Janteloven = norsk kultur

Bildet lånt av bladet Mamma

Intervjuet av fiolonist og mamma Marte Krogh i bladet Mamma har fått voldsom mye spalteplass og omtale i sosiale medier. For meg har det resultert i veldig mange ulike følelser, og det er vel nettopp det andre også har fått, og som har gjort at saken har fått leve såpass lenge. Følelsene mine kan oppsummeres som forvirring, frustrasjon, tristhet, glede og engasjement.

Jeg ble forvirret når jeg leste i VG  Lisa Tønnes kommentar til intervjuet i VG hvor hun uttalte: "Mammaer bør ikke ta seg sammen. De BØR ingenting." Hva mener hun med det? Er det galt å oppfordre til å trene (som var mye av Marte Krogh sitt faktiske budskap i intevjuet)? Ville hun respondert annerledes om det var Kari Jaquesson som hadde kommet med samme oppfordring? Jeg undrer meg om Lisa Tønne, og veldig mange andres respons til dette intervjuet egentlig mest av alt handler om bare å være i mot??? Fordi når det gjelder enkelte personer, som har tatt konkrete livsvalg som ikke alle er forunt, så tillater vi oss å være i mot uansett hva de sier fordi de nettopp på grunn av sine livsvalg ikke fortjener respekt for sine meninger.

Frustrasjonen oppstår når det jeg observerer i debatten er en gjennomgående mobbing, og det blir tydelig for meg at hvis det er noe som kjennetegner norsk kultur (en annen interessant diskusjon...) så er det dessverre janteloven. Og det er ingenting å være stolt av. Flertallet jakter i flokk, i en heksejakt som ikke gir seg før byttet ligger nede. Vi har ikke lenger bare kjøkkenbordet som arnested for vår skadefro, nå har vi sosiale medier hvor vi kan rope ut vår misnøye så hele verden får det med seg.

Jeg blir forferdelig trist av at misunnelse fører til mobbing som dette i realiteten er. Det er nok dessverre sant at Barn lærer mobbing av sine foreldre. Jeg vil heller anbefale å bruke misunnelsen som utgangspunkt for egen selvransakelse som forfatter av boken Raushetens tid Kathrine Aspaas foreslår i sin kommentar om saken: Ren misunnelse. Hun sier: "Men de som reagerer så sterkt, bør jo også gå inn i seg selv og stille seg spørsmålet «hva i all verden er det hun treffer i meg som gjør meg så forbannet?»

Jeg ble glad når jeg leser tinteguri sine betraktninger om saken: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene. Det koster å stå i mot og det er utrolig viktig at en respektert leder tar til orde mot slik atferd og holdninger! Det er utrolig viktig at noen tar pennen fatt og gjør modige valg. I en tid hvor alle andre jakter i flokk trenger vi mer enn noensinne som lurer trollet fram i solen, og får det til å skamme seg slik at det sprekker. Det er nok flere som er enig med henne, heldigvis, men det er dessverre alt for få som tar seg bryet med å stå opp mot urett.

I gleden av å lese tinteguri sin blogg så kjente jeg mitt eget engasjement vokse, og jeg måtte bare dele mine egne ord og følelser. Jeg vil derfor avslutte med å si at jeg tar sterkt avstand fra mobbing, og det er nettopp det mange har gjort seg skyldig i her. Er det en slik rollemodell du vil være for dine barn?

Beklager - det vanskeligste ordet?

I går beklaget Knut Storberget ovenfor Stortingets kontrollkomite for alt det som gikk galt den 22. juli. Han beklaget på det sterkeste. Han beklaget nok på vegne av veldig mange. Han beklaget for de som ikke ville beklage. Han beklaget for de som var redd for konsekvensen av å beklage. Han tok ansvar for de som selv følte de ikke hadde ansvaret, og for de som kanskje burde tatt ansvar. 

For de som er døde hjelper ingen beklagelse, men for alle de som overlevde og for de pårørende håper jeg det kjennes litt lettere at Storberget beklager. Forhåpentligvis må det også være en lettelse for Knut Storberget å beklage. 

Fordi det er det gode med å beklage, det gjør litt bedre for begge parter. Både for de som opplever at de er gjort urett mot, og for den som har og tar ansvaret. Likevel så har det blitt så utrolig vanskelig å beklage. Beklagelser har fått så store konsekvenser. Har du en ansvarlig rolle så er det å beklage nesten ensbetydende med å trekke seg. Beklager man urett mot folkegrupper (rom-folket, jøder eller samer) så innebærer det ofte økonomiske kostnader (og det skal det selvsagt fortsatt gjøre). Beklager du ovenfor enkeltpersoner så er det som om du mister ansikt.

