Kunnskap prioritet nummer 1

I Danmark har de satt kunnskap på dagsorden. De har allerede definert seg som i kunnskapssamfunnet, og i kunnskapsøkonomien. Mens i Frp sitt 2. utkast til partiprogram står ordet kunnskap nevnt kun 26 ganger. Skrekk og gru om de tar inn i regjeringskvartalet om et år.

I Norge er vi litt i tvil om vi er en kunnskapsnasjon. Flere har visjoner om det - som for eksempel Venstre: visjon om et sosialt og liberalt kunnskapssamfunn - hvilket skulle innebære at vi ikke er der enda.

Den sittende regjeringen i Danmark har valgt "Mulighetens samfunn" som visjon for sitt regjeringsgrunnlag (november 2007). Dette er de danske ambisjonene:
"Danmark skal være et førende vekst-, kunnskaps- og etableringssamfunn. Regjeringen har gitt utdannelse, forskning, innovasjon og entreprenørskap topp-prioritet. Regjeringen har gitt forskningen et historisk løft. Fra 2010 skal de bruke 1 % av BNP på offentlig finansiert forskning. Samtidig vil de styrke og internasjonaliseres universitetene.

Målene for den danske vekstpolitikken er klare. Danske virksomheter skal være blant de mest innovative i verden, og Danmark skal være en førende entreprenørskapsnasjon. Danmarks styrke er i høy grad det kreative, nytenkende og åpne samfunn. Regjeringen vil skape økt oppmerksomhet om det frie og kreative Danmark."

Jeg savner norske ambisjoner, generelt...

Dagens inspirasjon er like aktuell:

"Do not ask what the nation can do for you, but what you can do for the nation." John F. Kennedy

«På kinesisk består ordet krise av to tegn. Det ene står for fare og det andre står for muligheter.» Dette sitatet hevder Wiki kommer fra Kennedy. Jeg vil vel egentlig påstå det er kineserne som har opprinnelig opphavsrett... Uansett har kineserne skjønt noe - og det er nå vårt valg om vi vil velge mulighetene.

Et liv med pust

Hvis jeg en dag skal skrive en bok så tror jeg den må handle om pust, om sjøen og om ord.
Marianne Magelsen sin bok "Pust for livet" er anmeldt i lørdagens DN. For Magelsen så var det et spørsmål om liv. Pusten ga henne livet tilbake. Og meg lærte det en del nytt om det å puste.

Pusten er knyttet til det autonome nervesystemet - de prosessene som går sin gang i kroppen uten at vi selv velger det. Når vi fødes vet vi hvordan vi skal puste. Små barn puster ubesværet med hele kroppen. Så skjer det ting. Vi blir stresset. Vi blir sinte og svelger det i oss. Kroppen lærer seg uheldige pustemønstre.

Magelsen forteller at vi puster 20 000 ganger i døgnet. Vi puster 14 ganger i minuttet. Når vi trekker pusten sender vi oksygen rundt til alle cellene i kroppen. På vei tilbake og ut tar pusten med seg avfallstoffer. 70 % av avfallsstoffene våre forsvinner ut med pusten. Pusten er et verktøy som kan roe oss ned og gjøre oss sunnere. Og den kan styres. To eller tre dype pust kan være nok.

Jeg har selv lenge vært fascinert av pusten. Pustens effekt kan være vidunderlig. Hvis jeg står opp med feil fot så tar jeg et par skikkelig dype pust langt nede i magen og brått så føler jeg meg mye bedre. Hvis jeg er stresset tar jeg samme medisin. Hvis jeg skal snakke foran en stor forsamling, og kjenner adrenaliet strømme i kroppen, fungerer pusten beroligende.

Med pustens livgivende virkninger er det trist at det er så mange som har glemt hvordan de skal puste. Som ikke lar oksygenet få flyte fritt i gjennom kroppen og lege sårene og skuffelsene.
Du vet jo ikke hva du går glipp av før du har prøvd det motsatte. Ta derfor et par skikkelig magadrag og fortell meg hva som skjedde.

