Kvinner, ledelse og politikk

Det ble merkelig stille rundt debatten om kvinner og ledelse etter at Anne Grethe Solberg presenterte oppsiktsvekkende funn fra sin doktorgradsavhandling forrige uke om at glasstaket var borte. Det var så trygt å kunne skylde på glasstaket. Hva nå da? Hva skal nå være beveggrunnen for at vi skal bry oss med kvinner og ledelse?

Selv om glastaket er borte så eksisterer det en rekke skjevheter som må adresseres: “De er hvite, de er norske, de er menn – og de troner suverent på seierspallen. Etter flere tiår med likestillingspolitikk tjener fortsatt majoritetsmenn mest, de dominerer i mediene og de nyter størst makt i politikken, på bekostning av kvinner og minoriteter.” konkluderer Likestillingsutvalget.

Politikere har vridd hjernen sin for å finne på løsninger på likestillingsnøtten i et av verdens mest likestilte land. At det radikale kvoteringslovsforslaget skulle komme fra en konservativ mann overrasket nok mange. Kvinner har nå adgang til flere av landets styrerom, men det har ikke ført til flere kvinner i lederposisjoner. Det er kun 22 prosent kvinner i lederposisjoner, og de fleste er mellomledere.

I den politiske debatten om likestilling blir det ofte snakk om kvotering, pappaperm osv. Og kanskje mindre om de temaene som virkelig er viktig slik som hvordan få kvinner inn i lederstillinger, hvordan fordeles oppgavene i hjemmet osv. Diskusjonen begrenses til det feltet og de virkemidler politikerne faktisk rår over. For de kan aldri bestemme over ditt hode.

Jeg synes derfor det er spennende at Arbeiderpartiet i sitt partiprogram har foreslått en kvinneandel på 40 prosent i toppledelsen i alle hel- og deleide statlige selskaper. De kan ikke lovpålegge det, men de maner til en sterkere bevissthet i styrerommet om å ansette flere kvinner i ledelsen. Jeg tror nettopp oppmerksomhet i seg selv er nøvdvendig for å få flere kvinner inn i ledende stillinger.

Et siste hjertesukk - og noe politikere også kan gi et viktig bidrag til - er en oppmerksomhet på ord. Fordi bare bruk av ordet glasstak er med på at vi skaper en begrensende vegg i vårt eget lille hode. La oss heller ta i bruk en mulighetens retorikk og si som Ansgar Gabrielsen, kvoteringslovens far: Det handler ikke om likestilling og rettferdighet, men om at mangfold bidrar til mer verdiskaping. For eksempel.

Førtiårskrisa

Midlertidig nede for telling

Førtiårskrisa banket ikke akkurat lett på døren for å varsle sin ankomst. Den dundret inn, tok godstolen og proklamerte at her har jeg tenkt å bosette meg for en stund. Dens formål? Åpenbart å snu opp ned på alt hva jeg har tenkt, om mye.

Det mest dramatiske resultatet foreløpig er at Førtiårskrisa har fått meg til å forkaste et nesten ferdig bok-manus. Et manus jeg har jobbet med i 1 1/2 år: Jeg var til og med skikkelig fornøyd med tittelen: "Flinke piker kommer ikke til himmelen".  

Så kom førtiårskrisa og spurte hva vet vel du om kvinner? Og finnes det egentlig noe som er typisk kvinner? Selv er jeg så utypisk at jeg ikke kan være et sannhetsvitne på noe eller noen. Jeg innså at jeg var så mye i tvil om alle de temaene jeg hadde skrevet om at det bare var skjelettet igjen av boka. Skjelettet skal det altså bli bok av en dag - bare ikke en bok om kvinner og til kvinner. Bare ikke en bok om flinke piker.

Hva det neste stormkastet skal bringe er jeg intetanende om foreløpig. Jeg har for sikkerhets skyld advart min mann om den ubudne gjesten. Om den skulle finne på å så tvil om vårt forhold har jeg bedt han love meg å minne meg på at det faktisk ikke finnes bedre menn i verden for meg enn akkurat han.

I mens jeg venter på nye utbrudd så får jeg trøste meg med noen gode ord fra han som verdsetter kvinner over førti aller mest. 

PS! Forøvrig mente sjefen min at det nye bakgrunnsbilde på bloggen min ga inntrykk av at jeg har blitt rosa-blogger.... Kanskje bloggen ender opp med å endre karakter fullstendig hvis førtiårskrisa tar helt overhånd.