Det er på tide å snu alle disse negative konsekvensene til positiv læring. Kathrine Aspaas skriver om det å være  feiltasktisk. "Å være feiltastisk, for en organisasjon eller et individ, betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig". Det er ganske så genialt. I stedet for å lete etter andre syndebukker så kan vi begynne med å innrømme våre egne feil, omfavne våre feiltrinn, ja til og med lære av dem, og bli bedre mennesker.

Jeg synes vi skal begynne å heie på de som innrømmer sine feil, og beklager dem - helst uten forbehold. Slik Knut Storberget gjorde i går. Slik Liv Signe Navarseter faktisk gjorde ovenfor senterungdomsleder Sandra Borch. Hun beklaget sitt sinne, og etterhvert var det også uten forbehold. Hun sa til og med at nå skal hun endre "hvordan hun møter folk". Hun har lært.

Jeg startet gårsdagen med å beklage selv. Jeg hadde kommet med en sleivete bemerkning i en e-post og det ble tatt ille opp av mottakeren av omtalen. Jeg beklaget uttalelsen, og forhåpentligvis vil han som fikk min beklagelse oppleve etterhvert at han blir litt mindre sint. 

Er det noen som fortjener en beklagelse fra deg? Har du gjort noen feil du kan ta ansvar for? Prøv, og jeg tør nesten vedde på at det vil kjennes litt bedre. 

Det moderne paret og kjærligheten

I løpet av kort tid så har jeg opplevd at det er fem par i mine omgivelser som har brutt opp etter flere år og flere barn sammen. Det er alltid trist når kjærligheten tar slutt, og det store spørsmålet er hvorfor gjør den egentlig det? Like mye for egen medisin vil jeg dele noen tanker om hva det moderne paret trenger. Det er enkelt å si at kjærligheten må få næring, ellers vil den som blomsten visne hen. Hva er det da som gir næring til forholdet? Det er et kort svar og det er samtale, samtale, sex og mer samtale.

Også er det et lengre svar, som begynner med at forholdet må jobbes med. Se det som en jobb, brett opp armene og yt en ekstra innsats. Fordi det er ingenting som kommer av seg selv, og spesielt ikke i en hektisk hverdag etter at den største forelskelsen har lagt seg.

Jobben går i å sette av tid til hverandre i hverdagen og ikke la din partner bli salderingsposten som du er for sliten til å gi noe til etter at du har krysset av tid med barna, venner, trening, bok, tv, sosiale medier osv. 

Når jeg observerer forhold rundt meg så blir jeg spesielt glad over å se små tegn på kjærlighet som at noen gjør det lille ekstra for sin kjære, lager en kopp te, henter ett pledd eller gir små kjærtegn. Disse små tingene som du ikke forventer noe tilbake fra, men som du bare gir av pur kjærlighet. Det å vise hverdagskjærlighet tror jeg er kjempe viktig.

Jeg har ikke møtt mange par som ikke krangler. Slik er det å leve tett på et annet menneske. Det kan vel gå en kule varmt for de fleste om en er trøtt, sulten, sliten og generelt mangler overskudd. Da er det veldig lett å rette skytsen mot den som er nærmest. Husarbeidet er det vi krangler mest om i de tusen hjem, og det kan lett bli et symbol for større ting. Å mase på eller bli mast på er ingen god løsning. I bunn og grunn handler det om at vi vil bli sett!


Jeg prøver å klappe og kysse litt på min mann i det daglige, i hvert fall hvis jeg har overskudd. Og det at jeg er helt avhengig av å prate med han gjør biten med samtale enkelt. Selv om det kan gå dager uten at vi får samtalt. Det krangles så busta fyker, men hvem gjør vel ikke det? Det er verre om vi går rundt og bærer på det. Vi har overlevd to babyer og nærmer oss 7-årskrisen, og om ikke annet så skal vi klare oss gjennom det også fordi vi vil.

Kunsten å si nei

Er du flink til å si nei? Det er ikke jeg. Det er som om hele kroppen min stritter i mot. Sikkert fordi jeg, i likhet med de fleste andre, helst vil gjøre folks til lags. Samtidig ble jeg litt nysgjerrig på begrepet når jeg leste boken til Jesper Juul som har inspirert dette innlegget: “Kunsten å si nei - med god samvittighet”.

