelt serviett… med en helt enkel tegning.

Jeg har selv en servietterfaring fra Bjugn skole i 1994. Da var rett etter Bjugn saken, og midt i EU debatten. Jeg var sammen med Ingar Arnøy og vi hadde litt tid før vi skulle i skoledebatt. Tiden brukte Ingar til å tegne og forklare logikken i nynorsk. Jeg lærte mer om nynorsk over denne servietten enn jeg noen gang lærte på skolen. Så enig i at servietter kan være nyttig. Og servietter er nå også framtiden..

Servietten er nemlig tegnebrettet og det er bilder som skal løse framtiden. Dan Roam har sagt følgende i henhold til NRK Beta: ”Tar vi et bilde med til diskusjonen, tydeliggjør det hva vi diskuterer og vi vil lettere forstå problemet. Problemløsningens uskrevne regel er: Den som best beskriver problemet, er den som sannsynligvis løser det. Den som allerede har tenkt gjennom hva problemet er, vil få pengene. Den som tegner det beste bildet, får mest innflytelse.”

Enkelt og greit. Du behøver heller ikke være en kunstner for å uttrykke deg i bilder. I følge Dan Roam kan alle tegne firkanter, rundinger, strekmennesker og piler. Vi kan alle visualisere en problemstilling. Jo mer menneskelig skissen er, jo mer menneskelig er responsen. Det er likevel ikke alle som kaster seg over tavlen i møter. 25 % hevder at de ikke er visuelle. De kan fortsette å sette seg på bakbena, eller de kan utvikle sin visuelle evne. Kanskje det er tegning som skal bli den nye satsingen på skolen? Billig er det også. Alt de trenger av virkemidler er en blyant og serviett.

Jeg har særdeles stor glede over strektegninger. Det reddet meg gjennom to særdeles kjedelige år med sosialøkonomi på Katta. Min medelev Petter Helland beskrev verden med sin egyptiske tegnemåte, som han omtalte sine meget avanserte strektegninger. Vår karakter i faget vitnet nok om tegningenes kraft.