Fra en kvinnes dagbok

"Da jeg var 20 år og mor var blitt enke, det var det tristeste år jeg har opplevd, følte jeg meg av forskjellige årsaker uvel, trist og ble magrere dag for dag, så jeg minte nok om et skjelett, i det hele tatt følte jeg at jeg måtte ta meg til noe annet.

Jeg fant på å reise til København for å utdanne meg i maling på forskjellige ting, og gyldenlær. I februar ankom jeg til Kongens København og tilbragte der en deilig tid, rik på opplevelser og inntrykk. ----kom hjem i mai, som et annet menneske med mot og virkelyst i brystet. Så begynte jeg med elever og lærte meget av det, lagde mig penger opp og foretok 1 1/2 år efter en liten tur til København igjen-----Jeg var der kun i 5 uker, men hadde godt utbytte. Flere og flere elever fikk jeg og syntes utmerket om min  beskjeftigelse, da jeg følte mig så uavhengig.

Vinteren 1893 drog Stephanie og jeg til utlandet sammen, jeg for å utdanne mig videre. Først via København, så dampskip til Stettin og derfra med jernbane til Berlin hvor vi innlosjerte oss på et pensjonat nær Thiergarten. Så begynte livet først for alvor med lærdom og fornøyelser. Nesten hver aften i operaen eller de forskjellige teater.----Og så endelig hjemme igjen i Observatoriegade 10 i juli.-----Sommeren gikk, jeg hadde for min part temmelig travelt, da jeg utførte en stor bestilling for fru Bruun i Tønsberg, bestående av 12 stoler, lenestoler og sofa i lær."

Dette er utdrag fra min oldemor Ragna Tschudy dagbok. Hun var født 1868 og død 1963. I 12 år drev hun malerskole i Kristiania før hun giftet seg i 1902 og de flyttet til Trondhjem. Hun møtte min oldefar Kristoffer i 1898 da han var asssistentlege hos distriktslegen. Hun hadde forspist seg på hummer på besøk hos sin tante Augusta og sendte derfor bud på lege .Etter at hun ble enke i 1917, drev hun i 16 år malerskole i Trondheim. Her underviste hun også i gyldenlærsarbeide, porselensmaling og silkemaling.

I 1898 leverte hun arbeider til Bergensutstilling og fikk bronsjemedalje. I 1899 reiste hun på ny studietur. Denne gang til København, Dresden og Berlin. 

Hva er det med norske kvinner?

I år som vi feirer 100 år med stemmerett for kvinner er det betimelig å stille spørsmål på hva annet norske kvinner har oppnådd. Og det er mye å velge mellom. Jeg har valgt å se på noen av paradoksene knyttet til det som har med kvinner, utdanning og karriere (valg).

Fra 1985 til 2010 har antallet kvinner med lang, høyere utdanning mer enn seksdoblet. Veksten for kvinner er mer enn tre ganger så stor som veksten for menn. I 2010 var andelen kvinner med høy utdanning større enn andelen menn med høy utdanning. Det gjelder i alle aldersgrupper. Men bare syv av ti jusstudenter er kvinner, mens nesten ni av ti partnere i de store advokatfirmaene er menn.

Revisjonsselskapet PwC har gjort noen internasjonale sammenligninger. PwC Norge har 10 prosent kvinnelige partnere og 11 prosent kvinner i ledelsen. Dette til tross for at de har lik rekruttering av kvinner og menn i starten av karrieren. PwC Tyrkia har 20 prosent kvinnelige partnere og 50 prosent kvinner i toppledelsen. Dette til tross for at bare en av fire kvinner er i arbeid i Tyrkia, og de færreste har høyere utdanning.

Norge er i følge OECD og FN verdens mest likestilte land, men likestillingen har ikke nådd toppen av arbeidslivet. I følge den ferske Eliteundersøkelsen er tre av fire norske toppledere menn. Kvinner styrer kun syv promille av verdiene på Oslo Børs. Til tross for at like mange kvinner og menn har høyere utdanning, er færre en én av fem toppledere kvinner. Størst andel kvinnelige ledere finner vi i mellomsjiktet, spesielt innen undervisnings- og omsorgssektoren.

Ferske tall fra USA viser at fra 1997 til 2011 har andelen unge kvinner som sier at karriere er svært viktig økt med ti prosentpoeng. Andelen unge kvinner som vektlegger karriere overgår dermed andelen unge menn som gjør det samme. I Norge er kvinner med lederambisjoner langt lavere. En undersøkelse fra Norstat i 2011, utført for Abelia, viser faktisk motsatt fortegn: 40 prosent menn vil bli leder, men bare 27 prosent kvinner har lederambisjoner.