Ordet Nei oppleves som utfordrende, fordi ordet ja har slik en symbolsk kraft over seg. Vi sier et rungende Ja til den vi gifter oss med, og ordet Ja overstrømmer vårt ansikt når vi hilser vår nyfødte første gang - og veldig lenge etterpå. Hele vår eksistens er drevet etter å fortjene ja-ordet fra andre mennesker. 

Fra fødselen sier vi derimot instinktivt nei, uten ord, når det er noe vi ikke ønsker. Min 9 måneder gammel baby har usedvanlig morsomme ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser når han mener nei. Dette avlæres vi raskt. Som voksen har vi mistet helt kontakten med neiet. Det er gått så langt at vi ofte kan ta barns nei som personlig, selv om barn faktisk bruker ordet nei i sin identitetsbygging, for å fortelle om grensene sine.

Juul sier, og jeg runger i: Vi må lære oss å si nei til andre, fordi vi gjennom det sier ja til oss selv. De aller fleste foreldre vil helst si ja til barna sine - bestandig. Generasjonen før oss hadde motsatt strategi i følge Juul: de sa alltid stort sett nei for sikkerhets skyld. Mens foreldre fra 90-tallsgenerasjonen og fram til i dag sier nesten alltid ja for sikkerhets skyld.

Nei er det vanskeligste svaret i verden. Samtidig er det viktig å huske på at vi ikke blir mere likt av andre om vi sier ja, når resten av kroppen og sjelen faktisk både mener nei, og trenger å si nei. Vi blir mer respektert hvis vi klarer å uttrykke nei på en genuin, ekte og autentisk måte.  Vi sier ja, men mener nei, og da blir det tja. Vi sier ja, og ender opp med å bli sliten.

Kunsten å si nei handler egentlig om noe så enkelt som å si ja til deg selv! Jeg vil også gi en hyllest til ordet ja, når det er genuint og ekte. Våg derfor også å si ja! Det er like viktig som å si nei. Si ja til alt som gjør deg glad, og si nei til alt det andre.

På tide å gi hjernen litt oppmerksomhet?

Bilde er lånt av Aspaas media og er
illustrasjonen til boken
Raushetens tid

Mennesket fascinerer meg. Når det kommer ny kunnskap om at vi må trene for å holde oss friske, slanke og glade så kaster majoriteten seg over sykkelrattet eller i nye løpesko. Treningstrender etablerer seg som ild i tørt gress. Når avisene slår opp nyheter om sukkerets uheldige konsekvenser eller farene ved gluten så hopper vi inn i nye dietter, og gjerne flere på en gang, med moteriktige begrep som lavkarbo, blodtypediett eller steinalderdietten.

Når nye studier om hvordan hjernen fungerer blir presentert er det som om vi ikke helt ønsker å ta til oss resultatene og hjernen fortsetter og behandles stemoderlig. Mange ser hjernen kun som en svart boks som er så kompleks at det er best å holde seg unna. De fleste har bedre oversikt over hvordan mobilen fungerer enn sin egen hjerne. Like fullt finnes det enormt mye kunnskap om hvordan hjernen fungerer, det er ikke noe magi. Hvis vi kunne tilpasse oss selv, og samfunnet etter hvordan vår hjerne faktisk fungerte skulle vi arbeidet smartere og hatt det mye bedre.

Ett eksempel på uviljen på å ta til oss hjerneforskningens kunnskap er at vi sover for lite og aksepterer – ja til og med synes at det er kult – å jobbe over mange timer i strekk. Tross at alle studier viser at jo flere timer vi jobber, desto dårligere presterer vi. Det er helt ulogisk. Men det å jobbe lenge gir prestisje og tyngde. Og vi skryter på toppen av det hele over hvor lite vi sover, selv om hjernen er avhengig av tilstrekkelig søvn for å restitueres.

Å få tilgang til det som skjer på vårt ubevisste plan er viktig for å forstå omverden bedre. Alt skjer i hjernen. Selv om flere kanskje får kroppslige reaksjoner på det som foregår rundt seg er det hjernen som er sentrum. Hjernen er som en muskel, og trenger også trening. Det er dessverre en treningsform som få bruker tid på.