Mørk mann med penger ikke arrestert

er overskriften på en utmerket sak i Aftenposten i dag. Hallgrim Berg slår til igjen kan du si; Han refset politiet som ikke stoppet de to mystiske utlendingene som satt på Bergenstoget og knitret med sedler - de var på vei til bruktbilhandelen... En elektronisk blomst sendes til politimester Isdahl for følgende kommentar: En mørkhudet person med penger behøver ikke å være kriminell.

Dagens inspirasjon

"Imagination is more important than knowledge."

Albert Einstein

Skyldig til det motsatt er bevist

Media opererer motsatt av domstolene i Norge. Før gransking iverksettes (og mens den pågår) så setter de tiltalte på tiltalebenken, og finner alle mulige relevante og ikke-relevante kilder som kan uttrykke seg om skyldspørsmålet. Og det er det veldig mange som er villig til. De uttrykker seg i nærmest dømmende ordlag - på et meget sviktende grunnlag - før i det hele tatt konklusjonen om skyldspørsmålet er falt. Og om den skyldige viser seg å ikke ha gjort noe galt - da skriver media sjeldent om det.

Media får ofte hjelp av de ulike tilsynene til å belyse sin sak. Kreditttilsynet er her heldigvis et hederlig unntak.

Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror faktisk at både Schjøtt-Pedersen og Rune Bjerke er såpass rutinert at de ikke ville gitt informasjon eller benyttet seg av informasjon til sin fordel. Erna Solberg uttalte faktisk til meg en gang at Schjøttern var nærmest irriterende korrekt og flink til å holde kortene nært sitt bryst.

Heldigvis har i hvert fall ikke finanskomiteen lagt det gå alt for mye politikk i dette. De har i løpet av natten klart å komme til enighet om en krisepakke, som også skal komme sparebankene til gode, og som forhåpentligvis vil skape litt ro.

Om å være annerledes

Selv om hudfargen min ser ut som flertallets i Norge så hører dialekten min absolutt til mindretallets. Det er ikke noe annet jeg får så mange enkelt kommentarer på, som nettopp det at jeg er trønder - spesielt i Oslo.

Jeg vil faktisk påstå - kanskje nettopp derfor - at det at jeg er trønder er en viktig del av min identitet. Det er ikke mange år siden at trøndere kom til Oslo og la om dialekten. Selv er jeg stolt over min dialekt, selv om noen behandler meg annerledes på grunn av den.

En kollega spurte meg en gang om hvordan min mann syntes det var å våkne opp med en trønder hver dag. Det må jeg ærlig talt si jeg hverken har tenkt på eller spurt han om, sa jeg. Han er faktisk opprinnelig trønder selv. Og jeg har vel større kvaler de få gangene han "slær om".

Jeg var for noen år tilbake i middagsselskap på Oslos beste vest. Alle, med unntak av meg, var født, oppvokst og bodde på vestkanten fremdeles. De hadde tydeligvis ikke hatt mye omgang med trøndere. En av dem sa: Jeg har en trønder på jobben jeg. Hvorav jeg repliserte: Jeg har en pakistaner på jobben jeg.

Jeg tenker at jeg får bruke det at jeg er trønder til min fordel. Det er ganske mye mer av direkte tilbakemeldinger du kan komme unna med bare fordi du sier det på trøndersk, med et lite smil. Mange kan jo tro det handler om kulturforskjeller...

Født med feil farge

50 prosent av nordmenn med minoritetsbakgrunn sier de opplever diskriminering, skriver Knut Olav Åmås i et debattinnlegg i Aftenposten med overskriften: Norge: Rasisme uten rasister.

Jeg skammer meg. Jeg synes det er trist å bo i et land hvor diskriminering skjer systematisk, overfor de som ikke har gjort noe annet feil her i livet enn å bli født med en annen hudfarge. For diskrimineringen skjer før navnet er kjent, og hvorvidt de snakker norsk er kommet på det rene.