Norge har høyt utdannede kvinner og generøse velferdsordninger for foreldre. Likevel kan vi ikke vise til en større andre kvinnelige ledere. Norske kvinner er mer kjønnsdelt i sine karrierevalg enn de fleste av våre europeiske søstre. Hvilket også innebærer at mange norske kvinner ender opp med deltid, frivillig eller ufrivillig. 

Hva er det egentlig med norske kvinner? Hvorfor vil vi ikke karriere? Eller er det noe som skjer på veien mot toppen?

Hvilket samfunn vil vi ha?

Jeg var litt skeptisk til kineseren som stakk kamera inn i vogna til min sovende baby på ferie i Thailand. Det må da gå an å respektere grensene, selv til et barn som ikke kan snakke. Jeg var også litt skeptisk til russeren som ignorerte meg når jeg ba om hun kunne flytte seg bare bittelitte grann. Det må da gå an å ha folkeskikk. Jeg må innrømme at jeg også er litt skeptisk til naboene som har så innmari høyt gjerde rundt huset sitt. Hva vil de egentlig skjule? Det betyr ikke at jeg er skeptisk til alle kinesere, russere eller naboer.

Det er imidlertid den feilen mange gjør. Vi generaliserer en enkelt persons atferd til å gjelde en hel gruppe, slik butikkekspeditørene gjorde når de så Adrian kom inn. De fotfulgte han for å forsikre seg om at han ikke stjal. Han var jo 18 år, og mørk i huden. Han hadde ikke utført noen annen forbrytelse. Ennå. For hvis du blir behandlet som en drittsekk over lengre tid, så er det veldig kort vei til faktisk å bli det.

Den andre feilen som kan være svært skadelig i relasjonen vi har med andre mennesker er at vi tolker andres utsagn, og noen ganger til det ugjenkjennelige. Jeg innrømmer at jeg er selv skyldig i både å generalisere og tolke, men jeg prøver å redusere det til et minimum fordi det fører sjeldent noe godt med seg. Nær sagt Aldri.

Det blir sjeldent en fruktbar samtale om vi tolker andres utsagn, framfor faktisk å spørre den andre hva hun/han faktisk mener. Det er en velkjent teknikk i en krangel, og det fører sjeldent noen nærmere hverandre. Når vi derimot spør hva dens andres intensjon er, framfor å tolke, skaper vi dialog framfor skittentøyskasting.

Det blir heller ikke noen gode omgivelser hvis vi til enhver tid har antagelser (og gjerne med negativt fortegn) om andre på basis av nasjonalitet, utseende, hudfarge, hårfarge, valg av ektefelle, yrke, eller adresse. Det skaper derimot fordommer og i verste tilfelle rasisme.

Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et mer mangfoldig samfunn hvor vi omfavner forskjellene framfor å ta avstand fra dem. Jeg vil gjøre mitt beste for å tolke og generalisere mindre. Det kan være mitt nyttårsforsett i 2013. Det er mitt lille bidrag. Noen som vil være med?

Janteloven = norsk kultur

Bildet lånt av bladet Mamma

Intervjuet av fiolonist og mamma Marte Krogh i bladet Mamma har fått voldsom mye spalteplass og omtale i sosiale medier. For meg har det resultert i veldig mange ulike følelser, og det er vel nettopp det andre også har fått, og som har gjort at saken har fått leve såpass lenge. Følelsene mine kan oppsummeres som forvirring, frustrasjon, tristhet, glede og engasjement.

Jeg ble forvirret når jeg leste i VG  Lisa Tønnes kommentar til intervjuet i VG hvor hun uttalte: "Mammaer bør ikke ta seg sammen. De BØR ingenting." Hva mener hun med det? Er det galt å oppfordre til å trene (som var mye av Marte Krogh sitt faktiske budskap i intevjuet)? Ville hun respondert annerledes om det var Kari Jaquesson som hadde kommet med samme oppfordring? Jeg undrer meg om Lisa Tønne, og veldig mange andres respons til dette intervjuet egentlig mest av alt handler om bare å være i mot??? Fordi når det gjelder enkelte personer, som har tatt konkrete livsvalg som ikke alle er forunt, så tillater vi oss å være i mot uansett hva de sier fordi de nettopp på grunn av sine livsvalg ikke fortjener respekt for sine meninger.

Frustrasjonen oppstår når det jeg observerer i debatten er en gjennomgående mobbing, og det blir tydelig for meg at hvis det er noe som kjennetegner norsk kultur (en annen interessant diskusjon...) så er det dessverre janteloven. Og det er ingenting å være stolt av. Flertallet jakter i flokk, i en heksejakt som ikke gir seg før byttet ligger nede. Vi har ikke lenger bare kjøkkenbordet som arnested for vår skadefro, nå har vi sosiale medier hvor vi kan rope ut vår misnøye så hele verden får det med seg.