Å jobbe med kryssord eller for eksempel innlæring av nytt språk bidrar til å trene hjernen, men bare en liten del i den venstre hjernebarken som sysler med det vi gjør: Detaljer, rutiner, språk og fakta. Mens kreativitet og helhetsbilde finner du i høyre del, sammen med intuisjon, fantasi og sansene. Derfor er det enda viktigere å gjøre aktiviteter som kobler sammen høyre og venstre bark. Vi trenger altså å stimulere hele hjernen - skape balanse - gjennom trening. Diagonale øvelser er flott trening for å oppnå denne balansen (høyre mot venstre og motsatt). I det daglige gjør vi en del diagonaler, for eksempel når vi går. Så neste gang du går en tur kan du tenke på at du faktisk stimulerer hjernen.

Vi rører oss mye, men med vekt på hurtige bevegelser. Forskning har vist at når vi utfører langsomme bevegelser stimulerer det nervesystemet og slik trening er en nøkkel for å bedre kreative evner, øke innlæring, og jage bort stress. Langsomme bevegelser stimulerer hjernens evne til å se muligheter, tenke helhetlig, vurdere, prioritere og sammenfatte. Langsomme bevegelser er ikke nytt. Vi finner det i yoga, pilates, tai chi osv.

Mitt håp er at vi i større grad tar innover oss hvilken kraft vi går og bærer på, på toppen av kroppen. Et kraftsentrum vi i alt for liten grad benytter oss av. Kanskje vi skal lansere denne tiden som hjernens århundre? I så fall må vi starte med å gi hjernen litt oppmerksomhet i det daglige.

Tilbake til kommunikasjonsrøttene

Bilde lånt av GK Forum

Fri oss fra det tomme skriver Hans Geelmuyden i DN 23. oktober. Geelmuyden retter kritikk mot en bransje han mener kamuflerer framfor kommuniserer. Hvis han med kamuflerer mener at fargerike ledere blir rådet til å være kjedelige offentlige personer med innstuderte svar som overhodet ikke svarer på de spørsmålene som stilles, så kan jeg si meg enig i den delen av kritikken. Det offentlige ordskifte blir fattig hvis debattantene styres av frykt for feil svar framfor tillit til lytterne som vil ha ærlige svar.

Jeg vil gå et skritt lengre enn Geelmuyden. Min drøm er en mer åpen og ærlig kommunikasjon. Ordet kommunikasjon kommer fra Communicare som opprinnelig betyr å gjøre felles, å dele. La nettopp opprinnelsen av begrepet bli vår rettesnor i morgendagens kommunikasjon.

Det blir likevel feilaktig å gi kommunikasjonsbransjen hele skylden for den tomme kommunikasjonsformen som påstås å ha vokst frem til å bli den gjeldende. La oss heller se på mulighetene som ligger der for bransjen til å være viktige hjelpere i å skape en mer åpen, fri og direkte kommunikasjon, der oppmerksomheten er på å dele. Mange ledere har latt seg fullstendig absorbere og styre av new public management, tellekanter, rapporter og kontrollsystemer. Slike ledelsesparametere gir oss mer fattige ledere, fordi verktøyene begrenser. Redselen for å gjøre feil overstyrer viljen til å gjøre de riktige tingene.

Jeg ønsker meg en ny verktøykasse for ledere. Og kommunikasjonsfaget har mye å by på. Jeg tror ledere som tør å være åpne, ærlige og sårbare i sin kommunikasjon vil være morgendagens vinnere. De må tørre å by på seg selv, og det koster, men Jeg tør påstå at det motsatte koster mer.

Meg Whitmans, toppsjef i HP har tatt steget ut. På sin presentasjon 5. oktober var hun ærligheten selv, og sa som sant var at det ikke var noe som vitnet om positive resultater i horisonten. Derimot lovet hun å prøve å få opp kikkerten for i beste fall å finne horisonten. Hun innrømmet at HP slet, og at det vil ta lang tid og hardt arbeid å komme over kneika. Men de skal klare det. Og budskapet ble tatt overraskende godt i mot av aksjemarkedet. Og HPs Norges sjef har latt seg engasjere i debatten. Les Anita Krohn Traaseths blogginnlegg her - fra et kundeperspektiv.

Den australske statsministeren Julia Gillard raste mot opposisjonslederen i et engasjert 15 minutters innlegg og kalte han for en kjønnsdiskriminerende kvinnehater. Sterke ord. Hun gjentok flere episoder hvor hun selv ble direkte såret av hans utsagn. Hun steg fem prosent på meningsmålingene, selv om alle medier hadde spådd en tilbakegang for deres sinte statsminister.

