I dag 5. mai debatterer Stortinget stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar. En lov basert på denne vil svekke bedriftenes ansvarsfølelse. Den omhandler en virkelighet som er fjern for de fleste bedrifter.
2/3 av norske virksomheter selger tjenester, og de fleste kun innen landets grenser. Vareproduksjon og fokus på etisk handel med underleverandører blir en mindre aktuell problemstilling for brorparten av norsk økonomi. Barnearbeid er heller ikke høyt på dagsorden for norske virksomheter som kun opererer i Norge.
Stortingsmeldingen omtaler samfunnsansvar i en global verden. Hvilket er vel og bra. Inkonsekvensen oppstår når de foreslåtte tiltakene skal gjelde på nasjonalt plan, og for alle norske virksomheter, selv små og mellomstore bedrifter. Regjeringen foreslår at regnskapsloven skal pålegge norske virksomheter en utvidet opplysningsplikt når det gjelder hvordan etiske retningslinjer ivaretas.
Regjeringen viser her at den ikke har noen klar forståelse av de moralske og etiske aspektene ved samfunnsansvar utover det som skal lovreguleres. En regnskapsplikt vil ikke bidra til å motivere til en mer samfunnsansvarlig atferd. Du kan spørre nærmest hvilket som helst selskap av en viss størrelse om hvorfor de satser på samfunnsansvar, og du vil få svaret at det hjelper for å motivere, tiltrekke og beholde medarbeiderne. Det er også slik at det kan ligge en motivasjon i seg selv i å sette i gang frivillige samfunnsansvarlige tiltak, da det kan forhindre at myndighetene påfører dem uønskede reguleringer og skattelegging.
Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre av den grunn. Det handler om stille spørsmålet: er denne atferden rett eller gal?
Stortingsmeldingen tydeliggjør bedrifters ansvar når det gjelder menneskerettigheter, anstendig arbeidsliv, miljø og anti-korrupsjon. Denne betydningen av samfunnsansvar er ikke spesielt relevant for de fleste norske virksomheter. Det er ikke det at de ikke er opptatt av korrupsjon og menneskerettigheter, men det er sjeldent det er aktuelle problemstillinger i deres hverdag. Stortingsmeldingen er slik med på å utvanne begrepet samfunnsansvar.
I Abelia er vi opptatt av at samfunnsansvar får en bredere forståelse, og at det nasjonale perspektivet løftes og vektlegges. Samfunnsansvar kan defineres som det særskilte ansvaret en virksomhet har for både økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig utvikling i de områdene som bedriften opererer i. Med denne forståelsen av samfunnsansvar som et utgangspunkt har vi foretatt en undersøkelse om samfunnsansvar blant kunnskapsbedrifter.
Overordnet viser resultatene at samfunnsansvar absolutt er av stor betydning for norske kunnskapsbedrifter. Kunnskapsbedrifter bidrar til samfunnet på flere områder og på ulike nivåer. 50 % samarbeider med skoler og har en eller annen form for miljøsatsing. Nærmere 60 % bidrar med sponsing av veldedig virksomhet, idrettslag etc 70 % av dem har etiske retningslinjer. På den andre enden av skalaen så er det kun 11.4 % som arbeider med menneskerettigheter, herunder barnearbeid.
Næringslivets vinnere vil være bedrifter som utvikler produkter og tjenester som forener globale samfunns- og miljømessige utfordringer med lønnsom vekst. Det som er bra for forretningsvirksomheten må samtidig være bra for miljøet og samfunnet rundt. Forretningsmessige argumenter er begrunnelsen for at virksomheter igangsetter tiltak for samfunnet. Ikke fordi myndighetene pålegger det gjennom lovverket.
Innlegg jeg har skrevet i Dagens Næringsliv i dag. Bilde er fra kollega i Abelia, Hege Guttormsen.