I går da jeg gikk på bussen var den nesten full, med unntak av en fire-seter hvor tre av fire plasser var ledige. Den siste plassen var opptatt av en med mørk hud. Jeg satt meg ned ved siden av han, og reflekterte nettopp over at det ellers var ledig rundt han. Da jeg gikk av bussen ropte han etter meg "Unnskyld" - på perfekt norsk - og ga meg mobil telefonen jeg hadde mistet på sete. Var kanskje ikke årsaken til at de andre ikke hadde satt seg ned at de var redd for det motsatte?

Jeg har en venn som er mørk i huden. I tillegg er han høy og snakker best engelsk. Og han er utrolig ressursterk. Dessverre er det få som får kjennskap til det. Hver gang vi er ute sammen påpeker han blikkene han får, misbilligende, fordi han går sammen med hvite meg. Han forteller om at når han er i en butikk får han aldri gå alene, og får spørsmålet om han trenger hjelp et ti-talls ganger. Igjen er hudfargen et åpenbart eksempel på at han ikke har gode hensikter.

Det er ikke nødvendigvis den systematiske diskrimineringen som er det verste problemet, men de små spørsmålene og blikkene som kontinuerlig minner deg på at du er annerledes. For å skape endring må vi alle ta oppgjør med våre egne fordommer. Media må spesielt være seg selv meget bevisst på den rollen de spiller på enten å fyre opp om fordommer eller bygge ned fordommer. De utgjør en forskjell.

Always look on the bright side of life

Finanskrisen vil gjøre oss gladere hevder nemlig debattant Gry Orfei Solbraa i dagens Aftenposten. Itj så galt at det itj e godt for nå, sier vi trøndere.

President Palin

Med McCains sykdomshistorie er det faktisk en viss mulighet for at Palin blir president om republikanerne vinner. Her er en illustrasjon av konsekvensene: PalinAsPresident.com

Amerikanske valgkampen på nett

Natt til i går gikk den tredje og siste debatten mellom McCain og Obama på tv i USA. Hele presidentdebatten er nå lagt ut på YouTube. Den opprinnelige grensen for vidoer på YouTube var på ti minutter. Presidentdebatten er på 90 minutter. Videoen med hele debatten har 920,542 seere i skrivende stund.

Valgkampen i USA er for alvor flyttet over på nettet. Eksperter mener det gjør at yngre velgere engasjerer seg mer - fordi det er et naturlig sted for dem å delta. Obama satser spesielt mye ressurser på nettsatsingen. Her er en egen Obama blogg.

Det blir spennende å se hvordan den norske nettvalgkampen 2009 vil utarte seg. Statsministeren er allerede på facebook. Han har foreløpig bare 11 853 supportere. Hvilket ikke er mye å rope hurra for. Deltagelse på nettet krever at politikerne fremstår som troverdig, genuine og ekte. Og hvis nettet ikke er et naturlig sted for politikeren å agere så vil det lett bli en flopp.

Finanskrisen først og fremst en tillitskrise

Det dummeste man gjør, er å tro at faren er over, sa statsminister Jens Stoltenberg på Aftenpostens Utenrikskonferanse tirsdag. Stoltenberg uttrykte videre at enhver må være varsom med å være skråsikker. Det eneste vi kan være sikre på er at det i ettertid vil være mye å forske på...

I dag hadde vi den beste børsdagen i moderne tid. Oslo børs har steget med 12 %. Forrige uke la Oslo Børs bak seg den dårligste uken i moderne børshistorie - nå kan det gå mot en av de sterkeste. Aksjekursen på Wall Street falt med 20 % forrige uke - og har i tillegg falt 40 % det siste året. Ola Storeng meldte tilbake fra USA på Utenrikskonferansen at vi hadde ikke tålt en uke til. De vestlige bank- og kredittvesen sto på kanten av stupet.