Hva om norske toppledere og politikere kunne la seg inspirere av disse modige kvinnene, og gjennom det inspirere alle oss andre? Hva om norske ledere i offentlig og privat sektor kunne ta av seg tvangstrøyen som frykten for å si noe feil setter oss i, og heller la sårbarheten vise vei til sine egne ressurser? Vi trenger ledere som tør å kalle en spade for en spade, som tør å dele, by på seg selv og som tør å vise sitt sanne jeg.

Kreativitet og galskap

Hva er normalt? Betyr det å være en del av majoriteten, og dermed gjøre hva alle andre gjør? Er du kanskje litt A4? Ola og Kari? Er normalt det samme som naturlig? Og er det egentlig ønskelig å være normal?

For jo flere som er normal, blir det færre unormale, og dermed vanskelig å skille seg ut. Samtidig som de på skolen er veldig opptatt av de som skiller seg ut, og gi dem en diagnose, fordi først da har de rett på oppfølging. Og er du ikke helt normal blir du jo litt stigmatisert, ja litt annerledes. 

Før var det lov å være litt annerledes. Når jeg gikk på skolen skulle de som var litt annerledes ut fra spesialskolen til vanlig skole slik at de normale kunne læres opp til å se at de som var annerledes også var normalt. Nå har de i stedet fått merkelapper. Før hett det lopper i blodet - nå heter det ADHD. Nerdene har fått merkelappen asberger. De melankolske har lettere psykiske lidelser mens de kreative er bipolare. Og har du en diagnose får du medisiner slik at utslagene av diagnosen blir mindre synlig og vedkommende blir mer normal. Eller som gutten som ble medisinert for ADHD sa det: jeg blir litt sånn jentete... 

Jeg merker at jeg er tilhenger av litt mer unormalt. At det skal være lov å få latterkrampe i utide uten å bli mistenkt for å hatt noe blankt i glasset, eller svinge seg litt rundt i en dans for å skape litt stemning. Fordi det ligger ofte litt galskap bak det kreative. Det er nå til og med bevist: Kreative blir oftere psykisk syk: "Bipolar lidelse er vanligere i alle grupper mennesker med kunstneriske eller vitenskapelige yrker: fra dansere og fotografer til forskere og forfattere." Det betyr at vi må se helt nytt på også medisinering slik at det geniale ikke blir medisinert bort. 

Litt galskap må vel da nesten være likeverdig om ikke bedre enn normalt? Jeg vil heller være litt orginal, enn total forutsigbar. Jeg skulle ønske vi jaktet litt mindre på diagnoser, og heller lot folk være folk. Ja akkurat det tenker jeg sånn på en fredag ettermiddag.

Foreldreventningspresset tvangstrøye for barna?

Det er ikke lett å være mamma, eller pappa for den saks skyld. Egne og omgivelsene sine forventninger skapes mot bakgrunnene av hva tidligere generasjoner mødre har prestert iblandet hvordan andre mødre lever sitt liv i dag. Perfekt mor, perfekte barn, perfekt hjem og karriere samtidig. Summen blir tyngende.

Det er samtidig et paradoks at vår generasjon bruker mer tid på våre barn enn noen andre har gjort før oss. Vi klarer å organisere hverdagen vår slik at vi får mye tid med barna, selv om både mor og far jobber. Foreldre bruker mer tid på følging og henting, lek med barn, lekselesing og pass og stell i 2010 enn i 2000, ifølge SSBs tidsbrukundersøkelse. Likevel så har vi dårlig samvittighet for all den tiden vi ikke bruker på barna.

Forventningen til oss selv som foreldre er formidable. Når vi først har vår tilmålte tid med barna så skal det være kvalitet og felles lek. Vi hjelper barna med ting som de i utgangspunktet utmerket klarer å gjøre selv, og vi ser det ikke før mønsteret er etablert.

Vi foreldre springer hesblesende og febrilske rundt som tjenere rundt våre såkalte prinser og prinsesser. Rollen som servicearbeidere fortsetter etterhvert som barna blir eldre. De gjennomgår en polstret barndom. Hvilke kravstore og hjelpesløse monstre er vi egentlig i ferd med å utvikle? Vi utvikler en helt avhengig generasjon som får stadig mindre områder å mestre på - som igjen er den viktigste erfaringen for å utvikle god selvfølelse. Barn har fått færre og færre områder hvor de kan få operere uten foreldres tilsyn. Hva gjør det med barna at vi bygger et slikt sikkerhetsnett rundt dem? Hvor tett man skal følge opp barna, er en løpende diskusjon. Jeg tror barn trenger å bli sluppet fri og lære ting på egen hånd. Og daglig lar jeg hjerte fare en anelse opp i halsen mens jeg tillater min datter å finne ut av det selv.