Jeg blir forferdelig trist av at misunnelse fører til mobbing som dette i realiteten er. Det er nok dessverre sant at Barn lærer mobbing av sine foreldre. Jeg vil heller anbefale å bruke misunnelsen som utgangspunkt for egen selvransakelse som forfatter av boken Raushetens tid Kathrine Aspaas foreslår i sin kommentar om saken: Ren misunnelse. Hun sier: "Men de som reagerer så sterkt, bør jo også gå inn i seg selv og stille seg spørsmålet «hva i all verden er det hun treffer i meg som gjør meg så forbannet?»

Jeg ble glad når jeg leser tinteguri sine betraktninger om saken: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene. Det koster å stå i mot og det er utrolig viktig at en respektert leder tar til orde mot slik atferd og holdninger! Det er utrolig viktig at noen tar pennen fatt og gjør modige valg. I en tid hvor alle andre jakter i flokk trenger vi mer enn noensinne som lurer trollet fram i solen, og får det til å skamme seg slik at det sprekker. Det er nok flere som er enig med henne, heldigvis, men det er dessverre alt for få som tar seg bryet med å stå opp mot urett.

I gleden av å lese tinteguri sin blogg så kjente jeg mitt eget engasjement vokse, og jeg måtte bare dele mine egne ord og følelser. Jeg vil derfor avslutte med å si at jeg tar sterkt avstand fra mobbing, og det er nettopp det mange har gjort seg skyldig i her. Er det en slik rollemodell du vil være for dine barn?

Beklager - det vanskeligste ordet?

I går beklaget Knut Storberget ovenfor Stortingets kontrollkomite for alt det som gikk galt den 22. juli. Han beklaget på det sterkeste. Han beklaget nok på vegne av veldig mange. Han beklaget for de som ikke ville beklage. Han beklaget for de som var redd for konsekvensen av å beklage. Han tok ansvar for de som selv følte de ikke hadde ansvaret, og for de som kanskje burde tatt ansvar. 

For de som er døde hjelper ingen beklagelse, men for alle de som overlevde og for de pårørende håper jeg det kjennes litt lettere at Storberget beklager. Forhåpentligvis må det også være en lettelse for Knut Storberget å beklage. 

Fordi det er det gode med å beklage, det gjør litt bedre for begge parter. Både for de som opplever at de er gjort urett mot, og for den som har og tar ansvaret. Likevel så har det blitt så utrolig vanskelig å beklage. Beklagelser har fått så store konsekvenser. Har du en ansvarlig rolle så er det å beklage nesten ensbetydende med å trekke seg. Beklager man urett mot folkegrupper (rom-folket, jøder eller samer) så innebærer det ofte økonomiske kostnader (og det skal det selvsagt fortsatt gjøre). Beklager du ovenfor enkeltpersoner så er det som om du mister ansikt.

Det er på tide å snu alle disse negative konsekvensene til positiv læring. Kathrine Aspaas skriver om det å være  feiltasktisk. "Å være feiltastisk, for en organisasjon eller et individ, betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig". Det er ganske så genialt. I stedet for å lete etter andre syndebukker så kan vi begynne med å innrømme våre egne feil, omfavne våre feiltrinn, ja til og med lære av dem, og bli bedre mennesker.

Jeg synes vi skal begynne å heie på de som innrømmer sine feil, og beklager dem - helst uten forbehold. Slik Knut Storberget gjorde i går. Slik Liv Signe Navarseter faktisk gjorde ovenfor senterungdomsleder Sandra Borch. Hun beklaget sitt sinne, og etterhvert var det også uten forbehold. Hun sa til og med at nå skal hun endre "hvordan hun møter folk". Hun har lært.

Jeg startet gårsdagen med å beklage selv. Jeg hadde kommet med en sleivete bemerkning i en e-post og det ble tatt ille opp av mottakeren av omtalen. Jeg beklaget uttalelsen, og forhåpentligvis vil han som fikk min beklagelse oppleve etterhvert at han blir litt mindre sint. 

Er det noen som fortjener en beklagelse fra deg? Har du gjort noen feil du kan ta ansvar for? Prøv, og jeg tør nesten vedde på at det vil kjennes litt bedre. 

Det moderne paret og kjærligheten

I løpet av kort tid så har jeg opplevd at det er fem par i mine omgivelser som har brutt opp etter flere år og flere barn sammen. Det er alltid trist når kjærligheten tar slutt, og det store spørsmålet er hvorfor gjør den egentlig det? Like mye for egen medisin vil jeg dele noen tanker om hva det moderne paret trenger. Det er enkelt å si at kjærligheten må få næring, ellers vil den som blomsten visne hen. Hva er det da som gir næring til forholdet? Det er et kort svar og det er samtale, samtale, sex og mer samtale.