Det vi opplever nå er en tillitskrise. Dagens oppgang har skapt et håp, men det skal mye mer til for at tilliten til finanssystemene bygges opp. Den jevne amerikaner er avhengig av børsen - mange har plassert både sparepengene og pensjonen sin der. Den amerikanske drømmen er å få eget hus. Bad Banking og fallet på børsen de siste ukene skaper derfor naturlig nok en stor opplevelse av frykt. Frykt for å miste alt. Aftenposten melder om at det kommer busslaster av amerikanere til Wall Street med følgende beskjed: I want to see my money!

Det burde ikke være en overraskelse at lånefinansiert vekst ikke går i lengden. Det kan sammenlignes med pyramidespill synes jeg: hvis det er for godt til å være sant så er det nettopp det. Nå er det bare å håpe at Gordon Brown sin kriseplan, og de tiltak som ellers iverksettes rundt om i den vestlige verden vil dempe effektene av krisen. Men ettervirkningene vil vi alle kjenne på kroppen, lenge.

Hvit nok for USA?

Det er 23 dager igjen til det amerikanske valget, og det går en "svart" bølge over USA. Obama leder på de fleste målingene. Mye kan skje fremdeles. I Aftenposten i dag refererer de for eksempel til Bradley-effekten: at mange hvite velgere feilaktig oppga at de ville stemme på den amerikansk-afrikanske kandidaten. Obama kan tape hele 6 % i forhold til gallupen på selve valgdagen hvis Bradley effekten faktisk slår inn. Og foreløpig er andelen som er usikre høyere enn andelen som heier på Obama.

McCain kampanjen mobiliserer dessuten storstilt med ryktespredning om Obama. Jeg erfarte denne skittkastingen mot Obama selv på kafe i New York for en uke siden. Noen McCain tilhengere hengte seg opp i min Obama button. De begynte å snakke om Osama, eller var det Obama; du vet han kan være en terrorist; han skjuler jo at han er muslim etc. Det at vi europeere heier på Obama er faktisk noe som brukes i mot han. Når det kom til stykket var McCain tilhengerne mest opptatt av lommeboken sin. Spørsmålet er om dette fokuset på rase kan ha like negativ effekt på McCain, og så tvil om hans holdninger til alle minoritetene i USA.

De to store spørsmålene som virkelig kan avgjøre valget er de to store overraskelsene: Finanskrisen og Sarah Palin. Finanskrisen har Obama uten tvil håndtert sterkest, og hvis det alene skulle avgjøre så ville Obama kunne blitt kåret til en vinner allerede i dag. Palin-effekten derimot må vi ta av oss de norske brillene for å forstå. Som Aftenposten sine USA korrespondenter påpekte på avisen sin utenriksdag i dag: Alle kjenner en Sarah Palin fra sitt nabolag. Hun har skapt et voldsomt engasjement og en ny form for konservativ feminisme. Hun er mot abort og for likestilling. Hun er en Hockey-mom som både skal ha karriere og bake sjokoladekake selv. Likestilling er ganske forskjellig i Norge sammenlignet med USA...

En ting jeg også undrer på er hva som reellt ses på som den største utfordringen for den jevne amerikaneren: en svart eller en kvinnelig president?

Uansett hvem som blir USAs president vet vi i dag at vedkommende stilles ovenfor en formidabel oppgave. Det sies at USA har en gjeld som tilsvarer 86 000 dollar per amerikaner. Hvordan skal du kunne oppnå forandring uten penger?

Nye stemmer i den offentlige debatten

Forrige uke kuliminerte med en debatt i dagsnytt 18 vedrørende bruk av eksperter i media. Har for eksempel forskere en rett eller plikt til å bidra i den offentlige debatten? Bakgrunnen var en kommentar om at forskere må begynne å svare mediene fra Svein Tore Bergstuen, rådgiver i Geelmuyden.Kiese. Kommentaren var en respons til psykologspesialist Pål Grøndahl og professor Stål Bjørkly som stiller spørsmålet om hvorfor de samme ekspertene går igjen i mediene (Aftenposten 3. oktober).