Hvem vet best hva barna våre trenger?

Det florerer av diskusjoner i media om hvordan barnefamilier skal best få regnestykket til å gå opp. De kritiske røstene ovenfor enkeltes valg får mest spalteplass. Noen foreldre kritiseres for at de forventer at livet skal fortsette som før. Andre kritiseres for at de setter bort barna til au pair. Det kan faktisk skade hjerneutviklingen. Jeg lurer på om det kan skade hjerneutviklingen like mye hvis barna derimot er hos en besteforelder eller nabo eller dagmamma for den saks skyld? Fordi vi foreldre trenger hjelp.

Det er så mange forståsegpåere som har en oppfatning om hvordan vi skal velge, og ikke minst hva som er moralsk mest riktig å velge. Få tar seg tid til å undersøke den enkelte families særegne utfordring. På helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi etter hvert vil bli eksperter på våre egne barns behov. 

Likevel så velter ekspertveldet over oss når vi skal ta valg for våre barn. Og ingen er mer mottagelig for kritikk enn mødre som til enhver streber etter å gjøre det riktige for barnet sitt. Når alle andre har en oppfatning av hva som er best for dine barn kan tilliten til egen magefølelse lett bli svekket.

Utfordringen for oss mødre er å stå mot presset av solskinnshistorier som velter over oss i sosiale medier, historier om de som ser ut til å mestre hverdagen mens vi andre leter med lys og lykt etter et ledig sekund i en hektisk hverdag. Sammenligningsgrunnlaget har økt, og gitt næring til vår nærmeste følgesvenn – den dårlige samvittigheten.

Jeg savner en edruelig debatt – som ikke foregår i skyttergravene – om hva som er mulig å få til, og ikke bare hva som er ideelt. Hvorfor viskes det bare om at noen har vaskehjelp, når faktisk stadig flere har det og det alene frigjør utrolig verdifull tid for de enkelte. Hetsingen over au pair ordningen er under pari, med tanke på at denne ordningen faktisk gjør det mulig for mange å ha en to karriere familie. Hvorfor er det galt å betale noen for å få hjelp, fordi alle er ikke forunt å ha to-tre sett besteforeldre og ti tolv tanter og onkler i nabolaget som kan hjelpe til. Kan vi ikke få velge selv?

Hvorfor går vi i slike sko?

Inspirert av min kollega Inge Jan returnerer jeg med dette også opp fra en lang bloggpause. En helt nødvendig pause på grunn av mangel-på-energi-fordi-jeg-er gravid og sliten-fordi-jeg-er-tobarnsmor. Fremdeles sliten, men som småbarnsforeldre lærer man seg å leve med det å være sliten.

Dessuten fikk jeg en trang til å dele, trang til å dele alt jeg skal begynne med før jeg blir førti - og/eller slutte med. 40-årsdagen nærmer seg så her er det ingen grunn til å vente. Før jeg ble 30 var målet å nå toppen av Kilimanjaro. Jeg var på toppen ca. 6 dager før tredve årsdagen, og kom meg temmelig raskt ned igjen. Før jeg blir 40 har jeg ingen fysiske utskeielser som målsetting. Jeg har derimot planer om å foreta endringer i de små og nære ting. Og når vi setter i gang med de små forandringene hvem vet hva som skal kunne skje?

Som et eksempel har jeg bestemt meg for å slutte å gå med vonde sko. Jeg tror ikke det vil skape noen revolusjon i mitt liv, men jeg kommer i hvert fall til å bruke mindre energi på unødvendig smerte. Det undrer meg at kvinner utsetter seg for et slikt ubehag bare for å se bra ut! For ingen kan med hånden på hjerte si at det er behagelig å ha på seg slike sko som du ser på bildet? Når KK skal gi råd til sine lesere om hvordan "overleve" - ja nettopp overleve vonde sko så er rådet: "Har du mulighet, legg deg ned fem minutter med beina høyt." Hvorfor driver kvinner slik selvplaging frivillig?