Også er det et lengre svar, som begynner med at forholdet må jobbes med. Se det som en jobb, brett opp armene og yt en ekstra innsats. Fordi det er ingenting som kommer av seg selv, og spesielt ikke i en hektisk hverdag etter at den største forelskelsen har lagt seg.

Jobben går i å sette av tid til hverandre i hverdagen og ikke la din partner bli salderingsposten som du er for sliten til å gi noe til etter at du har krysset av tid med barna, venner, trening, bok, tv, sosiale medier osv. 

Når jeg observerer forhold rundt meg så blir jeg spesielt glad over å se små tegn på kjærlighet som at noen gjør det lille ekstra for sin kjære, lager en kopp te, henter ett pledd eller gir små kjærtegn. Disse små tingene som du ikke forventer noe tilbake fra, men som du bare gir av pur kjærlighet. Det å vise hverdagskjærlighet tror jeg er kjempe viktig.

Jeg har ikke møtt mange par som ikke krangler. Slik er det å leve tett på et annet menneske. Det kan vel gå en kule varmt for de fleste om en er trøtt, sulten, sliten og generelt mangler overskudd. Da er det veldig lett å rette skytsen mot den som er nærmest. Husarbeidet er det vi krangler mest om i de tusen hjem, og det kan lett bli et symbol for større ting. Å mase på eller bli mast på er ingen god løsning. I bunn og grunn handler det om at vi vil bli sett!


Jeg prøver å klappe og kysse litt på min mann i det daglige, i hvert fall hvis jeg har overskudd. Og det at jeg er helt avhengig av å prate med han gjør biten med samtale enkelt. Selv om det kan gå dager uten at vi får samtalt. Det krangles så busta fyker, men hvem gjør vel ikke det? Det er verre om vi går rundt og bærer på det. Vi har overlevd to babyer og nærmer oss 7-årskrisen, og om ikke annet så skal vi klare oss gjennom det også fordi vi vil.

Kunsten å si nei

Er du flink til å si nei? Det er ikke jeg. Det er som om hele kroppen min stritter i mot. Sikkert fordi jeg, i likhet med de fleste andre, helst vil gjøre folks til lags. Samtidig ble jeg litt nysgjerrig på begrepet når jeg leste boken til Jesper Juul som har inspirert dette innlegget: “Kunsten å si nei - med god samvittighet”.

Ordet Nei oppleves som utfordrende, fordi ordet ja har slik en symbolsk kraft over seg. Vi sier et rungende Ja til den vi gifter oss med, og ordet Ja overstrømmer vårt ansikt når vi hilser vår nyfødte første gang - og veldig lenge etterpå. Hele vår eksistens er drevet etter å fortjene ja-ordet fra andre mennesker. 

Fra fødselen sier vi derimot instinktivt nei, uten ord, når det er noe vi ikke ønsker. Min 9 måneder gammel baby har usedvanlig morsomme ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser når han mener nei. Dette avlæres vi raskt. Som voksen har vi mistet helt kontakten med neiet. Det er gått så langt at vi ofte kan ta barns nei som personlig, selv om barn faktisk bruker ordet nei i sin identitetsbygging, for å fortelle om grensene sine.

Juul sier, og jeg runger i: Vi må lære oss å si nei til andre, fordi vi gjennom det sier ja til oss selv. De aller fleste foreldre vil helst si ja til barna sine - bestandig. Generasjonen før oss hadde motsatt strategi i følge Juul: de sa alltid stort sett nei for sikkerhets skyld. Mens foreldre fra 90-tallsgenerasjonen og fram til i dag sier nesten alltid ja for sikkerhets skyld.

Nei er det vanskeligste svaret i verden. Samtidig er det viktig å huske på at vi ikke blir mere likt av andre om vi sier ja, når resten av kroppen og sjelen faktisk både mener nei, og trenger å si nei. Vi blir mer respektert hvis vi klarer å uttrykke nei på en genuin, ekte og autentisk måte.  Vi sier ja, men mener nei, og da blir det tja. Vi sier ja, og ender opp med å bli sliten.

Kunsten å si nei handler egentlig om noe så enkelt som å si ja til deg selv! Jeg vil også gi en hyllest til ordet ja, når det er genuint og ekte. Våg derfor også å si ja! Det er like viktig som å si nei. Si ja til alt som gjør deg glad, og si nei til alt det andre.