Jeg mener at det er nødvendig både å få forskeren og forskningen høyere på agendaen i den offentlige debatten. Forskere klager ofte på at det de sier blir vridd og vendt på av journalisten til det ugjenkjennelige. Journalistene klager på at forskerne aldri får fram poenget. En kompleks problemstilling som krever fra begge hold. Jeg har vært i kontakt med flere forskningsinstitutter som sier de både har et aktivt forhold til media, og stort sett positiv erfaring. Så alt for galt kan det vel ikke være.

Jeg mener det også er nødvendig å få flere stemmer generelt inn i den offentlige debatten. Stemmer fra nye hold som kan få debatten kanskje både ett eller flere skritt videre. Derfor har jeg sendt inn navnet på 100 kvinnelige ledere fra kunnskaps- og teknologibedrifter til nyhetsredaksjoner i Tv, radio og aviser. Og jeg har fått meget positiv respons fra nyhetssjefene. Jeg vil følge nøye med framover om kvinnene får en plass i offentligheten. Og jeg vil utfordre alle kvinner til å ta den plassen.

Selvopptatt på Facebook?

Jeg synes det er interessant å studere og diskutere adferd og deltagelse på ulike nettsamfunn. Hva bruker vi tiden på, hva er viktig for oss, hva får vi ut av det - og på bekostning av hva? Nettsamfunn har også blitt et yndet studieobjekt for stadig flere forskere. Det er få av de som har noe nytt og spenstig å komme med for å beskrive oss sosiale nett-brukere. Noe som vi ikke visste om selv.

Nå kommer de mer sensasjonsrettede forskerne på banen. Noen amerikanske forskere har kommet fram til at profilen din på nettstedet Facebook kan fortelle noe om hvor narsissistisk du er.

I samme artikkel tar Berit Skog ved NTNU og avdramatiserer bildet noe. Hun synes ordet narssistisk gir en negativ assosiasjon. Hun peker på at: "Normene for å eksponere seg selv har forandret seg. Dette er mer godtatt i yngre generasjoner, og er så vanlig at alle gjør det. Den nye teknologien har fasilitetene som muliggjør det."

Jeg er på facebook, Linkedin, Plaxo og har egen blogg. Og jeg føler meg ikke spesielt narssistisk. Jeg ser flere av disse kanalene som en sosial arena, hvor jeg kan holde kontakt med venner og bekjente. Og dele tanker og ideer. Hva handler det om for deg

Det store prosjektet mangler...

Etter å ha sovet på budsjettet (og vært på Civita frokostseminar om ideologi vs. pragmatisme), fremkommer det mer tydelig hva som mangler. Det er et budsjett hvor det er smurt bredt over hele linja. Et administrasjonsbudsjett for AS-Norge. Det mangler de store ambisjonene og visjonene - hva skal være prosjektet for Norge.

Ideologier handler om å knytte teori med praksis - og sånn sett ligger det vel i de fleste ideologiene en visjon om et ønsket samfunn. Denne utopia, drømmen, visjonen etc. blir dessverre mindre og mindre tydelig i politikken - og minst av alt i budsjettet.

Jeg ønsker meg en visjon for Norge. Jeg ønsker meg et nasjonalt løft for kunnskap. At Norge fullt og helt trer inn i Kunnskapsamfunnet. Det er min visjon. For politikken sin del må da tiltak og budsjett komme som en konsekvens av visjonen. Teori og praksis. Kanskje står troen på det perfekte samfunn i veien for de store prosjektene, i de ideologiene vi kjenner i dag. Og da mister vi kanskje noe vesentlig på veien.

Om finanskrisen i USA

Arne Jon Isachsen fra BI har skrevet innsiktsfullt om finanskrisen i USA. Han trekker det tilbake til 2. juli 1997, og den asiatiske finanskrisen som etterhvert utviklet seg til en økonomisk krise. I etterkant av krisen begynte en rekke land å kjøpe opp utenlandsk valuta som en buffer, og spesielt dollar.

Allerede på 1960-tallet dro USA store fordeler av dollerens rolle som internasjonal valuta. Andre land låner i praksis tilbake til USA, hvilket har gjort at USA altfor lett kunne tillate seg underskudd i handelen med andre.

Alan Greenspan brukte lavere rente og økt pengetilførsel som medisin på et hvilket som helst problem. Folk som tok stor risiko, ble ofte reddet av nettopp denne medisinen, hvilket igjen førte til flere som tok risiko.

Norge nyter godt av en vellykket håndtering av bankkrisen tidlig på 90-tallet. Aksjonærene tapte skjorta, hvilket har bidratt til økt forsiktighet i etterkant.

Isachsen avslutter sitt 12-siders notat datert 3. oktober med at: Den krisen vi nå opplever, er meget alvorlig... Kriser som erkjennes er et sunnhetstegn. Anbefalt lesning!

Valgkampbudsjett og forskning...

Jeg ble faktisk positivt overrasket over regjeringens forslag til Statsbudsjett for 2009. På mange områder er dette både korte og lange skritt i riktig retning. Forskning er hverken en kioskvelter eller noe du vinner valg på. Likevel foreslår regjeringen 19.7 mrd. til forskning, hvilket er en økning på 1.6 mrd. sammenlignet med fjorårets budsjett.

Det er også mye bra innen utdanning (spesielt lærerutdanningen), målrettede IT-satsinger (AltInn får 200 millioner) og design (10 millioner til innovasjonsdrevet designprogram) for å nevne noen av de gledelige nyhetene. En økning til Miljøteknologi har vi jo lenge visst at kommer, men bør like fullt nevnes. Jeg prøvde lenge å lete er noe å være mer kritisk til, men selv Skattefunn har regjeringen valgt å videreføre. Det er ingen tvil om at regjeringen har satt sammen et fet valgkampbudsjett. Til tross for bra budsjett har de likevel ikke overbevist meg.

Blogging i verden og i Norge

En global undersøkelse viser at det kommer 900.000 ferske innlegg i døgnet skriver Kampanje. I både USA og Asia har bloggerne blitt en høyst sentral del av mediebildet. Under de amerikanske partienes landsmøter rigget Google opp egne pressesenter for bloggerne, med plass til de omkring 500 akkrediterte bloggerne. Les også: Varter opp bloggerne

En tredel av alle amerikanske kvinner leser eller skriver blogg. Det bør bekymre tv-stasjonene, mener bloggeier. Enig sier denne bloggeren - det er TV'en som taper i konkurransen om min tid.

Også norske bloggere kan både få og ta en mer aktiv rolle i det norske mediebildet - se min egen sak under om media oppe til debatt.

En undersøksøkelse fra søkemotorselskapet Technocrati viser at den globale bloggingen skjer i et ekstremt tempo. I gjennomsnitt registrerer selskapet 900.000 blogginnlegg i døgnet. Det tilsvarer 10 blogger i sekundet, døgnet rundt, skriver Computerworld Danmark.
Ifølge Technocrati fanger den voksende bloggsfæren også opp stadig mer reklamekroner. Hver av bloggene omsetter i snitt for 6.000 dollar i året, uavhengig av lesertall. De bloggene som har minst 100.000 månedlige lesere har en årsomsetning på 75.000 dollar. Med et slikt reklamesalg er det fullt mulig å leve av å skrive blogger. Kanskje ikke like aktuelt i Norge enda...

Wall street en skygge av seg selv

Jeg har akkurat kommet tilbake fra New York, og nedgangstidene var til og ta og føle på. Vi hadde for det første ikke noen problem med å få bord på de fineste restauranter - selv i Midtown og Brooklyn. Mens vi var der måtte vi selvsagt besøke Wall Street. Og på Wall Street - utenfor The New York Stock Exchange - var det ikke mange å se, bortsett fra :

journalister som ventet på action

- dette var på torsdag og børsen var sakte på vei opp etter positive signaler.

og turister som ville kjenne på stemningen.

De eneste herrene vi så i dress var noen japser..

som vi også møtte på neste "photo-shoot" - oksen; selveste symbolet på oppgangstider.

No Bulls around though...